Er inne i en vanskelig tid, hører ingenting fra noen

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jo takk. Jeg tenker at min vanskelige tid skal jeg klare å håndtere på egenhånd. Jeg har mine teknikker og ritualer, og føler egentlig ikke behov for hjelp sånn sett. Sorg er, som du skriver, en naturlig følelse og en del av livet. Her er tid en svært god medisin såfremt man ikke gror fast. Det føler jeg at jeg ikke gjør, og tror heller ikke at jeg kommer til å gjøre. Det vil bli bra når jeg får distansert meg.

Jeg kunne sikkert tatt initiativ nå, men har følt at det har vært feil hele veien. Det er vel strengt tatt ikke jeg som skal jobbe for å holde relasjonene varme i en slik periode, samt at jeg skal ta hensyn til at mine relasjoner synes dette er vanskelig å forholde seg til, der skuffelsen av å bli satt så på sidelinja i denne tida har stukket meg hardt. Om noe, så har det nesten skapt en liten sorg i seg selv oppi dette. 

Og jeg klarer ikke skjønne at ting skal være så vanskelig for mine relasjoner å forholde seg til at de er nødt til å ty til taushet. Vi har ellers vært rett fram, direkte mot hverandre og på lavterskel for kommunikasjon hele veien, så hvorfor det nå har blitt så vanskelig med høye murer fatter jeg ikke. 

For min del, og i etterpåkloksskapens lys, virker mine relasjoner som medgangsrelasjoner. Når ting gagner de og når de får sitte igjen med noe positivt, selv om det skjer på bekostning av meg, så er alt bra. Men så snart relasjonen krever noe fra de så trekker de seg unna for å slippe byrden og for å skåne seg selv. 

Nå gjorde ikke du det da, men andre i tråden latet som at de trakk seg unna av omtanke for meg. Det er jeg bare ikke med på. Jeg er helt sikker på at de har trukket seg unna av hensyn til seg selv. 

Anonymkode: 3f744...deb

Du uttrykker deg veldig godt ts, og jeg som er i samme situasjon kunne skrevet eksakt det samme.

Anonymkode: 24811...7aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har ikke behov for folk rundt meg, jeg har et behov å vite at relasjonene mine faktisk bryr seg. Og er det virkelig slik at initiativet for det ligger på meg? 

Dette har jeg skrevet om flere ganger allerede, men ser hvilken retning denne tråden bærer. Det er visst min/vår feil som er rammet av sorg at ikke relasjonene rundt bryr seg. Blir en slags gaslighting av det. Så gidder ikke mer. 

Anonymkode: 3f744...deb

Men da har du jo lært at du setter de relasjonene høyere enn de, så da er du jo kvitt de folkene i livet ditt.

Anonymkode: 6f01e...cf8

[chi]

Hvis jeg hadde opplevd dette, så hadde jeg følt det som dobbel sorg. Klem til deg ⚘️⚘️⚘️

[AnonymBruker]

chi skrev (2 timer siden):

Hvis jeg hadde opplevd dette, så hadde jeg følt det som dobbel sorg. Klem til deg ⚘️⚘️⚘️

Takk  Ja, det har forsterket ensomheten og det har føltes ekstra sårt, ja.

Nå har det gått ei uke til, og jeg har enda ikke hørt fra de. Snart 3 uker har gått. Det er stille fra alle, unntaket er mamma og pappa. 

Anonymkode: 3f744...deb

[katties]

Ja, Norge ble visst litt slik i alle fall fra generasjonen som er 60 og yngre nå. Moren til mannen min er skikkelig dårlig til å spørre om hjelp, f.eks. Hun fikk allergi for noen uker siden, apoteket var tomt for medisin, og hun ville ikke bry oss med å spørre.... jeg ringte henne tilfeldigvis og lurte på hvordan det gikk. Hun nevnte allergien i forbifarten og jeg sa at vi har da allergimedisin - hun burde bare sagt fra, så bor vi jo bare 10 min. unna!

På samme måte så spør mannen min henne kun om ting når det er krise. Og de tror de har godt sammensveiset familie... jeg kommer fra en annen kultur, der å be om hjelp og å være sosial er lavterskel. Gjester lager vanligvis mat sammen med verten, stikke innom uten å ringe er ikke fy-fy.

Endret 1. juni 2024 av katties