Kvinne, 40 år, singel og uten barn

[AnonymBruker]

Jeg er singel, barnløs, 40 år. 

Jeg opplever ingen negativitet rundt det, jeg elsker livet mitt og livsstilen min. 

Ikke at det er veldig hjelpsomt å si kanskje, men mye av dette er nok i hodet ditt. Jeg som er happy og har høy selvtillit føler meg ikke sett ned på i det hele tatt, snarere tvert imot.

Få deg venner i samme situasjon, jeg bor i Oslo og her er vel høyest andel single i landet. Mine bestekompiser er det, vi finner på mye gøy sammen. Men henger jo også med venner som er etablerte med mann og eventuelle barn. 

Anonymkode: ac591...178

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg er singel, barnløs, 40 år. 

Jeg opplever ingen negativitet rundt det, jeg elsker livet mitt og livsstilen min. 

Ikke at det er veldig hjelpsomt å si kanskje, men mye av dette er nok i hodet ditt. Jeg som er happy og har høy selvtillit føler meg ikke sett ned på i det hele tatt, snarere tvert imot.

Få deg venner i samme situasjon, jeg bor i Oslo og her er vel høyest andel single i landet. Mine bestekompiser er det, vi finner på mye gøy sammen. Men henger jo også med venner som er etablerte med mann og eventuelle barn. 

Anonymkode: ac591...178

Ts her. Jeg bor i ei lita bygd. Er helst den eldre generasjonen som hever øyenbryn og gir meg blikk som om jeg er en alien når jeg sier jeg ikke har barn eller har vært gift. Har og opplevd det av venninner. Med kommentarer som " jeg håper du får mann og barn, det du fortjener, slik at du kan bli ett fullstendig menneske". Veit at det nok er godt meint, men blir bare nedfor av det. For jeg har prøvd, men var uheldig i valg av kjærester. Min drøm fra jeg var liten var min egen familieboble, eget hus og hage. Det er bare en sorg å innse det nok ikke vil bli slik. Men jobber med å akseptere det.

Har og opplevd voldsom irrirasjon fra menn på min egen alder over at jeg ikke har barn. Har aldri helt forstått hvorfor. Jeg er nok ikke det som er forventa av meg i denne bygda. Har tenkt på å flytte, men sykdom i familien gjør at jeg avventer det.

Anonymkode: e26b7...784

[isw]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ts her. Jeg bor i ei lita bygd. Er helst den eldre generasjonen som hever øyenbryn og gir meg blikk som om jeg er en alien når jeg sier jeg ikke har barn eller har vært gift. Har og opplevd det av venninner. Med kommentarer som " jeg håper du får mann og barn, det du fortjener, slik at du kan bli ett fullstendig menneske". Veit at det nok er godt meint, men blir bare nedfor av det. For jeg har prøvd, men var uheldig i valg av kjærester. Min drøm fra jeg var liten var min egen familieboble, eget hus og hage. Det er bare en sorg å innse det nok ikke vil bli slik. Men jobber med å akseptere det.

Har og opplevd voldsom irrirasjon fra menn på min egen alder over at jeg ikke har barn. Har aldri helt forstått hvorfor. Jeg er nok ikke det som er forventa av meg i denne bygda. Har tenkt på å flytte, men sykdom i familien gjør at jeg avventer det.

Anonymkode: e26b7...784

Den holdningen du møter i bygda er enormt provoserende. Jeg får et inntrykk av at "på bygda" er meningen med kvinners liv å finne en mann (koste hva det koste vil) og få unger. Det er altfor lite rom for at kvinner skal få utvikle og realisere seg selv, og altfor lite rom for at man skal få oppfylt egne drømmer. Det er etter mitt syn en holdning som henger igjen fra mange tiår tilbake.

