Barneoppdragelse

[AnonymBruker]

Var på besøk hos venner og merket at de snakker med barna deres veldig annerledes enn vi gjør. Jeg vet ikke hva som er best i lengden - ser bare at akkurat nå er i alle fall barna snille barn uten problemer. Lurer på hva dere tenker:

Eksempler på situasjon:

Barnet vil ha mat uten å ha spist opp det som var før: 

Oss: prøver å finne ut om det er noe galt med maten. Ofte er svaret: du må spise opp dette før du tar noe mer/du må smake på alt før du kan få noe annet - det er dårlig å kaste mat.

De: før du spiser opp dette får du ikke noe annet! (Irritert stemme, ikke noe advarsel før)

Barn vil ha plaster for å pynte seg:

Oss: du kan ikke få, for det brukes når man skal beskytte et sår. Du har blåmerke - det hjelper det ikke mot. Barnet sutrer. Vi: Nei, vi har sagt at det får du ikke - vi kan ikke bruke opp alle plastrene, for da har vi ikke når vi trenger de.

De: Nei, du blør ikke. Barnet sutrer: skal du  sutre så kan du gå på rommet og gjøre det! (Igjen, irritert, ikke sint)

Våre barn kan teste grenser litt innimellom, men er som sagt snille barn. Deres barn tester også litt grenser, men når de får beskjed så er det litt sånn: "dette sier jeg én gang, eller så blir det konsekvenser!"

Hvordan tenker dere de ulike måtene tilsnakk kan påvirke barna i lengden?

Anonymkode: 64ca0...e13

[AnonymBruker]

Legger til: i begge tilfeller blir det som foreldrene har sagt - ingen av oss gir oss fordi barna sutrer, men selve måten å snakke med de på er annerledes.

Anonymkode: 64ca0...e13

[AnonymBruker]

Jeg skjønner du vil ha svar om at din metode er best. Jeg tror barn fint klarer begge, og for de fleste av oss blir det en blanding. Vi har ikke alltid tid/krefter/tålmodighet til den pedagogiske versjonen.

Samtidig erfarer jeg at vi har fått en generasjon unge voksne som ikke takler direkte beskjeder. Kanskje blir de for lite trent i å håndtere direkte beskjeder?

Anonymkode: 74774...10d

[Arkana]

Jeg tenker at dere var på besøk og bare har observert enkelthendelser og at det er vanskelig å si noe mer generelt. Jeg føler at du fisker etter støtte på at deres måte er riktig og den andre familiens måte er feil, men oppdragelse er ikke så svart/hvit. For alt du vet kan familien tidligere ha brukt mye tid og energi på å håndtere sutring og mas på andre måter og etter hvert kommet fram til at det enkleste er å bare gi kort beskjed om at f.eks. maten skal spises opp før man får mer. Eller kanskje var det som skjedde bare et uttrykk for at det var en dårlig dag og foreldrene ønsket ikke å gjøre det til  en større greie enn nødvendig? Jeg tenker også at enhver situasjon som oppstår ikke trenger å "forstås i hjel". Noen ganger er det både greit og riktig med en tydelig beskjed uten noe mer om og men uten at dette på noen som helst måte er negativt for barna. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg skjønner du vil ha svar om at din metode er best. Jeg tror barn fint klarer begge, og for de fleste av oss blir det en blanding. Vi har ikke alltid tid/krefter/tålmodighet til den pedagogiske versjonen.

Samtidig erfarer jeg at vi har fått en generasjon unge voksne som ikke takler direkte beskjeder. Kanskje blir de for lite trent i å håndtere direkte beskjeder?

Anonymkode: 74774...10d

Nei, jeg lurer på om noen har erfaring angående hva som funker i lengden. Dine antakelser er nok heller en gjenspeiler av hva du selv ville ønsket. Jeg ønsker ÆRLIGE svar. 

Anonymkode: 64ca0...e13

[AnonymBruker]

Arkana skrev (5 minutter siden):

Jeg tenker at dere var på besøk og bare har observert enkelthendelser og at det er vanskelig å si noe mer generelt. Jeg føler at du fisker etter støtte på at deres måte er riktig og den andre familiens måte er feil, men oppdragelse er ikke så svart/hvit. For alt du vet kan familien tidligere ha brukt mye tid og energi på å håndtere sutring og mas på andre måter og etter hvert kommet fram til at det enkleste er å bare gi kort beskjed om at f.eks. maten skal spises opp før man får mer. Eller kanskje var det som skjedde bare et uttrykk for at det var en dårlig dag og foreldrene ønsket ikke å gjøre det til  en større greie enn nødvendig? Jeg tenker også at enhver situasjon som oppstår ikke trenger å "forstås i hjel". Noen ganger er det både greit og riktig med en tydelig beskjed uten noe mer om og men uten at dette på noen som helst måte er negativt for barna. 

