Kjekk og hyggelig fyr, men har falt utenfor samfunnet. Innspill?

[AnonymBruker]

Siden du er heldig med utseendet tenker jeg at dette burde gå fint. Det at du er ufør trekker nok ned en del, men du får jo hvertfall en mulighet til å vise din personlighet når det ytre er på plass. Så gjelder det jo å prøve seg på så mange damer som mulig, så sier jo 1 ja til slutt.

Anonymkode: 4dca6...dc9

[AnonymBruker]

Det er dessverre sånn at den livssituasjonen du har havnet i, er det mange som har fordommer mot. Den gode nyheten er at det ikke er denne gruppen du trenger å finne noen i, det finnes mange kvinner som har forståelse og empati for at alle kan havne i en slik situasjon. Let etter ei dame i sistnevnte gruppe, og drit i alle de andre, du vil ikke bli lykkelig med en av dem uansett.

Det er forståelig at du føler på mye skam, det er en stor sorg å havne utenfor det som er forventet i samfunnet. Samtidig tror jeg skammen er problemet ditt, ikke at du er ufør eller har en psykisk lidelse(?). Det er stor forskjell på å møte uføre mennesker som "eier" sin historie, sammenlignet med dem som virker kuet og unnvikende.  Sistnevnte gruppe har det med å unnskylde seg eller gjemme seg, skammen blir ganske åpenbar og dermed vanskelig å forholde seg til for andre. Det er lettere å bli kjent med noen som er komfortabel med seg selv, som har akseptert at livet ble som det ble selv om det ikke ble som de ønsket og at andre bare får ta dem som de er. Å ha mål om å kanskje ta utdanning eller komme inn i jobb på sikt er jo bra, men det spiller ikke så stor rolle her og nå. Du trenger ei dame i livet ditt som har empati og forståelse for din situasjon nå, og som verdsetter deg som menneske fordi hun er glad i deg sånn som du er nå. En kjæreste som har det, vil også forstå at med mindre du blir helt kurert for hva du enn lider av, vil det bli utfordrende for deg hvis du velger å prøve deg i utdanning/ arbeid. En støttende og forståelsesfull partner med korrekte forventninger vil være viktig i en slik prosess. 

Jeg synes du bør jobbe mer med å legge fokus på dine gode egenskaper, hva har du å bidra med i et forhold nå? Som ufør har du stabil inntekt, forhåpentligvis betaler du regningene dine og lever etter evne, du later til å kunne bidra ved evt. boligkjøp, du er tydeligvis kjekk, ut fra innleggene dine virker du reflektert og siden du har opplevd tøffe ting selv behandler du sikkert andre mennesker med respekt og empati? Bare her har du en rekke gode egenskaper som langt fra alle menn har selv om de står i jobb. Du har garantert mye annet bra ved deg også, ikke la skammen over at du ikke fikset to ting i livet overskygge alt det andre bra du kan bidra med og gi i et forhold.

Er du en litt ordentlig fyr, jobber litt med skammen (livet farte ille med deg, det er ikke din skyld) og våger deg ut for å møte litt damer der du er deg selv, kommer dette garantert til å ordne seg for deg. Ja, du vil møte en del som blir forbausede og ukomfortable når du svarer på de typiske "hva driver du med"-spørsmålene. Ja det vil føles ubehagelig å være åpen om det. Ja, det er umulig å spå på forhånd hvem som har fordommer og hvem som har empati. Den du ser etter er en av de som liker deg som du er og aksepterer skavankene dine, det finner du kun ved å være deg selv.

Anonymkode: bb33b...f97

[Hmmmmmm]

Like barn, leker best kanskje?! 

[AnonymBruker]

Med tanke på det du skriver (noe vagt) om bakgrunn, har du sittet i fengsel?

