Er inne i en vanskelig tid, hører ingenting fra noen

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

 Et par av de som har vært tause følte jeg var ekstra skyldig meg noe ettersom jeg var der for de når de opplevde sorg. Man skulle tro jeg da la en slags presedens ovenfor meg selv når noe skjedde meg, men det kom visst ikke tydelig nok fram.

Jaja.

Anonymkode: 3f744...deb

Det er ikke sånn det fungerer. Du ble så irritert på ab…85f, at du kanskje ikke fikk med deg disse kloke ordene;

Kanskje er det andre ting de gjør, i andre sammenhenger, som de skulle ønske du også gjorde? Forhåpentligvis er de ikke like fordømmende overfor deg når du ikke handler helt tilsvarende dem.

Anonymkode: 48277...85f

Anonymkode: 4d4db...5ca

[Hensatt]

Du kan vel snakke med dine nærmeste og de andre som også har mistet sin kjære. Den døde har vel også pårørende etterson jeg skjønner ikke er din egen slekt, eller er de også avvisende?

Har selv mistet flere familiemedlemmer opp gjennom og synes selv det hadde vært rart om andre enn de som er involvert og berørt av selve dødsfallet skulle tatt kontakt utenom rundt selve begravelsen når det ikke angår dem. Synes det har vært mer befriende å ha venner som en plass jeg kan distansere meg og snakke med om andre ting enn det som er vondt. Jeg tenker at jeg eller andre pårørende ønsker å snakke om det er det opp til oss selv å ta initiativ til det...

[Hensatt]

Det kunne heller ikke falle meg inn å forvente at andre tok kontakt med meg dersom jeg ikke har bedt om det selv. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det er ikke sånn det fungerer. Du ble så irritert på ab…85f, at du kanskje ikke fikk med deg disse kloke ordene;

 

Kanskje er det andre ting de gjør, i andre sammenhenger, som de skulle ønske du også gjorde? Forhåpentligvis er de ikke like fordømmende overfor deg når du ikke handler helt tilsvarende dem.

Anonymkode: 48277...85f

Anonymkode: 4d4db...5ca

Klok og klok. Det er en irrelevant hersketeknikk. Jeg kan ikke se hvorvidt dette er relevant for saken, og herav frikjenner mine nære for å ikke ta kontakt med meg når jeg er inne i en tung fase av livet. 

Dere leter etter argumenter for å frikjenne andre for å ikke bry seg. Lurer på om dere føler dere truffet av innlegget mitt, og har bedrevet ghosting selv også, og må snu det mot meg.

Anonymkode: 3f744...deb

[KoopaTroopa]

Ikke hør på de som mener at du må selv ta kontakt osv. Det er typisk kg-svar, men er jo helt fjernt i virkeligheten. Du forventer absolutt ikke mye, du vil bare ha en melding hvor de uttrykker at de bryr seg.

Som du sier handler det jo ikke om at du trenger eller nødvendigvis ønsker at de skal komme til deg og fysisk støtte deg. Det handler om at når man har mistet noen som er viktig, føler man seg plutselig mye mer alene i verden. Da må faktisk folk rundt klare å tenke seg fram til det, og bruke ett minutt av sitt liv, på å sende en melding som viser at du ikke er alene.

Emosjonell intelligens er visst ikke enkelt å finne i folk TS, det er noe jeg også har erfart selv. Det er veldig synd.

[AnonymBruker]

KoopaTroopa skrev (1 minutt siden):

Ikke hør på de som mener at du må selv ta kontakt osv. Det er typisk kg-svar, men er jo helt fjernt i virkeligheten. Du forventer absolutt ikke mye, du vil bare ha en melding hvor de uttrykker at de bryr seg.

Som du sier handler det jo ikke om at du trenger eller nødvendigvis ønsker at de skal komme til deg og fysisk støtte deg. Det handler om at når man har mistet noen som er viktig, føler man seg plutselig mye mer alene i verden. Da må faktisk folk rundt klare å tenke seg fram til det, og bruke ett minutt av sitt liv, på å sende en melding som viser at du ikke er alene.

Emosjonell intelligens er visst ikke enkelt å finne i folk TS, det er noe jeg også har erfart selv. Det er veldig synd.

