Utskjelt av barndomsvenninne

[AnonymBruker]

Ønsker litt råd for hvordan jeg skal forholde meg til en situasjon med ei barndomsvenninne. Føler meg helt forferdelig, lei meg og sint

Velger å kalle venninna mi for Anne. Vi er begge i midten av 30-årene. Vi var gode venner i ungdomstida. Etter videregående flytta jeg fra hjemstedet til en storby for å studere. Jeg har blitt boende der siden. Har etablert meg der med jobb, mann og et barn. Lever et A4 liv.

Siden jeg flytta fra hjemstedet har jeg bare hatt sporadisk kontakt med Anne i sosiale medier, slik som jeg tenker er vanlig at man har med noen barndomsvenner. Man vokser litt fra hverandre og i ulike retninger. Jeg har likevel møtt Anne noen ganger mens jeg har vært hjemme på besøk, tatt en kaffe eller ei øl. Praten har vært ganske overfladisk om jobb, familie og mimring fra tidligere.

Men det er ikke alltid jeg har tatt kontakt eller at det har passet å møtes. Feks jeg har kun hatt tid torsdag kveld og lørdag formiddag, men da har hun jobbet /hatt andre planer. Synd, men jeg har tenkt at det er forståelig fra begge sider. Når jeg er hjemme på besøk er det mange jeg skal rekke å møte og hun har hatt sitt liv, har jeg tenkt.

For et års tid siden sendte hun melding en sen kveld om hun kunne ringe meg (noe som var uventet, da vi aldri har pleid å ringe hverandre etter at jeg flytta). I samtalen fortalte hun at hun hadde blitt dumpa og var helt knust. Jeg forsøkte å trøste henne så godt jeg kunne, men var langt unna, så jeg kunne jo ikke fysisk stille opp. Jeg snakket med henne til langt på natt og hun takket meg for å være der for henne.

I ukene etter tok jeg kontakt med henne noen ganger for å høre hvordan det gikk. Fikk svar at det gikk bedre og at hun skulle til byen der jeg bodde om noen uker. Hun ville gjerne møtes. Jeg satt av tid til å møtes, men når helgen nærmet seg hadde hun ikke tid til å treffe meg allikevel. Ønsket henne god helg og ingen sure miner fra min side. 

Etter dette har kontaktet gått tilbake til normalen, det vil si likes på bilder i sosiale medier, god jul-meldinger osv. 

Ei helg for litt siden var jeg på hjemstedet for et kort familiebesøk. Jeg har blitt tagget i noen bilder fra dette besøket og det har visstnok Anne sett. I går kveld mottok jeg en haug med meldinger fra Anne, som starter med å skrive at hun ser jeg har vært på hjemstedet og at hun er ekstremt skuffet over meg som ikke har tatt kontakt. Det er rekker med meldinger om hvor mye hun alltid har prioritert meg først, at jeg burde ha fulgt opp mer etter hun tok kontakt med kjærlighetssorg, at jeg aldri har hatt empati, at jeg kunne invitert henne til selskapet jeg var i (dette var en bursdagsfeiring for et barn i familien), at jeg tror jeg er bedre enn alle andre fordi jeg har funnet meg en sugardaddy (hvor hun tar dette fra skjønner jeg ikke), at hun har snakket med X og Y som er enig med henne osv. 

For meg kom dette veldig brått på. Det virker som hun har laget seg et slags bilde av meg som et supermenneske med et perfekt liv. Det er jo så langt fra sannheten! Har hatt mye på mitt eget fat de siste årene, men det vet jo selvfølgelig ikke hun, for jeg deler ikke om dette i sosiale medier (deler generelt lite) og vi har ikke hatt så mye kontakt at det har vært naturlig å fortelle heller. 

Jeg begynte å skrive på ei lang melding til henne, der jeg unnskylder meg litt, forklarer at jeg dessverre ikke rekker møte venner på korte besøk. Jeg skriver om det som har skjedd i MITT liv, alvorlig sykdom, utfordringer knyttet til jobb, påpeker at dette er sånt som hun hadde visst om hun hadde brydd seg med å spørre. Jeg har ikke sendt den. På den ene siden føler jeg for å forsvare meg selv mot alt det stygge hun skriver, på den andre siden føler jeg ikke for å dele av det såre og tunge i mitt liv bare for å sette henne på plass. 

