Føler ingen sorg

[Gjest Gjest]

I dag er det 2 år siden. Dama som jeg var sammen med i 8 år døde av lukimia.

Men jeg føler ingen sorg eller savn etter henne....

Er dette normalt for noe sorg ihvertfall savn burde jeg jo ha.

[Gjest Gjest]

Mennesker reagerer forskjellig på sorg. Det finnes ingen fasit på dette. Kanskje har du hatt det kjempetøft og er ferdig med å sørge? Kanskje har du lagt lokk på følelsene dine og ikke latt deg selv sørge i det hele tatt?

Kanskje hadde dere ikke er så dypt forhold at det vil sette varige spor på den måten. Jeg synes uannsett ikke du skal ha dårlig samvittighet for at du ikke er lei deg 2 år etterpå.

Ha en fin dag...

[monikabrx]

Alle er vi forskjellige, lev med de gode minnene og kos deg med dem!

[Gjest Gjest]

Jeg følte ingen sorg når hun døde heller...Å jo vi hadde et veldig tett forhold. Jeg gikk ikke en gang i begravelsen har ikke besøkt graven en gang. Det må jo vere galt av meg og ikke gjøre det.

[Gjest vimse]

Faktisk så tror jeg deg ikke når du sier du ikke har opplevd sorg.

Sorg kan være alt fra vemod til paniske anfall i krampegråt. Sorgen kan være kort eller lang, osv osv, altså på ørten forskjellige måter.

[Gjest Gjest]

Kanskje har du rett. Dro jo til himmalya fjellene og ble der i et halvt år.

Kanskje det var min måte og sorge på..

[Gjest vimse]

Kanskje det

[Gjest Gjest_strawberry_*]

Det samme skjedde med meg da en kompis døde...følte ingenting da han døde...gikk ikke i begravelsen hans...ingenting. Det gikk flere år før den skikkelig sorgen kom, og jeg gråt i flere dager. Det var som om da han døde så døde en del av meg...men jeg levde jo fremdeles. Det var som om han ikke døde allikevel om du forstår...jeg lot det ikke gå innpå meg at han var død, altså; Han var ikke død...

Forstå det den som kan, men ved å ikke erkjenne at han var død, så var det heller ingen grunn til å sørge...inntil den dagen jeg var klar til å si farvel med ham. Da kom alt på en gang...hjertet mitt knuste, tårene flommet over og alt var vondt og jævlig...for en stund. Etter at jeg besøkte graven hans og fikk tatt et endelig farvel, kunne jeg endelig gå videre med livet mitt og skatte de gode minnene om ham.

Håper du snart er klar til å ta farvel med henne...det er bare på den måten dere begge kan gå videre på hver deres kant...

[afr0dite]

Dersom hun var syk lenge før hun døde, får man jo "god tid til å forberede seg" på det som kommer. Det er ikke uvanlig å ikke sørge i åresvis etter et langt og tungt sykdomsforløp.

Når det er sagt, er det ingen fasitsvar på hva som egentlig er å sørge. Vi har alle ulike måter å mestre det på, eller ikke mestre det på.

Jeg vet for lite om deg, men ut i fra det lille du har sagt her, synes jeg det høres ut som om du nettopp er i en sorgreaksjon. Ved å bli nummen. Ved å ikke klare å føle. Ved å skru litt av.

Og det er -helt- i orden! Det er ikke meningen at man skal sitte å gråte hver dag i åresvis, hverken når det pågår, eller når det er over. Man skal jo videre med sine egne liv også!

Men se om du har rom til å ta i mot tristheten hvis og når den banker på. Kjenn litt på den, anerkjenn at den er der, fell en tåre - og la den vandre videre.

Lykke til