Hvordan jobbe med personligheten?

[AnonymBruker]

Hei! Jeg har i lang tid slitet med å få meg venner og stifte nye bekjentskaper. Slik har det vært siden jeg var i tidlig tenårene, og det har ikke blitt noe bedre nå som jeg er i 20-årene. Tvert imot, jeg har blitt mer snål av mangel på sosial kontakt i mange år og baksnakking/lett mobbing under barndommen har heller ikke hjulpet på den fronten. Siden jeg var liten har jeg brukt nesten hele fritiden min på pc'en, og jeg kjenner det har gjort mye skade for utviklingen min.

I etterkant har jeg nesten blitt litt krass og bitter i min interne dialog når jeg blir møtt med vennlighet, siden jeg forventer at de ikke har gode intensjoner eller prøver å være hyggelig. Tenker ofte at det ligger noe bak, eller at jeg kommer til å bli flau når de innser væremåten min og de dropper kontakten, siden dette har vært tilfellet de siste årene. Jeg har også innsett at jeg har lett for å gå in en offer-rolle når jeg går over disse tankene med meg selv, og jeg vet at det ikke går noen vei eller hjelper på noen som helst måte.

Når det kommer til psykolog, så har jeg fått behandling hovedsakelig relatert til angst, og har tatt opp denne problematikken. Trodde dette skulle bli løst etter jeg var kvitt angsten, men det gjorde det altså ikke. Hadde kanskje en tanke på at jeg var på spekteret, men jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsene der, og jeg mener jeg selv ikke har problemer med å forstå andre, eller de andre trekkene hos de som er på spekteret, og ble heller ikke diagnosert med det. Men jeg føler meg uansett annerledes ved at jeg ikke klarer å få nye sosiale relasjoner.

Har prøvd å gå på byen, og bli kjent med nye mennesker gjennom jobb og slikt, men jeg blir stille og har ikke mye å komme med. Nye kollegaer blir heller kjent med andre kollegaer og viser ikke mye interesse til å bli venner til tross for innsats. Da er det ikke let å få øvd seg på å bli bedre sosialt. Jeg vil tro problemet mitt ligger i at jeg kan være litt rar/snål i tillegg som jeg er sjenert, men har prøvd mitt beste for å endre på det. Men da sitter jeg her nå og mener det ikke har gått noen vei, og at min innsats ikke er den beste framgangsmåten. 

Da gjenstår det å jobbe med personligheten min, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gå fram med det. Er det noen bøker dere vil foreslå? Noen tips? Har noen av dere erfaring med noe lignende?

Anonymkode: cf263...f2e

[AnonymBruker]

Jeg har heller ikke noen venner for øyeblikket, utenom et par som kjenner meg gjennom en dating-app og har fått et slags "vennskap" basert på hookups og lignende. Men der kjenner jeg godt at det handler bare om det seksuelle og de hadde ikke vært der om det ikke var noe seksuelt involvert. I tillegg møtte jeg de som 15-16 åring når de var i godt voksen alder, så den relasjonen vil jeg kvitte meg med så fort så mulig siden jeg i etterkant synes det er uetisk og ekkelt. Men det er ikke lett når det er den eneste sosiale kontakten man har.

Anonymkode: cf263...f2e

[Navnløs og Anonym]

Kommunikasjons bøker er nøkkelen, samt om du syns d e kjedelig kan man overraskende nokk lære kjempe mye på tiktok og youtube også. 

