Angrer på at jeg ikke tok mer bilder og videoer fra livet mitt

[AnonymBruker]

Jeg har gjort og opplevd utrolig mye i løpet av livet. Særlig tenårene, 20-årene og 30-årene har jeg mange minner og opplevelser fra som vil være med meg resten av livet. Men når jeg forteller om dette til mine barn eller andre så blir det liksom ikke helt det samme når jeg ikke har noen bilder eller videoer å vise til. Et bilde sier som kjent mer enn 1000 ord. Og det er noe veldig sant i det.

Det var liksom ikke så viktig den gang med bilder og videoer. Men angrer nå.

Anonymkode: cc64d...ee0

[AnonymBruker]

Du har jo dine minner. Du husker det. Har det i hodet. Trenger derfor ingen bilder. 

Anonymkode: 19627...601

[AnonymBruker]

Jeg har det litt motsatt, altså jeg er glad for at jeg ikke hadde så lett tilgang til å ta så mye bilder tidligere i livet (fordi mobilkameraet var langt dårligere).

De første årene etter at jeg fikk barn, tok jeg alt for mye bilder. I hvert fine øyeblikk dukket tanken opp; "åj, dette må jeg forevige". Og jeg har endt opp med å ta for mange bilder i stedt for å bare være i øyeblikket. Det er klart, det er morsomt å bla i bilder fra tidligere år. Og jeg liker å lage bøker med bilder fra sommerferien, for å bruke dem til mimre sammen i familien senere. Men f.eks. fra det halvåret jeg bodde i et afrikansk land, har jeg ikke et eneste bilde. Jeg har derimot noen gjenstander, og en kjole, jeg hadde med meg hjem, og som jeg er veldig glad i. Jeg tror disse er morsommere for barna mine å se på også, enn bilder derfra. Det er mine minner, og de lever inni meg, selv om jeg ikke kan se på bilder. 

Anonymkode: 127a1...cc3

[Kniv & gaffel]

Jeg forstår tanken

Da jeg vokste opp på 70- og 80-tallet, var det dyrt å ta bilder, så det ble helst gjort i spesielle anledninger som jul, 17. mai, sommerferie og familieselskaper. 

Da jeg begynte å ta bilder selv, var jeg opptatt av å ta bilder i hverdagen og det er jeg glad for at jeg gjorde.