Takk for svar. 🧡 Jeg forventer virkelig ikke mye. Jeg forventer bare at minimumet blir innfridd, og det er å få den lille omtanken/oppmerksomheten som tar 1 minutt å gi meg.

Og jeg kan ikke skjønne at det er jeg som har ansvaret med å legge opp til at relasjonene mine gjøre dette. 

Helga har nå også gått, og jeg hørte ingenting fra noen. 

Jeg har bestemt meg. Jeg kommer ikke til å ta kontakt. Hvis min vanskelige tid skal sørge for at relasjoner oppløses, så trist som det høres ut, så får det bare være. 

Anonymkode: 3f744...deb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.5.2024 den 21.26):

Det er så rart det der. Hvis det ikke var helt uventet, tenker andre liksom at man skal takle det så greit. Det er jo ikke nødvendigvis sånn! Men husk, de mener det ikke vondt, de bare vet ikke helt hva du ønsker. Menge feiltolker, og tenker at du trenger ro og sikkert er sliten.

En klem fra meg ❤️

Anonymkode: fbf5b...966

Mange bryr seg ikke, det er ikke noe vits i å rosemale dem. Dessverre er det slik at mange bare tar imot hjelp, men stikker når den andre behøver hjelp tilbake. 

Anonymkode: 52de9...0dd

[Humas]

Kondolerer til deg. Det å være i sorg er ikke godt. Det er noe det tøffeste et menneske opplever. Veldig mange aner ikke hva de skal si eller gjøre. Mange har mer enn nok med seg selv og egne utfordringer. Har du tatt kontakt med en sorggruppe? Det er fint å være sammen andre i sorg, der kan man prate fritt og ha støtte i en vanskelig tid. Man trenger også noe hyggelig for at ikke sorg skal Gro fast. Så hvis du klarer sånne tanker innimellom, hva m å foreslå for venner å gjøre noe du liker med de? (Dette ligger kanskje litt frem i tid for deg nå)

Man burde ikke måtte snakke med psykolog om sorg, det er egentlig en naturlig følelse og del av livet-men det ‘gjemmes bort’.

Jeg håper ikke du dømmer vennene dine for hardt. Men kanskje spørre enkelte gode venner om hjelp. Gå en tur, se film, male, høre musikk ol. Ord strekker ikke til ved sorg, så å bare gjøre noe kan være et alternativ. La de få høre, men ikke kritiser, det er beste middelet til å få de enda lenger fra deg. 

[AnonymBruker]

Humas skrev (2 minutter siden):

Kondolerer til deg. Det å være i sorg er ikke godt. Det er noe det tøffeste et menneske opplever. Veldig mange aner ikke hva de skal si eller gjøre. Mange har mer enn nok med seg selv og egne utfordringer. Har du tatt kontakt med en sorggruppe? Det er fint å være sammen andre i sorg, der kan man prate fritt og ha støtte i en vanskelig tid. Man trenger også noe hyggelig for at ikke sorg skal Gro fast. Så hvis du klarer sånne tanker innimellom, hva m å foreslå for venner å gjøre noe du liker med de? (Dette ligger kanskje litt frem i tid for deg nå)

Man burde ikke måtte snakke med psykolog om sorg, det er egentlig en naturlig følelse og del av livet-men det ‘gjemmes bort’.

Jeg håper ikke du dømmer vennene dine for hardt. Men kanskje spørre enkelte gode venner om hjelp. Gå en tur, se film, male, høre musikk ol. Ord strekker ikke til ved sorg, så å bare gjøre noe kan være et alternativ. La de få høre, men ikke kritiser, det er beste middelet til å få de enda lenger fra deg. 

Jo takk. Jeg tenker at min vanskelige tid skal jeg klare å håndtere på egenhånd. Jeg har mine teknikker og ritualer, og føler egentlig ikke behov for hjelp sånn sett. Sorg er, som du skriver, en naturlig følelse og en del av livet. Her er tid en svært god medisin såfremt man ikke gror fast. Det føler jeg at jeg ikke gjør, og tror heller ikke at jeg kommer til å gjøre. Det vil bli bra når jeg får distansert meg.

Jeg kunne sikkert tatt initiativ nå, men har følt at det har vært feil hele veien. Det er vel strengt tatt ikke jeg som skal jobbe for å holde relasjonene varme i en slik periode, samt at jeg skal ta hensyn til at mine relasjoner synes dette er vanskelig å forholde seg til, der skuffelsen av å bli satt så på sidelinja i denne tida har stukket meg hardt. Om noe, så har det nesten skapt en liten sorg i seg selv oppi dette. 

