Samboer bestemmer at jeg ikke får drikke alkohol

[Gjest CarinaG]

AnonymBruker skrev (På 25.5.2024 den 1.02):

Vi har vært sammen i 10 år og har 3 barn sammen. Da vi møttes var jeg fri og singel/barnløs og var glad i festlivet og å flørte. Kanskje litt for glad fordi jeg nok hadde behov for å fylle et tomrom, men har aldri hatt direkte alkohol problemer eller utviklet noen form for avhengighet..  Da vi ble sammen drakk jeg fortsatt en del. Tok gjerne en øl og to om vi bare var hjemme og så på film og drakk meg fort veldig beruset om vi var ute sammen. Kunne likevel fint droppe det om jeg ville. Og det ble mindre og mindre fordi samboer forståelig nok likte ikke at jeg drakk så mye. Så da vi fikk barn ble det helt stopp. Kan telle på 6 fingre situasjoner hvor jeg har vært ute på noe med alkohol i løpet av de siste 9 årene. Nå når barna er i skolealder så jeg for meg det ville bli enklere og så ihvertfall for meg 2-3 ganger hvor vi kunne bytte på å dra ut på no, enten det var bursdagsfeiring eller konsert. Men nei, det blir en stor konflikt hver gang bare jeg spør. Og han er ikke særlig sosial og glad i alkohol selv heller.

Om noen uker skal jeg i en bursdagsfeiring med venner på restaurant ute. Da jeg nevnte det for samboer fikk jeg umiddelbart svar ‘greit, men du kjører vel? Siden dette er i en hverdag svarte jeg ærlig at jeg så for meg to glass vin, men at jeg skulle være hjemme til kl 22, så det ville ikke påvirke dagen etterpå nevneverdig. Skal opp med ungene kl 07 som før. Da fikk jeg blankt nei. Det var uaktuelt.

Vi har de veldig bra i forholdet ellers så synes dette er litt vanskelig. Syns jo ikke det er greit. Samtidig er det ikke verdt kranglingen og den sure stemningen det blir om jeg vil drikke litt alkohol. Han klarer å vinkle det til at alkohol i sosiale lag er viktigere for meg enn familien min. Og det stemmer jo ikke. Så blir forvirret. Kan jo ikke forlate ham når alt er fint ellers bare for to glass vin?! Samtidig truer han med brudd om jeg drar ut og drikker alkohol.

Hva ville dere sagt og gjort her når jeg har bestemt meg for å bli i forholdet?

Familievernkontoret eller annen form for parterapi er dessverre uaktuelt fordi han nekter å bli med på det.

Anonymkode: 000df...983

Sett hardt mot hard! Han oppfører seg som en drittunge som truer med brudd fordi du kunne tenkt deg et par vinglass i hverdagen? -jeg ville sagt rett ut at det er helt greit med det bruddet iså fall, for med den innstillingen der så er ikke han en mann det er verdt å dele livet med. Man truer ikke personen man har valgt å dele liv og barn med.

Så får man se hva han svarer da 😉 

Det er bare eiesyke, sjalu og egoistiske mannfolk som har den holdningen ovenfor en man liksom elsker. -når han også vegrer terapi så er han ikke interessert i å forstå deg, eller endre syn/oppførsel på seg selv.

Stort rødt flagg, han kommer nok ikke til å bli noe mildere ettersom tiden går. 

 

[Gjest CarinaG]

AnonymBruker skrev (På 25.5.2024 den 1.18):

Ok, så du bare ville ikke? 

Her blir jeg nysgjerrig på andre siden av historien...

Anonymkode: ba173...74a

Der tok du en setning ut av sammenhengen du... Setningen du referer til skjedde når de møttes, for 10(!) år siden. Det er urelevant i denn sammenhengen. 

[kaarebjarne]

Noe sier meg at historien er helt annerledes fra hans side.

Uansett, siden det er han som nekter deg å drikke alkohol, så får du stille ham ultimatumet; enten så blir han med på fvk eller i parterapi, eller så drikker du alkohol når det passer deg.

[Gjest CarinaG]

AnonymBruker skrev (På 25.5.2024 den 15.15):

Alkohol er kvalmt, rett og slett. Det stinker og man ser ikke selv hvor tåpelig man oppfører seg. Helt fjernt at man har en kultur hvor alkohol er greit.

Man burde få øynene opp for dette, på samme måte som man en gang (omsider) innså at sigaretter ikke er kult, det er tjære i lungene, kols, gule fingre og tenner - og det stinker.

Alkohol er gift. Det ødelegger kroppen. Det ødelegger relasjonene. Det ødelegger samfunnet. 