Jeg forstår at dette også var drømmen din. Men mitt håp er at du kan se på en slik drøm som et resultat av at du har et godt liv ellers, og ikke en målsetning i seg selv. For det du fortjener, er å ha det bra, og å ha mening i livet ditt. Kanskje ikke at alt skal "henge" på en mann?

Det er aldri for sent...

Endret 29. juli 2024 av isw

[lillevill]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ts her. Jeg bor i ei lita bygd. Er helst den eldre generasjonen som hever øyenbryn og gir meg blikk som om jeg er en alien når jeg sier jeg ikke har barn eller har vært gift. Har og opplevd det av venninner. Med kommentarer som " jeg håper du får mann og barn, det du fortjener, slik at du kan bli ett fullstendig menneske". Veit at det nok er godt meint, men blir bare nedfor av det. For jeg har prøvd, men var uheldig i valg av kjærester. Min drøm fra jeg var liten var min egen familieboble, eget hus og hage. Det er bare en sorg å innse det nok ikke vil bli slik. Men jobber med å akseptere det.

Har og opplevd voldsom irrirasjon fra menn på min egen alder over at jeg ikke har barn. Har aldri helt forstått hvorfor. Jeg er nok ikke det som er forventa av meg i denne bygda. Har tenkt på å flytte, men sykdom i familien gjør at jeg avventer det.

Anonymkode: e26b7...784

Jammen disse gæmlisene sier da så mye rart! Ikke hør på dem da!

Jeg tenker at du må slutte å snakke med dem, og begynne å tenke på ting som gjør deg glad. Hva er positivt med livet, sånn som det er nå? Du skriver at du er lei deg for at du ikke har barn. Men husk at med barn så mister man overskuddet til seg selv. Men om du savner barn rundt deg, så kan du være dagmamma, eller du kan jobbe i barnehage. Det er ting du kan gjøre som gjør at du blir betydningsfull for et barn. 

Kansje du skal gå mer tur og begynne å trene masse. Det er gratis å trene og å nyte naturen og det er kjempebra for psyken.

[AnonymBruker]

Jeg er i en tilsvarende situasjon (kvinne, 45 år, singel og uten barn), og for meg er dette drømmelivet. Men jeg har jo valgt det selv, så skjønner at det blir annerledes da.

Anonymkode: b3e62...457

[AnonymBruker]

Slutt å rakke ned på deg selv. Alle trenger ikke å skal heller ikke leve likt.

Få hjelp av en psykolog. Du må endre tanke settet ditt. 

Har flere venner som er barnløse og single, ikke noe stigma med det. Men de lever et liv de ønsker å leve. 

Anonymkode: b3e92...d84

[Uanonym bruker]

Anbefaler deg å komme deg ut (selv om jeg skjønner at det er vanskelig). Finn deg en hobby, begynn med frivillig arbeid, ta en (ny) utdannelse.

[AnonymBruker]

isw skrev (49 minutter siden):

Den holdningen du møter i bygda er enormt provoserende. Jeg får et inntrykk av at "på bygda" er meningen med kvinners liv å finne en mann (koste hva det koste vil) og få unger. Det er altfor lite rom for at kvinner skal få utvikle og realisere seg selv, og altfor lite rom for at man skal få oppfylt egne drømmer. Det er etter mitt syn en holdning som henger igjen fra mange tiår tilbake.

Jeg forstår at dette også var drømmen din. Men mitt håp er at du kan se på en slik drøm som et resultat av at du har et godt liv ellers, og ikke en målsetning i seg selv. For det du fortjener, er å ha det bra, og å ha mening i livet ditt. Kanskje ikke at alt skal "henge" på en mann?

Det er aldri for sent...

Ts: Takk for det, jeg håper jeg vil finne meningen igjen og ha det bra, nå bare overlever jeg fordi jeg må. Er bare veldig nedfor.. For meg er det rart høre at ingen opplever stigma når jeg har opplevd det siden jeg ble 30. Når noe blir så innprintet i en så føler en gjerne en har tapt. En er ikke en del av fellesskapet. At en står utenfor på en måte.

