Jeg føler jeg begynner vokse fra venninnen min.

[AnonymBruker]

En av venninnene mine begynner å bli fryktelig slitsom, og jeg har ofte følelsen av å ville ut av vennskapet, men synes det er vanskelig for hun er veldig dominerende, så det føles ikke lett å bare si det direkte til henne.

Har kjent henne i ca 10 år, og vi har hatt både opp og nedturer, det er kanskje vanlig i et vennskap, men nå begynner det å tære på meg.
Hun er utrolig selvopptatt, klager ofte på hvordan andre oppfører seg, gjør ting eller ikke gjør ting, men ofte er hun lik selv, men så lenge det gjelder henne er det greit, nettop fordi det er henne og hun er spesiell.

Fra vi ble kjent gjennom jobben har hun prøvd å skyve meg bort fra venner jeg har kjent siden barndommen, ekte venner, nesten som om hun har vært misunnelig på at jeg hadde venner og et liv før henne.

Det var flere røde flagg fra starten jeg burde ha reagert på, men i starten var hun også veldig snill og sjarmerende, og det nye vennskapet føltes nesten litt som et nyforelskelse, og jeg ble helt blind for ting som jeg burde satt en stopper for.

Hun klarte nesten å ødelegge vennskapet mellom meg og min nærmeste veninne som jeg har kjent siden barnehagen, fordi hun liker kontroll og ha meg for seg selv.

Hun kunne også skyve meg bort, være iskald og behandle meg som dritt, for å så bli varm og snill igjen når det passet for henne. Jeg føler meg dum som ikke har satt foten ned for lenge siden, men hun har gjort det på en måte som gjør det vanskelig å sette fingeren på hva det er som er galt, og fått meg til å føle at det er meg som er feilen og tvile på meg selv.

Under pandemien fikk jeg tilbake kontakten med en slektning jeg ikke har hatt særlig mye å gjøre med før, men som nå har blitt en av mine nærmeste, og da skal jeg love at da er jeg plutselig interessant igjen. Med en gang jeg er opptatt med mitt eget liv, andre mennesker og hobbyer, vil hun dra meg i land igjen. Hun vil liksom vite hvor hun har meg, og det føles så kvelende.

Jeg har begynt å tatt avstand så godt det lar seg gjøre, sier jeg ikke har tid osv, men hun er så manipulerende, og da føler jeg meg så svak og liten. Vi er voksne mennesker i 30 årene, men jeg føler meg så barnslig og naiv når jeg finner meg i alt sammen.

Ekstra vanskelig blir det når de gode sidene hennes kommer frem, og da får jeg dårlig samvittighet for tingene jeg har tenkt om henne.

Har noen råd?

Anonymkode: a6c6d...629

[AnonymBruker]

Har du snakket med henne om det?

Anonymkode: 7c0b0...36e

[AnonymBruker]

La vennskapet dø en stille død.. hun er ikke en venn..

Anonymkode: 28e08...d02

[AnonymBruker]

Det er du, ts, som har ansvar for både å sette, opprettholde og kvalitetssikre dine grenser. Hun har intet ansvar for dem. 
 

Dersom du tenker at dette forholdet er ugreit for deg? Ja, da faser du henne ut. Om du ønsker å si rett ut at du ikke er komfortabel med måten hun velger å oppføre seg på og at du derfor fra og med nå velger å avslutte vennskapet eller om du ønsker å stille og rolig «være opptatt» til vennskapet blir til et vet bekjentskap? Det er opp til deg. Ingen kan bestemme det for deg, verken vi eller din venninne. 

Men om du velger å la henne herse med deg så er det også et valg du står fritt til å ta. Og må stå for. 

Grensesetting både er og skal være ubehagelig. Det har konsekvenser, og skal ha konsekvenser. Det å tåle ubehag og velge å stå i konsekvenser er noe enhver voksen må øve på til hen mestrer det. Og mestrer det godt.

Anonymkode: 5db81...434

[AnonymBruker]

Jeg har en slik "venninne" også, og hun er så utrolig utspekulert. Hun har ødelagt relasjoner mellom flere mennesker, særlig kjærester ved å spre løgner om hva typen demmes skal ha sagt til henne om damene sine. Hun har også løyet på seg voldtekter og overgrep, noe som er blitt avslørt når politi etterhvert har anmeldt henne for falske anmeldelser. 

