Gå til innhold

Samboer vil ikke ha nærhet


Fremhevede innlegg

AnonymBruker
Skrevet

Jeg har ikke barn, men kjenner meg veldig igjen i hvordan du beskriver din kone. For meg ble det slik etter en del år i et voldelig forhold. For min del var det rett og slett avsky, jeg ble kvalm av alle tilnærmelser fordi de nesten alltid kom med en forventning om sex, og påfølgende sinne hvis jeg sa nei. Over tid vekket dette sinne i meg og avsky ovenfor mannen. Jo mer han prøvde jo lengre unna trakk jeg meg. Jeg reagerte akkurat slik du beskriver på den mest uskyldige tilnærming. Den siste gangen jeg lå med han før jeg dro gråt jeg fordi det føltes så feil, det føltes nærmest som et overgrep fordi jeg ikke følte at jeg hadde noe valg. Jeg kunne jo selvsagt sagt nei- men det hadde fått konsekvenser i uker fremover. Forøvrig gjelder denne angsten nå alle, jeg gir en klem til familiemedlemmer hvis jeg må (altså hvis det vil være påfallende dersom jeg ikke gjør det), men unngår det helst. Flytter meg unna når folk kommer inn i min nå utvidede intimsone og skyr generelt fysisk kontakt med voksne. Barn går greit.  Jeg tenker at slike følelser må komme fra et sted. Har dere det ellers så fint som du beskriver så skjønner jeg det ikke. Kan det være noe som har skjedd tidligere i livet hennes som har utløst dette? Traumer kan komme tilbake med full kraft av de merkeligste ting, en «feil» berøring, en lukt, et bilde, gjerne helt hverdagslige ting. Kanskje graviditeten på noe vis vekket et gammelt traume?

Anonymkode: 9e8b0...735

  • Liker 1
Videoannonse
Annonse
Skrevet

Ja det der er begynnelsen på slutten. To lange slutt etter barn. Første gang 1 barn, andre gang 2 barn.  Gjennom familievernkontoret osv med begge. 

Min erfaring er at småbarnslivet dreper all parlykke. Alt blir ett slit. 50/50 er faktisk bedre, det er sykt intenst den uka man har barn, og en uke «uten» til å komme seg på. Men da har man jo «fritid». Men der er ikke best for barna. Beste er å være sammen. 

Dere må prate sammen. Hvis ikke går det til h. 

AnonymBruker
Skrevet

Syns dette er veldig interessant lesing. Står litt i samme situasjon selv men som kvinnen. Vi har ikke hatt sex på et halvt år nå. Vi har startet i parterapi. 
for min del har det mye om litt innlærte holdninger som han ikke er klar over selv. Jeg er blitt mer klar over hvor mye som kreves av meg, og hvor feil det er å forvente at kroppen min egentlig skal brukes som noe slags emosjonell regulering for han fordi «han føler seg elsket med slik intimitet» og det har hendt ganger hvor det egentlig klassifiseres som overgrep med han er litt «lykkelig uviten» om det og surmuler mer for han føler seg avvist og han «har jo et behov» 🙃 

Jeg vil ar vi gjøre ting sammen for å bygge ppp relasjonen vår mer utover å være foreldre. Pluss at jeg er omtrent alene med 4 barn fordi han jobber, han har tidkrevende hobbyer og er borte flere dager i ulen pga det, også er han sliten når han kommer hjem og gjør ikke annet enn å ligge på sofaen med mobilen, sovne eller kjefte på ungene.. men når de legger seg har han plutselig energi og vil gjøre noe sammen med meg, så lenge det resulterer i sex etterpå. Og all aktivitet vi gjør som ikke er sex, da sovner han.. se serie eller film? Nope.. 

kan ikke si det bygger opp min lyst. 
Han kunne definitivt funnet på å skrevet et slikt innlegg, for det er det eneste han ser og det er det eneste problemet i hans øyne:intimitet… 

det at livet er vanskelig, jobb er utfordrende, at han er deprimert og har selvmordstanker omtrent det er visst kun pga at forholdet vårt går dårlig, alt hadde vært bra om det kun var sex og intimitet🙄 

