Livet er helt surrealistisk smertefullt og vondt

[AnonymBruker]

Familien er så unormal. Meg inkludert. Nei, alle familie har ikke "sine ting". Ikke på denne måten. Har et svært psykisk sykt søsken og et annet søsken som trolig må i fengsel i flere år. Alt er bare elendighet i familien og et tredje søsken har påpekt det samme. Ingen har barn, ei heller (heterofil) partner.

Selv er jeg svært nevrotisk og dere vil knapt tro hvilke ting som er uoverkommelige for meg. Det er ikke verdt å nevne en gang.

I 2010 studerte jeg og hadde mye gruppearbeid med 4 andre unge menn. Jeg snoket litt på facebook og fant ut at alle de hadde barn, og de er fra 3-4 år yngre enn meg. Jeg er en av de 20-25 % som vil være barnløse ved fylte 40. Det er bare syltynn teori som kan forhindre det nå, og løpet for menn er stort sett kjørt ved fylte 40. Jeg er ikke Leonardo Di Caprio.

Hele livet mitt er en fiasko og statistisk sett er jeg halveis i livet. Men har ikke tro på verken at jeg lever så lenge eller at helsa blir bra fra nå av. Nærmer meg 40 og da går alt nedover. Noen i min familie har dødd i den alderen. Jeg liker å løpe og slite meg ut og håper av og til at jeg er en av dem med uoppdaget hjertefeil.

Jeg rives og slites med å ville ha et normalt liv med partner og barn, og det å bare gi totalt opp og bare ødelegge meg selv. Er så drittlei av ordet håp når det er den kalde, virkelige verden man må forholde seg til. En verden hvor man aldri får en 2.sjanse hvis man gjorde feil som ung.

Føles bare så urettferdig at hvor enn jeg snur meg er det barnefamilier. Til og med mennesker jeg anser som rarere enn meg selv. Helt til jeg kommer på at de neppe er nevrotiske som meg. "Alle" har jo barn og/eller partner. Har aldri skjønt helt hva som feiler meg, og jeg vil vel egentlig ikke vite det.

Trøster meg med at livet er kort, og at jeg uansett er ferdig innen 20 år. Da er det jo ikke liv laga for barn uansett. Bare synd at man må lide så lenge.

Anonymkode: 98faa...6a6

[AnonymBruker]

Det er bare Leonardo di Capri som er Leonardo di Capri. De fleste dater jevnaldrende, middelmådige partnere som dem selv. Med den holdninga du har kommer du ikke en gang til å se de sjansene du måtte ha.

Anonymkode: 7c66d...e04

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er bare Leonardo di Capri som er Leonardo di Capri. De fleste dater jevnaldrende, middelmådige partnere som dem selv. Med den holdninga du har kommer du ikke en gang til å se de sjansene du måtte ha.

Anonymkode: 7c66d...e04

Har ingen sjanser. Og det er ikke andres feil, bare et resultat av uheldige erfaringer, manglende evner osv.

Anonymkode: 98faa...6a6

[AnonymBruker]

Og? Du har familie. Du har kontakt med din familie. Jeg har INGEN familie. Null kontakt med foreldre eller søsken. 

Problemet er jo ikke at du ikke har egen familie og barn. Problemet er at du ser på det som et problem. 

Anonymkode: 9a4fa...4d9

[AnonymBruker]

Du må jo bygge opp deg selv, først og fremst. Les Jordan Peterson. 

Anonymkode: ab652...a6b

[AnonymBruker]

Helt ærlig, jeg aner ikke hvorfor du snakker om familien din som er så unormal. Hva er problemet med det? Mine søsken er en gjeng med raringer, de har alle sitt, men det har da ingenting med meg å gjøre? Det er deres problemer og ikke noe jeg sørger over sånn rent personlig, utover at jeg selvfølgelig skulle ønske for deres del at de hadde et enklere liv, fritt for sykdom. Folk kan uansett ikke noe for at de får sykdom, så jeg skjønner ikke hvorfor du oppfatter dette som så veldig skamfullt. Kanskje det hadde vært greit å prøvd å rydde opp i disse tankene sammen med en psykolog eller psykiater? Det går an å få mye skikk på et nevrotisk hode med litt veiledning. Livet ditt er ikke noe verre enn veldig mange andres.