 

 

Anonymkode: 86316...b7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Det er dessverre sånn at den livssituasjonen du har havnet i, er det mange som har fordommer mot. Den gode nyheten er at det ikke er denne gruppen du trenger å finne noen i, det finnes mange kvinner som har forståelse og empati for at alle kan havne i en slik situasjon. Let etter ei dame i sistnevnte gruppe, og drit i alle de andre, du vil ikke bli lykkelig med en av dem uansett.

Det er forståelig at du føler på mye skam, det er en stor sorg å havne utenfor det som er forventet i samfunnet. Samtidig tror jeg skammen er problemet ditt, ikke at du er ufør eller har en psykisk lidelse(?). Det er stor forskjell på å møte uføre mennesker som "eier" sin historie, sammenlignet med dem som virker kuet og unnvikende.  Sistnevnte gruppe har det med å unnskylde seg eller gjemme seg, skammen blir ganske åpenbar og dermed vanskelig å forholde seg til for andre. Det er lettere å bli kjent med noen som er komfortabel med seg selv, som har akseptert at livet ble som det ble selv om det ikke ble som de ønsket og at andre bare får ta dem som de er. Å ha mål om å kanskje ta utdanning eller komme inn i jobb på sikt er jo bra, men det spiller ikke så stor rolle her og nå. Du trenger ei dame i livet ditt som har empati og forståelse for din situasjon nå, og som verdsetter deg som menneske fordi hun er glad i deg sånn som du er nå. En kjæreste som har det, vil også forstå at med mindre du blir helt kurert for hva du enn lider av, vil det bli utfordrende for deg hvis du velger å prøve deg i utdanning/ arbeid. En støttende og forståelsesfull partner med korrekte forventninger vil være viktig i en slik prosess. 

Jeg synes du bør jobbe mer med å legge fokus på dine gode egenskaper, hva har du å bidra med i et forhold nå? Som ufør har du stabil inntekt, forhåpentligvis betaler du regningene dine og lever etter evne, du later til å kunne bidra ved evt. boligkjøp, du er tydeligvis kjekk, ut fra innleggene dine virker du reflektert og siden du har opplevd tøffe ting selv behandler du sikkert andre mennesker med respekt og empati? Bare her har du en rekke gode egenskaper som langt fra alle menn har selv om de står i jobb. Du har garantert mye annet bra ved deg også, ikke la skammen over at du ikke fikset to ting i livet overskygge alt det andre bra du kan bidra med og gi i et forhold.

Er du en litt ordentlig fyr, jobber litt med skammen (livet farte ille med deg, det er ikke din skyld) og våger deg ut for å møte litt damer der du er deg selv, kommer dette garantert til å ordne seg for deg. Ja, du vil møte en del som blir forbausede og ukomfortable når du svarer på de typiske "hva driver du med"-spørsmålene. Ja det vil føles ubehagelig å være åpen om det. Ja, det er umulig å spå på forhånd hvem som har fordommer og hvem som har empati. Den du ser etter er en av de som liker deg som du er og aksepterer skavankene dine, det finner du kun ved å være deg selv.

Anonymkode: bb33b...f97

Tusen takk for at du tok deg tid til å skrive dette innlegget. Det var virkelig bra, og jeg er veldig med på det du sier. Her var det mye godt jeg skal minne meg på igjen og igjen.

Anonymkode: 77c5e...956

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Med tanke på det du skriver (noe vagt) om bakgrunn, har du sittet i fengsel?

 

 

Anonymkode: 86316...b7c

Nei. Men jeg skal innrømme at det har vært en del rus involvert gjennom årene. Ofte i mer «oppegående» settinger, og jeg har aldri vært en «narkoman». Men jeg har gått mye rundt i cannabisrus til tider, pluss perioder med en del andre stoffer.  Kontrastene er så store til mange andre sunne interesser jeg har. Helt vilt. Men jeg henger liksom ikke helt med i tiden lenger.

