Kvinne, 40 år, singel og uten barn

[AnonymBruker]

Jeg er kvinne 40 år, singel på fjerde året, har ikke barn eller andre nære relasjoner. Opplever mye stigma og hevede øyenbryn grunnet dette, noe som gjør meg nedfor og har slitt mye pga det. Mistet jobben også grunnet lang sykemelding og en sjef som ikke likte meg. Har opplevd mye mobbing i arbeids sammenheng. Er gått så langt at jeg burer meg inne i leieleiligheten (ja har ikke egen leil engang:/) og har sluttet leve helt.

Jeg har prøvd fått livet til så lenge, men alt stigma rundt å ikke ha ett A4 liv ødelegger meg helt. Lever med skam, sorg og oppgitthet.

Er det slik at jeg nå er verdiløs pga alt jeg ikke har? Vil ikke høres sytete ut, men det er det andre får meg til å føle. 

Er det noen andre i samme situasjon? Evt hvordan har du det? Hvordan takler en alt nedsnakket?

Anonymkode: e26b7...784

[AnonymBruker]

Finn likesinnede 

Anonymkode: 1b00e...b15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg er kvinne 40 år, singel på fjerde året, har ikke barn eller andre nære relasjoner. Opplever mye stigma og hevede øyenbryn grunnet dette, noe som gjør meg nedfor og har slitt mye pga det. Mistet jobben også grunnet lang sykemelding og en sjef som ikke likte meg. Har opplevd mye mobbing i arbeids sammenheng. Er gått så langt at jeg burer meg inne i leieleiligheten (ja har ikke egen leil engang:/) og har sluttet leve helt.

Jeg har prøvd fått livet til så lenge, men alt stigma rundt å ikke ha ett A4 liv ødelegger meg helt. Lever med skam, sorg og oppgitthet.

Er det slik at jeg nå er verdiløs pga alt jeg ikke har? Vil ikke høres sytete ut, men det er det andre får meg til å føle. 

Er det noen andre i samme situasjon? Evt hvordan har du det? Hvordan takler en alt nedsnakket?

Anonymkode: e26b7...784

Du bør finne ut hva du vil. Hva får deg til å trives? Begynn med dagen i dag. Hva vil du gjøre? Du trenger å bygge deg selv opp. Du trenger en jobb der du trives. Bør du ta mer tudanning? Det er mulig å videreutdanne seg. En bra jobb kan gi stabilitet i livet og et nettverk. Du trenger nære relasjoner også. Har du virdert å skaffe hund, så du kommer deg ut på tur hver dag? Kanskje kommer i prat med naboene?

Anonymkode: eac6d...af9

[Henrietta]

Så trist å lese at du føler deg verdiløs, det kan ikke være lett å føle på😔 Du er langt ifra verdiløs selv om du ikke har alt du tenker andre har. Ikke bry deg om hva andre mener, prøv å lag deg et fint liv som passer for deg❤️ Finn deg hobbyer som du liker og bruk tiden din på noe som gjør deg glad. Jeg er sikker på at du er et fint menneske som har vært litt uheldig men plutselig så ordner det seg🥰

[AnonymBruker]

Er ufør alenemor i 40 årene. Ingen familie. Leier leilighet🤷🏻‍♀️

Har aldri opplevd noe stigma rundt det. Folk som kjenner meg vet at jeg ikke valgte å bli ufør og jeg forlot eksen fordi han ikke var en god ektemann. 
 

Jeg fikk meg en hobby som har åpnet opp mye muligheter mht vennskap og relasjoner. Og med muligheter for litt ekstra inntekt.

Jeg er trygg på hvem jeg er. Jeg lar ikke fortid eller omstendigheter definere meg. Jeg er et godt menneske, en god mor og en god venn. Jeg er empatisk, uavhengig og selvstendig. 
 

Møtte en fantastisk mann som nå er kjæresten min. Han visste om min situasjon før vi møttes fysisk og har ikke mottatt annet enn beundring og kjærlighet fra han. 
 

Fuck A4 livet. Lev ditt liv på dine premisser. Få deg en jobb du trives med. Få deg en hobby/fritidsaktivitet du liker og nyt at du er en selvstendig kvinne som har friheten til å gjøre hva du vil når du vil.

Livet er for kort og skjørt til å sammenligne ditt liv med andres. Du har ditt liv. Gjør det beste ut av det! 