Aktuelle bøker: den edle kunsten å gi f**n, omgitt av idioter, til og med "the art of seduction" kan være god til hvordan man forstår og kommuniserer, how to win friends and influence people, om du sliter med å forstå om folk er genuin eller ikke kan du også lese deg opp på mørk psykologi som vil gi deg en oversikt over hvilke teknikker som blir brukt av toksiske folk bøker der kan være "the 48 laws of power"  mørk psykologi finner du også mye av på podcaster på spotify. Om du også sliter med å lese kroppsspråk vil eg anbefale "kunsten å lese kroppsspråk"

[Frøkenragnhild]

Vær deg selv du, selv om du er rar og snål som du sier. Jobb heller med selvtilliten din og akseptere den du er. Liker du deg selv, vil andre like deg også 😊

[AnonymBruker]

Har slitt med akkurat det samme. Jeg kom til et punkt rundt 25 år hvor jeg bare ga blaffen i hva andre skulle tenke og mene om meg. Det er ikke til å unngå at noen kommer til å snakke bak ryggen min, eller dømme meg for noe jeg liker, har på meg, humoren min osv... Siden man alltid kommer til å virke "rar" i noens øyne, var det lettere å bare være seg selv. Så får folk ta meg som jeg er eller unngå meg.

Ikke gå rundt å tenk på alt de kanskje tenker om deg, bare prøv å slapp av og bli trygg på deg selv. Det hjelper veldig! Hvis man klarer å ha en mer avslappet holdning, så tar man det ikke så tungt om noen skulle mislike deg. Om jeg finner ut at noen baksnakket meg, så blir jeg ikke usikker på meg selv, jeg tenker heller at det sier mer om dem. Det er jo ikke folk jeg vil ha i livet mitt uansett, så hvorfor har deres mening noe å si? 

Når det kommer til å være sjenert så måtte jeg trene meg opp, så på masse YouTube videoer. 

 

Anonymkode: 1e716...feb

[AnonymBruker]

21 hours ago, Navnløs og Anonym said:

Kommunikasjons bøker er nøkkelen, samt om du syns d e kjedelig kan man overraskende nokk lære kjempe mye på tiktok og youtube også. 

Aktuelle bøker: den edle kunsten å gi f**n, omgitt av idioter, til og med "the art of seduction" kan være god til hvordan man forstår og kommuniserer, how to win friends and influence people, om du sliter med å forstå om folk er genuin eller ikke kan du også lese deg opp på mørk psykologi som vil gi deg en oversikt over hvilke teknikker som blir brukt av toksiske folk bøker der kan være "the 48 laws of power"  mørk psykologi finner du også mye av på podcaster på spotify. Om du også sliter med å lese kroppsspråk vil eg anbefale "kunsten å lese kroppsspråk"

Skal ta en titt på de bøkene. Takk!

21 hours ago, Frøkenragnhild said:

Vær deg selv du, selv om du er rar og snål som du sier. Jobb heller med selvtilliten din og akseptere den du er. Liker du deg selv, vil andre like deg også 😊

Vil være meg selv, men tenker også et par endringer kan være passende for å virke mer imøtekommende og sosial. Liker meg selv til en viss grad, men når jeg sliter såpass med å få sosiale relasjoner, ser jeg at det er noen ugler i mosen og vil fikse opp i det også. Takk for svar!

21 hours ago, AnonymBruker said:

Har slitt med akkurat det samme. Jeg kom til et punkt rundt 25 år hvor jeg bare ga blaffen i hva andre skulle tenke og mene om meg. Det er ikke til å unngå at noen kommer til å snakke bak ryggen min, eller dømme meg for noe jeg liker, har på meg, humoren min osv... Siden man alltid kommer til å virke "rar" i noens øyne, var det lettere å bare være seg selv. Så får folk ta meg som jeg er eller unngå meg.

Ikke gå rundt å tenk på alt de kanskje tenker om deg, bare prøv å slapp av og bli trygg på deg selv. Det hjelper veldig! Hvis man klarer å ha en mer avslappet holdning, så tar man det ikke så tungt om noen skulle mislike deg. Om jeg finner ut at noen baksnakket meg, så blir jeg ikke usikker på meg selv, jeg tenker heller at det sier mer om dem. Det er jo ikke folk jeg vil ha i livet mitt uansett, så hvorfor har deres mening noe å si? 

Når det kommer til å være sjenert så måtte jeg trene meg opp, så på masse YouTube videoer. 

