Hvorfor er nordmenn så klønete? "hva jobber du med??" "er du gift??"

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.6.2024 den 8.39):

Jeg er TS, ikke Norsk....derfor dette spørres om  I mitt land er dette veldig merkelig.

Anonymkode: 9cc11...bb7

Så forklar hvordan dere blir kjent. Hva dere prater om osv..

Hvilket land?

Anonymkode: 96afd...56a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja, men barn er kjedelig, midtøsten er interessant! Når det er sagt kan man selvsagt ikke si rett ut at man støtter Israel, da risikerer man jo å bli brent på et bål. Men man kan ymte frempå at det er litt mer komplisert enn at Israel er de slemme og palestinerene helt uskyldige, og om den andre er enig i det kan man nøste videre og inn imellom viser det seg at begge kanskje egentlig støtter Israel sånn noenlunde, og så har man funnet en felles front mot flertallet, eller kanskje ikke. Man må bare ha nok sosiale antenner til å ikke bare plumpe ut med det, og å ikke si for mye før man har følt seg frem på hvordan det vil tas i mot.

Under corona brydde jeg meg ikke om hvordan det ble tatt i mot, nazi-tiltakene var helt på jordet og sauene som fulgte Erna og Nakstad og WHO kunne bare bli sure over at man ikke var enige. (FHI var heldigvis litt mer fornuftige, bare synd de ble overkjørt av regjeringen.)

Anonymkode: 63646...53c

Jeg kan iallfall ikke tenke meg noe verre enn å hive meg inn i den samtalen du skisserer her. Snakk om å rigge et minefelt av ukomfortable, potensielt konfliktskapende tema ved første prat. Dette vil jeg anse som utpreget, sosialt inkompetent oppførsel. 

Anonymkode: 2d443...c84

[AnonymBruker]

Her var det mye «Ola pottitt»- mentalitet. Selvsagt går det an å spørre om både jobb og familie, men ikke som det aller første man spør om. Forhold mellom mennesker har en PROGRESJON! Akkurat som man ikke blir venner uten først å ha vært bekjente, så stuper man ikke rett inne i personlige temaer uten å først ha småsnakket litt og kjent på en kjemi. Engelskmenn og amerikanere er ofte gode på dette.

Mange spør hva i huleste man skal snakke om da. Det kommer jo helt an på konteksten man treffes i. Treffes man på et kurs, så snakker man om det man lærer der. Treffes man på fest så kan man kommentere på vertskapet, hvilken forbindelse man har, maten, ja også været. Man behøver ikke å begynne samtaler med spørsmål! Man kan begynne med litt morsomme betraktninger og kommentarer på det som er rundt en. By litt på seg selv. Fortelle noe.

Anonymkode: b8aea...0b0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Her var det mye «Ola pottitt»- mentalitet. Selvsagt går det an å spørre om både jobb og familie, men ikke som det aller første man spør om. 

Anonymkode: b8aea...0b0

Nettopp!!  

Anonymkode: 9cc11...bb7

[herzeleid]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Her var det mye «Ola pottitt»- mentalitet. Selvsagt går det an å spørre om både jobb og familie, men ikke som det aller første man spør om. Forhold mellom mennesker har en PROGRESJON! Akkurat som man ikke blir venner uten først å ha vært bekjente, så stuper man ikke rett inne i personlige temaer uten å først ha småsnakket litt og kjent på en kjemi. Engelskmenn og amerikanere er ofte gode på dette.

Mange spør hva i huleste man skal snakke om da. Det kommer jo helt an på konteksten man treffes i. Treffes man på et kurs, så snakker man om det man lærer der. Treffes man på fest så kan man kommentere på vertskapet, hvilken forbindelse man har, maten, ja også været. Man behøver ikke å begynne samtaler med spørsmål! Man kan begynne med litt morsomme betraktninger og kommentarer på det som er rundt en. By litt på seg selv. Fortelle noe.

