Er dette normalt for en toåring?

[AnonymBruker]

Litt usikker førstegangsmor her. I utgangspunktet står jeg egentlig stødig i valgene jeg tar med barnet, men føler at spesielt svigerfamilien min mener jeg/vi gjør noe feil. Kan jo godt hende vi burde gjøre ting annerledes, så trenger å høre noen andre sitt perspektiv.

Har et barn på cirka 2 år. Helt siden barnet ble født, har det vært veldig "mammadalt". Av meg og far er jeg den strengeste og den som er mest konsekvent - samtidig som jeg er bevisst på å legge til rette for "gode erfaringer", det vil si møte på følelser, gi valg, la barnet prøve ting selv osv. Vi lar ikke barnet få bestemme hvem av oss som skal gjøre oppgaver, sier jeg nei betyr det nei, og jeg gjør aldri om på andre (far, besteforeldre, barnehagen osv.) sine avgjørelser.

Det er 2 ting jeg er usikker på. Den ene er at barnet fremdeles er veldig knyttet til meg. Jeg er ALLTID førstevalget, uansett hva det er. Det er jeg som får kos, det er meg barnet går til for trøst, det er jeg som skal lese, finne ting, hjelpe, bytte bleie, legge, pusse tenner. Når far gjør ting barnet i utgangspunktet ikke liker, er det som regel hyl og gråt etter meg. Det er også meg barnet hører mest på. Hvis jeg gir jeg beskjed om noe eller setter en grense, hører barnet på meg og aksepterer det jeg sier i de aller fleste tilfellene. Når far setter de samme grensene, blir det som regel hyl og gråt. Og bare så det er sagt, så er jeg aldri sint eller streng på en skummel måte, så det er ikke sånn at barnet aksepterer grensene mine fordi det er redd eller noe sånt.

Må nevnes at barnet er ellers veldig trygt - sosialt, nysgjerrig og tillitsfult til andre. Også far.

Men er det normalt at barn er "mammadalter" så lenge?

Den andre tingen jeg er usikker på om er normalt er måten barnet regulerer seg på hvis det blir sint eller lei seg. F.eks. hvis noen sier nei til noe og barnet blir opprørt, reagerer det umiddelbart med å rope på meg, hente smokk og så stå/sitte med meg inntil det har roet seg ned (det tar typ noen få minutter). Er dette en god måte for barnet å regulere seg på med tanke på alderen eller bør vi jobbe med å endre dette?

Anonymkode: 76b36...f41

[AnonymBruker]

Min er helt lik. Antar det er normalt. 

Anonymkode: 77f41...1f6

[AnonymBruker]

Jeg har en på 5,5 år som er mammadalt 😝 Nå er jeg og pappaen skilt, og han er mest hos meg, men jeg trodde ikke det skulle vare så lenge. 

Anonymkode: 64a9b...d1e

[AnonymBruker]

Helt normalt 

Anonymkode: 160ad...1c0

[AnonymBruker]

Hehe min treåring er også sånn ❤️

Anonymkode: a031f...e44

[AnonymBruker]

Nå er jeg og faren til barnet skilt. Men her er barnet både mammadalt og pappadalt. Vi er likestilte, også når vi er sammen. Men vi har veldig like regler og lite uenigheter rundt det. Men setter jeg en grense for barnet, så står far ved samme grensen. Selv om han muligens ikke alltid er like enig. Setter far en grense så stiller jeg meg bak det. Samme gjelder ved trøst, og lignende ting. Far overkjører aldri meg i situasjoner eller overtar, og samme prøver jeg tilbake. Nå er barnet bare 3 år her enn så lenge. 
 

jeg tenker at ofte i mamma-/pappa-dalt situasjoner så er det fordi den andre partneren ikke får komme til.