Anonymkode: d9076...a80

Og takk til deg! Finn deg heller et forum for avholdsmennesker, og la oss andre gjøre som vi vil.

[AnonymBruker]

Er det mulig du har skremt kjæresten din når han har sett deg full tidligere?

Når jeg og samboer nettopp hadde blitt sammen for 12 år siden (jeg var 18) så drakk jeg meg veldig full, blacket helt ut. Hadde visst sagt mye rart om tidligere gutter osv og kommentert andre som var på festen og spydd over hele han. Var ikke utro da, men kunne sikkert likegreit vært det siden jeg ikke husket noe. Han vurderte å slå opp, og vi kranglet mye om dette. 

Etter dette ble det rar stemning når det kom til alkohol, faktisk i flere år. Jeg ble veldig forsiktig og turde ikke å drikke omtrent, fordi jeg var så redd for å bli for full igjen. Jeg lovde at slik oppførsel aldri skulle skje igjen. Følte også at jeg måtte "bevise" dette for han, og ringte han alltid når jeg var ute i etterkant osv.

Og det har jeg faktisk holdt, har aldri drukket meg så full igjen. Nå har vi et mer avslappende forhold til det, siden jeg har bevist nok ganger at jeg er til å stole på. Men det satt langt inne for han å tilgi meg den gangen. Men nå har vi barn og har egentlig lite behov for å drikke alkohol noen av oss. Det skjer kun noen få ganger i året og vi trives med å ha det slik.

Kan det være han har opplevd utroskap eller lignende fra tidligere forhold? Eller opplevd alkoholisme i barndommen?

Anonymkode: 6fd26...5d0

[AnonymBruker]

Hvorfor diskutere det? Hadde bare sagt jeg skulle sitte på med en venninne til restauranten. Tatt to glass vin og tatt tidlig kveld. Hadde gitt beskjed at dette ikke var åpent for diskusjon.

Han prøver å styre deg og du lar han gjøre det. 

Anonymkode: eaa0e...f49

[AnonymBruker]

Det høres litt merkelig (og kanskje ikke helt troverdig) ut at TS’ usunne omgang med alkohol opphørte for 10 år siden. Kan det tenkes å være slik at når hun sier at hun skal ta to glass, så blir det gjerne fem? I så fall er mannens holdning høyst forståelig.

Anonymkode: 75962...959

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.5.2024 den 1.05):

Dette tror jeg ikke at jeg hadde funnet meg i gitt! Men selvfølgelig kjipt at dere rakk å få barn før han viste sitt sanne jeg.

Anonymkode: 2d165...97e

I følge hi virker det som ts viste hvordan mannen var før dem fikk barn.. 

Anonymkode: a5bd2...4fb

[Gjest CarinaG]

AnonymBruker skrev (På 26.5.2024 den 1.05):

Jeg tipper som fler med meg her, at du sikkert har vist han den idiotiske oppførselen din når du drikker, tipper du blir en ufyselig dame. Skjønner godt at han nekter seg å drikke. Få seg litt mer selvinnsikt,  ikke gjør deg til offer ved å bare servere din egen side av saken. 

Anonymkode: efaa2...8be

Jeg tipper at du er for ung/umoden til å sette deg inn i problemstillingen. Du høres ut som en 16åring med minimal livserfaring. -det er strengt tatt kun tenåringer og veldig umodne/uerfarne voksne som klarer å lire ut av seg det du gjør her.... 

[Gjest CarinaG]

AnonymBruker skrev (På 26.5.2024 den 8.37):

Alle med traumer fra alkohol på KG, altså 😅

De fleste går jo fra et for høyt forbruk, gjerne kombinert med litt flørt og moro, tidlig i 20-årene. Til å ta 2-3 glass med venninner her nå og da i 30-40 årene. 

Kan kjenne meg igjen i det TS skriver om seg selv. Og eneste mannen sier om jeg drar ut med venninner er; "kos deg!"

Anonymkode: aeb37...2e6

Endelig en kommentar fra et oppegående menneske 😉 Enig med deg! (Mannfolka våre er også enig 🤭)

[AnonymBruker]

Hvordan bor dere? Der jeg bor, på et sted uten kollektovtransport ville jeg tolka dette spørsmålet som " kommer du deg hjem selv?"

Anonymkode: da953...9e2

[Småsulten]

Hadde du vært alkoholiker så hadde jeg forstått men, det er jo ikke problemet her engang?

Jeg er bestemt over min mor om hun får lov å drikke rundt oss eller ei, og hun ER alkoholiker. Og det har vært problemer med det så vi bestemte oss at hun får ikke lov selvom vi er godt voksen men, hun blir ekkel når hun drikker.

