Tatovering av avdød eks

[Pingvinen]

AnonymBruker skrev (På 22.5.2024 den 14.45):

TS her:

De var sammen når hun døde, ja, beklager feil bruk av ordet eks!

Da har ikke barn sammen, og var sammen i fire år. 

Jeg er enig i den over som sier at det jo er en fin påminnelse om hvor dypt mannen kan elske, da. Jeg skal jobbe mer med å hekte tak i den tanken.

Han har allerede en håndfull tatoveringer som hedrer henne med symboler og ord (kan ikke gå i detalj mtp gjenkjennelighet). De har jeg absolutt ingen problemer med. For min del er det bare tanken på å legge hodet mitt på ansiktet hennes hver dag som gjør noe med meg. Men jeg skal som sagt jobbe med saken!

Anonymkode: dedc1...5fa

Hadde vært greit på armen eller lignende. Men ikke på brystet. Vil ikke se hennes ansikt under sex, når en ligger i armkroken ol. Da måtte han isåfall hatt t skjorte på. Han dyrker sorgen, og det er ikke sunt. Dette bør han bearbeide. 

Endret 24. mai av Pingvinen

[AnonymBruker]

Har han fortalt noe om hvorfor han vil ha en sånn tatovering, hvorfor ikke de andre hyllestene er nok?

Anonymkode: 3e138...0ab

[AnonymMisbruker]

On 5/22/2024 at 2:18 PM, AnonymBruker said:

Hei!

Jeg har nylig blitt sammen med en mann som mistet sin kjæreste brått og uventet i en tragisk hendelse for to år siden. Vi begynte å date rett før jul, og ble enige om å kalle oss kjærester rundt påsketider.

Allerede når vi datet var han åpen om at han ønsket en tattovering av sin avdøde eks på brystet. Han hadde ikke orket å gjøre dette umiddelbart etter hennes død, men nå følte han seg klar, og dette var han helt tydelig på at han kom til å gjøre i løpet av året. Jeg viste forståelse for at han ønsket dette, og synes jo i utgangspunktet at dette er en fin ting av ham å gjøre.

For et par uker siden fortalte han meg at han hadde bestilt timen for tatoveringen. Jeg ble ikke veldig overrasket, siden jeg var klar over at dette kom. Men selvfølgelig - som hans kjæreste vekker det jo også en del smerte/ubehag i meg å vite at jeg kommer til å se hennes ansikt på en del av hans kropp som jeg elsker, og som jeg har et nært forhold til. 

Nå er jo dette en ganske snever problemstilling - men er det noen der ute som har noen tips til hvordan jeg kan håndtere disse såre følelsene? Han er kjempeforståelsesfull når jeg har forklart at dette gjør vondt for meg, og jeg føler jeg kan snakke godt med han om det meste. Men jeg ønsker ikke å legge mine vonde tanker og følelser rundt dette over på han. Jeg har forklart hva jeg føler på en måte som jeg tror opplevdes fin og tydelig for begge - nå ønsker jeg rett og slett å få håndtert det jeg kjenner på på egenhånd.

Det er selvfølgelig ikke et option å be han revurdere å gjøre dette, bare så det er sagt.

 

 

Anonymkode: dedc1...5fa

Eh.. Greit nok å sørge, men hva gjør folk i forhold når de fortsatt sørger? 

Og å tatovere det er litt... Fjortiss. 

[AnonymBruker]

On 5/22/2024 at 3:11 PM, AnonymBruker said:

Hadde jeg gitt han det ultimatumet er forholdet garantert over, såpass tydelig er han. Det ville drepe hans følelser for meg tvert. Noe jeg forstår. Så er risikoen også at det at han gjør dette dreper mine følelser for han, fordi min usikkerhet rundt min plass i hans hjerte blir såpass stor…. Men som sagt: Jeg skal gjøre alt hva jeg kan for at det ikke skjer.

Anonymkode: dedc1...5fa

Det du skriver her (og i de andre innleggene dine) forteller én ting: at du vil godta en planlagt tatovering som betyr mer for ham enn hva du gjør. For det han tilbyr deg er å være en slags annenhustru i et polygamt forhold der førstehustruen er opphøyd til en evig helliggjort status du aldri kan måle deg med.

Ingen av dere er klare for noe forhold slik dere nå holder på, dere har begge en del å jobbe med: han - med en komplisert sorg som har blitt til en sykelig besettelse; du - med en del selvutslettelsestendenser.

Husk også på dette: at det du ikke helt liker angående kjæresten selv når du er full av forelskelse, vil drive deg fra vettet senere når forelskelsesrusen roer seg. Spesielt om du i mellomtiden har strukket deg ekstra langt for kjærestens skyld.

Anonymkode: 07418...b2a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

På ett tidspunkt går sorg over til å være noe syklig, og det er også definert som en diagnose i andre land. 
Det er generelt anbefalt oppsøke hjelp dersom man fortsatt sitter dypt i sorg etter ett halvt år. 