Jeg er veldig glad i barn, men klarer ikke ta jobb akkurat nå grunnet mobbing i arb.livet. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre igrunn.

Fikk svar fra nav jeg får ingen hjelp om jeg ikke klarer jobbe. Måtte ta kontakt når jeg var istand til det igjen. Lever på sparebluss nå.

Anonymkode: e26b7...784

[isw]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Ts: Takk for det, jeg håper jeg vil finne meningen igjen og ha det bra, nå bare overlever jeg fordi jeg må. Er bare veldig nedfor.. For meg er det rart høre at ingen opplever stigma når jeg har opplevd det siden jeg ble 30. Når noe blir så innprintet i en så føler en gjerne en har tapt. En er ikke en del av fellesskapet. At en står utenfor på en måte.

Jeg er veldig glad i barn, men klarer ikke ta jobb akkurat nå grunnet mobbing i arb.livet. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre igrunn.

Fikk svar fra nav jeg får ingen hjelp om jeg ikke klarer jobbe. Måtte ta kontakt når jeg var istand til det igjen. Lever på sparebluss nå.

Anonymkode: e26b7...784

Hei igjen.

Jeg forstår veldig godt følelsen av å "overleve fordi man må". Jeg snakker med mange som har det sånn, og det er vondt. Hvis du skulle bli enda mer nedfor er det viktig at du ber om hjelp, også fordi hvis sorgen går over til å bli en depresjon, så trenger man medisinsk/terapeutisk støtte og hjelp for å komme ut av det. Du har ikke tapt. Det du kjenner på er midlertidig ❤️

Jeg kan bare snakke for meg selv, jeg er 42 år og har ingen barn. Men jeg er mann, mulig det er annerledes for oss. Jeg opplever ikke noe stigma, men det er selvfølgelig litt trist (selv om jeg er glad på deres vegne) å se venner bli etablert med barn. Man føler seg jo litt utenfor, men jeg opplever at livet har såpass mye kvalitet og innhold ellers. Jeg er også noe usikker på hvordan jeg, med mye jobb, har slitt med mitt, og relativt stort behov for ro og hvile, ville reagert på å ha et barn. De av vennene mine som har fått det, fungerer ikke akkurat som reklameplakater for å få barn, hvis jeg kan si det sånn

Hvorfor får du ikke hjelp hvis du ikke klarer å jobbe? Du har vel krav på det? Mobbing i arbeidslivet er vondt. Og ekstremt urettferdig. Jeg forstår godt hva du mener - heldigvis har jeg kommet meg til et godt sted i arbeidslivet nå, men det har ikke alltid vært sånn. 

Hvis du trenger det - snakk med noen. Ikke kjenn på disse følelsene alene. Du kan jo også f.eks. snakke med noen hos Mental Helse eller Kirkens SOS nå i sommer, hvis du sliter med tunge følelser og livslysten skranter. Er du riktig uheldig, treffer du meg da 

Endret 29. juli 2024 av isw

[AnonymBruker]

isw skrev (24 minutter siden):

Hei igjen.

Jeg forstår veldig godt følelsen av å "overleve fordi man må". Jeg snakker med mange som har det sånn, og det er vondt. Hvis du skulle bli enda mer nedfor er det viktig at du ber om hjelp, også fordi hvis sorgen går over til å bli en depresjon, så trenger man medisinsk/terapeutisk støtte og hjelp for å komme ut av det. Du har ikke tapt. Det du kjenner på er midlertidig ❤️

Jeg kan bare snakke for meg selv, jeg er 42 år og har ingen barn. Men jeg er mann, mulig det er annerledes for oss. Jeg opplever ikke noe stigma, men det er selvfølgelig litt trist (selv om jeg er glad på deres vegne) å se venner bli etablert med barn. Man føler seg jo litt utenfor, men jeg opplever at livet har såpass mye kvalitet og innhold ellers. Jeg er også noe usikker på hvordan jeg, med mye jobb, har slitt med mitt, og relativt stort behov for ro og hvile, ville reagert på å ha et barn. De av vennene mine som har fått det, fungerer ikke akkurat som reklameplakater for å få barn, hvis jeg kan si det sånn