 

Anonymkode: 1e716...feb

Har i grunn brydd meg mindre om hva andre tenker om meg, men det er også for min egen trivsel at jeg vil prøve å finne venner og bli mer sosial. Er bare såpass mye man får gjort på egenhand. Du har et poeng med at det sier mer om dem enn det sier om deg dersom de skulle baksnakket deg, men om dette blir et mønster kan man godt tenke seg om litt. Noen YouTube videoer/kanaler du foreslår? Takk for svar!

TS

Anonymkode: cf263...f2e

[Dried Mangoliano]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

jeg blir stille og har ikke mye å komme med

Kan anbefale en eller annen aktivitet som støttehjul. Da har man naturlig noe å snakke om. Begynn med det, så får du enkel trening.

Smalltalk med ukjente, hvor man står der med drinken i hånda (jeg håper alltid den skal vare lenge), er for spesielt interesserte 🙂

[AnonymBruker]

Det jeg leser er at du rett og slett mangler trening i å være sosial, TS.

Du skriver selv at du siden du var liten har brukt det meste av fritiden din bak pc'en.

Og da tenker jeg at du er mer utrent enn at det er "noe galt" med deg.

At du ikke har fått venner via jobb, det er det mange som opplever, så det er heller ikke en indikasjon på at det er noe med deg som gjør at du ikke har funnet venner der. Og ute på byen er det ofte et spill, hvor alle forsøker å fremstille seg best mulig, og at det for mange da også innebærer å omgi seg med "riktige" folk. Det er for mange en konkurransearena, og med ofte fyll involvert for mange blir det heller ikke en god arene for å finne venner og et sosialt nettverkt.

Når man er utrent, da må man trene for å bli i bedre form. Og slik kan du også se på deg selv nå.

Du har mindre trening i å være sosial og å i det å være og ha venner.

Da blir den åpenbare løsningen for deg å finne gode treningsarenaer hvor du kan øve deg på å være sosial med andre, og etterhvert bli tryggere på deg selv i sosiale situasjoner sammen med andre.

Min erfaring er at frivillig arbeid er en fin arena. Det er mange ulike personer der, ofte med veldig ulike bakgrunner og historier, men alle er der fordi de ønsker en tilknytning og samtidig gjøre noe som er positivt for andre. Mange slike steder er inkluderende også, og åpen for at folk er mer forskjellige. Der vil det trolig også være minst en som du kan fortelle at du både trenger å være sosial selv, men at du også ønsker å bidra, selv om du føler du kanskje er litt usikker til å begynne med.

En annen ting er om du kan skaffe deg en hobby, et eller annet du ønsker å lære deg, noe som gjør at du vil treffe andre med samme interesser noenlunde jevnlig. Eller kanskje det er noe du alltid har lyst å prøve og kan utfordre deg selv til å nå gjøre - eller at du kan finne noe slikt, som også er realistisk,  å ha som et ekstra mål der fremme når du har jobbet deg dit. På veien til et slikt mål kan det være du oppdager at veien er like interessant og givende sammen med andre som "målet".

Du virker oppegående, du formulerer deg bra, du er reflektert, du har selvinnsikt, du virker interessert i andre mennesker, du er villig til å jobbe for å få det bedre og for vennskap. Men du er litt for selvkritisk også - og det tror jeg du vil slipe litt av deg om du får trent deg i å være mer sosial, ser at andre kan like deg for akkurat den du er, og etterhvert kan begynne å bygge deg et nettverk og etterhvert også venner.

Jeg ville gått ut og "trent", funnet gode arenaer for å være sosial, heller enn å lese mer selvhjelpsbøker. Du kan aldri lære å bli en god syklist ved å lese bøker, selv om du er aldri så god på det teoretiske rundt hvordan sykkelen er bygget, det aerodynamiske som spiller inn, balanse i kroppen osv. Du må rett og slett sette deg på sykkelen for å øve. Din sykkel vil nå være sosiale arenaer hvor du øver deg på å sykle i praksis.