Hun syter og klager for den minste ting og sier hun er sur sur sur. For at vi skal spørre hva det er som har skjedd. Hun kjefter og smeller og kommer med de utroligste bortforklaringer på hva som foregår. Siste episode var at hun ble sur for at en mann hadde snakket til henne på buss til jobb og bedt henne ta ned føttene fra setet. Hun er 58 år og oppfører seg som et kørket barn!

I vinter klaget hun til meg om en venninne som hadde sluttet å ta kontakt etter en episode der hun hadde gjort noe veldig stygt mot henne.  Hun nekter å beklage seg og endre seg, bortforklarte alt med at hun ofte glemmer seg, blir barnslig og at hun andre burde tåle dette. At det ikke er så farlig.

Jeg kommer selv til å fade ut denne personen for jeg ser at risikoen er stor for at hun kommer til å gjøre akkurat det samme mot meg.

Anonymkode: a4908...2ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Det er du, ts, som har ansvar for både å sette, opprettholde og kvalitetssikre dine grenser. Hun har intet ansvar for dem. 
 

Dersom du tenker at dette forholdet er ugreit for deg? Ja, da faser du henne ut. Om du ønsker å si rett ut at du ikke er komfortabel med måten hun velger å oppføre seg på og at du derfor fra og med nå velger å avslutte vennskapet eller om du ønsker å stille og rolig «være opptatt» til vennskapet blir til et vet bekjentskap? Det er opp til deg. Ingen kan bestemme det for deg, verken vi eller din venninne. 

Men om du velger å la henne herse med deg så er det også et valg du står fritt til å ta. Og må stå for. 

Grensesetting både er og skal være ubehagelig. Det har konsekvenser, og skal ha konsekvenser. Det å tåle ubehag og velge å stå i konsekvenser er noe enhver voksen må øve på til hen mestrer det. Og mestrer det godt.

Anonymkode: 5db81...434

Det har du rett i, og innerst inne vet jeg det selv også, jeg er bare så feig..

ts.

Anonymkode: a6c6d...629

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Har du snakket med henne om det?

Anonymkode: 7c0b0...36e

Nei, ikke på en slik direkte måte som jeg burde. Har kun gitt noen hint innimellom, men jeg burde helt klart sagt tydeligere i fra og det for lenge siden...

ts.

Anonymkode: a6c6d...629

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nei, ikke på en slik direkte måte som jeg burde. Har kun gitt noen hint innimellom, men jeg burde helt klart sagt tydeligere i fra og det for lenge siden...

ts.

Anonymkode: a6c6d...629

Det er ikke for sent ennå. Det er fortsatt mulig. Da har du i det minste prøvd og gjort alt du kunne.
Hvis det ikke hjelper, kan du alltid avslutte vennskapet.

Anonymkode: 7c0b0...36e

[MNK2017]

Tenk om du var den med den uønskede oppførselen. Hvordan vil du at din venn/venninne skal løse denne situasjonen?

Vil du at de skal snakke med deg om det og fortelle deg det ærlig?
Vil du at de skal avvise deg ofte ved å si at de ikke har tid? Noe annet?

[Grevling]

Jeg husker jeg kjente et par slike tidlig i 20-årene. Var så utrolig glad når jeg fikk luket dem ut og gikk videre. At du enda henger med henne i 30-årene er langt på overtid. Slutt å kaste bort mer tid og krefter på henne.

Ikke hør på folk som vil at du skal gå i dialog. Du kan ikke endre voksne mennesker. 

Endret 3. juni av Grevling

[AnonymBruker]

Grevling skrev (1 minutt siden):

Jeg husker jeg kjente et par slike tidlig i 20-årene. Var så utrolig glad når jeg fikk luket dem ut og gikk videre. At du enda henger med henne i 30-årene er langt på overtid. Slutt å kaste bort mer tid og krefter på henne.

Uff, ja jeg er enig med deg. 


ts.

Anonymkode: a6c6d...629

[AnonymBruker]

Grevling skrev (10 minutter siden):

Du kan ikke endre voksne mennesker. 

Du kan snakke med noen og fortelle dem hvordan situasjonen er, uten å ville endre dem.

Men for å informere dem. For å avslutte det på en god måte.

Anonymkode: 7c0b0...36e

[Grevling]

Just now, AnonymBruker said:

Du kan snakke med noen og fortelle dem hvordan situasjonen er, uten å ville endre dem.