Og jeg klarer ikke skjønne at ting skal være så vanskelig for mine relasjoner å forholde seg til at de er nødt til å ty til taushet. Vi har ellers vært rett fram, direkte mot hverandre og på lavterskel for kommunikasjon hele veien, så hvorfor det nå har blitt så vanskelig med høye murer fatter jeg ikke. 

For min del, og i etterpåkloksskapens lys, virker mine relasjoner som medgangsrelasjoner. Når ting gagner de og når de får sitte igjen med noe positivt, selv om det skjer på bekostning av meg, så er alt bra. Men så snart relasjonen krever noe fra de så trekker de seg unna for å slippe byrden og for å skåne seg selv. 

Nå gjorde ikke du det da, men andre i tråden latet som at de trakk seg unna av omtanke for meg. Det er jeg bare ikke med på. Jeg er helt sikker på at de har trukket seg unna av hensyn til seg selv. 

Anonymkode: 3f744...deb

[Hensatt]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jo takk. Jeg tenker at min vanskelige tid skal jeg klare å håndtere på egenhånd. Jeg har mine teknikker og ritualer, og føler egentlig ikke behov for hjelp sånn sett. Sorg er, som du skriver, en naturlig følelse og en del av livet. Her er tid en svært god medisin såfremt man ikke gror fast. Det føler jeg at jeg ikke gjør, og tror heller ikke at jeg kommer til å gjøre. Det vil bli bra når jeg får distansert meg.

Jeg kunne sikkert tatt initiativ nå, men har følt at det har vært feil hele veien. Det er vel strengt tatt ikke jeg som skal jobbe for å holde relasjonene varme i en slik periode, samt at jeg skal ta hensyn til at mine relasjoner synes dette er vanskelig å forholde seg til, der skuffelsen av å bli satt så på sidelinja i denne tida har stukket meg hardt. Om noe, så har det nesten skapt en liten sorg i seg selv oppi dette. 

Og jeg klarer ikke skjønne at ting skal være så vanskelig for mine relasjoner å forholde seg til at de er nødt til å ty til taushet. Vi har ellers vært rett fram, direkte mot hverandre og på lavterskel for kommunikasjon hele veien, så hvorfor det nå har blitt så vanskelig med høye murer fatter jeg ikke. 

For min del, og i etterpåkloksskapens lys, virker mine relasjoner som medgangsrelasjoner. Når ting gagner de og når de får sitte igjen med noe positivt, selv om det skjer på bekostning av meg, så er alt bra. Men så snart relasjonen krever noe fra de så trekker de seg unna for å slippe byrden og for å skåne seg selv. 

Nå gjorde ikke du det da, men andre i tråden latet som at de trakk seg unna av omtanke for meg. Det er jeg bare ikke med på. Jeg er helt sikker på at de har trukket seg unna av hensyn til seg selv. 

Anonymkode: 3f744...deb

Vet disse  du mener ikke viser omtanke hvilken relasjon du hadde til denne avdøde personen? Om det er et nært familiemedlem som har dødd skjønner jeg jo at du synes det er sårt, men om den døde er av en ukjent relasjon for andre rundt deg er det ikke sikkert de kjenner til omstendighetene eller at det i der hele har vært et dødsfall? 

Blir litt spekulasjoner og synsing når du ikke skriver noe som helst om dødsfallet og hvilke relasjoner som er inni bildet her...

[AnonymBruker]

Hensatt skrev (12 minutter siden):

Vet disse  du mener ikke viser omtanke hvilken relasjon du hadde til denne avdøde personen? Om det er et nært familiemedlem som har dødd skjønner jeg jo at du synes det er sårt, men om den døde er av en ukjent relasjon for andre rundt deg er det ikke sikkert de kjenner til omstendighetene eller at det i der hele har vært et dødsfall? 

Blir litt spekulasjoner og synsing når du ikke skriver noe som helst om dødsfallet og hvilke relasjoner som er inni bildet her...

Jeg har vært rimelig klar i tråden om at dette står meg veldig nært, og at folk rundt er klar over det. 