Er det virkelig så vanskelig å tro at jeg faktisk ønsker svar angående erfaringer. Det er mye vanskeligere å være tålmodig, men LØNNER det seg eller spiller det egentlig liten rolle, er det jeg tenker på.

Anonymkode: 64ca0...e13

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Nei, jeg lurer på om noen har erfaring angående hva som funker i lengden. Dine antakelser er nok heller en gjenspeiler av hva du selv ville ønsket. Jeg ønsker ÆRLIGE svar. 

Anonymkode: 64ca0...e13

Du fikk et ærlig svar. Begge deler funker nok. Samtidig har vi fått en generasjon unge voksne som ikke takler direkte beskjeder. Barn skal også lære å håndtere beskjeder fra lærere, trenere etc, som heller ikke alltid kan bruke mye ressurser på enkeltbarn.

Hva mener du med funker i lengden? Funker for hvem? Som du selv sier, barna tar beskjeder, så den vegen funker det. 

Anonymkode: 74774...10d

[~white lady~]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Var på besøk hos venner og merket at de snakker med barna deres veldig annerledes enn vi gjør. Jeg vet ikke hva som er best i lengden - ser bare at akkurat nå er i alle fall barna snille barn uten problemer. Lurer på hva dere tenker:

Eksempler på situasjon:

Barnet vil ha mat uten å ha spist opp det som var før: 

Oss: prøver å finne ut om det er noe galt med maten. Ofte er svaret: du må spise opp dette før du tar noe mer/du må smake på alt før du kan få noe annet - det er dårlig å kaste mat.

De: før du spiser opp dette får du ikke noe annet! (Irritert stemme, ikke noe advarsel før)

Barn vil ha plaster for å pynte seg:

Oss: du kan ikke få, for det brukes når man skal beskytte et sår. Du har blåmerke - det hjelper det ikke mot. Barnet sutrer. Vi: Nei, vi har sagt at det får du ikke - vi kan ikke bruke opp alle plastrene, for da har vi ikke når vi trenger de.

De: Nei, du blør ikke. Barnet sutrer: skal du  sutre så kan du gå på rommet og gjøre det! (Igjen, irritert, ikke sint)

Våre barn kan teste grenser litt innimellom, men er som sagt snille barn. Deres barn tester også litt grenser, men når de får beskjed så er det litt sånn: "dette sier jeg én gang, eller så blir det konsekvenser!"

Hvordan tenker dere de ulike måtene tilsnakk kan påvirke barna i lengden?

Anonymkode: 64ca0...e13

Basert på dette innlegget: Dere oppdrar autoritativt og de oppdrar autoritært. 
Førstnevnte er anbefalt og skaper trygge og selvstendige barn. 
Sistnevnte kan føre til utrygghet, uselvstendighet og mental uhelse. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg skjønner du vil ha svar om at din metode er best. Jeg tror barn fint klarer begge, og for de fleste av oss blir det en blanding. Vi har ikke alltid tid/krefter/tålmodighet til den pedagogiske versjonen.

Samtidig erfarer jeg at vi har fått en generasjon unge voksne som ikke takler direkte beskjeder. Kanskje blir de for lite trent i å håndtere direkte beskjeder?

Anonymkode: 74774...10d

Ellers: Ja, jeg synes at det er viktig med tydelige beskjeder, og sier også til andre at gjør barnet mitt noe galt  så har de også lov til å si ifra - det må tåle litt, og at de får tilsnakk fra andre. Dumt at barn gråter bare noen er litt streng eller skriker - de må øves opp til å tåle litt. 

Anonymkode: 64ca0...e13

[Arkana]

Jeg tror ikke det er bare én måte å gjøre ting på som alltid vil fungere i lengden. Noen ganger er det beste en kort og klar beskjed og andre ganger kan man godt prate mer inngående om hva som skjer og hvorfor. Hva man velger å gjøre kan være påvirket av f.eks. hvorvidt man er hjemme eller på besøk/sammen med andre, barnets humør eller om det er sliten eller noe helt annet. Det er ikke sånn at én måte fungerer best i alle situasjoner hele barnets liv. Å være en god forelder handler ikke om å finne én fast metode og holde seg til den alltid i den tro at dette er den o' store løsningen, man må kjenne sine egne barn og hva som fungerer for dem og kunne tilpasse seg ulike situasjoner. 

Endret 10. juni 2024 av Arkana

[AnonymBruker]

~white lady~ skrev (5 minutter siden):

Basert på dette innlegget: Dere oppdrar autoritativt og de oppdrar autoritært. 
Førstnevnte er anbefalt og skaper trygge og selvstendige barn. 
Sistnevnte kan føre til utrygghet, uselvstendighet og mental uhelse. 