Anonymkode: 445e1...291

[AnonymBruker]

Henrietta, tusen takk for fine ord❤️ 

Anonymkode: e26b7...784

[AnonymBruker]

Anonym bruker i 40 årene: Du lever ett helt annet liv enn meg i og med du har barn - det kan ikke sammenlignes

Anonymkode: e26b7...784

[AnonymBruker]

Er mann på samme alder og i lignende situasjon. Føles som jeg har tapt i alt. Jeg gikk til psykolog og holder nå på å avslutte behandlingen. Kanskje du kan få hjelp av psykolog? Er lange ventelister så ingen garanti, men du kan jo prøve? Hos meg og psykologen var deler av prosjektet å få meg i arbeid. Det har vi ikke klart enda. Men det hjalp litt å ha psykolog. Hadde både en som lyttet til meg og en som motiverte meg til å søke jobber og gå på jobbintervjuer selv om jeg har sosial angst. 

Anonymkode: 4d8e5...c41

[AnonymBruker]

Enig med den over her at du må finne likesinnede. Jeg er i 40 årene og har ikke barn. Er i forhold nå men var singel i fjor. De fleste av vennene mine har ikke barn og noen er single. Driver med fritidsaktivitet hvor folk er like meg. Jeg har også funnet ut at jeg ikke vil ha barn og det har aldri vært et mål for meg. Det kommer jo litt an på hvor du bor. Jeg bor i en stor by. Om du bor på bygda er det kanskje ikke så lett å fornye miljøet. 

Anonymkode: 96704...577

[AnonymBruker]

Så tittelen og det er ca meg det. Jeg er ufør i tillegg. Lever i leid leilighet (og trivs med det). Ikke vært i forhold på ett tiår, og ingen potensielle friere heller 😅🫣 

Jeg har ikke det største nettverket, men jeg har tatt tak, og har de siste årene vært frivillig. Ikke mye, men nok til at jeg har mer sosialt og føler jeg bidrar til denne verden. Har du tenkt på om du kunne vært frivillig? Det finnes mange mulighet. Selvsagt besøksvenn osv, men for meg så var det både lettere og mer naturlig og engasjere meg innenfor et interessefelt jeg har og bidra som leder, samt litt administrativt. 

En har Røde kors, Dnt, 4H, speideren, ulike idrettslag, kristne aktiviteter, Blå kors, frivillighetssentralen, lokale hjelpeorganisasjoner osv osv. 

Det å ha noe i livet hvor en føler seg litt nyttig tror jeg er viktig. Likevel må jeg understreke at selv om du føler at livet gjerne ikke er der en hadde håpet på som 40 åring (jeg er der selv), så er du verdifull, og har garantert mange gode kvaliteter 💚 Livet kan også snu til det bedre når du minst venter det, og du har også selv muligheten til å gjøre tiltak. Jeg skjønner det er vanskelig, og jeg håper det snur for deg 💚

Anonymkode: 3b786...f32

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.6.2024 den 12.42):

Enig med den over her at du må finne likesinnede. Jeg er i 40 årene og har ikke barn. Er i forhold nå men var singel i fjor. De fleste av vennene mine har ikke barn og noen er single. Driver med fritidsaktivitet hvor folk er like meg. Jeg har også funnet ut at jeg ikke vil ha barn og det har aldri vært et mål for meg. Det kommer jo litt an på hvor du bor. Jeg bor i en stor by. Om du bor på bygda er det kanskje ikke så lett å fornye miljøet. 

Anonymkode: 96704...577

Hvilke fritidsaktiviteter?

Anonymkode: 3529b...3f8

[katties]

Trenger du å ha alt det andre har? Skal man ikke kunne være venner med folk hvis de har et annet liv enn seg selv? Høres i alle fall veldig kjedelig ut hvis det skulle vært slik. Man har da verdi selv om man ikke lever som alle andre. Med mindre du rakker ned på hvordan andre har valgt å leve så kan jeg liksom ikke se hvorfor det skulle være et problem å være annerledes enn noen andre.

Det finnes jo massevis av langsingle, barnløse, folk som har mistet jobben, uføre... du er jo langt ifra alene om det. Du bør bare finne ut av hva du selv gjerne vil ha ut av livet og prøve å få det til. Veldig nyttig å ha et nettverk uansett. 

