Følelsen av at alle andre har så mange

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

J. Har noen venninner som vil møtes, men jeg prioriterer dem sjeldent fordi livet har nok innhold og jeg må tenke på meg selv.

Anonymkode: b3841...ab6

Da er du jo ikke noen venn for dem i det hele tatt. 

Anonymkode: 94f0a...112

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg er straks 40. Og det er mulig jeg er på vei inn i en 40 års krise. For når jeg skulle vurdere å invitere til 40 årsdag gikk det sånn skikkelig opp for meg at jeg egentlig ikke har så mange. Det har jeg jo alltid visst, men nå ble det veldig klart på en måte. Har kanskje fortrengt det litt. 
Jeg har liksom ikke en stor vennegjeng som står klare til å feire meg. Jeg har 2-3 venninner jeg ser på som gode venninner, men på grunn av geografi og diverse sees vi ikke så ofte. 
 

Så har jeg 3-4 venninner som er venninner, men ikke så nære. Jeg er aldri førstevalget de sitt, og blir sjeldent invitert med på ting. De har andre de er nærere. 
Jeg forsøker invitere og være sosial med de, men opplever at de har «sine» og at de gjengene er litt lukket. De er også veldig utadvendte og jeg oppfattes kanskje som litt stille og kjedelig i forhold til de…?

 

Ikke misforstå, jeg er takknemmelig for de få jeg har. Og for mann og barn. Men det er også litt sårt når jeg ser andre har store bursdager med mange venner. Som alltid blir invitert og inkludert. Jeg vet liksom ikke helt hva som gjorde at det ble slik for meg. Jeg er normalt oppegående med god jobb og utdannelse, men mulig jeg må finne en måte å forsøke å få flere venner? Være mer «på»?For helt innerst inne synes jeg jo det er sårt. Jeg betyr ikke så mye for så veldig mange liksom. 
 

Har du mange venner? Og har du inntrykk av at mange har store vennegjenger som alltid inviterer med på ting? Har du utvidet vennegjengen i voksen alder? 

Anonymkode: 7aaea...024

Folk har ofte mange festvenner og plantoniske relasjoner som ser bra ut på Instagram, men som trolig gjør at de føler seg minst like ensomme til tider.

Du har mann, barn og noen nære venninner. Det høres ut som en stor gjeng mange andre er foruten.

Selv kvitta jeg meg med flere venner i slutten av trettiårene. Rett og slett fordi det ikke gagnet meg å ha dem i livet.

Tenk hvor mange av de med store vennegjenger som med misunnelse ser på dine bilder fra en mer intim feiring det samtlige tilstede kom av kjærlighet..

Anonymkode: f8207...739

[Forumkonto]

Jeg har flere gode gamle venner som er spredt utover. etter jeg fikk barn har jeg ikke hatt kapasitet til å skaffe meg mange gode nære venner, for jeg har ikke tid som jeg kan eller vil prioritere til det. Har fått noen venner og hender jeg blir invitert på fest, konsert, kafelunsj eller bursdag, men det er ikke ofte. Har gode kollegaer på jobb som jeg blir godt kjent med. Men de som er i samme livssituasjon som meg er også mye opptatt. Har inntrykk av at få henger veldig mye med venner. Regner med det blir mer tid til venner når ungene er større og mer selvstendige. Jeg har ingen ønske om å ha stort bursdagsselskap med masse folk. Aldri likt å være i fokus på den måten. Nå prøver jeg å ta vare på de gode gamle vennene jeg har som jeg dessverre ser alt for sjeldent.

Endret 16. juni 2024 av Forumkonto

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg har stor familie, og god relasjon til søstrene mine. Vi finner på ting av og til, drar på turer sammen osv. men vi er spredt litt rundt i landet. Så ikke så lett å treffes ofte. Men jeg vet de hadde stilt opp i bursdag. 
 

Jeg vet ikke helt. Kanskje jeg skal invitere mine to nærmeste gode venninner med på spa den helgen jeg fyller?Og så heller ha familiebursdag med nærmeste familie? Føler det blir litt trist å invitere til jentefest, så blir vi 6-7 stykker.. Ei bekjent på Facebook hadde 40 års dag i helgen, de var 50 stykker liksom. 
 

Føler meg som en usikker 15 åring når det kommer til dette kjenner jeg. Men jeg må nok ta tak og jobbe hardt for å utvide vennekretsen. For jeg savner å være mer sosial, selv om jeg har fortrengt den følelsen. 

Anonymkode: 7aaea...024

Men hvorfor sier antall noe om kvalitet?

Jeg hadde et stort trettiårslag, og fikk nesten ikke snakket med noen. 

Førti ble lite og intimt fordi jeg vil ha kvalitetstid med dem som betyr noe for meg.

Det virker som du er veldig påvirket av hva du ser på bilder og tolker det på verst tenkelig måte.. av de femti som kom, hvor mange bryr seg om henne tror du?

Og hvem vet at din intime feiring er pga manglende nettverk og ikke by design som i mitt tilfelle?