Anonymkode: 77c5e...956

[AnonymBruker]

Hadde personligheten vært bra, så er det også kanskje et pluss å være ufør? Hvis det er «tak» i deg og det ikke bare er dataspilling hele natten osv. Jeg har tenkt det noen ganger, at en hjemmeværende mann hadde vært perfekt. Jeg har nedbetalt bolig, god jobb og ville ikke tenkt en manns yrke/inntekt foran følelser og teamwork. Hvis man da heller kan bidra i hjemmet (klesvask, husvask, lage middag, handle osv.) så drar begge lasset. Mennesker er forskjellige, så ikke lås deg til at verdi har noe med yrke å gjøre.

Anonymkode: 1ed79...c7e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Nei. Men jeg skal innrømme at det har vært en del rus involvert gjennom årene. Ofte i mer «oppegående» settinger, og jeg har aldri vært en «narkoman». Men jeg har gått mye rundt i cannabisrus til tider, pluss perioder med en del andre stoffer.  Kontrastene er så store til mange andre sunne interesser jeg har. Helt vilt. Men jeg henger liksom ikke helt med i tiden lenger.

Anonymkode: 77c5e...956

Og du er helt ferdig med rus nå? Miljøet rundt også?

Dette ville vært avgjørende for meg. Det er jo en grunn til at du er blitt ufør, det skal ganske mye til å bli ufør i dag, så det er vektige grunner til at du ikke deltar i arbeidslivet/samfunnet.

For min del er ikke den biten med ufør så skremmende, men jeg vil ha en partner som er oppegående og til å stole på, og rus er helt uaktuelt.

Anonymkode: 86316...b7c

[AnonymBruker]

For meg ville det vært helt essensielt hva slags holdning du har til å reintegrere deg i samfunnet og om du har litt drive. 

Du kunne jo tatt et enkeltemne her og der, eller et helt studie, eller vært frivillig eller engasjert i et eller annet. Sånt bygger nettverk, og nettverk gir muligheter for arbeid eller spesialisering i det du er interessert i. Å kunne prate om noe man brenner for eller driver med er alltid et pluss. At man ikke kan jobbe hindrer ikke det å være sosial. Ja, kleint å si ufør sikkert, men hvis det stopper deg fra det sosiale, har du ikke nok guts for min del iallefall. Eventuelt er du sykere enn du gir uttrykk for her, og det er også en dealbreaker. 

Man kan være så kjekk man vil, men drive og en felles visjon om et ålreit liv med en plan for hvordan man sammen kan skape ressursene det livet krever, er key. 

Anonymkode: 75590...ca6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Det er dessverre sånn at den livssituasjonen du har havnet i, er det mange som har fordommer mot. Den gode nyheten er at det ikke er denne gruppen du trenger å finne noen i, det finnes mange kvinner som har forståelse og empati for at alle kan havne i en slik situasjon. Let etter ei dame i sistnevnte gruppe, og drit i alle de andre, du vil ikke bli lykkelig med en av dem uansett.

Det er forståelig at du føler på mye skam, det er en stor sorg å havne utenfor det som er forventet i samfunnet. Samtidig tror jeg skammen er problemet ditt, ikke at du er ufør eller har en psykisk lidelse(?). Det er stor forskjell på å møte uføre mennesker som "eier" sin historie, sammenlignet med dem som virker kuet og unnvikende.  Sistnevnte gruppe har det med å unnskylde seg eller gjemme seg, skammen blir ganske åpenbar og dermed vanskelig å forholde seg til for andre. Det er lettere å bli kjent med noen som er komfortabel med seg selv, som har akseptert at livet ble som det ble selv om det ikke ble som de ønsket og at andre bare får ta dem som de er. Å ha mål om å kanskje ta utdanning eller komme inn i jobb på sikt er jo bra, men det spiller ikke så stor rolle her og nå. Du trenger ei dame i livet ditt som har empati og forståelse for din situasjon nå, og som verdsetter deg som menneske fordi hun er glad i deg sånn som du er nå. En kjæreste som har det, vil også forstå at med mindre du blir helt kurert for hva du enn lider av, vil det bli utfordrende for deg hvis du velger å prøve deg i utdanning/ arbeid. En støttende og forståelsesfull partner med korrekte forventninger vil være viktig i en slik prosess. 