 

dette her tror jeg er veldig vanlig for mange par i ulik grad! Tror litt at mannfolk ser på sex og den type intimitet som eneste måten de kan utrykke følelser på? Det gir de en god følelse..

mens det kan ha motsatt effekt nesten på kvinnen om hun ikke føler seg sett som person og føler seg kun som en tjener for alle andre og en dukke for mannen å bruke for å hjelpe han liksom 🤔 å bli sett og bli tatt vare på på den måten jeg hvertfall tar vare på andre er drømmen. Føle at JEG er verdifull uansett hvordan jeg ser ut, uansett om jeg ikke har ryddet og vasket eller gjort noe av nytte for andre, bare for MEG. Å føle at bare selskapet mitt er den beste kvelden uten at en føler at en må gjøre noe etterpå.. sånne ting hadde gjort at min lyst gikk opp hvertfall 😬

 

lett å se på kun det du skriver og tenke det er noe «galt» med hun og ingenting du gjør gale. Men det tar jeg med en stor klype salt 😅

 

på en annen side; en av mine fødsler var svært traumatisk og smertefull. Etter den utviklet jeg vaginisme og vulvodyni, det er en veldig smertefull tilstand som gjorde sex og all tilnærming til sex veldig smertefull! I flere år bet jeg tenna sammen og ignorerte det og tenkte det er bare sånt å forvente etter graviditet, men det er ikke normalt. Det KAN jo foreligge noe der som gjør at det har vokst frem en sterk aversjon til sex og intimitet. Det positive der er at man kan behandle det med øvelser og litt diverse 🙂 

 

Anonymkode: 329e8...2a7

  • Liker 2
  • Hjerte 3
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 28.5.2024 den 11.26):

Har hun begynt på hormonprevensjon? Det har iallfall den effekten på meg: sex er det siste jeg tenker på, og tanken kan til og med gjøre meg kvalm noen ganger. Da blir det fort at jeg trekker meg unna nærhet i det hele tatt, fordi alt føles som et press.

(Jeg har av den grunn vært lenge uten hormonprevensjon, ulempen er bare at da har jeg PMS fra helvete. Satte inn hormonspiral i fjor høst: humøret stabiliserte seg men sexlysten og lysten på nærhet forsvant. Det er så fortvilende)

Dere må iallfall forsøke å få til en dialog om dette. Om det ikke skyldes hormonprevensjon kan det være et høyt indre stressnivå, et negativt selvbilde eller at hun rett og slett føler seg ferdig med forholdet. Men det må dere snakke om, og det kan for eksempel familievernkontoret eller en psykolog hjelpe til med ❤️

Anonymkode: f4540...e67

Henger meg på denne - hormon prevensjon kan drepe lyst på både sex og nærhet. Jeg gikk på p-stav i 2 år og jeg hadde det slik. Har nå nylig tatt den ut og nå kaster jeg meg over gubben igjen, gir ham massasjer og vil klemme ham. Det ville jeg ikke de siste to årene. 

Anonymkode: 850ff...d6f

  • Liker 3
  • Nyttig 1
Skrevet

Krev at dere tar en skikkelig samtale. Dere kan ikke fortsette sånn. At du i det hele tatt har holdt ut med å ha det sånn i 3 år, er jo helt utrolig. :o 

Ville også forsøkt parterapi dersom dere ikke kommer noen vei alene. Men da må jo hun også være motivert for å ta tak i problemene. Problemet er jo hvis hun ikke mener det er noe problem... Selv om hun jo er nødt til å ha gjort seg noen tanker om hvordan dere har det i forholdet deres.

Skrevet

Kan det være fødselsdepresjon? Trenger ikke nødvendigvis å ha vært en veldig traumatisk fødsel for å utløse det. Høres i utgangspunktet ut som en god ide å besøke familievernkontoret, men jeg vet ikke om de kan nok om sånt til å tilrettelegge for en konstruktiv samtale. 