Hva burde jeg gjøre i denne situasjonen? Akkurat nå er jeg så trigget at jeg trenger hjelp til å ikke skrive noe jeg vil angre på senere.

Anonymkode: 113a0...f86

[AnonymBruker]

Husk at det kan være sårt å være den som mest ønsker/trenger vennskapet. Høres ut som om hun ønsket å se deg mer enn du ønsket å treffe henne.

 

Anonymkode: 80091...52b

[AnonymBruker]

La det roe seg litt før du gjør noe. 

Anonymkode: 7953a...5df

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg hadde svart litt enkelt, uten å utbrodere. Du kan beklage at hun ble skuffet, men at det ikke er alltid du rekker å møte alle du gjerne skulle møtt på slike korte turer hjem. Sånn er det jo bare, og denne gangen var det fullt program.

Tror jeg hadde forsøkt å heve meg over alt det andre, så slipper du i alle fall å si noe du kommer til å angre på. Det høres jo ut som hun sliter med noen ting. 

Ellers tror jeg at jeg hadde vurdert å fase ut kontakten. Slike beskyldninger om at du aldri har hatt empati, tror du er bedre enn alle andre osv er langt over streken fra hennes side. Hadde ikke ønsket noe nært vennskap med henne før hun eventuelt unnskylder seg i alle fall. 

Anonymkode: 9a679...001

[AnonymBruker]

Disse meldingene opplever jeg som ufine , Anne. Det har ikke vært min hensikt å gjøre deg sint eller trist. Håper du har noen og snakke med. 

Anonymkode: 7de38...953

[AnonymBruker]

Haha og så synes folk det er rart at noen av oss ikke vil ha masse venner🤓Hun der er ikke noe å spandere en kcal på. Typisk selvsentrert drama queen. Du har ikke gjort noe galt ts. Du kan si at du forstår hun er skuffet, bare for å være høflig. Men ikke pokker om du skal be om noen unnskyldning. Vent en god stund før du svarer. Taushet er også et svar.

Anonymkode: 2738c...06c

[AnonymBruker]

Bare la være å svare. Og så sletter du henne fra Facebook om en uke eller to.

Når folk velger å være ufine så står vi fritt til om vi ønsker å si «sånn snakker du ikke til meg» eller om vi bare kutter dem ut uten forvarsel. Hun vet meget godt - eller burde meget godt vite - at dette er ugrei adferd. Og velger hun å se bort fra det? Ok. Hennes valg. En av de påregnelige konsekvensene er ensomhet. Som hun når som helst selv kan velge bort igjen ved å endre adferd.

Kort sagt: grensesetting handler ikke om å si «dette er ugreit». Det handler mest av alt om å kutte kontakten med alle som velger å oppføre seg ugreit. Uten å si så mye om det eller kaste bort tid på en diskusjon om temaet.

Anonymkode: 2f986...e79

[Gnå]

Synes det virker som om det er mye usagt og mange mulige misforståelser her. Hva med å starte med å be henne med på en tur eller kaffe for å ta en prat? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Jeg tror jeg hadde svart litt enkelt, uten å utbrodere. Du kan beklage at hun ble skuffet, men at det ikke er alltid du rekker å møte alle du gjerne skulle møtt på slike korte turer hjem. Sånn er det jo bare, og denne gangen var det fullt program.

Tror jeg hadde forsøkt å heve meg over alt det andre, så slipper du i alle fall å si noe du kommer til å angre på. Det høres jo ut som hun sliter med noen ting. 

Ellers tror jeg at jeg hadde vurdert å fase ut kontakten. Slike beskyldninger om at du aldri har hatt empati, tror du er bedre enn alle andre osv er langt over streken fra hennes side. Hadde ikke ønsket noe nært vennskap med henne før hun eventuelt unnskylder seg i alle fall. 

Anonymkode: 9a679...001

Enig. 

Anonymkode: f2700...421

[emdes]

Kanskje hun føler at dere er nærmere venner en det du føler. At du har flytta, og fått deg nye venner, betyr ikke nødvendigvis at hun har gått videre og fått seg andre venner, hvis du skjønner. Det har blitt en slags skjevhet i vennskapet. Jeg kan føle på det noen ganger, fra den andre siden.