Endret 27. juli av katties

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.6.2024 den 21.03):

Jeg er kvinne 40 år, singel på fjerde året, har ikke barn eller andre nære relasjoner. Opplever mye stigma og hevede øyenbryn grunnet dette, noe som gjør meg nedfor og har slitt mye pga det. Mistet jobben også grunnet lang sykemelding og en sjef som ikke likte meg. Har opplevd mye mobbing i arbeids sammenheng. Er gått så langt at jeg burer meg inne i leieleiligheten (ja har ikke egen leil engang:/) og har sluttet leve helt.

Jeg har prøvd fått livet til så lenge, men alt stigma rundt å ikke ha ett A4 liv ødelegger meg helt. Lever med skam, sorg og oppgitthet.

Er det slik at jeg nå er verdiløs pga alt jeg ikke har? Vil ikke høres sytete ut, men det er det andre får meg til å føle. 

Er det noen andre i samme situasjon? Evt hvordan har du det? Hvordan takler en alt nedsnakket?

Anonymkode: e26b7...784

Fikk mye mas da jeg var singel og barnløs mellom 30-38 år. Jeg var selektiv  når det gjalt menn og ingen var den rette. Forsonet meg med å være singel og barnløs. For jeg ville ikke ha barn uten den rette mannen. Opplevde mye mas og spørsmål, men opplevde det mest som nysgjerrighet. 
De fleste skjønner at å bli nysingeø i slutten av 30 årene som dame og fortsatt være det som 40 åring kan være en sår situasjon. De fleste skjønner det og har vett nok til å holde kjeft. Hevede øyenbryn er nok mest slik du tolker det og føler det. Hvorfor skulle de det?  Jeg mottok mange kommentarer som kunne tolkes som fordommer selv også, som at de hadde behov å dele med meg at livene deres ikke hadde mening før de fikk barn. Jeg tenkte likevel heller det var tankeløst enn ment for å være slem.

Jeg har selv opplevd mobbing og utenforskap i oppveksten. Jeg vet alt OL hva det gjør med selvbilde og hvor lang tid det tar å bygge det opp. Noen klarer det aldri.
 

Men det går ihvertfall an å starte med å forsøke å ikke analysere alle og alt i verste mening. Da jeg var på mitt mest negative var jeg bla overbevist om at alle på den nye arbeidsplassen min mislikte meg fordi de ikke var særlig i møterommene. Hu på nabokontoret var verst. Skikkelig arrogant og smilte aldri mot meg. Det viste seg siden at hun hadde/ har sterk sosial angst og nesten ikke turte å slippe folk inn på seg. Hun hadde ingen å prate med på arbeidsplassen og da jeg oppdaget det forsøkte jeg mer direkte å bli bedre kjent. Overtalte henne til å bli med i kantina ved lunsj o.l. Senere viste det seg at hun hadde opplevd MEG arrogant helt i starten hun også. Så antagelig var bi så sosialt engstelige begge to at vi la på en arrogant ubevisst maske for å mestre situasjonen.

I dag er jeg 45 år og er mye tryggere. Nå forsøker jeg heller å tenke det beste om folk og forsøker å skyve vekk en negativ magefølelse om folk på tidlige stadier. I noen få tilfeller hadde den negative magefølelsen rett, men det er egentlig nokså sjeldent. I de fleste tilfeller er folk faktisk hyggelige mot hverandre.

Så tilbake til situasjonen din som singel og barnløs. Det er ikke mye tid igjen, men likevel tid i siste liten å forsøke å skaffe barn på egenhånd. Har du vurdert det? Hvis det er utenkelig for deg, så er det bare å jobbe med selvbildet. Og om du ikke allerede har en psykolog/psykiater å gå til vil jeg anbefale deg det. Gikk selv til ei i 3 år og kanskje derfor jeg har blitt så tøff i dag tross mobbing store deler av livet.

Anonymkode: 00e52...e3d

[AnonymBruker]

Fordelen nå er at mange på din alder begynner å få såpass store barn at de nå er mer Uavhengig og kan være mer sosial med venner. 
Plutselig finner du deg en ny mann, og kanskje får du bonusbarn? Hvis du ønsker deg det? 
Har du et sterkt ønske om å få barn? Eller er det det at alle andre har egne familier, og du vil ha et liv som de? 
Toget om å få barn har fortsatt ikke gått, men du begynner å få dårlig tid om du ønsker det. 
Se på alle mulighetene du har, fremfor begrensingene. 
Du kan finne deg en ny jobb, videreutdanne deg, gå på date, bli kjent med nye folk. 
Kjenner flere som er på din alder uten barn. De fyller livet sitt med andre ting. 
 