  • Liker 2
AnonymBruker
Skrevet

Jeg skrev min side av saken, som mann med intimitet som kjærlighetsspråk, av det et par kvinner nevner ovenfor her.

Sitat

Ser at det er mange menn som går i samme fella som meg. Mase seg til sex og mottar til slutt pliktsex.

Jeg kan ikke snakke for alle menn, men jeg føler det kan være fint å dele hvordan en «egoistisk mann» føler rundt dette. For det første ser han ikke hvordan dette utarter seg over mange år. Selv om jeg spurte om sex, så er det slik at følelsen av avslagene utarter seg over tid som om jeg egentlig spør om dette:

- Har du lyst på sex? 

- Har du lyst på meg? 

- Kan vi ha sex?

- Er du glad i meg?

- Elsker du meg?

- Er vi kjærester lenger?


Avslagene var alltid diffuse. Orker ikke i dag, kanskje i morgen, det er for sent, for tidlig, barna er våkne.

Da blir det en ond sirkel hvor jeg ikke skjønte hvorfor alle avslagene kom og jeg gikk inn i en slags lett depresjon. Fordi avslagene treffer hardere og hardere og reaksjonene mine ble større og større. Jeg har forstått nå at en mann som meg med intimitet som kjærlighetsspråk får resten av forholdet til å funke etter sex, mens kvinner ofte må ha resten av forholdet til å funke for å få god sex. Det kan bli krasj når ting begynner å fjuske.
 

Greia er vel at sexen ikke var bra, for noen av oss. Det er jo en komplisert greie, men ulikt tenningsmønster og at hun aldri viste meg hva hun likte. Det var lyset av og under dyna, da er det utrolig vanskelig for en mann å gjøre seg kjent, spesielt når den eneste rettledningen du har fått er hva du ikke skal gjøre.

Jeg håper jeg har lært til framtidig partner, snakke sammen har også vært en utfordring. Snakke sammen er viktig, forstå hennes tenningsmønster og lære meg hva hun vil. Deretter må det være en balanse i hvem som tar initiativ og sexen må være bra for henne.

Det andre problemet er at jeg er blant de 10 prosent menn som har høyest sexdrift. Det er mitt problem, men da blir det viktig å avtale hvordan jeg kan fikse dette på egenhånd uten at det går utover henne.

 

Anonymkode: 7c46b...92d

  • Liker 3
  • Nyttig 2
AnonymBruker
Skrevet

takk for innsikten! Det der er nok veldig relevant for mange mange par og menn, men menn er gjerne ikke helt klar over at det er et problem 🙈 

Husk og at en kvinne og et forhold er MYE mer enn sex. Sex er et overskuddsresultat av et velfungerende forhold. Om mannfolk hadde tenkt like mye på alle de andre aspektene rundt kvinnen sin, om de hadde lagt mye energi og tanke rundt hva hun er, hva hun liker, hvordan hun tenker som de legger i å finne tenningsmønster og hva hun liker i sengen så tror jeg vi hadde tatt en god del skritt i riktig retning! 😛

Anonymkode: 329e8...2a7

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet

Ja, men her skriver jeg om problemområdet og ikke alt som fungerte bra. Hun sa jeg maste om sex hele tiden, men mitt inntrykk var normalt en til to ganger i uka … men det er klart, det er mye når hun ikke ville ha sex med meg i det hele tatt.

Anonymkode: 7c46b...92d

Skrevet
On 5/28/2024 at 10:34 AM, AnonymBruker said:

Jeg er så utrolig frustrert! Min kjære kone har fått helt berøringsangst. Hun fødte vårt barn for 3 år siden, og i siste trimester utviklet hun en sterk aversjon mot nærhet og intimitet. Jeg har gitt henne all avstanden hun behøver fordi hun har båret og født mitt barn og kroppen og hodet går igjennom så mye. Det skulle bare mangle i grunn, og jeg har ingen problemer med det. 
 