Anonymkode: a40b6...539

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Nå er jeg og faren til barnet skilt. Men her er barnet både mammadalt og pappadalt. Vi er likestilte, også når vi er sammen. Men vi har veldig like regler og lite uenigheter rundt det. Men setter jeg en grense for barnet, så står far ved samme grensen. Selv om han muligens ikke alltid er like enig. Setter far en grense så stiller jeg meg bak det. Samme gjelder ved trøst, og lignende ting. Far overkjører aldri meg i situasjoner eller overtar, og samme prøver jeg tilbake. Nå er barnet bare 3 år her enn så lenge. 
 

jeg tenker at ofte i mamma-/pappa-dalt situasjoner så er det fordi den andre partneren ikke får komme til.

Anonymkode: a40b6...539

Eller at den ene parten bare overleverer det meste av jobben og nsvaret til den andre. 

Anonymkode: 77f41...1f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Nå er jeg og faren til barnet skilt. Men her er barnet både mammadalt og pappadalt. Vi er likestilte, også når vi er sammen. Men vi har veldig like regler og lite uenigheter rundt det. Men setter jeg en grense for barnet, så står far ved samme grensen. Selv om han muligens ikke alltid er like enig. Setter far en grense så stiller jeg meg bak det. Samme gjelder ved trøst, og lignende ting. Far overkjører aldri meg i situasjoner eller overtar, og samme prøver jeg tilbake. Nå er barnet bare 3 år her enn så lenge. 
 

jeg tenker at ofte i mamma-/pappa-dalt situasjoner så er det fordi den andre partneren ikke får komme til.

Anonymkode: a40b6...539

Ts her. Men dette gjør vi også - vi setter like grenser, støtter den andre foreldren (selv om vi ikke skulle være enige), og vi bytter aldri på oppgaver (f.eks. vi tar annenhver legging og vi bytter aldri med mindre det er noe spesielt og det er avtalt på forhånd).

Likevel er det sånn at barnet i mye større grad aksepterer og etterlever det når jeg setter grensen fremfor når far gjør det. Og hvis far har satt en grense, barnet protesterer og kommer til meg for hjelp med regulering, så møter jeg følelsene til barnet samtidig som jeg understreker grensen far har satt. Så det er heller ikke sånn at jeg "duller" veldig.

Anonymkode: 76b36...f41

[AnonymBruker]

Hører gjerne fra flere 😊

Ts

Anonymkode: 76b36...f41

[AnonymBruker]

Min eldste var komplett mammadalt frem til hun var ca 2.5. Da ble hun brått pappajente over natta. 

Før det fikk han kun trøste henne om jeg var ute av huset.  For meg var det slitsomt, og for faren var det sårt. 

 

Av det jeg leser du skriver så tenker jeg dere håndterer det fint og at det vil gi seg naturlig etterhvert, slik det gjorde for oss. 

Anonymkode: e5dd8...aab

[AnonymBruker]

Min 2-åring er også mammadalt. Glad i pappaen sin og trygg på ham men velger alltid meg til omsorgsoppgaver og trøst hvis jeg er der. Føler ikke at det er noe galt i det, det er veldig vanlig. Om man får kommentarer på det av andre så får du si at det er ganske naturlig siden du er personen barnet har vært mest sammen med gjennom livet sitt (med antagelsen at du var lenger i perm enn mannen siden det er det vanligste). Du kan og minne dem på at det fremdeles er en liten baby og at det går seg til etterhvert. Om det er sånn at mannen kommenterer at barnet hører mer på deg så kan dere jo prate når barnet ikke er der om å være konsekvent og møte på følelser osv, så han kan bli bedre på det?

Anonymkode: 51f00...037

[Surpomp]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Litt usikker førstegangsmor her. I utgangspunktet står jeg egentlig stødig i valgene jeg tar med barnet, men føler at spesielt svigerfamilien min mener jeg/vi gjør noe feil. Kan jo godt hende vi burde gjøre ting annerledes, så trenger å høre noen andre sitt perspektiv.

