Hvordan klarer mennesker med små barn å ta sitt eget liv?

[AnonymBruker]

Barn eller ikke barn...De som tar selvmord er borte. De gjenlevende må leve med dette resten av livet. For 20 år siden mistet jeg to nære til selvmord. Jeg glemmer dem aldri. Det vil være en sorg så lenge jeg lever. 

Anonymkode: 98234...f59

[AnonymBruker]

Jeg lurte på det samme som trådstarter spør om. Syntes det var grovt uansvarlig å ta livet sitt når man har barn. Men så fikk jeg alvorlige selvmordstanker selv. Jeg hadde ikke barn. Men jeg var overbevist om at psykologen min ønsket at jeg skulle ta livet mitt slik hun slapp å bruke mer tid på meg. Åpenbart verken mente eller sa psykologen noe i nærheten av det.  Hun ba meg gjentatte ganger om å ikke ta livet mitt og å utsette selvmordsplanene. Men i mitt hode så var det var hun tenkte og da jeg forsøkte å ta livet mitt så var det delvis for å gjøre psykologen fornøyd.  

Anonymkode: b0d3e...1df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.5.2024 den 10.23):

Jeg dømmer ingen. Det må da være lov å spørre .

Anonymkode: 30c8e...8c0

Det finnes flere måter å spørre på. Jeg og opplevde deg som dømmende, jeg har selvmordsforsøk bak meg. Måten du stiller spørsmål på gir avstand og dømming heller enn å åpne opp for å forstå.

Anonymkode: ce4a8...9a0

[AnonymBruker]

Det er vanskelig og forstå når man ikke har vært der selv. Jeg sliter selv og ingen vet det. Jeg lever kun for barna mine sine del, smertene om å såre dem er større enn smertene rundt tanken å leve. Men livet er ikke lett og verden føles tung. 

Jeg hadde en venninne som tok livet sitt i fødselsdepresjon, minste var under året og de andre små, men store nok til å huske hun. Tre barn mistet moren sin den dagen hun valgte som hun gjorde, men hun elsket dem himmelhøyt- hun klarte likevel ikke leve og tenke rasjonellt. Psykisk helse er vanskelig og desverre enda tabu på flere måter. 

Anonymkode: e54bd...632

[GrønnNellik68]

AnonymBruker skrev (På 24.5.2024 den 11.23):

Jeg dømmer ingen. Det må da være lov å spørre .

Anonymkode: 30c8e...8c0

Faktisk enig . Må være love å spørre og folk må ikke la seg krenke av alt. Hvordan skal en få mer informasjon og forståelse for andre mennesker hvis man ikke spør de vanskelige spørsmåla?

[MrsFurbyFurberson]

On 5/24/2024 at 10:11 AM, AnonymBruker said:

Vet om en mor som var i 30 årene, hadde barn i barnehagealder og tok sitt eget liv. Hvordan klarer de å gjøre det mot barna sine? Jeg forstår det ikke.

Anonymkode: 30c8e...8c0

Fordi de er syke. Hjernen deres er syk.

[AnonymBruker]

Jeg ble lagt inn da barnet mitt var litt under ett år. Jeg fikk et sammenbrudd. Vi hadde akkurat kommet hjem fra ferie. Samboer var ute for å handle inn litt mat. Der og da tok jeg ukritisk det jeg hadde  tilgjengelig for jeg måtte jo roe meg ned når jeg var alene med ett så lite barn. Kort fortalt. Jeg havnet på sykehuset for pumping. Ble spurt hvorfor jeg ville ta livet mitt når jeg var mamma til ett lite barn. Vel, jeg ville ikke ta livet mitt. Jeg ville bare få roet meg ned. Ble ikke hørt. Kom hjem etter en natt på sykehuset til ingenting. Ingen oppfølging eller noe som helst. Sammenbruddet kom etter at jeg i årevis hadde fortreng flere overgrep som barn. 

Anonymkode: bd615...092

[AnonymBruker]

De som gjør det er veldig syke og det er helt mørkt. De tror muligens barna får det bedre uten de. Tankene til en som er så syk er sannhet for de. Selv om det ikke er sannhet i det hele tatt. 
veldig trist at folk tar slike valg, og veldig vondt for barna og de som står igjen. Men ikke klandre den syke, for de har nok kjempet en kamp lenge og de har mye smerte. De klarer rett og slett ikke mer. 
Håper det kommer nye medisiner og behandling som er mer effektivt enn det er i dag. Ved dyp depresjon er det ikke bare å tenke seg glad, det skjer en endring i nervebanene i hjernen. Det er nok et helvete for de som har det så vondt. 
 