Men nå føler jeg at dette har bare eskalert! Før var det avvisninger i form av å stoppe opp under litt kosing eller bare si at man ikke hadde lyst til å ha sex - helt okei. Nå er vi bikket over på at jeg er en "gris" om jeg gir henne en klem eller prøver å kysse henne. Jeg er "kvalm" om jeg kommenterer at hun så råflott ut i den nye kjolen sin. Altså ALT har fått en seksuell betydning. "Wow! Du er så fin!" Sa jeg da hun kom ut for å vise meg ny shorts i går. Hun snøftet og sa jeg bare glana på rumpa hennes. Herregud jeg vil jo bare klemme og gi komplimenter kona mi uten å føle meg som en ekkel overgriper. 

Skal jeg bare slutte si ting og initiere klemmer? Hva gjør jeg galt?

Hjemme er det 60/40 fordeling hvor jeg har 60-delen pga fleksible arbeidstider og generell kapasitet - pluss alt som har med eksterne avtaler (bil, håndverkere, banken hva enn) Ungen sover natta igjennom og er ikke krevende utover vanlige treåring-oppførsel.

Jeg ønsker meg flere barn og en stor og fin flokk men vet ikke om det skjer pga situasjonen nå :( 

Anonymkode: e9303...6a5

Dette høres nesten ut som et symptom på noe dypere 😕 Ett eller annet trauma som står ubearbeidet etter fødsel?
Noe som har vokst seg større og styggere enn det egentlig er, fordi det ikke er håndtert?
Det er mitt gjett.

Når reaksjonen du får blir så markante, tyder det på at det ligger sterke, blokkerende følelser bak. Kanskje følelser og tanker rundt egen kropp som er veldig vonde og vanskelige.
I sitt stille sinn er hun sansynligvis også bekymret for hvordan hun føler det, og reflekterer nok over hvor mye følelsene hennes har forandret seg. Det er jo ikke normalt å si slike ting til sin partner.

Men det er neppe du som er problemet. Etter en graviditet og en fødsel kan dette like gjerne handle om ubehandlet fødselsdepresjon med tilhørende forvrengt selvbilde. Det er helt umulig å vite.

Mitt råd er å søke profesjonell hjelp. Det tror jeg dere er best tjent med alle sammen. Ta gjerne kontakt med helsestasjonen der barnet går, og snakk med en helsesøster om hva som skjer der hjemme og hvordan du opplever det. Helsesøster har taushetsplikt og har sykepleierutdanning. De er profesjonelle og har sett det meste før. Spør om råd og hvor dere evt. kan søke hjelp.

Og gjør et poeng ovenfor kona, av at det å søke hjelp ikke handler om å komme ned i buksene på henne igjen, men at du er redd for å miste den du elsker. 
 

  • Liker 1
  • Nyttig 2
Skrevet

Samboeren og jeg har vært igjennom dette. Vi var igjennom en periode på noen år etter førstemann ble født. Før vi skjønte vi måtte ta ordentlig tak i det, og ikke minst skjønte hvordan vi skulle ta tak i det. Så fikk vi det kjempebra igjen.

Og nå når 2.mann er 6mnd kjenner jeg at vi er på vei ned i det samme hullet igjen. Har gått gradvis den veien de siste par ukene (fra 6uker etter fødsel og til da hadde vi normalt fungerende intimitet og sexliv). Men denne gangen tror jeg vi skal greie å ta tak i det ganske fort. Vi trenger bare å sette av tid til en prat. De ukene som har gått har fått gå fordi det kommer snikende uten at jeg ser det så tydelig med en gang.

Saken er det at jeg har en veldig sexuell mann. Tror ikke nødvendigvis dette er så uvanlig. Men han elsker sex, han elsker å prate om sex, tenke på sex, og vil helst ha sex 1-2 ganger om dagen. Og jeg greier å matche dette når jeg er på topp, men når jeg ikke er på topp føler jeg at hans pågåenhet blir mas, som etterhvert kan utvikle seg til direkte avsky fordi jeg blir såret av at han ikke "ser" meg, og føler at han reduserer meg til ett sexobjekt uten å ta hensyn til mine ønsker. Altså dette er hva jeg føler, det er absolutt ikke mannens intensjon, og det vet jeg denne gangen.