Anonymkode: b77b5...a64

[AnonymBruker]

On 6/9/2024 at 12:41 PM, AnonymBruker said:

Er mann på samme alder og i lignende situasjon. Føles som jeg har tapt i alt. Jeg gikk til psykolog og holder nå på å avslutte behandlingen. Kanskje du kan få hjelp av psykolog? Er lange ventelister så ingen garanti, men du kan jo prøve? Hos meg og psykologen var deler av prosjektet å få meg i arbeid. Det har vi ikke klart enda. Men det hjalp litt å ha psykolog. Hadde både en som lyttet til meg og en som motiverte meg til å søke jobber og gå på jobbintervjuer selv om jeg har sosial angst. 

Anonymkode: 4d8e5...c41

Edit: Virket også som de prioriterte de som trengte hjelp til å komme i arbeid. Det er jo både god samfunnsøkonomi og bra for helsa å få en jobb man klarer å stå i. 

Så håper du sjekker om du kan få hjelp av psykolog. 

Anonymkode: 4d8e5...c41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Fikk mye mas da jeg var singel og barnløs mellom 30-38 år. Jeg var selektiv  når det gjalt menn og ingen var den rette. Forsonet meg med å være singel og barnløs. For jeg ville ikke ha barn uten den rette mannen. Opplevde mye mas og spørsmål, men opplevde det mest som nysgjerrighet. 
De fleste skjønner at å bli nysingeø i slutten av 30 årene som dame og fortsatt være det som 40 åring kan være en sår situasjon. De fleste skjønner det og har vett nok til å holde kjeft. Hevede øyenbryn er nok mest slik du tolker det og føler det. Hvorfor skulle de det?  Jeg mottok mange kommentarer som kunne tolkes som fordommer selv også, som at de hadde behov å dele med meg at livene deres ikke hadde mening før de fikk barn. Jeg tenkte likevel heller det var tankeløst enn ment for å være slem.

Jeg har selv opplevd mobbing og utenforskap i oppveksten. Jeg vet alt OL hva det gjør med selvbilde og hvor lang tid det tar å bygge det opp. Noen klarer det aldri.
 

Men det går ihvertfall an å starte med å forsøke å ikke analysere alle og alt i verste mening. Da jeg var på mitt mest negative var jeg bla overbevist om at alle på den nye arbeidsplassen min mislikte meg fordi de ikke var særlig i møterommene. Hu på nabokontoret var verst. Skikkelig arrogant og smilte aldri mot meg. Det viste seg siden at hun hadde/ har sterk sosial angst og nesten ikke turte å slippe folk inn på seg. Hun hadde ingen å prate med på arbeidsplassen og da jeg oppdaget det forsøkte jeg mer direkte å bli bedre kjent. Overtalte henne til å bli med i kantina ved lunsj o.l. Senere viste det seg at hun hadde opplevd MEG arrogant helt i starten hun også. Så antagelig var bi så sosialt engstelige begge to at vi la på en arrogant ubevisst maske for å mestre situasjonen.

I dag er jeg 45 år og er mye tryggere. Nå forsøker jeg heller å tenke det beste om folk og forsøker å skyve vekk en negativ magefølelse om folk på tidlige stadier. I noen få tilfeller hadde den negative magefølelsen rett, men det er egentlig nokså sjeldent. I de fleste tilfeller er folk faktisk hyggelige mot hverandre.

Så tilbake til situasjonen din som singel og barnløs. Det er ikke mye tid igjen, men likevel tid i siste liten å forsøke å skaffe barn på egenhånd. Har du vurdert det? Hvis det er utenkelig for deg, så er det bare å jobbe med selvbildet. Og om du ikke allerede har en psykolog/psykiater å gå til vil jeg anbefale deg det. Gikk selv til ei i 3 år og kanskje derfor jeg har blitt så tøff i dag tross mobbing store deler av livet.

Anonymkode: 00e52...e3d

Jeg er 40 år, og er der enda at jeg ikke har klart å få et godt nok selvbilde. Er veldig forsiktig av meg pga veldig nervøs og mye angst, men samtidig hyggelig og kan prate hvis det ikke er så mange folk, og jeg føler meg tryggere. Hvis du ikke har barn, hva fyller du tidene med? Og hva jobber du og de du kjenner uten barn, med?