Anonymkode: b8aea...0b0

Men er det egentlig særlig mange som begynner samtalen med disse spørsmålene som det aller første? Jeg tviler, rett og slett fordi det ikke er en naturlig måte å føre en samtale. Stort sett kommer det nok heller naturlig i samtalen, selv om mengden ‘tomprat’ i forkant sikkert varierer. 

[Gjest Solanum]

Jeg svarer ikke på spørsmål om meg fra fremmede. Hvorfor skal jeg det? Jeg vil uansett ikke bli venn med noen som invaderer privatlivet mitt. 

Og jeg sier det også. - Beklager, det vil jeg ikke svare på. Det er privat. 

[Martelè]

Haha! Jeg forstår deg godt. Om en helt ukjent person er i et forhold eller i jobb,
er totalt uinteressant for meg og det gagner meg ikke. Det kommer litt senere

[AnonymBruker]

Solanum skrev (16 timer siden):

Jeg svarer ikke på spørsmål om meg fra fremmede. Hvorfor skal jeg det? Jeg vil uansett ikke bli venn med noen som invaderer privatlivet mitt. 

Og jeg sier det også. - Beklager, det vil jeg ikke svare på. Det er privat. 

Mange har ikke sosiale evner til å omgås folk....Nordmenn er veldig dårlig på det....det merker man fort.

Anonymkode: 9cc11...bb7

[AnonymBruker]

Jeg er introvert og beskjeden. I situasjoner der det ikke skjer så mye det er naturlig å snakke om, tyr jeg fort til sånne overfladiske,  og i mitt hode ufarlige spørsmål. Jeg får fort panikk i en situasjon der jeg må snakke med fremmede uten å ha valgt det selv, og da går hjernen automatisk til sånt jeg trodde var ganske nøytralt.

I en tråd i bryllupsforumet nå, så er det en gjeng som insisterer på at i selskapeligheter, så bør man sitte ved siden av folk man ikke kjenner å bli kjent med nye. Hadde jeg og min manglende evne til å småprate blitt satt i en sann situasjon, så hadde det fort blitt til denne typen spørsmål, fordi jeg hadde ikke kommet på noe bedre å si om jeg så fikk en pistol mot hodet.

Men så er tydeligvis ikke disse spørsmålene bra nok. Det er invaderende, kjedelig, klønete. Ok. Jeg låser meg inne, og kommer ikke ut igjen. I alle fall ikke før den ekstroverte og supersosiale eliten sier at det er greit.

Anonymkode: a5bf0...16b

[AnonymBruker]

Jeg jobber internasjonalt, og opplever vel så mye spørsmålsstilling fra andre nasjonaliteter. Relativt ofte får jeg "Do you have children?". Og derfra kan spørsmålsstillingen bli ganske direkte. Der er nordmenn flest veldig forsiktige. 

Men en ting jeg er enig i er den norske spørre-kulturen, i form at man skal være ydmyk i samtaler. Jeg liker å komme hjem fra ferie og fortelle om hvordan jeg har hatt det, men kulturen er jo slik at jeg må vente til noen stiller meg spørsmålet. 

Anonymkode: 87a05...4f2

[AnonymBruker]

Møter flest nye mennesker på jobb, da er det normalt at noe av det første man spør om er jobb, erfaring, tidligere arbeidsplasser. Hvis man blir fornærmet for det får man gå på nav da.

Anonymkode: e2693...f69

[AnonymBruker]

Det ville vært rart å stoppe tilfeldige folk på gata med disse spørsmålene, og stille oppfølgingsspørsmål a la "hvorfor ikke?" når folk svarer nei på giftermål-spørsmål. Ellers er vel familie og jobb ganske relevante temaer å snakke om i en bli kjent-situasjon.