Har et barn på cirka 2 år. Helt siden barnet ble født, har det vært veldig "mammadalt". Av meg og far er jeg den strengeste og den som er mest konsekvent - samtidig som jeg er bevisst på å legge til rette for "gode erfaringer", det vil si møte på følelser, gi valg, la barnet prøve ting selv osv. Vi lar ikke barnet få bestemme hvem av oss som skal gjøre oppgaver, sier jeg nei betyr det nei, og jeg gjør aldri om på andre (far, besteforeldre, barnehagen osv.) sine avgjørelser.

Det er 2 ting jeg er usikker på. Den ene er at barnet fremdeles er veldig knyttet til meg. Jeg er ALLTID førstevalget, uansett hva det er. Det er jeg som får kos, det er meg barnet går til for trøst, det er jeg som skal lese, finne ting, hjelpe, bytte bleie, legge, pusse tenner. Når far gjør ting barnet i utgangspunktet ikke liker, er det som regel hyl og gråt etter meg. Det er også meg barnet hører mest på. Hvis jeg gir jeg beskjed om noe eller setter en grense, hører barnet på meg og aksepterer det jeg sier i de aller fleste tilfellene. Når far setter de samme grensene, blir det som regel hyl og gråt. Og bare så det er sagt, så er jeg aldri sint eller streng på en skummel måte, så det er ikke sånn at barnet aksepterer grensene mine fordi det er redd eller noe sånt.

Må nevnes at barnet er ellers veldig trygt - sosialt, nysgjerrig og tillitsfult til andre. Også far.

Men er det normalt at barn er "mammadalter" så lenge?

Den andre tingen jeg er usikker på om er normalt er måten barnet regulerer seg på hvis det blir sint eller lei seg. F.eks. hvis noen sier nei til noe og barnet blir opprørt, reagerer det umiddelbart med å rope på meg, hente smokk og så stå/sitte med meg inntil det har roet seg ned (det tar typ noen få minutter). Er dette en god måte for barnet å regulere seg på med tanke på alderen eller bør vi jobbe med å endre dette?

Anonymkode: 76b36...f41

Helt normalt, men når ammeperioden er slutt er det på tide å utvide antall omsorgspersoner som barnet er trygge på.

Hvis ikke barnet allerede er i barnehage, er dette tiden for å innføre det som en del av normal sosial trening.

[AnonymBruker]

Surpomp skrev (9 minutter siden):

Helt normalt, men når ammeperioden er slutt er det på tide å utvide antall omsorgspersoner som barnet er trygge på.

Hvis ikke barnet allerede er i barnehage, er dette tiden for å innføre det som en del av normal sosial trening.

Ts her. Barnet har gått i barnehage siden august i fjor. Ble fort trygt på både barna og de voksne. Er blid og kontaktsøkende både ved levering og henting. Er også blitt veldig glad i besteforeldrene sine og løper avgårde med søskenbarna sine når de er sammen (som er i alderen 4 til 20 år). Så vil absolutt si barnet får bra med trening og variert erfaring med sosial omgang.

Så det er litt derfor jeg blir så usikker - fordi jeg føler vi gjør det vi kan og at barnet får dekket behovene sine, både når det gjelder nærhet med meg og far, og når det gjelder relasjoner med andre rundt oss. Og likevel får vi kommentarer fra sidelinjen...

Barnehagen kommenterer for øvrig at barnet utvikler seg veldig bra sosialt. Så det er mest familie som jeg føler mener vi gjør barnet til mammadalt.

Anonymkode: 76b36...f41

[Surpomp]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ts her. Barnet har gått i barnehage siden august i fjor. Ble fort trygt på både barna og de voksne. Er blid og kontaktsøkende både ved levering og henting. Er også blitt veldig glad i besteforeldrene sine og løper avgårde med søskenbarna sine når de er sammen (som er i alderen 4 til 20 år). Så vil absolutt si barnet får bra med trening og variert erfaring med sosial omgang.