Jeg synes du bør jobbe mer med å legge fokus på dine gode egenskaper, hva har du å bidra med i et forhold nå? Som ufør har du stabil inntekt, forhåpentligvis betaler du regningene dine og lever etter evne, du later til å kunne bidra ved evt. boligkjøp, du er tydeligvis kjekk, ut fra innleggene dine virker du reflektert og siden du har opplevd tøffe ting selv behandler du sikkert andre mennesker med respekt og empati? Bare her har du en rekke gode egenskaper som langt fra alle menn har selv om de står i jobb. Du har garantert mye annet bra ved deg også, ikke la skammen over at du ikke fikset to ting i livet overskygge alt det andre bra du kan bidra med og gi i et forhold.

Er du en litt ordentlig fyr, jobber litt med skammen (livet farte ille med deg, det er ikke din skyld) og våger deg ut for å møte litt damer der du er deg selv, kommer dette garantert til å ordne seg for deg. Ja, du vil møte en del som blir forbausede og ukomfortable når du svarer på de typiske "hva driver du med"-spørsmålene. Ja det vil føles ubehagelig å være åpen om det. Ja, det er umulig å spå på forhånd hvem som har fordommer og hvem som har empati. Den du ser etter er en av de som liker deg som du er og aksepterer skavankene dine, det finner du kun ved å være deg selv.

Anonymkode: bb33b...f97

En person med empati er ikke redd for å støtte noen som skammer seg, det er jo deres talent å bry seg om andre. Er for at ts ikke skammer seg, men syns denne var litt vel streng og tyder mer på at du tenker på de som ikke klarer å prate om ting, ikke de som gjør.

Anonymkode: 440b0...cf3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Og du er helt ferdig med rus nå? Miljøet rundt også?

Dette ville vært avgjørende for meg. Det er jo en grunn til at du er blitt ufør, det skal ganske mye til å bli ufør i dag, så det er vektige grunner til at du ikke deltar i arbeidslivet/samfunnet.

For min del er ikke den biten med ufør så skremmende, men jeg vil ha en partner som er oppegående og til å stole på, og rus er helt uaktuelt.

Anonymkode: 86316...b7c

Som en ærlig fyr kan jeg si at det har blitt mye «selvmedisinering» i det siste, pga. av tung depresjon. Alt i denne tråden er skrevet under kraftig påvirkning av piller og cannabis. Ellers hadde den aldri vært opprettet i utgangspunktet. For dette er et sårt tema for meg.

Merker at jeg befinner meg i en kritisk fase av livet, som kan slå begge veier. Men jeg ser virkelig muligheter for vekst her. Og jeg har en plan om småbruk og fredelige omgivelser. Jeg ville alltid valgt en dame jeg var glad i foran rusmidler, det er ikke noe å lure på. Jeg er en veldig seriøs og lojal familietype, egentlig. Derfor er det så absurd med alt som har hendt. Og jeg blir så trist over at jeg ikke får utnyttet det fulle potensialet mitt.

Jeg må videre takke alle andre som svarer i tråden. Får ikke svart dere alle tilbake, men jeg tar til meg det dere sier. Tråden fikk mer respons enn jeg hadde trodd. Takk.

Anonymkode: 77c5e...956

[Mayer]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Som en ærlig fyr kan jeg si at det har blitt mye «selvmedisinering» i det siste, pga. av tung depresjon. Alt i denne tråden er skrevet under kraftig påvirkning av piller og cannabis. Ellers hadde den aldri vært opprettet i utgangspunktet. For dette er et sårt tema for meg.