Sjekk ut hva som finnes av frivillig arbeid der du bor, se om du kan tenke deg å gjøre noe mer enn annet. Sjekk ut ulike gratis konserter og tilstelninger, også innen sjangre som er litt fremmede for deg - der kan du også øve deg på å være litt sosial. Samme med utstillinger, temadager, åpen gård osv. osv. Se på alt som muligheter for å bli bedre på å "sykle", dvs. omgås andre naturlig og få mer sosial erfaring.

Jeg har stor tro på at dette er noe du kommer til å få til!

 

Anonymkode: af72f...a7e

[AnonymBruker]

Kan du omgås med noen slektninger for å trene på å være sosial?

Anonymkode: e0c02...dab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.6.2024 den 2.59):

Har slitt med akkurat det samme. Jeg kom til et punkt rundt 25 år hvor jeg bare ga blaffen i hva andre skulle tenke og mene om meg. Det er ikke til å unngå at noen kommer til å snakke bak ryggen min, eller dømme meg for noe jeg liker, har på meg, humoren min osv... Siden man alltid kommer til å virke "rar" i noens øyne, var det lettere å bare være seg selv. Så får folk ta meg som jeg er eller unngå meg.

Du skriver som om man bare skal være seg selv, uansett hva det består i. Dette mener jeg er helt feil. Man skal i stedet hele tiden være åpen for at det er sider med seg selv man kanskje ønsker å forandre på. 

Det handler delvis om at du kanskje har sider som du BØR endre på. Noen prater hele tiden, og lar ikke andre komme til ordet. Andre sier ikke et ord. Noen kan ikke smalltalk. Enkelte kommer med sterke påstander i hver eneste samtale de har med andre. Noen er frekke. Mens andre igjen har en kverulerende stil. Jeg tenker at i alle disse eksemplene er det dumt å gi blaffen i det, og det er dumt å tenke at det bare er slik du er. Hvis du tenker at det bare er sånn du er, så bør du ta et oppgjør med deg selv. Er det virkelig måten du vil være?

Det handler også delvis om at noen ganger er det enkleste å bare blende inn. Ofte på arbeidsplasser så er det små og store diskusjoner om forskjellige nyhetssaker. Du kan godt mene inni deg at pride har gått helt av skaftet med tanke på at kjønn ikke lenger skal være biologisk kjønn, men identitet. Likevel er det lurere å bare si at du tenker at folk må velge selv, og at du støtter pride. Du kan mene inni deg at masseinnvandringen har forandret det norske samfunnet til noe du ikke liker, men det er mye lurere i sosiale sammenhenger å ikke ha noen sterke meninger om det. 

Anonymkode: d66a5...a14

[AnonymBruker]

Når 2 personer møtes som begge har eit psykisk problem ,og utveksler erfaringer har de lett for å sykligjøre hverandre isteden for å tenk forebygging.  

Når noen deler sin angst opplevelser på KG så ber kommentarfeltet preg av  flere  med tilsvarende problem, og ingen konstruktive forslag til endringer. 

TS gir utrykk  for at mangel på sosiale kontakter fører til mange timer fraon PC -en . Opplever i mange sosiale samanhenger at mobilen er deres følgesvenn, og den yngre genrasjon er åpenbart verstingen. Deres sosiale intelligens  ligg under skosålene, og kunne ofta hatt lyst å tatt fra dem mobilen.  Å gå til psykologer iden hensikt å bedre sitt  sosiale  nettverk er totalt bortkasta tid og penger. Noen har ceneangst, flyangst, tunnelangst , prateangst, høydeskrekk, , og det finnes ikkje eit menneske som sliter med en eller annen form for angst.  Å gå rundt å tru at det er bare ein selv som sliter med angst  å ta synd i seg selv er økt sykliggjøring av seg selv.   Noen mennesker elsker å snakke både på ut, og innpust medam andre knapt kjem orde. 

Mitt råd er at du første og fremst tørr å vera deg selv, og gi utrykk for dine meninger, og  ikkje vera redd å "drite deg ut " om nødvendig.  En krise kan ofte vera en motivasjonsfaktor til personleg mestring, og det handler om læring og mestring utan å syklighgjøring.

Anonymkode: 836b5...5ac