Men når du sier at du skal ha to glass vin, komner hjem rundt kl 22 og skal uansett opp kl 7 for ungene og jobb så ser jeg ikke problemet? Du har jo kontroll så.

Da har han problemer. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.5.2024 den 1.02):

Vi har vært sammen i 10 år og har 3 barn sammen. Da vi møttes var jeg fri og singel/barnløs og var glad i festlivet og å flørte. Kanskje litt for glad fordi jeg nok hadde behov for å fylle et tomrom, men har aldri hatt direkte alkohol problemer eller utviklet noen form for avhengighet..  Da vi ble sammen drakk jeg fortsatt en del. Tok gjerne en øl og to om vi bare var hjemme og så på film og drakk meg fort veldig beruset om vi var ute sammen. Kunne likevel fint droppe det om jeg ville. Og det ble mindre og mindre fordi samboer forståelig nok likte ikke at jeg drakk så mye. Så da vi fikk barn ble det helt stopp. Kan telle på 6 fingre situasjoner hvor jeg har vært ute på noe med alkohol i løpet av de siste 9 årene. Nå når barna er i skolealder så jeg for meg det ville bli enklere og så ihvertfall for meg 2-3 ganger hvor vi kunne bytte på å dra ut på no, enten det var bursdagsfeiring eller konsert. Men nei, det blir en stor konflikt hver gang bare jeg spør. Og han er ikke særlig sosial og glad i alkohol selv heller.

Om noen uker skal jeg i en bursdagsfeiring med venner på restaurant ute. Da jeg nevnte det for samboer fikk jeg umiddelbart svar ‘greit, men du kjører vel? Siden dette er i en hverdag svarte jeg ærlig at jeg så for meg to glass vin, men at jeg skulle være hjemme til kl 22, så det ville ikke påvirke dagen etterpå nevneverdig. Skal opp med ungene kl 07 som før. Da fikk jeg blankt nei. Det var uaktuelt.

Vi har de veldig bra i forholdet ellers så synes dette er litt vanskelig. Syns jo ikke det er greit. Samtidig er det ikke verdt kranglingen og den sure stemningen det blir om jeg vil drikke litt alkohol. Han klarer å vinkle det til at alkohol i sosiale lag er viktigere for meg enn familien min. Og det stemmer jo ikke. Så blir forvirret. Kan jo ikke forlate ham når alt er fint ellers bare for to glass vin?! Samtidig truer han med brudd om jeg drar ut og drikker alkohol.

Hva ville dere sagt og gjort her når jeg har bestemt meg for å bli i forholdet?

Familievernkontoret eller annen form for parterapi er dessverre uaktuelt fordi han nekter å bli med på det.

Anonymkode: 000df...983

Å drikke et glass eller to vin når man er ute med venninner er helt normal oppførsel og ikke skilsmissegrunn…

 

Hvorfor er dette viktig for han? Kanskje lurt å komme til bunns i det? 

Anonymkode: a9855...190

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det høres litt merkelig (og kanskje ikke helt troverdig) ut at TS’ usunne omgang med alkohol opphørte for 10 år siden. Kan det tenkes å være slik at når hun sier at hun skal ta to glass, så blir det gjerne fem? I så fall er mannens holdning høyst forståelig.

Anonymkode: 75962...959

Kanskje fordi hun ble gravid? De fleste er avholds i 9mnd når de går gravid, også gjerne flere mnd etterpå når det ammes. Hun har 3 barn og på de årene drikkes det derfor minimalt. Nå er jeg 40, barna er skolebarn og jeg drikker ingen ting ift da jeg var 20, singel og barnløs. Kun for kos til maten eller hygge sammen med gode venner. Ja, jeg kan fortsatt ta en fest og drikke for mye, men da er det fest, ikke en hverdag med venninner som hun skal ut på her. Og fest er typ en gang hvert 3.år i vår alder 😅

Anonymkode: a9855...190

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.5.2024 den 1.02):

Vi har vært sammen i 10 år og har 3 barn sammen. Da vi møttes var jeg fri og singel/barnløs og var glad i festlivet og å flørte. Kanskje litt for glad fordi jeg nok hadde behov for å fylle et tomrom, men har aldri hatt direkte alkohol problemer eller utviklet noen form for avhengighet..  Da vi ble sammen drakk jeg fortsatt en del. Tok gjerne en øl og to om vi bare var hjemme og så på film og drakk meg fort veldig beruset om vi var ute sammen. Kunne likevel fint droppe det om jeg ville. Og det ble mindre og mindre fordi samboer forståelig nok likte ikke at jeg drakk så mye. Så da vi fikk barn ble det helt stopp. Kan telle på 6 fingre situasjoner hvor jeg har vært ute på noe med alkohol i løpet av de siste 9 årene. Nå når barna er i skolealder så jeg for meg det ville bli enklere og så ihvertfall for meg 2-3 ganger hvor vi kunne bytte på å dra ut på no, enten det var bursdagsfeiring eller konsert. Men nei, det blir en stor konflikt hver gang bare jeg spør. Og han er ikke særlig sosial og glad i alkohol selv heller.