Anonymkode: f8207...739

[AnonymBruker]

Kvalitet over kvantitet! Jeg har over 1700 venner på facebook. I bryllupet mitt inviterte jeg bare 5 venner🥰 har da alltids mange gode bekjente jeg kan melde og invitere ut på en kaffe men jeg har bare en håndfull jeg regner som nære

Anonymkode: d4002...e85

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg er straks 40. Og det er mulig jeg er på vei inn i en 40 års krise. For når jeg skulle vurdere å invitere til 40 årsdag gikk det sånn skikkelig opp for meg at jeg egentlig ikke har så mange. Det har jeg jo alltid visst, men nå ble det veldig klart på en måte. Har kanskje fortrengt det litt. 
Jeg har liksom ikke en stor vennegjeng som står klare til å feire meg. Jeg har 2-3 venninner jeg ser på som gode venninner, men på grunn av geografi og diverse sees vi ikke så ofte. 
 

Så har jeg 3-4 venninner som er venninner, men ikke så nære. Jeg er aldri førstevalget de sitt, og blir sjeldent invitert med på ting. De har andre de er nærere. 
Jeg forsøker invitere og være sosial med de, men opplever at de har «sine» og at de gjengene er litt lukket. De er også veldig utadvendte og jeg oppfattes kanskje som litt stille og kjedelig i forhold til de…?

 

Ikke misforstå, jeg er takknemmelig for de få jeg har. Og for mann og barn. Men det er også litt sårt når jeg ser andre har store bursdager med mange venner. Som alltid blir invitert og inkludert. Jeg vet liksom ikke helt hva som gjorde at det ble slik for meg. Jeg er normalt oppegående med god jobb og utdannelse, men mulig jeg må finne en måte å forsøke å få flere venner? Være mer «på»?For helt innerst inne synes jeg jo det er sårt. Jeg betyr ikke så mye for så veldig mange liksom. 
 

Har du mange venner? Og har du inntrykk av at mange har store vennegjenger som alltid inviterer med på ting? Har du utvidet vennegjengen i voksen alder? 

Anonymkode: 7aaea...024

Tror det er helt normalt å ha det slik som du beskriver. Jeg er på samme alder og har 3-4 nære venninner og andre mer perifere. 

Jeg har blitt vært gjest i noen 40 og 50 års lag, og jeg har inntrykk av at mange inviterer folk de ellers aldri snakker med eller har kontakt med, selv om de bor i samme by. Og selvfølgelig andre som er nære, som familie. Så kommer de som vil komme liksom.

Mulig jeg er sær, men vil mye heller møte mine nærmeste venner å drikke litt vin og skravle - ha familie på kaker og kaffe enn å invitere alle jeg en gang har hatt kontakt med.

Tror ikke de fleste har 20-30 nære venninner i 40 årene. Kan ikke se at folk har tid til å pleie så mange vennskap.

Anonymkode: 35bc7...2a2

[AnonymBruker]

Jeg har det på akkurat samme måte. Det plager meg hele tiden. Skulle ønske jeg klarte å slå meg til ro med at jeg er introvert og trives i eget selskap. Men det svir når jeg ser kolleger og andre rundt meg som blir venninner og hvor det ser ut til at slikt kommer veldig lett. Da føler man seg rar, utenfor, mislykket… det er jo liksom status og ha masse folk.

Anonymkode: 08813...384

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg har liksom ikke en stor vennegjeng som står klare til å feire meg. Jeg har 2-3 venninner jeg ser på som gode venninner, men på grunn av geografi og diverse sees vi ikke så ofte.

Så har jeg 3-4 venninner som er venninner, men ikke så nære. Jeg er aldri førstevalget de sitt, og blir sjeldent invitert med på ting. De har andre de er nærere. 

Dette er mange for en voksen person altså.

Jeg har null venner. Ingen mann, men ett barn. Ingen annen familie heller.

Anonymkode: 02d77...8a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg har det på akkurat samme måte. Det plager meg hele tiden. Skulle ønske jeg klarte å slå meg til ro med at jeg er introvert og trives i eget selskap. Men det svir når jeg ser kolleger og andre rundt meg som blir venninner og hvor det ser ut til at slikt kommer veldig lett. Da føler man seg rar, utenfor, mislykket… det er jo liksom status og ha masse folk.

Anonymkode: 08813...384

Les hva du skriver.

Du må jobbe med deg selv, din selvfølelse og selvtillit. Er der feilen ligger, du sammenligner deg også med andre. Husk at de fleste "vennskap" som du beskriver er overfladiske, er når livet virkelig skjer man trenger "ekte" venner. Disse finnes det lite av.

Har du noe du liker å drive med utenfor jobben? Du kan bygge deg opp et godt liv uten masse venner, kanskje du møter noen via en interesse også. Men ikke fokuser på å ha masse venner, det vil bryte deg ned. En god i stedet for en "venninneflokk" med fjåseri er mye bedre.

Jeg brøt ut av en slik venninneflokk for noen år tilbake, nå står jeg på egne bein. Trives godt med det, elsker å styre min egen tid. Føler ikke noe på ensomhet, snakker lett med mennesker. Men de nære relasjonene orker jeg ikke mer utenom familie.

Anonymkode: afe88...f4c

[AnonymBruker]

Fylte akkurat 40 selv, og hadde ikke andre å feire med enn mann og barn. Det er alltid hyggelig å feire med dem, men blir nok stusselig når de flytter ut om noen år😬 

Anonymkode: 04f05...4c3