Så det er litt derfor jeg blir så usikker - fordi jeg føler vi gjør det vi kan og at barnet får dekket behovene sine, både når det gjelder nærhet med meg og far, og når det gjelder relasjoner med andre rundt oss. Og likevel får vi kommentarer fra sidelinjen...

Barnehagen kommenterer for øvrig at barnet utvikler seg veldig bra sosialt. Så det er mest familie som jeg føler mener vi gjør barnet til mammadalt.

Anonymkode: 76b36...f41

Så bra.

Men kanskje far skal engasjere seg litt mer i lek og andre sysler samtidig som du kan holde deg litt mer i bakgrunnen ?

Barnet forstår fort hvordan man kan oppnå goder og styre situasjonen ved å skrike litt og da får du en utfordring.

[AnonymBruker]

Surpomp skrev (3 timer siden):

Så bra.

Men kanskje far skal engasjere seg litt mer i lek og andre sysler samtidig som du kan holde deg litt mer i bakgrunnen ?

Barnet forstår fort hvordan man kan oppnå goder og styre situasjonen ved å skrike litt og da får du en utfordring.

Når jeg skulle til å svare på dette, så ser jeg litt av grunnen til at det har blitt slik situasjonen er nå. Fordi jeg holder meg i bakgrunnen - men veldig ofte når barnet f.eks. trenger hjelp med noe eller er opprørt, så reagerer ikke far. Ofte fordi han ikke får det med seg. Så enten må jeg si "*navnet til far*, barnet trenger ditt/datt. Kan du..." eller så er det jeg som ender opp med å hjelpe/støtte barnet. Fordi hvis jeg ikke reagerer (til slutt), så får barnet aldri en respons i det hele tatt. Da blir barnet egentlig bare oversett.

Så her må tydeligvis en liten endring/bevisstgjøring til.

Takk for alle innspill!

Ts

Anonymkode: 76b36...f41

[Surpomp]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Når jeg skulle til å svare på dette, så ser jeg litt av grunnen til at det har blitt slik situasjonen er nå. Fordi jeg holder meg i bakgrunnen - men veldig ofte når barnet f.eks. trenger hjelp med noe eller er opprørt, så reagerer ikke far. Ofte fordi han ikke får det med seg. Så enten må jeg si "*navnet til far*, barnet trenger ditt/datt. Kan du..." eller så er det jeg som ender opp med å hjelpe/støtte barnet. Fordi hvis jeg ikke reagerer (til slutt), så får barnet aldri en respons i det hele tatt. Da blir barnet egentlig bare oversett.

Så her må tydeligvis en liten endring/bevisstgjøring til.

Takk for alle innspill!

Ts

Anonymkode: 76b36...f41

En bevisstgjøring fra begge parter kanskje ?

Hva gjør barnet opprørt eller hjelpetrengende ?
Er det bare en leke han ikke rekker eller en smokk som har falt ut som skaper sutring ?
I så fall er det helt greit at barnet må jobbe litt selv. Etter litt tid forstår også en langvarig tilsidesatt far at innsats er nødvendig.

Du behøver ikke å være overbeskyttende eller gripe inn før det er nødvendig. Da ødelegger du «bondingen» mellom far og avkom

[AnonymBruker]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Ts her. Barnet har gått i barnehage siden august i fjor. Ble fort trygt på både barna og de voksne. Er blid og kontaktsøkende både ved levering og henting. Er også blitt veldig glad i besteforeldrene sine og løper avgårde med søskenbarna sine når de er sammen (som er i alderen 4 til 20 år). Så vil absolutt si barnet får bra med trening og variert erfaring med sosial omgang.

Så det er litt derfor jeg blir så usikker - fordi jeg føler vi gjør det vi kan og at barnet får dekket behovene sine, både når det gjelder nærhet med meg og far, og når det gjelder relasjoner med andre rundt oss. Og likevel får vi kommentarer fra sidelinjen...

