AnonymBruker Skrevet 1. september #221 Del Skrevet 1. september AnonymBruker skrev (På 24.5.2024 den 10.11): Vet om en mor som var i 30 årene, hadde barn i barnehagealder og tok sitt eget liv. Hvordan klarer de å gjøre det mot barna sine? Jeg forstår det ikke. Anonymkode: 30c8e...8c0 Det svaret får du nok ikkje på KG, og blir bare hypotetiske tanker Anonymkode: 0aa84...d71 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest winterchild Skrevet 2. september #222 Del Skrevet 2. september De är så pass sjuka att de inte kan förstå hur deras död påverkar deras barn // min pappa tog livet när jag var liten Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 16. oktober #223 Del Skrevet 16. oktober AnonymBruker skrev (På 24.5.2024 den 10.11): Vet om en mor som var i 30 årene, hadde barn i barnehagealder og tok sitt eget liv. Hvordan klarer de å gjøre det mot barna sine? Jeg forstår det ikke. Anonymkode: 30c8e...8c0 Ja jeg har slitt med det selv, jeg har selv slitt med alvorlige dype selvmordstanker, der hver dag og hver tanke kjennes ut som tortur rett og slett, det å være suicidal er i hvertfall det verste jeg har opplevd, jeg også tenkte at jeg ville ikke leve mer,jeg hadde et lite barn, men så tenkte jeg, jeg bare må tenke på hvor vondt barnet mitt hadde hatt det i livet om jeg forsvant, og det stoppet meg, jeg klarte å snu de destruktive tankene, selv om jeg pintes innvendig.Man må være utrolig sterk for ikke gjøre noe når man er alvorlig suicidal.Ha en plan for hva man skal tenke når tankene kommer.Ikke alle takler tortur og pining, er vel derfor de ikke klarer mer, de vil bort fra smerten og klarer ikke tenke klart, det er trist. Anonymkode: e3bf6...333 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Purple_Pixiedust Skrevet 27. oktober #224 Del Skrevet 27. oktober Jeg er innlagt på tvang, noe jeg har vært i nesten 10 uker. På grunn av suicidalitet og ja, jeg har barn. Men de klarer seg fint hos faren. Som er der de bor bortsett fra annenhver helg. Jeg klarer ikke å tilby det de fortjener. Og jeg orker ikke smerten stort lenger. Har shizoaffektiv lidelse med mye depresjon. Man blir sliten tilslutt. 2 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 27. oktober #225 Del Skrevet 27. oktober Jeg trodde oppriktig at barna mine hadde det bedre uten meg, vet at det ikke stemmer nå etter jeg fikk hjelp og har det mye bedre. Men når du føler deg som en byrde for de du er glad i så tror man at man gjør de en tjeneste men å gi opp. Anonymkode: 09941...26e 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 27. oktober #226 Del Skrevet 27. oktober Ingen har det bedre uten foreldre! Anonymkode: 9157f...5a1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
DelvisPresley Skrevet 30. november #227 Del Skrevet 30. november Kan definitivt skjønne at de som er ufrivillig barnløse gjør det. Men når man har barn å leve for, friske barn, er fysisk frisk selv så syns jeg det er vanskelig å skjønne. Ville man ikke prøvd absolutt alt av behandling for å være der for barna sine? 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 1. desember #228 Del Skrevet 1. desember DelvisPresley skrev (3 timer siden): Kan definitivt skjønne at de som er ufrivillig barnløse gjør det. Men når man har barn å leve for, friske barn, er fysisk frisk selv så syns jeg det er vanskelig å skjønne. Ville man ikke prøvd absolutt alt av behandling for å være der for barna sine? Spesielt å ha medlidenhet for ufrivillig barnløse, men ikke for foreldre som sliter. Det her vil du ikke forstå selv om noen prøver å forklare engang. Anonymkode: a9da9...242 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
DelvisPresley Skrevet 1. desember #229 Del Skrevet 1. desember AnonymBruker skrev (1 minutt siden): Spesielt å ha medlidenhet for ufrivillig barnløse, men ikke for foreldre som sliter. Det her vil du ikke forstå selv om noen prøver å forklare engang. Anonymkode: a9da9...24 Forstår ikke at noen tar livet sitt når man har barn å leve for. Medlidenhet er ikke det samme som forståelse for at de tar selvmord. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 1. desember #230 Del Skrevet 1. desember DelvisPresley skrev (4 minutter siden): Forstår ikke at noen tar livet sitt når man har barn å leve for. Medlidenhet er ikke det samme som forståelse for at de tar selvmord. Det er ikke forståelse for at noen tar selvmord når du bare klarer å forstå en liten gruppe mennesker og ikke den største gruppen. Det er medlidenhet. Anonymkode: a9da9...242 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 1. desember #231 Del Skrevet 1. desember DelvisPresley skrev (23 minutter siden): Forstår ikke at noen tar livet sitt når man har barn å leve for. Medlidenhet er ikke det samme som forståelse for at de tar selvmord. Du er heldig som aldri har vært så psykisk syk, og jeg håper du slipper å oppleve det. Anonymkode: 11689...4c8 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