Vi var en kompisgjeng på  3-4 på videregående. De andre har flytta ut for å studere, jobbe, osv. Men vi møtes på hjemstedet rundt jul og ferier. For dem er jeg sikkert bare en perifer ungdomsvenn. For meg er de fortsatt mine nærmeste kompiser, og disse møtene betyr mye for meg. Så det er også en usikkerhet den andre veien, hvor mye skal jeg trenge meg på, hvor mye kan jeg spørre og grave i livene deres, for jeg vet at de har andre venner som står dem nærmere.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Bare la være å svare. Og så sletter du henne fra Facebook om en uke eller to.

Når folk velger å være ufine så står vi fritt til om vi ønsker å si «sånn snakker du ikke til meg» eller om vi bare kutter dem ut uten forvarsel. Hun vet meget godt - eller burde meget godt vite - at dette er ugrei adferd. Og velger hun å se bort fra det? Ok. Hennes valg. En av de påregnelige konsekvensene er ensomhet. Som hun når som helst selv kan velge bort igjen ved å endre adferd.

Kort sagt: grensesetting handler ikke om å si «dette er ugreit». Det handler mest av alt om å kutte kontakten med alle som velger å oppføre seg ugreit. Uten å si så mye om det eller kaste bort tid på en diskusjon om temaet.

Anonymkode: 2f986...e79

Godt svar😊Det er mye fokus på ensomhet, og det er bra. Men med en del mennesker så blir ensomhet en konsekvens av personligheten deres. Vi må alle sammen på et eller annet tidspunkt ta konsekvensene av handlingene våres. Ts sin veninne mister en relasjon som konsekvens!

Anonymkode: 2738c...06c

[AnonymBruker]

Ikke svar, evnt et "Ok" og så kutter du henne ut. 

Hun og andre snakker stygt om deg i tillegg - er dette noe å samle på?

Anonymkode: b99e9...a74

[BobbySocks]

Dropp å svar. Hun er jo ikke helt i vater og du skal selvfølgelig ikke forsvare livet ditt! Hun er frekk som faen og du skal da ikke krype for henne? Sugardaddy? Der hadde hun mistet meg. 

[Eric_B]

Det kan høres litt ut som en «episode». Enten ruset og/eller en psykisk tilstand. 

Kan hende hun er full av anger og tørr ikke respondere. Det er selvsagt helt trasige ting hun lirer av seg, men når det blir så «too much» er det ofte noe annet bak er min erfaring.

Edit jeg hadde faset ut, men det avhenger av hva du selv føler for vennskapet.

Endret 28. mai av Eric_B

[Nooni]

Beskyldningene er usaklige og urimelige. 

JEG hadde ikke giddet å gå inn i diskusjon med henne. Jeg hadde svart: «Det er synd at du føler det sånn, men du tar feil om meg, mine intensjoner og mine prioriteringer. Innsikt i dette kunne du fått ved å stille spørsmål, ikke rette beskyldninger. Jeg legger denne ballen død og tenker at det er greit at vi ikke har kontakt fremover». 

[AnonymBruker]

Hadde nok ikke svart på den meldingen, ville latt den ligge så kunne hun selv tenkt over det hun skrev, og hadde nok avsluttet kontakt fra min side etter noe slikt og, blir for dumt. 

Unnskyld deg hvertfall ikke, og ikke forsøk å forklare noe. 

Anonymkode: 1a8ea...da4

[Amadeus89]

Kutt henne helt ut

[AnonymBruker]

Ring henne! Vær klar på at du syntes meldingen ikke var ok, men åpne opp for en samtale om også hennes problemer, som er noe hun tydelig sliter med.

Anonymkode: 5f827...d06

[AnonymBruker]

Jeg kuttet ut en venninne for 11 år siden etter at hun anklaget meg for ditt og datt, og sa at X og Y var enige med henne. Et av de beste valgene jeg har tatt, og har aldri angret. Hun er en av de største energityvene jeg noen gang har møtt. Jeg sa ingenting, bare kuttet henne ut, slettet henne fra sosiale medier, og ba mannen min om å gjøre det samme. 

Anonymkode: 1b6fc...c5a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ønsker litt råd for hvordan jeg skal forholde meg til en situasjon med ei barndomsvenninne. Føler meg helt forferdelig, lei meg og sint

Velger å kalle venninna mi for Anne. Vi er begge i midten av 30-årene. Vi var gode venner i ungdomstida. Etter videregående flytta jeg fra hjemstedet til en storby for å studere. Jeg har blitt boende der siden. Har etablert meg der med jobb, mann og et barn. Lever et A4 liv.