Anonymkode: e7de1...50c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.7.2024 den 15.47):

Det er vanskelig og forstå når man ikke har vært der selv. Jeg sliter selv og ingen vet det. Jeg lever kun for barna mine sine del, smertene om å såre dem er større enn smertene rundt tanken å leve. Men livet er ikke lett og verden føles tung. 

Jeg hadde en venninne som tok livet sitt i fødselsdepresjon, minste var under året og de andre små, men store nok til å huske hun. Tre barn mistet moren sin den dagen hun valgte som hun gjorde, men hun elsket dem himmelhøyt- hun klarte likevel ikke leve og tenke rasjonellt. Psykisk helse er vanskelig og desverre enda tabu på flere måter. 

Anonymkode: e54bd...632

Tenk på mannen hennes da som satt igjen uten kone og alene med 3 små barn. 
det er mange skjebner. Det må da finnes bedre medisiner snart. Såg et program der de brukte MDMA i et forskning studie der en mann ble relativt frisk fra dyp depresjon. 
Jeg har ei venninne som har dyp depresjon med psykose. Hun har fått elektrosjokk behandlinger nå og føler seg bedre. Håper virkelig det varer og hun får livet sitt tilbake. Ei super dame med små barn, god utdannelse og full jobb. Etter et samlivsbrudd raknet alt. 

Anonymkode: e7de1...50c

[mannor]

AnonymBruker skrev (På 24.5.2024 den 10.11):

Vet om en mor som var i 30 årene, hadde barn i barnehagealder og tok sitt eget liv. Hvordan klarer de å gjøre det mot barna sine? Jeg forstår det ikke.

Anonymkode: 30c8e...8c0

Fordi de er helt overbevist om at barnet vil få det bedre uten sin mor 

[AnonymBruker]

Jeg planla å ta livet mitt i desember. Da var jeg så nedbrutt og utslitt at jeg ble overbevist at med meg ute av bilde ville barna få en bedre og flinkere mor. En som alltid hadde overskudd, var der for de blabla.

 

fikk heldigvis akutt time til dps da eks samboer tilfeldigvis oppdaget at mine mest sette YouTube videoer var kirurgisk operasjon arm som ikke lot meg ifred.

kom meg over kneiken og fatter ikke idag at jeg kunne havne så langt nede 

Anonymkode: b2e6b...5f9

[Tradegy]

Fordi man har en absurd idé om at små barn erindrer mindre og dermed får mindre traumer. 

Så mørke tanker, evner ikke å reflektere og skjer gjerne brått.

Men; å bli aktivt forlatt, setter ofte sorgnivået høyere enn man aner. Kompleks bearbeiding fordi man har så altfor mange spørsmål.

At man ikke skjønner, er forøvrig et sunnhetstegn. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg planla å ta livet mitt i desember. Da var jeg så nedbrutt og utslitt at jeg ble overbevist at med meg ute av bilde ville barna få en bedre og flinkere mor. En som alltid hadde overskudd, var der for de blabla.

 

fikk heldigvis akutt time til dps da eks samboer tilfeldigvis oppdaget at mine mest sette YouTube videoer var kirurgisk operasjon arm som ikke lot meg ifred.

kom meg over kneiken og fatter ikke idag at jeg kunne havne så langt nede 

Anonymkode: b2e6b...5f9

Hva skjedde på den akutt timen som gjorde att du snudde? 
veldig bra du kom deg over kneiken

Anonymkode: e7de1...50c

[AnonymBruker]

On 5/24/2024 at 10:11 AM, AnonymBruker said:

Vet om en mor som var i 30 årene, hadde barn i barnehagealder og tok sitt eget liv. Hvordan klarer de å gjøre det mot barna sine? Jeg forstår det ikke.

Anonymkode: 30c8e...8c0

Jeg har ikke lest annet enn hovedinnlegget. Vil tro hun tenkte hun ga de et bedre liv ved å dø. Har selv vært så langt nede at jeg har tenkt i sånne baner. At de ville fått det bedre uten meg.  