Barnehagen kommenterer for øvrig at barnet utvikler seg veldig bra sosialt. Så det er mest familie som jeg føler mener vi gjør barnet til mammadalt.

Anonymkode: 76b36...f41

Så irriterende kommentar. Tenker 2-åringen din er helt normal og trygg og at du ikke gjør noe galt. Ut fra det du skriver kan kanskje pappaen bli litt mer på. Man kan ikke bare sitte der tafatt og vente på at barnet velger deg som sin foretrukne omsorgsperson når det er flere tilstede å velge mellom.

Neste gang du får kommentarer kan du jo stille dem litt til veggs og spørre dem hva de mener konkret. Er det deg de mener gjør dette og isåfall akkurat hva mener de? Eller mener de mannen gjør noe feil? Mener de at du skal nekte å trøste barnet feks mens et annet familiemedlem forsøker å trøste et barn som vil til sin mor som barnet ser, så kan du godt stille noen oppfølgingsspørsmål til det og kanskje fortelle at du mener det blir for dumt. Eller så du får noe mer konkret du kan svare dem på.

Anonymkode: 51f00...037

[AnonymBruker]

Surpomp skrev (9 timer siden):

En bevisstgjøring fra begge parter kanskje ?

Hva gjør barnet opprørt eller hjelpetrengende ?
Er det bare en leke han ikke rekker eller en smokk som har falt ut som skaper sutring ?
I så fall er det helt greit at barnet må jobbe litt selv. Etter litt tid forstår også en langvarig tilsidesatt far at innsats er nødvendig.

Du behøver ikke å være overbeskyttende eller gripe inn før det er nødvendig. Da ødelegger du «bondingen» mellom far og avkom

Ts her. Litt usikker på hvordan du mener jeg er overbeskyttende? Forklar gjerne fordi det ønsker jeg ikke å være, nettopp fordi jeg vet hvilke negative konsekvenser det kan ha.

For å bruke eksemplene dine: hvis det er en leke barnet ikke får tak i, sier barnet først ifra uten sutring. Hvis far sitter nærmest, hverken gjør eller sier jeg ingenting - nettopp fordi far er nærmest og jeg tenker det er naturlig at han reagerer på at barnet ber om hjelp. Men når far gir absolutt ingen tegn til å reagere, går barnet "videre" til meg for å be om hjelp (fremdeles uten direkte sutring, men litt mer utålmodig). Når barnet da står rett foran meg, hva foreslår du at jeg gjør? Jeg kan ikke akkurat bare overse barnet. Jeg har prøvd å si "Spør pappa, han kan hjelpe deg", men det som skjer da er enten 1. at barnet begynner å gråte fordi det vil at jeg finner leken, eller 2. at jeg må gjenta det 2-3 ganger før det faktisk skjer.

Når det gjelder smokken, så kjenner jeg meg ikke igjen i det eksemplet. Dette skjer omtrent aldri. Hvis barnet mister smokken, så sutrer det ikke, da er det fordi barnet ikke vil ha den mer.

Mulig jeg fremstår defensiv nå, det er ikke min hensikt - jeg vil egentlig bare prøve å forstå.

Anonymkode: 76b36...f41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.6.2024 den 19.01):

Litt usikker førstegangsmor her. I utgangspunktet står jeg egentlig stødig i valgene jeg tar med barnet, men føler at spesielt svigerfamilien min mener jeg/vi gjør noe feil. Kan jo godt hende vi burde gjøre ting annerledes, så trenger å høre noen andre sitt perspektiv.

Har et barn på cirka 2 år. Helt siden barnet ble født, har det vært veldig "mammadalt". Av meg og far er jeg den strengeste og den som er mest konsekvent - samtidig som jeg er bevisst på å legge til rette for "gode erfaringer", det vil si møte på følelser, gi valg, la barnet prøve ting selv osv. Vi lar ikke barnet få bestemme hvem av oss som skal gjøre oppgaver, sier jeg nei betyr det nei, og jeg gjør aldri om på andre (far, besteforeldre, barnehagen osv.) sine avgjørelser.