Merker at jeg befinner meg i en kritisk fase av livet, som kan slå begge veier. Men jeg ser virkelig muligheter for vekst her. Og jeg har en plan om småbruk og fredelige omgivelser. Jeg ville alltid valgt en dame jeg var glad i foran rusmidler, det er ikke noe å lure på. Jeg er en veldig seriøs og lojal familietype, egentlig. Derfor er det så absurd med alt som har hendt. Og jeg blir så trist over at jeg ikke får utnyttet det fulle potensialet mitt.

Jeg må videre takke alle andre som svarer i tråden. Får ikke svart dere alle tilbake, men jeg tar til meg det dere sier. Tråden fikk mer respons enn jeg hadde trodd. Takk.

Anonymkode: 77c5e...956

Ikke gi helt opp datingapper. Det finnes nok en del damer der som vil ha noe mer enn bare uforpliktende sex. Tror det er mange som tenker det samme, at de skulle ønske det var lettere å finne noe seriøst på nettet, og at appene var mindre sexfikserte.

Vi må også tenke over om vi er klare/modne for noe seriøst FØR vi går inn i det, istedenfor å tenke motsatt rekkefølge, at når den rette dukker opp DA skal alle brikkene falle på plass. Selv om det sistnevnte absolutt kan skje det også.

Jeg bør egentlig ikke uttale meg for sterkt for jeg har liten erfaring med forhold (er ganske ung).

Endret 24. mai 2024 av Mayer

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Som en ærlig fyr kan jeg si at det har blitt mye «selvmedisinering» i det siste, pga. av tung depresjon. Alt i denne tråden er skrevet under kraftig påvirkning av piller og cannabis. Ellers hadde den aldri vært opprettet i utgangspunktet. For dette er et sårt tema for meg.

Merker at jeg befinner meg i en kritisk fase av livet, som kan slå begge veier. Men jeg ser virkelig muligheter for vekst her. Og jeg har en plan om småbruk og fredelige omgivelser. Jeg ville alltid valgt en dame jeg var glad i foran rusmidler, det er ikke noe å lure på. Jeg er en veldig seriøs og lojal familietype, egentlig. Derfor er det så absurd med alt som har hendt. Og jeg blir så trist over at jeg ikke får utnyttet det fulle potensialet mitt.

Jeg må videre takke alle andre som svarer i tråden. Får ikke svart dere alle tilbake, men jeg tar til meg det dere sier. Tråden fikk mer respons enn jeg hadde trodd. Takk.

Anonymkode: 77c5e...956

Setter stor pris på at du er ærlig, det er en veldig fin egenskap.

Du må skaffe deg hjelp. Gjør det først, og så kommer du inn på dette med dame når du er bedre. Ut fra det du skriver, tror jeg ikke det skal være så stort problem for deg å finne ei som passer. Du er på Norges største kvinneforum, bare å vise deg med nick her, og være en god person, er et stort pluss. Men, som sagt ville jeg først og fremst fått hjelp. Du må forsøke å bli rusfri, så tar du alt annet etter det.

Anonymkode: 86316...b7c

[AnonymBruker]

Mayer skrev (11 timer siden):

Ikke gi helt opp datingapper. Det finnes nok en del damer der som vil ha noe mer enn bare uforpliktende sex. Tror det er mange som tenker det samme, at de skulle ønske det var lettere å finne noe seriøst på nettet, og at appene var mindre sexfikserte.

Vi må også tenke over om vi er klare/modne for noe seriøst FØR vi går inn i det, istedenfor å tenke motsatt rekkefølge, at når den rette dukker opp DA skal alle brikkene falle på plass. Selv om det sistnevnte absolutt kan skje det også.

Jeg bør egentlig ikke uttale meg for sterkt for jeg har liten erfaring med forhold (er ganske ung).

Du kommer med kloke ord her. Å bygge et fundament i bunn, vil ha mye så si for hvordan man selv føler seg – og om man lykkes – på datingfronten.