Anonymkode: 631e0...000

[AnonymBruker]

Svigerdattera mi er amerikansk og de bor i USA. Hun var litt skuffet da hun møtte kompisene til sønnen min i Norge første gang. Ingen spurte henne om noe som helst! = "ingen er interessert i å bli kjent med meg" 

Anonymkode: 43509...1ca

[AnonymBruker]

Jeg omgås enkelte som jeg har kjent i ti år, og vet ikke om de har verken barn eller partner. Eller hva de jobber med. Det er så fullstendig irrelevant i den konteksten jeg kjenner de gjennom.

Anonymkode: 5b829...bd5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.6.2024 den 10.55):

Det har skjedd  ein kulturell holdning blandt nordmenn de senere årene som ein ikkje kjenner seg igjenn i fra  tidligere. 

Selvopptatthet, og sjølvgodhet er blitt en salgs  folkssykdom, og  det å spørre naboen eller venner om  råd blir ein uglesett. Det  å vera   "klønete" eller  "knøde med noe er ein uting -  Tidligere fekk læringskontrakter, men idag skal ein helst vera utlærd før ein blir ansatt i bedrift.

Vi lever i en prestisjefult hverdag, og dersom ein  liksom ikkje kan bevise at du mestrer noe så blir ein fort utstøtt.  

Anonymkode: 91874...751

Tull.

Anonymkode: df0bc...215

[AnonymBruker]

Altså hva i alle dager skal en snakke om da? 
Livet mitt er jobben min, mannen min og barna mine. Så kommer venner, en og annen kinotur, festlig lag, sett en serie, lest en bok , lagt et puslespill og ferietur med mann og barn. 
 

Så jeg er så kjedelig at kan jeg ikke snakke om dette så har jeg ikke så mye å snakke om. 

Aller fleste har vel et liv som inneholder flest hverdager og jobb. Jobb og familie sier mye om hvem man er og det er ting å snakke om for å bli kjent. 

 Politikk, religion og vær er liksom ikke sosialt akseptert det heller. Så hva foreslår du? 
 

Anonymkode: dff29...ef2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg omgås enkelte som jeg har kjent i ti år, og vet ikke om de har verken barn eller partner. Eller hva de jobber med. Det er så fullstendig irrelevant i den konteksten jeg kjenner de gjennom.

Anonymkode: 5b829...bd5

Da snakker dere vel om en felles hobby da? For meg virker det rart å ikke bli kjent med noen videre utover å snakke om en hobby , men greit nok. 

Anonymkode: dff29...ef2

[AnonymBruker]

Solanum skrev (17 timer siden):

Jeg svarer ikke på spørsmål om meg fra fremmede. Hvorfor skal jeg det? Jeg vil uansett ikke bli venn med noen som invaderer privatlivet mitt. 

Og jeg sier det også. - Beklager, det vil jeg ikke svare på. Det er privat. 

Er det privat hva du jobber med? 😅

Anonymkode: dff29...ef2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Da snakker dere vel om en felles hobby da? For meg virker det rart å ikke bli kjent med noen videre utover å snakke om en hobby , men greit nok. 

Anonymkode: dff29...ef2

Vi har en felles hobby, ja. Jeg føler jo at jeg kjenner personene godt, men sivilstatus og arbeidsforhold er helt uinteressant for oss. Det blir litt på nivå med hvilket stjernetegn man er, det sier jo ingenting om hvem man er som person. Men kanskje enkelte baserer hele personligheten sin på disse tingene, hva vet jeg. 

Anonymkode: 5b829...bd5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vi har en felles hobby, ja. Jeg føler jo at jeg kjenner personene godt, men sivilstatus og arbeidsforhold er helt uinteressant for oss. Det blir litt på nivå med hvilket stjernetegn man er, det sier jo ingenting om hvem man er som person. Men kanskje enkelte baserer hele personligheten sin på disse tingene, hva vet jeg. 

Anonymkode: 5b829...bd5

Jeg jobber med noe som også er en hobby. Så for meg er ikke jobben min på noen måte irrelevant, og den er en stor del av hvem jeg er. For noen er jobb sikkert bare et sted man oppholder seg noen timer om dagen for å tjene penger, for andre er det mer enn det. 

Anonymkode: a5bf0...16b