Anonymkode: 3f744...deb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.5.2024 den 3.08):

Jeg har opplevd det samme. Blant annet at to av mine tre barn, har holdt seg borte fra meg fordi jeg burde "ta meg sammen". Da snakker vi om at jeg har bragt opp blant annet at jeg savner min bror som døde for ja....mange mange år siden. Eller jeg har fått høre at jeg ikke må ringe de dagene jeg sliter av angst, for "h_n" føler seg brukt av at jeg finner trøst i å prate med dem da. . Veldig mange regner med at jeg trenger tid alene, for jeg sliter sånn. Det er forferdelig sårt. 

Anonymkode: 1139b...a7b

Bar for å ha sagt det, det er utrolig utmattende å måtte være psykolog for egne foreldre. De som du ser på som omsorgspersoner skal plutselig snu rollene så barna er de som må gi omsorg til sine foreldre.

Mamma har ringt meg mye om sine problemer og det setter meg i en kjip posisjon hvor jeg skal få dårlig samvittighet og bekymre meg mye for henne. La barna dine være og bruk psykolog. Det er ikke alle som har evne til å fordøye slike ting...

Anonymkode: d7b8d...cfa

[Hensatt]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har vært rimelig klar i tråden om at dette står meg veldig nært, og at folk rundt er klar over det. 

Anonymkode: 3f744...deb

Hvis det står deg nært, så er du vel ikke alene om det? Er det jeg ikke helt forstår. Den avdøde hadde vel andre nære enn bare deg? Familie, venner osv?

[AnonymBruker]

Hensatt skrev (11 minutter siden):

Hvis det står deg nært, så er du vel ikke alene om det? Er det jeg ikke helt forstår. Den avdøde hadde vel andre nære enn bare deg? Familie, venner osv?

Detaljene har jeg som sagt utelatt, samt skrevet bevisst mer flytende, for å ikke identifisere meg selv. 

Du trenger ikke forstå dette for å skjønne problemstillingen. Problemstillingen er klar og tydelig.

Men du leter kanskje etter ting for å forsvare relasjonene mine? 

Anonymkode: 3f744...deb

[Hensatt]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Detaljene har jeg som sagt utelatt, samt skrevet bevisst mer flytende, for å ikke identifisere meg selv. 

Du trenger ikke forstå dette for å skjønne problemstillingen. Problemstillingen er klar og tydelig.

Men du leter kanskje etter ting for å forsvare relasjonene mine? 

Anonymkode: 3f744...deb

Nei, det hadde bare gjort det lettere å vise forståelse. Ser ikke helt hvordan du kan identifisere deg selv ved å skrive hvilken relasjon dere hadde. Halve verden har en partner f.eks.

Du skriver heller ikke noe om hvorfor du er helt alene. Var det ingen andre fra personens familie eller venner i begravelsen? Ingen du kan snakke med i det hele tatt? Om du trenger noen å snakke med finnes det samtalegrupper og lignende. Ta gjerne kontakt med Røde Kors eller kirkekontoret der du bor.

[AnonymBruker]

Hensatt skrev (7 minutter siden):

Nei, det hadde bare gjort det lettere å vise forståelse. Ser ikke helt hvordan du kan identifisere deg selv ved å skrive hvilken relasjon dere hadde. Halve verden har en partner f.eks.

Du skriver heller ikke noe om hvorfor du er helt alene. Var det ingen andre fra personens familie eller venner i begravelsen? Ingen du kan snakke med i det hele tatt? Om du trenger noen å snakke med finnes det samtalegrupper og lignende. Ta gjerne kontakt med Røde Kors eller kirkekontoret der du bor.

Har du ikke skjønt at jeg ønsker ikke dele det du spør om? Slut å dvel ved det. Du trenger ikke lete etter halmstrå for å forsvare relasjonene mine. Sorg er sorg, og folk rundt meg vet hva jeg går igjennom, men velger likevel å la være å ta kontakt - på tross for at vi alltid har hatt lavterskelkontakt over mange år. 