DelvisPresley Skrevet 1. desember #232 Del Skrevet 1. desember AnonymBruker skrev (7 minutter siden): Du er heldig som aldri har vært så psykisk syk, og jeg håper du slipper å oppleve det. Anonymkode: 11689...4c8 Tro meg, jeg kunne like fort vært død av selvmord. Har opplevd psykisk sykdom på nærere hold og i større omfang enn de aller fleste. Å ha barn innebærer et ansvar om å gjøre alt man kan for å være tilstede for barna sine. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 1. desember #233 Del Skrevet 1. desember DelvisPresley skrev (7 minutter siden): Tro meg, jeg kunne like fort vært død av selvmord. Har opplevd psykisk sykdom på nærere hold og i større omfang enn de aller fleste. Å ha barn innebærer et ansvar om å gjøre alt man kan for å være tilstede for barna sine. Samme her - og jeg klarer veldig godt å forstå at foreldre også kjenner på det å ville ta livet sitt. Anonymkode: a9da9...242 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 1. desember #234 Del Skrevet 1. desember AnonymBruker skrev (39 minutter siden): Spesielt å ha medlidenhet for ufrivillig barnløse, men ikke for foreldre som sliter. Det her vil du ikke forstå selv om noen prøver å forklare engang. Anonymkode: a9da9...242 Det er kanskje lett å tenke at barn = mening, men barn er også mulig kilde til frustrasjon, depresjon og følelse av mislykkethet. Samme med folk som har kjærlig ektefelle og venner som er der for dem. Relasjoner gir mye men krever også ting en kanskje ikke har mye av som deprimert/ suicidal. En kan også få tanker som "de har det bedre uten meg". Motsatt kan man mangle all verdens ting men likevel være blid, fornøyd og konstruktiv. Fordi har man indre trygghet vil det dempe andre impulser, som depressive tanker. Anonymkode: 0ebe5...b43 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 1. desember #235 Del Skrevet 1. desember Folk som har objektivt store vansker eller mangler kan føle stor håpløshet og føle på mye urettferdighet. Det kan legge ekstra til smerten om man er fattig, fysisk utslitt eller i sorg over dårlig livssituasjon. Men har man mye på stell kan man føle mye skam fordi man ikke klarer å verdsette livet og bruke muligheter man har. Man kan føle at man ikke har "lov" til å føle det ille. Noen ser rundt seg at andre tilsynelatende takler liten eller stor motgang bedre enn dem, f.eks å føle at man ikke strekker til som forelder. Ofte vil depresjon kunne komplisere forelderskap fordi man er fjern, nummen, trist, sint eller gjør barna utrygge fordi de merker at foreldrene som smiler falske i uttrykket. Depresjon gjør en ofte enten sløv slik at en underreagerer eller hyperbevisst slik at en overreagerer på ting. Anonymkode: 0ebe5...b43 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 1. desember #236 Del Skrevet 1. desember AnonymBruker skrev (16 minutter siden): Det er kanskje lett å tenke at barn = mening, men barn er også mulig kilde til frustrasjon, depresjon og følelse av mislykkethet. Samme med folk som har kjærlig ektefelle og venner som er der for dem. Relasjoner gir mye men krever også ting en kanskje ikke har mye av som deprimert/ suicidal. En kan også få tanker som "de har det bedre uten meg". Motsatt kan man mangle all verdens ting men likevel være blid, fornøyd og konstruktiv. Fordi har man indre trygghet vil det dempe andre impulser, som depressive tanker. Anonymkode: 0ebe5...b43 Det er lett å tenke, men en skulle jo trodd at folk klarer å tenke litt lengre og forstå at livet ikke er så enkelt at èn ting er en garanti, en fasit, for at livet ikke vil være tungt. Det er så lett å glorifisere noe man ser på som "hellig" eller som den store meningen med livet, når sannheten er noe helt annet. Det han jeg siterer skriver har jeg hørt flere andre si, men ikke så mange eller ofte. Felles for disse er at man har en ensporet tankegang uten nyanser, som gjør at man ikke klarer å se flere sider av en sak, ei det som faktisk er grunnen til at noen kan gå så langt at de tar livet sitt. Det er også manglende forståelse for psykisk sykdom, og naturligvis kjenner man aldri en persons historie eller liv 100% med mindre personen faktisk har delt alt med deg. Jeg vet om foreldre som har tatt livet sitt og jeg aner ikke en dritt om deres situasjon. Ryktene kan gå og folk kan tro de vet alt. Hadde det vært sånn at det å ha barn var oppskriften på lykke så hadde alle foreldre vært lykkelige. Det er de naturligvis ikke og vi ser mange mødre og fedre som ikke har det bra. Barn kan gi livet en ny mening, ja, men det lapper ikke automatisk sammen sår forårsaket av traumer eller dårlige opplevelser i et liv som fører til at man kanskje ikke er helt frisk. Igjen: når det er så jævlig å leve at man velger å forlate livet, da sier det seg selv at det er ille. Man går imot alle instinkter, man tar sitt eget liv, en ikke-naturlig avgjørelse. Det er ikke normalt å utslette seg selv. Så om man gjør det, så er det noe ille til grunns, og man er virkelig ikke feig når man gjør noe så vanvittig krevende som nettopp det å skade seg selv med døden til følge. Og klarer man ikke forstå alt dette, nei, da kjenner jeg at jeg blir oppgitt. Jeg forventer mer av folk i dag. Mer nyanserte tanker, mer refleksjoner, og ikke minst; mer empati. Men dessverre. Anonymkode: a9da9...242 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
DelvisPresley Skrevet 8. desember #237 Del Skrevet 8. desember AnonymBruker skrev (På 1.12.2024 den 4.07): Samme her - og jeg klarer veldig godt å forstå at foreldre også kjenner på det å ville ta livet sitt. Anonymkode: a9da9...242 Fikk nylig vite om ei fra min tidligere skole som tok livet sitt. Noen år eldre enn meg, med barn rundt 10 år. Syns det er vanskelig å skjønne. Folk her i tråden er så forståelsesfulle når det er snakk om folk med barn som tar livet sitt. Men når jeg har skrevet om slike tanker får jeg intet gehør. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå