Avslutte forhold når man har barn

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg har vært i en situasjon som kan likne mye på din. Jeg var i et ekstremt dårlig forhold med en mann som til tider ikke var grei i det hele tatt. Alt føltes håpløst, og det tok tid før jeg turte å si at jeg ville gå. Til slutt flyttet vi fra hverandre, og jeg var ganske optimistisk for fremtiden. Nå etter fire år sitter jeg annehver helg og er kjempebekymret for barna som er på samvær. Jeg blir jevnlig trakkasert og truet på sms, og livet er egentlig ganske kjipt. Hadde jeg kunne valgt om igjen hadde jeg valgt å bli i forholdet. Ikke fordi jeg savner eksen eller fordi forholdet kunne vært reddet. Men fordi det er helt grusomt å sende barna sine avgårde til en uforutsigbar far med sinneproblemer. Mitt råd til deg er å tenke deg VELDIG nøye om før du velger å gå. Det kan helt klart være at alle får det bedre hvis dere går fra hverandre. Men det kan også bli enda verre enn det er nå. Jeg ønsker deg hvertfall lykke til uansett hva du velger å gjøre. 

Anonymkode: 69349...435

Sånn skal det ikke være. Har du søkt hjelp hos familievernkontoret og evt barnevern?

Anonymkode: bffd7...8da

[AnonymBruker]

Veivalg skrev (13 timer siden):

Begynn med å få oversikt over økonomien din. Sett opp hvem som eier hva av de dyre tingene og verdien på dem (salgsverdi hvis de kan/skal selges). Som samboere spiller det faktisk en rolle hvem som har betalt for hva.

Deretter, sett opp et budsjett. Få innsyn i alle kostnader dere har til mat, barnepass, klær osv. Resten er hva du kan bruke på å bo. Ring banken din og spør hva du kan få i lån.

Hvis han tjener mer enn deg, vil han måtte betale barnebidrag. Hvor mye avhenger av hvordan dere fordeler barna og hvor mye dere tjener, hvis dere deler likt må han fortsatt betale bidrag. I tillegg får man litt mer barnetrygd når det er to hjem.

Stram inn ditt forbruk og begynn å spare, hardt. Som samboer sitter du igjen med alle sparepengene selv.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Om han tjener mer enn deg så skal han betale barnebidrag. Det gjelder også om dere ender opp med 50/50. Selv om det blir trangere økonomisk så bør dere kunne klare dere greit.

Barn blir mye mer skadet av å ha to ulykkelige foreldre og høre faren kalle moren for stygge ting, enn å ha to hjem med to (på sikt) lykkelige foreldre. Normalt ville jeg sagt at man skal prøve alt før man splitter opp, men deres forhold virker overhodet ikke sunt for hverken deg eller barna. Og om man er bekymret for om barna har det bra på samvær hos den andre forelderen så er det ting man kan få hjelp til å følge opp feks av barnevernet. Ta opp alle bekymringer med familievernkontoret så kan de gi deg gode råd.❤️

Anonymkode: bffd7...8da

Takk for gode råd rundt økonomien til dere som har svart på det. Det ga meg litt håp faktisk, og var et veldig informativt og fint svar ☺️
 

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Du skriver at du har familie og venner. Bor disse i nærheten?

En venninne av meg flyttet for en periode hjem til sine foreldre. De hadde en kjellerleilighet som hun og to barn fikk disponere, og til en symbolsk sum (slik at hun fikk ordnet seg hus etter hvert). Foreldrene hennes hjalp henne også en god del med barna (henting og bringing, laget middager og lignende), slik at det ikke ble en altfor tøff overgang.

Jeg vet ikke om dette er en mulighet for deg og barna i en periode. Da får du tid til å komme deg litt ovenpå, og spare til en ok bolig. Kanskje du kan få hjelp mens du videreutdanner deg.

Det er viktig at du og mannen din får snakket skikkelig om dette. Dere må jo forsøke å holde sammen til en viss grad på grunn av barna. Når barna blir større vil dette gradvis bli mindre. Det er ikke sånn at man skal møtes regelmessig resten av livet, slik som en skrev, det er jo mens barna er små at man må ha en del omgang med hverandre.

Anonymkode: 4af20...a8f

Ja, jeg har familie som bor i nærheten, men de bor kun i en liten leilighet så ikke plass for oss i lang tid, men som en mellomfase på noen mnd kan gå. 
 

 Vi prater om det, og vi pratet om det igjen senest i går at vi begge er ulykkelige slik som det er nå. Samtidig er det som det byr begge i mot å ta det siste steget om å gå. Vi har også pratet om at vi alltid kommer til å sette barna først, og at vi begge unner hverandre å ha det bra. I går kom han med et forslag om at en av oss flyttet ned i kjelleren i huset vårt, men at den som var «nede i kjelleren» ikke hadde ansvar for barna, henting osv den uka. Både for å føle og kjenne på hvordan det blir og leve som aleneforeldre den uka, og om hvordan det blir for oss, som en slags pause. Da han foreslo dette kjente jeg på en lettelse, og ikke en sorg. Så tror jeg emosjonelt har kommet så langt, jeg føler avstanden mellom oss er allerede så stor og mine følelser er der bare ikke mer..