Jeg tror nok barnet får mye kos. Kanskje ikke veldig mye oppmerksomhet - de liker at det leker på rommet eller ute, for ellers blir det rot med leker. Tror de ellers er veldig glad i barnet sitt da. Det virket ikke redd, men jeg lurer på om det skaper resiliente barn eller, barn som kommer til å snakke slik til seg selv, og om dette er positivt eller ikke. Tenker det kan være fordeler og ulemper, potensielt... men mye lettere for foreldrene da.

Anonymkode: 64ca0...e13

[~white lady~]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg tror nok barnet får mye kos. Kanskje ikke veldig mye oppmerksomhet - de liker at det leker på rommet eller ute, for ellers blir det rot med leker. Tror de ellers er veldig glad i barnet sitt da. Det virket ikke redd, men jeg lurer på om det skaper resiliente barn eller, barn som kommer til å snakke slik til seg selv, og om dette er positivt eller ikke. Tenker det kan være fordeler og ulemper, potensielt... men mye lettere for foreldrene da.

Anonymkode: 64ca0...e13

Individuelle faktorer spiller inn, samt hvor varme og kjærlige foreldrene ellers er med barnet. 
Men det er forsket på ulike oppdragelsesstiler (og jeg skrev blant annet om temaet i min masteroppgave) så i det store og hele er en slik form for kommunikasjon ikke anbefalt. 
Særlig den du trekker frem med at barnet får beskjed om å gå på rommet om det fortsetter å gråte. Det skaper det motsatte av resilient barn. 

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det ikke er så svart/hvit. 

Jeg forsøker å snakke til barna slik jeg ønsker at de skal snakke til meg/hverandre. Dvs. at jeg forsøker å bruke en respektfull tone. Samtidig prøver jeg å ikke invitere til unødig diskusjon/kverulering, og mener at noen ganger må barna kunne godta en beskjed uten å måtte "overbevises" med endeløse forklaringer. Det er veldig slitsomt i lengden dersom barn er vant til å kunne forhandle om alt. 

Jeg kan tenke meg at det andre forelderparet allerede har forklart hvorfor reglene er som de er en del ganger tidligere, og nå ønsker de bare å håndheve reglene uten for mye dikkedarier.

Selv ville jeg lagt meg på en mellomting:

"Du må spise det du har på tallerkenen din før du kan få noe annet. Vi vil jo ikke kaste mat."

"Nei, plaster trenger vi bare når vi blør. Legg dem tilbake i skapet."

Hvis barna synes det er veldig vanskelig å godta sånne enkle beskjeder, skjønner jeg at foreldrene kan bli litt utålmodige. Jeg mener at det er forskjell på gråt fordi noe er leit/vanskelig og "sutring"/surmuling/trass over å ikke få viljen sin. Sutring ER irriterende og slitsomt, hvorfor er det så galt å be barnet sutre seg ferdig på rommet? Skal ikke barn (og voksne) lære seg å ta hensyn til omgivelsene sine, spesielt når de har besøk?

Anonymkode: 5993f...98c

[Gjest Luksusbia]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Var på besøk hos venner og merket at de snakker med barna deres veldig annerledes enn vi gjør. Jeg vet ikke hva som er best i lengden - ser bare at akkurat nå er i alle fall barna snille barn uten problemer. Lurer på hva dere tenker:

Eksempler på situasjon:

Barnet vil ha mat uten å ha spist opp det som var før: 

Oss: prøver å finne ut om det er noe galt med maten. Ofte er svaret: du må spise opp dette før du tar noe mer/du må smake på alt før du kan få noe annet - det er dårlig å kaste mat.

De: før du spiser opp dette får du ikke noe annet! (Irritert stemme, ikke noe advarsel før)

Barn vil ha plaster for å pynte seg:

Oss: du kan ikke få, for det brukes når man skal beskytte et sår. Du har blåmerke - det hjelper det ikke mot. Barnet sutrer. Vi: Nei, vi har sagt at det får du ikke - vi kan ikke bruke opp alle plastrene, for da har vi ikke når vi trenger de.

De: Nei, du blør ikke. Barnet sutrer: skal du  sutre så kan du gå på rommet og gjøre det! (Igjen, irritert, ikke sint)

Våre barn kan teste grenser litt innimellom, men er som sagt snille barn. Deres barn tester også litt grenser, men når de får beskjed så er det litt sånn: "dette sier jeg én gang, eller så blir det konsekvenser!"

Hvordan tenker dere de ulike måtene tilsnakk kan påvirke barna i lengden?

Anonymkode: 64ca0...e13

Tenker at de er mindre tålmodige enn dere