Det er 2 ting jeg er usikker på. Den ene er at barnet fremdeles er veldig knyttet til meg. Jeg er ALLTID førstevalget, uansett hva det er. Det er jeg som får kos, det er meg barnet går til for trøst, det er jeg som skal lese, finne ting, hjelpe, bytte bleie, legge, pusse tenner. Når far gjør ting barnet i utgangspunktet ikke liker, er det som regel hyl og gråt etter meg. Det er også meg barnet hører mest på. Hvis jeg gir jeg beskjed om noe eller setter en grense, hører barnet på meg og aksepterer det jeg sier i de aller fleste tilfellene. Når far setter de samme grensene, blir det som regel hyl og gråt. Og bare så det er sagt, så er jeg aldri sint eller streng på en skummel måte, så det er ikke sånn at barnet aksepterer grensene mine fordi det er redd eller noe sånt.

Må nevnes at barnet er ellers veldig trygt - sosialt, nysgjerrig og tillitsfult til andre. Også far.

Men er det normalt at barn er "mammadalter" så lenge?

Den andre tingen jeg er usikker på om er normalt er måten barnet regulerer seg på hvis det blir sint eller lei seg. F.eks. hvis noen sier nei til noe og barnet blir opprørt, reagerer det umiddelbart med å rope på meg, hente smokk og så stå/sitte med meg inntil det har roet seg ned (det tar typ noen få minutter). Er dette en god måte for barnet å regulere seg på med tanke på alderen eller bør vi jobbe med å endre dette?

Anonymkode: 76b36...f41

Så "lenge"????? barnet ditt ER TO!

jeg hadde droppet smokken.

Anonymkode: 954e8...e5c

[Surpomp]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ts her. Litt usikker på hvordan du mener jeg er overbeskyttende? Forklar gjerne fordi det ønsker jeg ikke å være, nettopp fordi jeg vet hvilke negative konsekvenser det kan ha.

For å bruke eksemplene dine: hvis det er en leke barnet ikke får tak i, sier barnet først ifra uten sutring. Hvis far sitter nærmest, hverken gjør eller sier jeg ingenting - nettopp fordi far er nærmest og jeg tenker det er naturlig at han reagerer på at barnet ber om hjelp. Men når far gir absolutt ingen tegn til å reagere, går barnet "videre" til meg for å be om hjelp (fremdeles uten direkte sutring, men litt mer utålmodig). Når barnet da står rett foran meg, hva foreslår du at jeg gjør? Jeg kan ikke akkurat bare overse barnet. Jeg har prøvd å si "Spør pappa, han kan hjelpe deg", men det som skjer da er enten 1. at barnet begynner å gråte fordi det vil at jeg finner leken, eller 2. at jeg må gjenta det 2-3 ganger før det faktisk skjer.

Når det gjelder smokken, så kjenner jeg meg ikke igjen i det eksemplet. Dette skjer omtrent aldri. Hvis barnet mister smokken, så sutrer det ikke, da er det fordi barnet ikke vil ha den mer.

Mulig jeg fremstår defensiv nå, det er ikke min hensikt - jeg vil egentlig bare prøve å forstå.

Anonymkode: 76b36...f41

Husk at du hittil har vært barnets alfa og omega med fødsel, amming og nærkontakt fra morgen til kveld. Mannen i forholdet trenger også å bli kjent med barnet på egne premisser uten å ha en «verdensmester» som overvåker og korrigerer hele tiden.
Menn føler seg ofte tilsidesatt, usikre og keitete i denne perioden av livet. 

La han slippe til og jobb som et team. Trygge maskuline og feminine roller/verdier som utfyller hverandre og samarbeider på en positiv måte er det optimale oppvekstmiljøet for barn

Endret 17. juni 2024 av Surpomp