I tillegg så er ikke mannen min glad i kos, noe vi snakket om tidlig i forholdet. Så dersom jeg stryker på han eller han gir meg en kos så vet jeg at enten tåler han det bare for å være grei med meg, eller så er tankene hans raskt over på sex.

Med barn som er veldig klengete på meg blir jeg fort overstimulert. Og når mannen i tillegg klenger i håp om å få sine ønsker oppfylt blir jeg dessverre automatisk sint. Sint er nesten en underdrivelse, jeg blir lynende forbannet. Jeg vil ha kroppen min i fred, og føler at mine grenser overskrides. "Nå har jeg nettopp sittet med barna i fanget i 2 timer, kan jeg ikke bare få ha kroppen min i fred?!". Mannen min er også veldig opptatt av utseendet mitt (på en positiv måte), og jeg får derfor komplimenter på utseendet 5-10 ganger hver eneste dag.

Men i mine dårlige perioder vil jeg ikke ha all denne sexuelle og kroppslige oppmerksomheten. Noen ganger vil jeg bare "være meg selv", slappe av, og jeg trenger følelsen av at han ser annet enn bare kroppen min.

Ulempen er at når det først blir for mye for meg går jeg litt i lås. Og når jeg er gått i lås trenger jeg hjelp til å komme over det. Fordi jeg har låst meg til tankegangen om at "alt han tenker på er sex", og da blir ingenting hyggelig, istedet blir jeg bare mer sint og lei meg. I tillegg går jeg både nå og i forrige omgang på hormonprevensjon, og sist ble det bedre av at jeg avsluttet å gå på det fordi sexdriften min økte. Men det er egentlig ikke ett alternativ akkurat nå. Vi ønsker ikke flere barn nå, men kanskje senere. Legen frarådet meg kopperspiral, og jeg får smerter under samleie av den opprullede kanten på kondomer (prøvd mange typer).

Men det som fungerte for oss i forrige omgang var åpne og ærlige prater om hvordan vi hadde det og følte det. Han lot være å ta iniativ til sex, og å komme med kroppslige komplimenter en liten stund slik at jeg ikke skulle føle meg presset til sex, og jeg fikk ansvaret for å ta initiativet i den perioden. For meg så løsnet det da, og etterpå ble vi oss selv igjen.

Håper det ordner seg for dere også!

  • Hjerte 2
Skrevet

Det er vel forsket på at om ikke det intime livet starter opp innen året etter en fødsel er det vanskeligere å få det til å fungere. Men alt håp er ikke ute. Jeg hadde det omvendt, jeg hadde en mann som mistet lysten det sekundet magen begynte å vise, noe psykologisk som gjorde at han vegret seg. Og det tok sin tid før kroppen min begynte å bli "min" igjen, faktisk etter amming. Jeg prøvde å legge opp til det intime, men da ble lyset skrudd av og ryggen snudd til. Jeg valgte å først å skrive "kjærlighets lapper/brev", lage ekstra stas med matpakke på jobb, stå opp når han skulle på jobb for å gi et kyss og ønsker om en fin dag. Men måtte egnene date kvelder til før vi kom over hinderet. Men var ikke det samme for oss. Så jeg tok han med til sexterapien, der terapeuten faktisk rådet han til mer hjelp, og støttet meg i at det ikke var noe jeg kunne gjøre. Vi valgte å gå fra hverandre, men grunnen var utroskap både fysisk og økonomisk.  Terapi fungerte for å få litt lek og gnist. Prøv å gi terapi en sjanse. Du vet aldri. 

AnonymBruker
Skrevet
On 5/28/2024 at 10:40 AM, AnonymBruker said:

Høres egt bare ut som hun har mistet intiressen for deg. Uansett hvor god og snill du er , så kommer det ikke til å endre noe. For hun har allerede «made up her mind» høres det ut som.

Anonymkode: 41d3e...70d

Her har vi fasiten. Det er ikke intimitet hun har stygga på eller aversjon mot. Det er deg. Slik er det med de fleste kvinner over lengre tid. 

Anonymkode: a2b0b...43e

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...