Ingen sier at livet blir det samme. Men hvis du innleder ett nytt forhold så kan du ikke sitte å tviholde på sorgen, da må du faktisk prøve gå videre. Gå videre betyr ikke at man skal glemme, det betyr ikke at savnet stopper, det betyr ikke fjerne alle minner. Men på ett tidspunkt må man begynne bearbeide sorgen, og velge leve videre. 

Anonymkode: 346b7...c5f

En sorg varer mer enn et halvt år for mange. Som jeg sier ; det er ikke andre som skal definere når man skal " avslutte " sorgen eller hvilken form sorgen skal ta. Jeg sa og at begge parter må vurdere om man skal satse på forholdet og jeg mener definitivt ikke at man skal forandre på sorgprosessen for en ny partner. Godta ting som det er eller la være å bli i forholdet. 

Anonymkode: ae9dc...b6d

[AnonymBruker]

Nei, dette synes jeg er så teit at jeg hadde nok gått fra han. Kjempefint at han ønsker å gjøre det for seg selv, for å minnes eller hedre henne. Tipp topp, men for meg virker det likevel noe hensynsløst overfor ny partner. Han må jo forstå at det er rart å skulle stirre inn i ansiktet til hans avdøde kjærlighet under sex. Så morbid og merkelig. Som å ha en trekant med mannen og kjæresten han mistet.

Ville absolutt støttet en annen form for markering, selv om jeg ikke er så glad i tatoveringer. Ville nok luftet at tatoveringer av ansikt i 10/10 tilfeller ser helt annerledes ut enn virkeligheten var, og  vist til noen skrekk-eksempler på internett. 

Anonymkode: 0739a...764

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

En sorg varer mer enn et halvt år for mange. Som jeg sier ; det er ikke andre som skal definere når man skal " avslutte " sorgen eller hvilken form sorgen skal ta. Jeg sa og at begge parter må vurdere om man skal satse på forholdet og jeg mener definitivt ikke at man skal forandre på sorgprosessen for en ny partner. Godta ting som det er eller la være å bli i forholdet. 

Anonymkode: ae9dc...b6d

Ingen har da vel sagt at sorgen ikke kan vare lengre! Det er kraften av sorg som er dilemma her! Ingen har snakket om å avslutte sorgen! Men hvis du er så dypt inne i sorgen at du selv to år senere setter din avdøde foran den du påstår du er stormforelsket i, da har sorgen tatt overhånd.

Det er helt greit sørge lenge, men etter to år bør man klare se grensene mellom sunt savn og sorg, og en syklig dyrking av sorg og gudommelige dyrking av den avdøde...

Det TS beskrive er langt i fra en sunn sorgprosess.

Anonymkode: 346b7...c5f

[Gjest ZarahSweet]

6 hours ago, AnonymBruker said:

Ingen har da vel sagt at sorgen ikke kan vare lengre! Det er kraften av sorg som er dilemma her! Ingen har snakket om å avslutte sorgen! Men hvis du er så dypt inne i sorgen at du selv to år senere setter din avdøde foran den du påstår du er stormforelsket i, da har sorgen tatt overhånd.

Det er helt greit sørge lenge, men etter to år bør man klare se grensene mellom sunt savn og sorg, og en syklig dyrking av sorg og gudommelige dyrking av den avdøde...

Det TS beskrive er langt i fra en sunn sorgprosess.

Anonymkode: 346b7...c5f

Word.

[Fremmed fugl]

AnonymBruker skrev (På 23.5.2024 den 21.06):

Mitt poeng er att det må skje i eget tempo og på egen måte. Ingen kan si hvordan det er riktig å sørge og begge bør her vurdere forholdet i stedet for å tvinge ting inn på hverandre. De er ikke på bølgelengde ang noe som er viktig for begge og da er det beste å gå hver sin veg. 

Jeg ville ikke i min villeste fantasi sagt noe om hvordan noen sørget og jeg ville støtt bort folk som prøvde å si at jeg måtte gå videre når jeg ikke var klar for det. Og livet blir sjelden det samme etter en slik sorg, man må starte et nytt liv og ikke gå tilbake til det gamle. 

Anonymkode: ae9dc...b6d

Selvfølgelig vil jeg si til noen som jeg ser har en skadelig utvikling av en sorgereaksjon. Det er det som er å være medmenneskelig. Av og til trenger mennesker hjelp.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.5.2024 den 13.33):

Man blir aldri ferdig med noen nære og kjære som dør! Skjønner du ikke det så har du ikke mista noen veldig nære. 

Anonymkode: ae9dc...b6d

Min far som var 41 år gift med min mor har 3 år etter henne død hverken tatoveringer av henne på kroppen eller klærne hennes i skapet. Han går riktignok med gifteringen, men så dater han ingen ny dame, heller. Det er han ikke klar for. 