Anonymkode: 56c2d...7a4

[AnonymBruker]

Jeg skulle gitt mye for å være barnløs akkurat nå. Livet med barn, full jobb og alle andre plikter tar helt knekken på meg. 😭 Alt jeg ønsker meg er å kunne være "meg" for en liten stund. Føler meg spist opp og slitt i stykker. Prøv å sette pris på friheten din ❤️ Hilsen trebarnsmor på 40

Anonymkode: b17e7...5f2

[AnonymBruker]

Jeg har hatt fullt opp av det samme som deg og mere til gjennom livet. Så mye at jeg ikke gidder ramse det opp en gang.

Forskjellen på deg og meg er at jeg alltid har tenkt "Faen, jeg skal vise alle at de ikke kan kue meg. Jeg skal vise dem at jeg kommer gjennom dette også."

Familien kuttet jeg kontakten med for mange tiår siden.

Anonymkode: 990b4...f85

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg skulle gitt mye for å være barnløs akkurat nå. Livet med barn, full jobb og alle andre plikter tar helt knekken på meg. 😭 Alt jeg ønsker meg er å kunne være "meg" for en liten stund. Føler meg spist opp og slitt i stykker. Prøv å sette pris på friheten din ❤️ Hilsen trebarnsmor på 40

Anonymkode: b17e7...5f2

Det kommer om noen år. Vipps er de store og flytter ut, og da gråter du over at du savner dem.

Anonymkode: 43936...4d9

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du skal ønske deg barn i din livssituasjon. Ikke lag sjeler om du ikke har et tilnærmet optimalt liv å tilby dem. Jobb heller med deg selv i din nåværende situasjon, heller enn å drømme om en fullstendig annerledes tilværelse.

Anonymkode: 39160...95e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Familien er så unormal. Meg inkludert. Nei, alle familie har ikke "sine ting". Ikke på denne måten. Har et svært psykisk sykt søsken og et annet søsken som trolig må i fengsel i flere år. Alt er bare elendighet i familien og et tredje søsken har påpekt det samme. Ingen har barn, ei heller (heterofil) partner.

Selv er jeg svært nevrotisk og dere vil knapt tro hvilke ting som er uoverkommelige for meg. Det er ikke verdt å nevne en gang.

I 2010 studerte jeg og hadde mye gruppearbeid med 4 andre unge menn. Jeg snoket litt på facebook og fant ut at alle de hadde barn, og de er fra 3-4 år yngre enn meg. Jeg er en av de 20-25 % som vil være barnløse ved fylte 40. Det er bare syltynn teori som kan forhindre det nå, og løpet for menn er stort sett kjørt ved fylte 40. Jeg er ikke Leonardo Di Caprio.

Hele livet mitt er en fiasko og statistisk sett er jeg halveis i livet. Men har ikke tro på verken at jeg lever så lenge eller at helsa blir bra fra nå av. Nærmer meg 40 og da går alt nedover. Noen i min familie har dødd i den alderen. Jeg liker å løpe og slite meg ut og håper av og til at jeg er en av dem med uoppdaget hjertefeil.

Jeg rives og slites med å ville ha et normalt liv med partner og barn, og det å bare gi totalt opp og bare ødelegge meg selv. Er så drittlei av ordet håp når det er den kalde, virkelige verden man må forholde seg til. En verden hvor man aldri får en 2.sjanse hvis man gjorde feil som ung.

Føles bare så urettferdig at hvor enn jeg snur meg er det barnefamilier. Til og med mennesker jeg anser som rarere enn meg selv. Helt til jeg kommer på at de neppe er nevrotiske som meg. "Alle" har jo barn og/eller partner. Har aldri skjønt helt hva som feiler meg, og jeg vil vel egentlig ikke vite det.