Men for å informere dem. For å avslutte det på en god måte.

Anonymkode: 7c0b0...36e

Det kommer an på personen. Noen er så giftige og kranglete at å forsøke å avslutte noe på en god måte bare er bortkastet. Da er det bare å bare fase personen ut. Eventuelt baksnakking vil de ty til uansett ut av bitterhet.

[AnonymBruker]

Enten må du si klart ifra at du ikke vil være venner mer, eller så må du fase henne ut over tid. Jeg hadde valgt det siste, siden det er snakk om en kollega (?). Hold henne på armlengdes avstand, vær høflig og hyggelig mot henne, som du ville vært med en hvilke som helst kollega. Ikke vær tilgjengelig, si at du trenger ro eller har andre planer om hun spør om å finne på noe. Hvis hun pusher på, si "jeg har som sagt andre planer, men neste torsdag er jeg ledig". Så sørger du for at det går lengre og lengre tid mellom dere treffes. 

Jeg kuttet ut en slik "venninne" på videregående. Hun hadde holdt på sånn et års tid, ved å skifte mellom varm og kald. Til slutt fikk jeg nok da jeg fant ut at hun hadde løyet direkte til meg om flere ting bevisst for å holde meg utenfor (klassisk hersketeknikk). Etter det var hun som luft for meg, dvs jeg kunne si "hei", men det var også det. 

Anonymkode: a1c94...df6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

En av venninnene mine begynner å bli fryktelig slitsom, og jeg har ofte følelsen av å ville ut av vennskapet, men synes det er vanskelig for hun er veldig dominerende, så det føles ikke lett å bare si det direkte til henne.

Har kjent henne i ca 10 år, og vi har hatt både opp og nedturer, det er kanskje vanlig i et vennskap, men nå begynner det å tære på meg.
Hun er utrolig selvopptatt, klager ofte på hvordan andre oppfører seg, gjør ting eller ikke gjør ting, men ofte er hun lik selv, men så lenge det gjelder henne er det greit, nettop fordi det er henne og hun er spesiell.

Fra vi ble kjent gjennom jobben har hun prøvd å skyve meg bort fra venner jeg har kjent siden barndommen, ekte venner, nesten som om hun har vært misunnelig på at jeg hadde venner og et liv før henne.

Det var flere røde flagg fra starten jeg burde ha reagert på, men i starten var hun også veldig snill og sjarmerende, og det nye vennskapet føltes nesten litt som et nyforelskelse, og jeg ble helt blind for ting som jeg burde satt en stopper for.

Hun klarte nesten å ødelegge vennskapet mellom meg og min nærmeste veninne som jeg har kjent siden barnehagen, fordi hun liker kontroll og ha meg for seg selv.

Hun kunne også skyve meg bort, være iskald og behandle meg som dritt, for å så bli varm og snill igjen når det passet for henne. Jeg føler meg dum som ikke har satt foten ned for lenge siden, men hun har gjort det på en måte som gjør det vanskelig å sette fingeren på hva det er som er galt, og fått meg til å føle at det er meg som er feilen og tvile på meg selv.

Under pandemien fikk jeg tilbake kontakten med en slektning jeg ikke har hatt særlig mye å gjøre med før, men som nå har blitt en av mine nærmeste, og da skal jeg love at da er jeg plutselig interessant igjen. Med en gang jeg er opptatt med mitt eget liv, andre mennesker og hobbyer, vil hun dra meg i land igjen. Hun vil liksom vite hvor hun har meg, og det føles så kvelende.

Jeg har begynt å tatt avstand så godt det lar seg gjøre, sier jeg ikke har tid osv, men hun er så manipulerende, og da føler jeg meg så svak og liten. Vi er voksne mennesker i 30 årene, men jeg føler meg så barnslig og naiv når jeg finner meg i alt sammen.

Ekstra vanskelig blir det når de gode sidene hennes kommer frem, og da får jeg dårlig samvittighet for tingene jeg har tenkt om henne.

Har noen råd?

Anonymkode: a6c6d...629

Høres ut som du burde prate med en terapeut.

Når du ser at det er skadelig, manipulasjon etc og ender opp med å synes synd på utøveren, har du noen reaksjoner du trenger hjelp for å komme til bunns i.

 

Anonymkode: 34596...e91