Om noen uker skal jeg i en bursdagsfeiring med venner på restaurant ute. Da jeg nevnte det for samboer fikk jeg umiddelbart svar ‘greit, men du kjører vel? Siden dette er i en hverdag svarte jeg ærlig at jeg så for meg to glass vin, men at jeg skulle være hjemme til kl 22, så det ville ikke påvirke dagen etterpå nevneverdig. Skal opp med ungene kl 07 som før. Da fikk jeg blankt nei. Det var uaktuelt.

Vi har de veldig bra i forholdet ellers så synes dette er litt vanskelig. Syns jo ikke det er greit. Samtidig er det ikke verdt kranglingen og den sure stemningen det blir om jeg vil drikke litt alkohol. Han klarer å vinkle det til at alkohol i sosiale lag er viktigere for meg enn familien min. Og det stemmer jo ikke. Så blir forvirret. Kan jo ikke forlate ham når alt er fint ellers bare for to glass vin?! Samtidig truer han med brudd om jeg drar ut og drikker alkohol.

Hva ville dere sagt og gjort her når jeg har bestemt meg for å bli i forholdet?

Familievernkontoret eller annen form for parterapi er dessverre uaktuelt fordi han nekter å bli med på det.

Anonymkode: 000df...983

Der hadde jeg steila! 
 

Jeg drikker ikke alkohol selv, men jeg kan da ikke true partneren min fordi han vil det? 
 

Og hva er det han nekter? Gidder han ikke kjøre eller hente deg? 

Anonymkode: 49af4...7c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Er det mulig du har skremt kjæresten din når han har sett deg full tidligere?

Når jeg og samboer nettopp hadde blitt sammen for 12 år siden (jeg var 18) så drakk jeg meg veldig full, blacket helt ut. Hadde visst sagt mye rart om tidligere gutter osv og kommentert andre som var på festen og spydd over hele han. Var ikke utro da, men kunne sikkert likegreit vært det siden jeg ikke husket noe. Han vurderte å slå opp, og vi kranglet mye om dette. 

Etter dette ble det rar stemning når det kom til alkohol, faktisk i flere år. Jeg ble veldig forsiktig og turde ikke å drikke omtrent, fordi jeg var så redd for å bli for full igjen. Jeg lovde at slik oppførsel aldri skulle skje igjen. Følte også at jeg måtte "bevise" dette for han, og ringte han alltid når jeg var ute i etterkant osv.

Og det har jeg faktisk holdt, har aldri drukket meg så full igjen. Nå har vi et mer avslappende forhold til det, siden jeg har bevist nok ganger at jeg er til å stole på. Men det satt langt inne for han å tilgi meg den gangen. Men nå har vi barn og har egentlig lite behov for å drikke alkohol noen av oss. Det skjer kun noen få ganger i året og vi trives med å ha det slik.

Kan det være han har opplevd utroskap eller lignende fra tidligere forhold? Eller opplevd alkoholisme i barndommen?

Anonymkode: 6fd26...5d0

Ja det har nok skremt ham hvordan jeg kunne drikke meg altfor full og si og havne oppi dumme situasjoner i 20-årene. Så når han da har blitt ‘anti-alkohol’ avholdsmenneske i senere tid selv, så har han nok fått helt ‘avsmak’ som en annen her nevner. Bokstavelig talt.

Problemet er at jeg som en voksnere utgave av meg selv ikke har fått ordentlig muligheter til å bygge opp denne tilliten. Han får helt panikk (på en sint måte) bare jeg nevner å ta meg ett par glass. Han ser nok automatisk for seg at jeg blir for full slik jeg altfor ofte ble før. Så han blir stresset og sikkert også redd.

Dette var hans side av historien så riktig og rettferdig jeg klarer. Kan ikke legge det frem mer i hans favør enn dette. Dette handler om hans angst. Men han vil ikke prate med noen om det. Han syns følelsene er rasjonelle og at jeg bare må føye meg etter hans regler for at han skal slippe disse vanskelige følelsene. Han sier dette er min egen feil ig selvforskyldt mtp hvordan jeg oppførte meg i starten av forholdet. Egentlig helt utrolig at han ville fortsette å være sammen med meg.