Trøster meg med at livet er kort, og at jeg uansett er ferdig innen 20 år. Da er det jo ikke liv laga for barn uansett. Bare synd at man må lide så lenge.

Anonymkode: 98faa...6a6

Her var det mye selvmedlidenhet gitt.... 

Nr 1) man er ikke sin familie, se på det som en gylden mulighet til å ikke leve samme liv om det ikke er det du ønsker. 

Nr 2) hvis du ønsker partner og barn, hva er det du konkret gjør for å nå dette målet? Du når det i hvertfall ikke av å sitte å surte over ubetydelig piss. 

Nr 3) for menn er vell sjansen langt fra forbi ved fylte 40, det er jo som oftest i 40 åra menn flest er mest attraktive for kvinner og hvor det er størst sjanse for å møte partner som har det travelt med å stifte familie. 

Nr 4) erfaringsmessig er det en partner der ute for en hver smak. Sett mildt sagt de uroligste individer dukke opp med en tilsvarende partner. 

Nr5) du må konkretisere og strukturere mere enn det summesarie du skriver i HI. Hva er målet? Hvordan liv er det du faktisk ønsker? Hva må endres? Hvordan kan det endres? Osv..

Anonymkode: 223f8...2a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.6.2024 den 9.42):

Jeg synes ikke du skal ønske deg barn i din livssituasjon. Ikke lag sjeler om du ikke har et tilnærmet optimalt liv å tilby dem. Jobb heller med deg selv i din nåværende situasjon, heller enn å drømme om en fullstendig annerledes tilværelse.

Anonymkode: 39160...95e

Mange i verre situasjon enn meg har barn. Men skjønner poenget ditt.

Føler uansett ikke motivasjon for noe hvis partner/barn er helt utelukket. 

Hadde jeg hatt onkelbarn kunne jeg gitt slipp på det, men føles meningsløst når ingen har barn. Vi skal bare dø ut vi, da?

 

Anonymkode: 98faa...6a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Mange i verre situasjon enn meg har barn. Men skjønner poenget ditt.

Føler uansett ikke motivasjon for noe hvis partner/barn er helt utelukket. 

Hadde jeg hatt onkelbarn kunne jeg gitt slipp på det, men føles meningsløst når ingen har barn. Vi skal bare dø ut vi, da?

 

Anonymkode: 98faa...6a6

Det er selvmotsigende å ønske seg barn inn i en familie hvor alt bare er lidelse og elendighet. Det får meg til å tro at en del av deg vet at det egentlig ikke står så ille til som du gir inntrykk av. At du har et håp om at ting kan bli bedre.

Mye av problemet er at den delen av deg som faktisk har håp og optimisme hele tiden må sloss mot nevrotisismen. Det at du har et mønster med å se veldig mørkt på ting, lett for å sammenlikne deg med andre og dømme deg selv veldig hardt. Det stikker kjepper i hjulene for deg konstant og holder deg nede.

De fleste må ikke sloss mot dette. De bruker null til svært lite tid på denne typen tanker. Dette er også grunnen til at mange får det bedre av å ta en tablett daglig. Da kan man bruke kapasiteten sin mye mer konstruktivt og da oppnår man ting man ikke greide før. Verden åpner seg.

Jeg tror at for å komme dit du vil i livet må du våge å se innover. Kanskje få den diagnosen, selv om du frykter det, slik at du vet hva du har å jobbe med. Få hjelp til å bryte mønstrene. Bruke energien på noe annet enn bekymring, sammenlikning og fortvilelse. Akseptere deg selv, bli glad i deg selv, med dine feil og mangler. Da vil du ha noe å tilføre andre.

Anonymkode: 56c2d...7a4

[Perelandra]

Kjære trådstarter! 

Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre en handling som fører til døden for den som utfører det.

Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her.

Hvis du sliter med slike tanker vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg til å ta kontakt med legevakt på tlf.: 116 117 eller ringe nødnummer 113.

Alternativt kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i.

* Mental Helse: 116 123 

* Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år)

* Kirkens SOS: 22 40 00 40

Med vennlig hilsen Perelandra, mod.