Hvorfor får du ikke hjelp hvis du ikke klarer å jobbe? Du har vel krav på det? Mobbing i arbeidslivet er vondt. Og ekstremt urettferdig. Jeg forstår godt hva du mener - heldigvis har jeg kommet meg til et godt sted i arbeidslivet nå, men det har ikke alltid vært sånn. 

Hvis du trenger det - snakk med noen. Ikke kjenn på disse følelsene alene. Du kan jo også f.eks. snakke med noen hos Mental Helse eller Kirkens SOS nå i sommer, hvis du sliter med tunge følelser og livslysten skranter. Er du riktig uheldig, treffer du meg da 

Ts: Ja jeg har bestilt meg en time hos terapeut. Jeg håper bare jeg klarer å gå. Skammen jeg føler gjør at jeg ikke orker bevege meg ute lenger. Noe som bare gjør folk enda mer nyskjerrige og jeg virker nok veldig rar. Har hatt naboer som stoppa meg en gang jeg skulle ut med søppelet og spurte om jeg ikke skulle på på jobb. Og gav meg hevede øyenbryn og rista på hodet når jeg sa nei. 

Klarer ikke si noe tilbake heller, bare biter det i meg.

Det er jo litt annerledes mellom menn og damer når det gjelder barn, i og med vi har en utløpsdato. Skulle du ønske deg familie på sikt, så kan du jo gjøre det på en måte.

Ja loven mot mobbing i arbeidslivet fungerer ikke som den skal..

 

Anonymkode: e26b7...784

[lillevill]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ts: Ja jeg har bestilt meg en time hos terapeut. Jeg håper bare jeg klarer å gå. Skammen jeg føler gjør at jeg ikke orker bevege meg ute lenger. Noe som bare gjør folk enda mer nyskjerrige og jeg virker nok veldig rar. Har hatt naboer som stoppa meg en gang jeg skulle ut med søppelet og spurte om jeg ikke skulle på på jobb. Og gav meg hevede øyenbryn og rista på hodet når jeg sa nei. 

Klarer ikke si noe tilbake heller, bare biter det i meg.

Det er jo litt annerledes mellom menn og damer når det gjelder barn, i og med vi har en utløpsdato. Skulle du ønske deg familie på sikt, så kan du jo gjøre det på en måte.

Ja loven mot mobbing i arbeidslivet fungerer ikke som den skal..

 

Anonymkode: e26b7...784

Du skriver at du har lyst å flytte, men sånn jeg ser det, så vet jeg ikke om det hjelper mot "utenforskap" å flytte? 

Om noen spør og graver, så er det nok ut av omsorg. 

Som nevnt tidligere fyll livet ditt med innhold. "skal du på jobb?" "nei jeg skal luke i hagen." eller "nei jeg skal gå tur" 

[isw]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Ts: Ja jeg har bestilt meg en time hos terapeut. Jeg håper bare jeg klarer å gå. Skammen jeg føler gjør at jeg ikke orker bevege meg ute lenger. Noe som bare gjør folk enda mer nyskjerrige og jeg virker nok veldig rar. Har hatt naboer som stoppa meg en gang jeg skulle ut med søppelet og spurte om jeg ikke skulle på på jobb. Og gav meg hevede øyenbryn og rista på hodet når jeg sa nei. 

Klarer ikke si noe tilbake heller, bare biter det i meg.

Det er jo litt annerledes mellom menn og damer når det gjelder barn, i og med vi har en utløpsdato. Skulle du ønske deg familie på sikt, så kan du jo gjøre det på en måte.