Og som sagt, jeg håndterer sorgen greit på egenhånd, og trenger ikke ta kontakt med Røde Kors eller kirkekontoret. Det er ikke sorgmestring jeg ønsker av mine relasjoner. Jeg klarer meg på egenhånd siden tiden og selvmestring har jeg. Det eneste jeg ønsker meg fra mine relasjoner er den lille omtanken og oppmerksomheten som holder oss varme, ala en liten melding eller kanskje et kaffebesøk som vi pleier. For min del kan de late som om alt er normalt, men de gjør ikke det engang. De har meldt seg ut og ghoster meg, som er det motsatt av både hva en hverdagssituasjon tilsier og hva som er normal empati ovenfor en relasjon i en slik situasjon, ergo en bevisst handling de gjør. At de trekker seg unna og tyr til taushet er det jeg reagerer på gitt situasjonen min. 

Anonymkode: 3f744...deb

[Hensatt]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Har du ikke skjønt at jeg ønsker ikke dele det du spør om? Slut å dvel ved det. Du trenger ikke lete etter halmstrå for å forsvare relasjonene mine. Sorg er sorg, og folk rundt meg vet hva jeg går igjennom, men velger likevel å la være å ta kontakt - på tross for at vi alltid har hatt lavterskelkontakt over mange år. 

Og som sagt, jeg håndterer sorgen greit på egenhånd, og trenger ikke ta kontakt med Røde Kors eller kirkekontoret. Det er ikke sorgmestring jeg ønsker av mine relasjoner. Jeg klarer meg på egenhånd siden tiden og selvmestring har jeg. Det eneste jeg ønsker meg fra mine relasjoner er den lille omtanken og oppmerksomheten som holder oss varme, ala en liten melding eller kanskje et kaffebesøk som vi pleier. For min del kan de late som om alt er normalt, men de gjør ikke det engang. De har meldt seg ut og ghoster meg, som er det motsatt av både hva en hverdagssituasjon tilsier og hva som er normal empati ovenfor en relasjon i en slik situasjon, ergo en bevisst handling de gjør. At de trekker seg unna og tyr til taushet er det jeg reagerer på gitt situasjonen min. 

Anonymkode: 3f744...deb

Er overhodet ikke ute etter å fiske etter detaljer om du er redd for det. Men du burde kanskje dele noen med dine relasjoner slik at de forstår. Siden du ikke har kontakt med de, er det kanskje ikke så lett for de å forstå heller.  Det er gjerne slik at når du mener at det er noe galt med alle andre så bør man kanskje gå litt i seg selv. Og det er mine siste ord her. Lykke til.

[AnonymBruker]

om du har behov for folk rundt deg, hva med å sende en melding? " Hei, jeg trenger å gå en tur og få luftet meg litt, vil du være med? ", i stedet for å sitte bitter for deg selv?

Anonymkode: 6f01e...cf8

[AnonymBruker]

Hensatt skrev (1 minutt siden):

Er overhodet ikke ute etter å fiske etter detaljer om du er redd for det. Men du burde kanskje dele noen med dine relasjoner slik at de forstår. Siden du ikke har kontakt med de, er det kanskje ikke så lett for de å forstå heller.  Det er gjerne slik at når du mener at det er noe galt med alle andre så bør man kanskje gå litt i seg selv. Og det er mine siste ord her. Lykke til.

Men synes du ikke det er rart at daglig og/eller ukentlig kontakt ender opp som fullstendig taushet når en opplever sorg ifb. med dødsfall? De forstår iallfall at jeg sliter, for atferden deres er jo endret. Ting er definitivt ikke normalt. Hadde det bare vært normalt så skulle jeg ikke sagt noe. Men her har altså relasjonene bevisst tydd til taushet pga situasjonen. 

Og så påstår du at det er meg det er noe galt med når det er jeg som har blitt ghostet? Jøss. Ja, kan være likegreit at det var dine siste ord.

Anonymkode: 3f744...deb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

om du har behov for folk rundt deg, hva med å sende en melding? " Hei, jeg trenger å gå en tur og få luftet meg litt, vil du være med? ", i stedet for å sitte bitter for deg selv?

Anonymkode: 6f01e...cf8

Jeg har ikke behov for folk rundt meg, jeg har et behov å vite at relasjonene mine faktisk bryr seg. Og er det virkelig slik at initiativet for det ligger på meg? 

Dette har jeg skrevet om flere ganger allerede, men ser hvilken retning denne tråden bærer. Det er visst min/vår feil som er rammet av sorg at ikke relasjonene rundt bryr seg. Blir en slags gaslighting av det. Så gidder ikke mer. 

Anonymkode: 3f744...deb