Siden jeg flytta fra hjemstedet har jeg bare hatt sporadisk kontakt med Anne i sosiale medier, slik som jeg tenker er vanlig at man har med noen barndomsvenner. Man vokser litt fra hverandre og i ulike retninger. Jeg har likevel møtt Anne noen ganger mens jeg har vært hjemme på besøk, tatt en kaffe eller ei øl. Praten har vært ganske overfladisk om jobb, familie og mimring fra tidligere.

Men det er ikke alltid jeg har tatt kontakt eller at det har passet å møtes. Feks jeg har kun hatt tid torsdag kveld og lørdag formiddag, men da har hun jobbet /hatt andre planer. Synd, men jeg har tenkt at det er forståelig fra begge sider. Når jeg er hjemme på besøk er det mange jeg skal rekke å møte og hun har hatt sitt liv, har jeg tenkt.

For et års tid siden sendte hun melding en sen kveld om hun kunne ringe meg (noe som var uventet, da vi aldri har pleid å ringe hverandre etter at jeg flytta). I samtalen fortalte hun at hun hadde blitt dumpa og var helt knust. Jeg forsøkte å trøste henne så godt jeg kunne, men var langt unna, så jeg kunne jo ikke fysisk stille opp. Jeg snakket med henne til langt på natt og hun takket meg for å være der for henne.

I ukene etter tok jeg kontakt med henne noen ganger for å høre hvordan det gikk. Fikk svar at det gikk bedre og at hun skulle til byen der jeg bodde om noen uker. Hun ville gjerne møtes. Jeg satt av tid til å møtes, men når helgen nærmet seg hadde hun ikke tid til å treffe meg allikevel. Ønsket henne god helg og ingen sure miner fra min side. 

Etter dette har kontaktet gått tilbake til normalen, det vil si likes på bilder i sosiale medier, god jul-meldinger osv. 

Ei helg for litt siden var jeg på hjemstedet for et kort familiebesøk. Jeg har blitt tagget i noen bilder fra dette besøket og det har visstnok Anne sett. I går kveld mottok jeg en haug med meldinger fra Anne, som starter med å skrive at hun ser jeg har vært på hjemstedet og at hun er ekstremt skuffet over meg som ikke har tatt kontakt. Det er rekker med meldinger om hvor mye hun alltid har prioritert meg først, at jeg burde ha fulgt opp mer etter hun tok kontakt med kjærlighetssorg, at jeg aldri har hatt empati, at jeg kunne invitert henne til selskapet jeg var i (dette var en bursdagsfeiring for et barn i familien), at jeg tror jeg er bedre enn alle andre fordi jeg har funnet meg en sugardaddy (hvor hun tar dette fra skjønner jeg ikke), at hun har snakket med X og Y som er enig med henne osv. 

For meg kom dette veldig brått på. Det virker som hun har laget seg et slags bilde av meg som et supermenneske med et perfekt liv. Det er jo så langt fra sannheten! Har hatt mye på mitt eget fat de siste årene, men det vet jo selvfølgelig ikke hun, for jeg deler ikke om dette i sosiale medier (deler generelt lite) og vi har ikke hatt så mye kontakt at det har vært naturlig å fortelle heller. 

Jeg begynte å skrive på ei lang melding til henne, der jeg unnskylder meg litt, forklarer at jeg dessverre ikke rekker møte venner på korte besøk. Jeg skriver om det som har skjedd i MITT liv, alvorlig sykdom, utfordringer knyttet til jobb, påpeker at dette er sånt som hun hadde visst om hun hadde brydd seg med å spørre. Jeg har ikke sendt den. På den ene siden føler jeg for å forsvare meg selv mot alt det stygge hun skriver, på den andre siden føler jeg ikke for å dele av det såre og tunge i mitt liv bare for å sette henne på plass. 

Hva burde jeg gjøre i denne situasjonen? Akkurat nå er jeg så trigget at jeg trenger hjelp til å ikke skrive noe jeg vil angre på senere.

Anonymkode: 113a0...f86

Anne slitee psykisk. Hun er nok litt sjalu på ditt liv. IKKE ha kontakt med henne. Velg dem som gir deg noe.

Anonymkode: bad25...655