Har nesten vært inne på tanken om han bare er sammen med meg fordi han vil ha noen å kontrollere..

Anonymkode: 000df...983

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.5.2024 den 1.43):

Kanskje det, men jeg tror det handler mer om at vi har mer fokus på begrepet i dag. Folk visste knapt hva psykisk vold var for bare 10 år siden.

I mitt tilfelle er det psykisk vold fordi samboer bruker stemme, ord og kroppsspråk på en måte at han skremmer meg nok til at han får det som han vil. Han kontrollerer på denne måten hvem jeg skal omgås/ikke omgås og når. Det går derimot stort sett greit per i dag (han var verre før) om jeg ikke er borte mer enn 2-3 timer og idet skal være en selvfølge at jeg ikke drikker alkohol. Kommer tema alkohol på banen blir reaksjonen hans så ubehagelig at jeg gruer meg i lang tid i forveien med å spørre. Oftest tørr jeg ikke og går glipp av ganske mye pga dette.

Jeg blir i forholdet fordi han er en god samboer og kjæreste ellers. Vi har en fin hverdag sammen. Det er bare de få dagene jeg ytrer ønske om litt alkohol det blir sur stemning.

Anonymkode: 000df...983

Bare du gjør som han vil…?

Anonymkode: 49af4...7c6

[AnonymBruker]

Du svarer jo egentlig på dette selv i innlegget ditt. Han oppfører seg som en unge når du, som en voksen person som beviselig er i stand til å moderere deg og fylle pliktene dine, vil ut og drikke litt vin i hyggelig lag en sjelden gang. Han truer med brudd, men det ville ikke falt deg inn å gjøre det samme. Hva hadde skjedd om DU hadde truet med brudd? Hadde han forlatt deg? Er forholdet så bra at du vil være limet og gjøre ham til lags ved å ikke kose deg? Hva blir det neste han skal bestemme ..? Og det at han nekter parterapi er enda et rødt flagg. Han VET at det ikke er alment godtatt å nekte en partner å dra ut med venner. Derfor vil han ikke dra. 

Anonymkode: 63854...a5a

[AnonymBruker]

Her kan jeg svare av egne erfaringer. Jeg liker ikke at samboer drikker, alkohol er ikke bra for kroppen. Det påvirker også personligheten, og om din samboer er som meg så er dette veldig ubehagelig. Både fordi du blir en annen, og fordi du oppførere deg utagerende. Dette merker man selvsagt ikke selv, fordi selvinsikten går i dass når promillen går opp.

Jeg merker forandringer i talemåte, holdning, stemmeleie, blikk, osv på samboer etter bare 2 corona.

Jeg ønsker i utgangspunktet ikke å ha _noe_ med samboer å gjøre når hun har vært ute å drukket. Hun blir kranglete, damaqueen, og emosjonell, og jeg får fysisk avsky mot at denne fulle personligheten som har tatt over.

Men jeg kan jo ikke bestemme over henne, men gjør det helt klart for henne at:
- Jeg vil ikke ha noe med henne å gjøre mens hun er beruset.
- Jeg kommer til å forvente det samme av henne dagen etterpå som om hun ikke har drukket. Dvs fyllesjuka er hennes problem, ikke mitt.

Anonymkode: 5a269...092

[kaarebjarne]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Her kan jeg svare av egne erfaringer. Jeg liker ikke at samboer drikker, alkohol er ikke bra for kroppen. Det påvirker også personligheten, og om din samboer er som meg så er dette veldig ubehagelig. Både fordi du blir en annen, og fordi du oppførere deg utagerende. Dette merker man selvsagt ikke selv, fordi selvinsikten går i dass når promillen går opp.

Jeg merker forandringer i talemåte, holdning, stemmeleie, blikk, osv på samboer etter bare 2 corona.

Jeg ønsker i utgangspunktet ikke å ha _noe_ med samboer å gjøre når hun har vært ute å drukket. Hun blir kranglete, damaqueen, og emosjonell, og jeg får fysisk avsky mot at denne fulle personligheten som har tatt over.

Men jeg kan jo ikke bestemme over henne, men gjør det helt klart for henne at:
- Jeg vil ikke ha noe med henne å gjøre mens hun er beruset.
- Jeg kommer til å forvente det samme av henne dagen etterpå som om hun ikke har drukket. Dvs fyllesjuka er hennes problem, ikke mitt.

Anonymkode: 5a269...092

Høres ikke ut som et sunt forhold…