 

Anonymkode: 4b8bf...692

[Veivalg]

Det er mye lettere hvis dere blir enige og holder en vennlig tone. Jeg tror også en litt enklere separasjon kan være en bra føler dere begge for veien videre.

[AnonymBruker]

Det forholdet du beskriver er fullt av psykisk vold. Han er deprimert, og når han drikker blir han mye verre i sine ufinheter. Og sist han drakk slo han deg i fylla. Det vil si, volden har eskalert!

Han burde gå til Alternativ til vold, og han burde gå til behandling.

Han manipulerer deg, enten bevisst eller ubevisst når han sier at psykolog ikke vil hjelpe siden forholdet ikke ble bedre da du, Ts, gikk til psykolog. Og med det viser han en nesten skremmende mangel på selvinnsikt og avslører at han mener det er bare du som er problemet. Da er det lite håp om bedring, for han ser nok ingen grunn til at han skal endre seg.

Hva sa og gjorde han etter at han slo deg i fylla?

Forslaget hans om at den ene kan bo i kjelleren hørtes egentlig bra ut, men samtidig så tar han fremdeles ikke ansvar for egen helse og den volden han utsetter spesielt deg, men også barna for...

 

Apropos økonomi, om du har barna 60 % så har du også rett på overgangsstønad, og det kan muliggjøre at du får tatt masterstudiet. Men hovedregelen der er at yngste barn ikke skal være over åtte år, så i så fall kan du ikke drøye år i et dysfunksjonelt forhold før du avslutter det.

 

Jeg er bekymret for at han drikker og at hans sinne gjør at han nå har blitt voldelig i fylla. Så lenge han ikke tar ansvar for egen depresjon, egen manglende sinnemestring, og at han endrer seg negativt når han drikker alkohol - så er det en reell fare for at hans problemer kan eskalere slik at dette kan bli farlig både for deg, Ts, og for barn deres. Ta det på alvor, og snakk med fagfolk som har erfaring innen problematikken.

Anonymkode: 970f4...9e4

[AnonymBruker]

Hei. 
Jeg har fortsatt ikke kommet noe lengre.. Sliter sånn med å ta det endelige valget med å gå, akkurat som noe stopper meg i det jeg skal ende det. 

I dag har han vært skikkelig sint og sur, også på barna. Jeg skulle egentlig gå før legging, men måtte være fordi han roper og skriker til de. Jeg synes det er for voldsomt, så jeg går alltid inn for å be han roe seg ned. Han kan ta hardt i armen, bøyer seg ned og skriker/roper til de. Jeg nekter at barna mine skal oppleve dette.. Det som skjer når jeg går inn, er at han roper til meg i stede, sier at det er min skyld at de ikke hører etter han, at det er fordi jeg gjør at de ikke respekterer han når jeg går inn for å be han stoppe..

Da jeg dro ut døra i dag etter å ha lagt barna og roet situasjonen, sa jeg at dette går ikke lengre. At han trenger hjelp.. Han avsluttet samtalen med at han sa han heller skulle gå å ta livet sitt. At han like gjerne kan dra og aldri komme tilbake..

Dette er ikke normalt??!
Tror ikke det er en eneste dag han ikke roper/heve stemmen og er oppfarende og sint både mot enten meg eller barna.. 

Anonymkode: 4b8bf...692

[AnonymBruker]

Nei, det er ikke normalt. Han er voldelig og bedriver truende atferd. Dere trenger hjelp og barna deres må settes først. Det er svært skadelig for barn å oppleve at faren deres ikke respekterer moren deres og at han sier stygge ting til deg. De får det med seg - ikke undervurder barna. De går garantert på eggeskall for å unngå utblåsninger.

Det finnes hjelp å få! https://dinutvei.no/psykisk-vold/ 

Anonymkode: 689d4...000

[AnonymBruker]

Hei igjen. 
Nå har det skjedd litt siden sist. Jeg satte foten ned, og ba han dra bort etter sist hendelse (altså at han dro bort 1 ukes tid) slik at vi begge fikk tenke. Jeg sa at dette ikke kan fortsette, og at han skader både meg og barna med å ikke kontrollere egne følelser/sinne/stress.

Han dro ikke bort, men sov på et annet rom. Dagen etter er han som vanlig som ingenting har hendt, og jeg tok opp tråden igjen på kvelden etter barna var lagt, at jeg fortsatt mener det jeg sa, og at han må ha hjelp ellers går jeg.

Nå har han vært til fastlege og fått henvisning til psykolog, som er veldig bra! Samtidig sitter jeg med en bismak da det blir helt feil å gå nå som han faktisk har tatt tak, og gjør noen aktive valg og handlinger.

Noen som har positive erfaringer knyttet til sinte menn, som har hatt effekt av psykolog? Han sier at han føler seg dypt ulykkelig og nedfor, og jeg har jo i bakhodet at det kanskje er jeg som gjør at han føler det sånn. Så kanskje det ikke blir bedre før jeg er ute av bildet? Er også en stemme i meg som sier at det vi har stått i, og belastningen som har vært på oss som par over tid, ting som har blitt sagt og gjort, at jeg ikke kommer over det. At noe for alltid vil være litt ødelagt for meg.

Tar gjerne i mot innspill/tanker/erfaringer ☺️

 

Anonymkode: 4b8bf...692

[AnonymBruker]

❤️

Anonymkode: 85ebe...5f3