Datingapper har jeg aldri vært på, så den delen av samfunnet har jeg null oversikt over. Men følger litt debatter av og til, og er klar over at mange damer blir skuffet over hvor ekstremt sexfiksert det kan være på disse appene. Tut og kjør, rett frem og ingen sperrer, liksom. Nei, da kunne nok en del ha glede av å prate med mer seriøse folk som meg. Om jeg nå fremover bygger meg mer «fundament» og tar damejakten på større alvor, så skal jeg faktisk ikke utelukke å prøve «digital dating».
 

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Setter stor pris på at du er ærlig, det er en veldig fin egenskap.

Du må skaffe deg hjelp. Gjør det først, og så kommer du inn på dette med dame når du er bedre. Ut fra det du skriver, tror jeg ikke det skal være så stort problem for deg å finne ei som passer. Du er på Norges største kvinneforum, bare å vise deg med nick her, og være en god person, er et stort pluss. Men, som sagt ville jeg først og fremst fått hjelp. Du må forsøke å bli rusfri, så tar du alt annet etter det.

Anonymkode: 86316...b7c

Jobber for å komme på et bedre spor i livet, og få tilbake gamle interesser og livsgnist generelt. Det er selvsagt lettere for meg å treffe nye mennesker når jeg er skyhøy og på «flyten», og jeg blir faktisk meget godt likt av folk da. Men jeg må ha andre ting i livet som gir meg glede og kan sette meg i en stabil og positiv sinnstilstand. Å bygge sin lykke og sitt sosiale liv på rus er et korthus som vil falle, uansett.

Takk for at du svarte.

Anonymkode: 77c5e...956

[AnonymBruker]

18 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg ønsker ikke være for personlig her, men jeg er en klassisk «skoledropout», og derfra ballet det på seg. Man må nok nesten ha vært i samme situasjon for forstå hvordan slikt kan skje, på tross av at man kommer fra en oppegående familie. Men det er ikke snakk om «ekle» psykiatriske diagnoser eller tung rus, her.

Har jobbet i tenårene som alternativ til skole. Men vil ikke gå dypere inn på hva som videre skjedde.

Anonymkode: 77c5e...956

Hvorfor skulle det være verre å ha utdanning, jobb, og substans, og så en dag få en psykiatrisk diagnose, enn å ha surret bort halve livet sitt?

Jeg hadde styrt unna, fordi du har hatt såpass mange år på å ta grep og rette opp at du kom skjevt ut, og fordi du kanskje høres litt overfladisk ut. Det er igrunn godt gjort i Norge å være 30+ og ikke ha NOEN form for utdanning eller intellektuelt påfyll, spesielt hvis du er fra en oppegående familie.  Det er masse ulike tilbud bare man vil. Du sier at du er omtenksom, er det bare prat, eller har du vist dette i praksis ved f.eks. stort engasjement i frivilligheten i mange år eller omsorgsoppgaver for familiemedlemmer. 

Anonymkode: 7aab9...7da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Hvorfor skulle det være verre å ha utdanning, jobb, og substans, og så en dag få en psykiatrisk diagnose, enn å ha surret bort halve livet sitt?

Jeg hadde styrt unna, fordi du har hatt såpass mange år på å ta grep og rette opp at du kom skjevt ut, og fordi du kanskje høres litt overfladisk ut. Det er igrunn godt gjort i Norge å være 30+ og ikke ha NOEN form for utdanning eller intellektuelt påfyll, spesielt hvis du er fra en oppegående familie.  Det er masse ulike tilbud bare man vil. Du sier at du er omtenksom, er det bare prat, eller har du vist dette i praksis ved f.eks. stort engasjement i frivilligheten i mange år eller omsorgsoppgaver for familiemedlemmer. 