Ja loven mot mobbing i arbeidslivet fungerer ikke som den skal..

 

Anonymkode: e26b7...784

Du har jo objektivt sett ingenting å skamme deg over. Jeg vet at det hjelper lite å si sånt, men av og til begynner man å tro på ting selv. Enkelte mennesker er så fordomsfulle at de ødelegger for andre. Det kan det være mange grunner til, men for enkelte er det litt sånn at "kan du gå, kan du jobbe". Jobb KAN være bra for psyken og for mestringsevnen, hvis den bidrar til å bygge deg opp i stedet for å bryte deg ned. Men hvis jobben knekker deg psykisk, så bør man selvfølgelig ta en pause fra jobb.

Jeg vet ikke hva slags terapeut, men ofte er det jo lurt å starte hos fastlegen. Det er gjerne billigere enn å gå til steder privat. Utfordringen i psykiatrien er at det vies for lite tid til å hjelpe mennesker FØR problemene blir alvorlige. Det blir for mye brannslukking, og for lite hjelp til "veien tilbake" - etter min mening. Jeg måtte betale alt selv / med helseforsikring. Jeg er jo glad for at jeg gjorde det, og hadde råd til det, men det er trist med et slikt samfunn der man ikke får hjelp av det sikkerhetsnettet det offentlige helsevesen bør være.

[VetAlt]

Hva mener du med mobbing på arbeidsplassen? Eksempler?

[AnonymBruker]

isw skrev (9 minutter siden):

Du har jo objektivt sett ingenting å skamme deg over. Jeg vet at det hjelper lite å si sånt, men av og til begynner man å tro på ting selv. Enkelte mennesker er så fordomsfulle at de ødelegger for andre. Det kan det være mange grunner til, men for enkelte er det litt sånn at "kan du gå, kan du jobbe". Jobb KAN være bra for psyken og for mestringsevnen, hvis den bidrar til å bygge deg opp i stedet for å bryte deg ned. Men hvis jobben knekker deg psykisk, så bør man selvfølgelig ta en pause fra jobb.

Jeg vet ikke hva slags terapeut, men ofte er det jo lurt å starte hos fastlegen. Det er gjerne billigere enn å gå til steder privat. Utfordringen i psykiatrien er at det vies for lite tid til å hjelpe mennesker FØR problemene blir alvorlige. Det blir for mye brannslukking, og for lite hjelp til "veien tilbake" - etter min mening. Jeg måtte betale alt selv / med helseforsikring. Jeg er jo glad for at jeg gjorde det, og hadde råd til det, men det er trist med et slikt samfunn der man ikke får hjelp av det sikkerhetsnettet det offentlige helsevesen bør være.

Ts: Ja han som kom bort til meg er ei skikkelig sladrekjerring, elsker å snakke om andre i negativ forstand. Kanskje han ikke har det så bra eller er ensom, ikke vet jeg. Men det gjør det ikke mindre ubehagelig.

Jeg vil gjerne jobbe, men helsa er ikke der nå. Har nok vært uheldig blitt dumpa oppi dårlige arb.miljøer. Noe som på sikt gir fysiske lidelser (ikke bare mentale) Det er ingenting anna jeg vil enn å bare bli inkludert og godtatt som jeg er. 

Synes det var veldig bra du ikke bare søkte hjelp og kom deg på beina, men at du bruker det du gikk gjennom til å hjelpe andre☺️ Du virker som en veldig fin person

Anonymkode: e26b7...784

[isw]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ts: Ja han som kom bort til meg er ei skikkelig sladrekjerring, elsker å snakke om andre i negativ forstand. Kanskje han ikke har det så bra eller er ensom, ikke vet jeg. Men det gjør det ikke mindre ubehagelig.

Jeg vil gjerne jobbe, men helsa er ikke der nå. Har nok vært uheldig blitt dumpa oppi dårlige arb.miljøer. Noe som på sikt gir fysiske lidelser (ikke bare mentale) Det er ingenting anna jeg vil enn å bare bli inkludert og godtatt som jeg er. 