Anonymkode: 3529b...3f8

[AnonymBruker]

Skjønner deg veldig godt, selv om jeg har samboer (men ikke egne barn). Jeg trivdes så godt alene før, men nå får jeg helt panikk av tanken på hvordan livet mitt hadde blitt om jeg plutselig ble alene igjen. Det er vanskeligere å være alene som godt voksen enn som ung.

Jeg vet ikke hvilke råd man skal gi, da alt egentlig blir bare ting som høres lettere ut enn det er. Med fare for å komme med overfladiske råd; kan du finne deg en ny hobby der du treffer andre på din alder? Hva med å engasjere deg i frivillighet (gir deg kanskje en størrelse følelse av å være verdifull og verdsatt)? Kan du bli en besøksvenn? Kan du få deg et kjæledyr? Noen ganger kan det også være enklere å få kontakt med andre mennesker via internett, og det møter man lettere likesinnede som godtar deg som du er. Kanskje du til og med kommer i kontakt med noen i nærheten av deg som er like ensom og føler seg like utenfor som deg?
Ellers burde du kanskje gå til psykolog så du får snakket ut om de vanskelige tankene, og finner en måte å godta deg selv på. Selvsagt er du verdifull! Verden hadde vært gørrkjedelig om alle var A4 og levde typiske A4-liv. Du må starte med å bli glad i deg selv og finne dine styrker og gode sider. Hvis du ikke har troa på deg selv, vil heller ingen andre ha det.

Anonymkode: d5ea6...392

[AnonymBruker]

Hei TS

Trist at du føler det slik, men hvorfor ikke begynne med det viktigste først, nemlig deg. Er du happy med deg selv, har du selvtillit, ser kroppen bra ut, føler du deg seksuell osv.

Når du har fått orden på dette så kan du gå videre.

At fu ikke har STORT hus og mye verdier betyr ingenting. Det viktigste er tross alt hvordan/hvem du er.

Anonymkode: 0f31c...536

[AnonymBruker]

Jeg er også K40, barnløs, og singel på 15. året. 
Opplever ikke noe stigma eller kommentarer rundt det. 
Hvem er det som stadig kommenterer det?

Livet mitt er langt fra perfekt, jeg har skoliose og en kronisk sykdom. Jobber for å tjene penger, men legger ikke sjela mi i noen karriere. 
Jeg har ikke et A4-liv, og synes det er helt topp! Ingen skam eller sorg rundt det, hva er det å skamme seg over? 
Jeg synes det er fantastisk deilig å kunne styre mitt eget liv og min egen fritid slik jeg vil, jeg har aldri ønsket barn. Om det er noe man ønsker seg kan jeg godt skjønne at det er trist, men hvis ikke - hva kommer sorgfølelsen av? 

Hvem er disse menneskene du omgås som snakker deg ned? Det har jeg faktisk aldri opplevd.

Min verdi ligger ikke i avkom, men i hva jeg gjør med tida mi den tida jeg er her, og at jeg gjør verden bittelitt bedre for mine medmennesker. Jeg har ikke så fryktelig mye å bidra med, men jeg har vært besøksvenn hos Røde Kors, hjulpet en nabo med å handle, tatt til meg en omplasseringshund, donert litt penger til gode formål. 
Og det er mer enn nok til å gi meg verdi! 

Anonymkode: 84ea5...650

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.6.2024 den 21.03):

Jeg er kvinne 40 år, singel på fjerde året, har ikke barn eller andre nære relasjoner. Opplever mye stigma og hevede øyenbryn grunnet dette, noe som gjør meg nedfor og har slitt mye pga det. Mistet jobben også grunnet lang sykemelding og en sjef som ikke likte meg. Har opplevd mye mobbing i arbeids sammenheng. Er gått så langt at jeg burer meg inne i leieleiligheten (ja har ikke egen leil engang:/) og har sluttet leve helt.

Jeg har prøvd fått livet til så lenge, men alt stigma rundt å ikke ha ett A4 liv ødelegger meg helt. Lever med skam, sorg og oppgitthet.

Er det slik at jeg nå er verdiløs pga alt jeg ikke har? Vil ikke høres sytete ut, men det er det andre får meg til å føle. 

Er det noen andre i samme situasjon? Evt hvordan har du det? Hvordan takler en alt nedsnakket?

Anonymkode: e26b7...784

Få deg startlån? Jeg har 3 single barnløse venninner på uføre..alle fikk startlån. Jeg også ,har barn jeg da. 40år.

Anonymkode: 1911f...dd5