Anonymkode: 7aab9...7da

Hei. Mulig det var en klønete formulering fra min side. Poenget mitt var nok at det ikke er snakk om «tung psykiatri», som f.eks. psykoselidelser. Men det skal du vite: Er det noen som har respekt for folk som sliter psykisk, uansett hva, så er det nettopp meg. Beklager om jeg kunne misforstås her.

Når det gjelder resten, så er det mye som ikke er sagt av meg her i tråden. Du hadde nok vært litt mindre bastant i dine uttalelser om du visste hele historien min. Og ikke undervurder hvilke konsekvenser det å komme skjevt ut i tenårene har for resten av livet. For det kan være mye. At jeg er omtenksom og har et stort hjerte for folk jeg møter, er hundre prosent korrekt (for jeg lyver ikke på et anonymt forum). Men man kan ha en innvendig smerte som er fullstendig lammende, men ikke synlig på samme måte som med fysiske sykdommer.

Men det er helt greit at du hadde styrt unna, jeg ønsker jo ærlige svar her.  

Anonymkode: 77c5e...956

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

... og fordi du kanskje høres litt overfladisk ut.

Anonymkode: 7aab9...7da

Ble bare litt nysgjerrig: Hvordan synes du jeg høres overfladisk ut? Jeg tåler å høre alt. For jeg ser absolutt ikke på meg selv som en overfladisk person. Jeg er opptatt av mange ideologiske spørsmål, samfunnsdebatten, filosofiske tanker osv. Og jeg har nok mye følelser, som går dypt. Så dypt at mye av livet mitt er blitt ødelagt.

Anonymkode: 77c5e...956

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker said:

Hei. Mulig det var en klønete formulering fra min side. Poenget mitt var nok at det ikke er snakk om «tung psykiatri», som f.eks. psykoselidelser. Men det skal du vite: Er det noen som har respekt for folk som sliter psykisk, uansett hva, så er det nettopp meg. Beklager om jeg kunne misforstås her.

Når det gjelder resten, så er det mye som ikke er sagt av meg her i tråden. Du hadde nok vært litt mindre bastant i dine uttalelser om du visste hele historien min. Og ikke undervurder hvilke konsekvenser det å komme skjevt ut i tenårene har for resten av livet. For det kan være mye. At jeg er omtenksom og har et stort hjerte for folk jeg møter, er hundre prosent korrekt (for jeg lyver ikke på et anonymt forum). Men man kan ha en innvendig smerte som er fullstendig lammende, men ikke synlig på samme måte som med fysiske sykdommer.

Men det er helt greit at du hadde styrt unna, jeg ønsker jo ærlige svar her.  

Anonymkode: 77c5e...956

Hvis du har vist ontenksomhet i PRAKSIS ved omsorgsoppgaver/frivillighet er det et pluss. 

Tviler på at historien din hadde endret noe. Man kan ha enorm innvendig smerte og velge kunst, musikk, arbeid eller trening, i stedet for å surre slik som du har gjort. Har flere venner fra andre land som har opplevet helt ekstreme ting og ALDRI brukt det som en unnskyldning, så hvis du er norsk og har hatt 15-20 år på å komne over tenåringstida di er det antagelig mer en nok. Hvis du er fra en oppegående familie i Norge må du nesten ta litt ansvar selv for hva du har fått til.

Anonymkode: 7aab9...7da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg ble ufør etter at jeg (av visse grunner) fikk store psykiske problemer i tenårene, og ble totalt utmattet og ødelagt til slutt. Ble mange runder med systemet oppigjennom. Mørke, traumatiserende kapitler, med sterk påvirkningskraft på hvordan livet gikk videre.

Jeg har selvsagt begrensinger i hodet når det gjelder en del ting, f.eks. temaet denne tråden handler om. Det å treffe nye kvinner, i alle slags settinger, når den personlige prater når et visst nivå. Jeg er redd for å bli dømt hardere enn det jeg kanskje mest sannsynligvis ville blitt, og like redd for at avvisninger (for de må alltid komme) skal gå dypere inn på meg enn det jeg tror dem faktisk kommer til å gjøre.