Anonymkode: 91d5d...8e5

[AnonymBruker]

Først må man forstå hvordan folk kan ta sitt eget liv i det store og det hele. 
Det med selvmord tror jeg er noe folk bare ikke forstår om de ikke har vært der selv. 
Jeg var på et kurs en gang, og der var det en som sa det så bra; -det kan være mer som noe som skjer med en, enn noe en velger å gjøre.

De kan oppleve det som ikke å ha et valg. Å fortsette er umulig. 
 

I tillegg til det mange her skriver, de kan være helt, HELT overbeviste om at barna får det bedre uten dem. De kan føle at de MÅ gjøre det, at det er til barnets beste. 
Man må ikke glemme at de som gjør dette er veldig syke, at de ikke bare tar en rasjonell avgjørelse om å gjøre noe sånt med et friskt sinn. 

Og man må ikke glemme at sannsynligvis har de det så vondt som en som stiller spørsmålet «hvordan kan de gjøre det» aldri en gang kan fatte eller forestille seg er mulig💔
 

 

Anonymkode: 8fa95...a9f

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med psyken av og på hele livet pga min egen barndom. Jeg visste derfor viktigheten av å ha gode og støttende foreldre, siden jeg ikke hadde det selv. Likevel ble jeg så alvorlig syk etter fødsel at jeg bare ville ta mitt eget liv. Heldigvis var babyen puppegal og tok ikke flaske, så jeg ble besatt av at jeg ikke kunne forlate baby som trengte maten sin. 

Anonymkode: 82edc...c46

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.7.2024 den 23.44):

Jeg planla å ta livet mitt i desember. Da var jeg så nedbrutt og utslitt at jeg ble overbevist at med meg ute av bilde ville barna få en bedre og flinkere mor. En som alltid hadde overskudd, var der for de blabla.

 

fikk heldigvis akutt time til dps da eks samboer tilfeldigvis oppdaget at mine mest sette YouTube videoer var kirurgisk operasjon arm som ikke lot meg ifred.

kom meg over kneiken og fatter ikke idag at jeg kunne havne så langt nede 

Anonymkode: b2e6b...5f9

Ser at du har skrevet dette og tråden fremdeles står. Da er det vel greit at jeg også skriver. I 2021 var jeg suicidal omtrent hele sommeren, jeg kikket rundt meg etter muligheter for å ende alt. Så etter vann eller trailere som kom kjørende. Men jeg hadde det aldri i meg. I 2024 har jeg fortsatt ofte mørke tanker som i at jeg tenker på "det", men ikke så overveldende som i 2021.

Nå handler tråden om de med barn, men jeg er altså barnløs. Tror barn hadde vært en beskyttende faktor for min del, siden ensomhet er grunnen til at JEG sliter.

Anonymkode: 51c60...8bc

[Gjest Heftig]

Nå lever jeg og har ingen alvorlige forsøk bak meg men har stått på kanten av stupet noen ganger + innlagt på sykehus en gang etter forsøk. Og det er ikke tanken på foreldre, venner, daværende kjæreste eller noe sånt som har "reddet" meg. 

Når man er så langt nede at man ikke vil være her lenger så er man også overbevist om at alle vil ha det bedre uten en. Dette kan være kjempe vanskelig for den vanlige mannen/dama i gata å forstå, fordi de fleste vet jo at de rundt en er glad i en og at en har verdi. Når man ikke orker mer ser man ikke sin egen verdi og da heller ikke at andre faktisk kan bli lei seg for at en tar livet av seg. Tro det eller ei. Det sier litt om hvor sterk den psykiske smerten faktisk er. 

Så må man også huske at noen tar livet av seg fordi de har gjort ting i livet som de angrer sterkt på og ikke klarer å rømme fra. Typ alvorlig kriminalitet eller forbrytelser som vil forfølge de resten av livet, eller en livsstil/seksualitet som de ikke kan leve med. For eksempel pedofili, langvarig rusmisbruk osv. Enorm økonomisk gjeld til det punktet hvor man ikke får det nedbetalt i løpet av livet, samt svært uheldig jobbsituasjon og livssituasjon generelt, fattigdom og lignende er ikke uvanlig årsak i resten av verden.

Mange av oss lever for andre. Familie, venner, jobb, det som er. Noen av oss lever ikke for noen. Noen av oss er i tillegg syke, og da blir livet vanskelig. 