Synes det var veldig bra du ikke bare søkte hjelp og kom deg på beina, men at du bruker det du gikk gjennom til å hjelpe andre☺️ Du virker som en veldig fin person

Anonymkode: e26b7...784

Tusen takk og takk det samme ❤️

Ja huff - jeg har vært i dårlige arbeidsmiljø selv som sagt. Det er vel snart 15 år tilbake nå, men jeg måtte bare begynne helt på nytt, med noe helt annet, karrieremessig. Jeg orket ikke mer, og stedet var verken fra for karriere eller mennesker. Så jeg tok et hissig lønnskutt og startet på nytt. Jeg er veldig glad for at jeg gjorde det, når jeg tenker tilbake på det i dag. Det er så varierende fra arbeidsplass til arbeidsplass, hvilken policy selskapet har for å hjelpe. Loven sier jo en ting, men erfaringsmessig så opplever jeg at loven gjerne tolkes til arbeidsgivers fordel, og HR/HMS utøves litt "variert". Det er nesten så man burde snakke med Arbeidstilsynet om slike hendelser - det er de som håndhever Arbeidsmiljøloven.

Jeg tror nok som jeg skrev innledningsvis, at toleransen er høyere i byer, inntrykket mitt fra bygder er som sagt at det er litt mye rykter, sladder og drit. Du skal ikke stikke deg ut på noen som helst måte, du skal følge en predefinert norm som har eksistert siden 1800-tallet og hvis du ikke gjør det, så er du rar. Nei, flytt til Oslo

[Christina82]

Ryddet for brukerdebatt og innlegg som er slettet av brukere selv. 

Christina82, mod

Endret 30. juli 2024 av Christina82

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.6.2024 den 21.03):

Jeg er kvinne 40 år, singel på fjerde året, har ikke barn eller andre nære relasjoner. Opplever mye stigma og hevede øyenbryn grunnet dette, noe som gjør meg nedfor og har slitt mye pga det. Mistet jobben også grunnet lang sykemelding og en sjef som ikke likte meg. Har opplevd mye mobbing i arbeids sammenheng. Er gått så langt at jeg burer meg inne i leieleiligheten (ja har ikke egen leil engang:/) og har sluttet leve helt.

Jeg har prøvd fått livet til så lenge, men alt stigma rundt å ikke ha ett A4 liv ødelegger meg helt. Lever med skam, sorg og oppgitthet.

Er det slik at jeg nå er verdiløs pga alt jeg ikke har? Vil ikke høres sytete ut, men det er det andre får meg til å føle. 

Er det noen andre i samme situasjon? Evt hvordan har du det? Hvordan takler en alt nedsnakket?

Anonymkode: e26b7...784

Verdiløs?? Du er jo en av de 40-åringene som VIRKELIG er noe å gå etter.

Anonymkode: 7f98d...7a2

[AnonymBruker]

Jeg hadde flyttet til Oslo og meldt meg inn i forskjellige frivillige grupper. Der finner du nok «dine» mennesker. Bygda er brutal. 

Anonymkode: ffa7a...be7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Verdiløs?? Du er jo en av de 40-åringene som VIRKELIG er noe å gå etter.

Anonymkode: 7f98d...7a2

Jeg forstår ironien i denne meldingen. Men jeg er enig med deg i at jeg ikke er noe å hige etter, og er fullt klar over det. Men takk for påminnelsen

Anonymkode: e26b7...784

[isw]

AnonymBruker skrev (På 30.7.2024 den 12.59):

Jeg forstår ironien i denne meldingen. Men jeg er enig med deg i at jeg ikke er noe å hige etter, og er fullt klar over det. Men takk for påminnelsen

Anonymkode: e26b7...784

Jeg tror ikke det var ironi.