Jeg vet også at mulighetene mine hos kvinner vil øke om jeg nærmer meg målene jeg har satt for å «komme på rett kjøl» (etter mitt perspektiv), og som jeg jobber med. Samtidig er jeg nysgjerrig på hvordan ulike damer hadde reagert om de møtte meg akkurat nå. Men jeg kommer jo ikke med de mest personlige detaljene her heller, noe som gjør det vanskeligere for dere å svare.

Anonymkode: 77c5e...956

Jeg synes det virker som du bruker 80% av tiden din på å tenke på ting. Spesielt da om "hva ville noen tenkt om meg nå" "hva hadde skjedd om jeg hadde snakka med den dama.." "hva om jeg hadde blitt avvist" 

Det er som om du helst bare vil tenke og lure og drømme deg vekk fra virkeligheten slik at du slipper å skape forandringene som er bra for deg i ditt liv. For sannheten er at vi må ta tak i ting. Vi må lage en plan og gjøre det som er ubehagelig eller kjedelig. Vi kan ikke bare ruse vekk tiden fordi det er digg å bare slippe unna bekymringer og krav. 

Sannheten er at om du møter en dame nå, så vil hun forvente at du er en som tar ansvar for ditt liv. Som gjør daglige inngrep for å skaffe deg det du trenger. Jeg tror den eneste personen som synes det er ok å sose vekk dagene er deg selv. Og jeg lurer på, ville du datet en som deg og sett potensialet? En kvinne som helst vil tenke på alt annet enn å bygge opp sitt liv? 

Jeg tror ike det er lett å finne en person som godtar en partner som drømmer om å være ne uansvarlig gutt, uten å ha noe ansvar. Alle damer ser etter en mann som gjør det meste ut av livet. Mangler han noe, skaper han de forandringene han trenger ved å skaffe seg kompetansen. 

Det du må gjøre er å sette deg mål. Når de målene er satt, setter du mindre pilepæler for å oppnå de tingene. Også der kan du sette deg små mål for å oppnå de mindre tingene.

Feks øke inntekt (hovedmål) 

 - ferdigstille utdanning vgs

 - vurdere jobbmuligheter

  -  Få deg utdanning gjennom nav. (undermål) 

Øke din psykiske og fysiske helse (hovedmål) 

   - snakke med legen om muligheter for behandlinger og begynte deg av de

  - trene fast 3 ganger i uka

  - sette opp en plan for å slutte med rus 

En dame kommer ikke inn og fikser opp dette for deg. Om ike du søker en person som vil være medavhengig og ruse seg med deg slik at hun også slipper å forholde seg til livet sitt. 

Anonymkode: 939a1...ab1

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker said:

Ble bare litt nysgjerrig: Hvordan synes du jeg høres overfladisk ut? Jeg tåler å høre alt. For jeg ser absolutt ikke på meg selv som en overfladisk person. Jeg er opptatt av mange ideologiske spørsmål, samfunnsdebatten, filosofiske tanker osv. Og jeg har nok mye følelser, som går dypt. Så dypt at mye av livet mitt er blitt ødelagt.

Anonymkode: 77c5e...956

Fordi: Du skriver mye om utseendet ditt og det høres ikke ut som om du har så mye annet å tilby, og du har ikke hatt noen trang til å skaffe deg utdanning/læring/intellektuelt påfyll. Og du høres mest opptatt av deg selv og egne følelser.

Så dype følelser at livet blir ødelagt? Det er vel helst dine egne valg og mangel på handling som ødelegger for deg. Som norsk hvit person fra en oppegående familie har du hatt bedre muligheter en nesten alle andre, inkludert muligheter til å skaffe deg hjelp til å håndtere følelsene dine.

Anonymkode: 7aab9...7da