Selvsagt er det grusomt når foreldre tar livet av seg. Det skaper store sår hos barn. Men det er ikke uforståelig at det skjer, det er trist for alle parter. Mitt største mareritt er å miste noen av mine nærmeste til selvmord. Kan ikke forestille meg hvor jævlig det er, og om du ikke sliter med psykisk sykdom eller selvmordstanker: prøv å sett deg inn i det å faktisk skulle TA SITT EGET LIV. Se for deg å skulle ta noen andres liv. Helt usannsynlig, uvirkelig, umulig, sant? Vel, noen gjør det... 

Et selvmord burde være en stor oppvekker for folk flest da det er et veldig tydelig tegn på at du vet ingenting om hva som foregår i livet til andre. Vi alle ser kun fasade, vi vet absolutt ingenting om hva som skjer i hodet til andre, vi kjenner lite til fortiden deres selv om vi kjenner personen godt. Vi vet ingenting, likevel later vi stadig vekk som om vi vet alt. 

 

Endret 16. juli 2024 av Heftig

[Nowayback]

Heftig skrev (1 time siden):

Nå lever jeg og har ingen alvorlige forsøk bak meg men har stått på kanten av stupet noen ganger + innlagt på sykehus en gang etter forsøk. Og det er ikke tanken på foreldre, venner, daværende kjæreste eller noe sånt som har "reddet" meg. 

Når man er så langt nede at man ikke vil være her lenger så er man også overbevist om at alle vil ha det bedre uten en. Dette kan være kjempe vanskelig for den vanlige mannen/dama i gata å forstå, fordi de fleste vet jo at de rundt en er glad i en og at en har verdi. Når man ikke orker mer ser man ikke sin egen verdi og da heller ikke at andre faktisk kan bli lei seg for at en tar livet av seg. Tro det eller ei. Det sier litt om hvor sterk den psykiske smerten faktisk er. 

Så må man også huske at noen tar livet av seg fordi de har gjort ting i livet som de angrer sterkt på og ikke klarer å rømme fra. Typ alvorlig kriminalitet eller forbrytelser som vil forfølge de resten av livet, eller en livsstil/seksualitet som de ikke kan leve med. For eksempel pedofili, langvarig rusmisbruk osv. Enorm økonomisk gjeld til det punktet hvor man ikke får det nedbetalt i løpet av livet, samt svært uheldig jobbsituasjon og livssituasjon generelt, fattigdom og lignende er ikke uvanlig årsak i resten av verden.

Mange av oss lever for andre. Familie, venner, jobb, det som er. Noen av oss lever ikke for noen. Noen av oss er i tillegg syke, og da blir livet vanskelig. 

Selvsagt er det grusomt når foreldre tar livet av seg. Det skaper store sår hos barn. Men det er ikke uforståelig at det skjer, det er trist for alle parter. Mitt største mareritt er å miste noen av mine nærmeste til selvmord. Kan ikke forestille meg hvor jævlig det er, og om du ikke sliter med psykisk sykdom eller selvmordstanker: prøv å sett deg inn i det å faktisk skulle TA SITT EGET LIV. Se for deg å skulle ta noen andres liv. Helt usannsynlig, uvirkelig, umulig, sant? Vel, noen gjør det... 

Et selvmord burde være en stor oppvekker for folk flest da det er et veldig tydelig tegn på at du vet ingenting om hva som foregår i livet til andre. Vi alle ser kun fasade, vi vet absolutt ingenting om hva som skjer i hodet til andre, vi kjenner lite til fortiden deres selv om vi kjenner personen godt. Vi vet ingenting, likevel later vi stadig vekk som om vi vet alt. 

 

Problemet er at "vekkeren" varer bare en stund før man er tilbake til normalen.

Jeg har ikke barn, men er helt klart i "faresonen" hva temaet angår. For meg handler det om å verne familien for enda mer smerte. Lever først og fremst for andre, og ikke meg selv.

Når jeg hører/leser om andre som har tatt livet sitt, f.eks dødsannonser i avisen føler jeg mest lettelse. At personen sikkert har hatt det tungt og nå slipper mer smerte.

[AnonymBruker]

Ikke spør. Jeg vet ikke. Faren min tok livet av seg da jeg var et par måneder gammel. 

Anonymkode: bd615...092