Når man sørger hardere over et 4 års samboerskap enn andre gjør etter å ha mistet sin faktiske livspartner gjennom 4 tiår, trenger man hjelp. Ikke flere tatoveringer. 

Anonymkode: 94f94...2cf

[AnonymBruker]

Selvfølgelig skal man ha respekt for avdøde, og de med sorg. Men det kan virke som om typen her dyrker sorgen. Mange har mistet kjære, uten at hele fremtiden skal preges av tapet. Her er det mange bilder, klær, årsmarkeringer og tatoveringer. Egentlig lite, eller ingen, plass til en ny kvinne. Tror jeg hadde latt ham leve i fortiden, og funnet meg selv en som ønsket en fremtid.

Anonymkode: c24b7...3ba

[AnonymBruker]

Google «Komplisert sorg». 
Sorg kan ta veldig mange år, men når sorgen blir et hekt blir det sykelig. 
La ham sørge så lenge han vil, men vær klar over at det du beskriver her høres mer ut som tvangstanker enn sorg…! 

Håper du etter denne tråden greier å ha en ny samtale med ham om dette! For han ødelegger hele sin fremtid (ikke bare med deg) om han velger å gjennomføre..
Evt vise ham tråden! Kanskje han får noe å tenke på?

Anonymkode: b36fc...78c

[AnonymBruker]

Herregud nei.

Anonymkode: efdfb...ff7

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg hadde spurt om han kynne vurdert dette et annet sted på kroppen. 

Jeg kjenner på meg at brystet hadde føltes litt feil for min del. 

Hadde han evnt hatt en slik tatoering når vi ble sammen. Hadde jeg nok følt litt annerkedes på det enn at han skal ta en slik etter vi ble sammen. Det ville jeg nok ha følt litt på som et tråkk på våres forhold, og lurt litt på om han egentlig var klar for et forhold med meg eller om jeg var bare en trøst.  

Utover det hadde jeg ikke hatt noe problem ved at han fortsatt savner en avdød  partner. Jeg bare hadde syntes den tatoverings greia ble litt mye

Anonymkode: ce53c...04b

[AnonymBruker]

Jeg hadde faktisk ikke blitt sammen med en som dyrket sin avdøde partner. Her er det jo snakk om en mann som aktivt dyrker kjærligheten og sorgen til den tidligere kjæresten. Det sier seg selv at den nye er kjekk å ha, for han kan jo ikke ligge med den gamle. Hvem tenker han på under sex? Hvem drømmer han om? Nei, denne fyren hadde jeg aldri bygget mitt eget liv rundt. 
 

Det er virkelig synd på han som mistet sin kjæreste. Samtidig tror jeg han elsker henne mye høyere nå enn han gjorde da, for nå han kan forme minnene og tankene slik han vil. Det er helt utilgivelig å dyrke et annet menneske på denne måten når man samtidig sier at man elsker sin nåværende kjæreste. 
 

TS har forsvunnet, og det er kanskje like greit. Håper det går bra med TS etter denne tatoveringen er tatt. Håper hun tenker seg om en ekstra gang før hun tar forholdet videre. 

Anonymkode: bf0f6...4a2

[AnonymBruker]

Nå er jeg mann, men en dame som skulle tatovere bilde av eksen sin på brystet hadde jeg ikke engang beholdt som fuckfriend.

Hun gjør selvsagt som hun vil, men det gjør jeg også.

Bare tenk deg misjonæren… med et tatovert portrett av eksen rett i glaningen… 😂😂😂

Anonymkode: 50440...09f

[AnonymBruker]

TS her. 
 

Jeg hadde en lengre prat med ham på FaceTime i helgen, og en ny prat i dag. Jeg opplevde at jeg fikk forklart at denne tatoveringen gjør meg vondt da den er av ansiktet hennes og plassert så synlig på en for meg kjær del av overkroppen. Jeg sa at brystet hans og armene hans fra dag en har gitt meg en følelse av trygghet, av å være hjemme, og at den følelsen nå går tapt for min del, og at dette igjen gjør at jeg er usikker på om jeg vil fortsette.
 

Han sier at han forstår meg og er lei for at jeg har det vondt, men at det for han ikke er noen annen måte å få en closure på, og er klar på at dette må gjøres. Han skulle egentlig komme til meg i morgen, og vi skulle ha to overnattinger sammen, men han er nå usikker på om han vil. Han virket frustrert, og ga uttrykk for at han opplevde dette som et ultimatum. Jeg har sagt at det absolutt ikke er noe ultimatum. Har forklart at jeg gjerne vil treffe han, at jeg ikke ønsker å gjøre det slutt, men at det samtidig har vært viktig for meg å kommunisere hvilke emosjonelle omkostninger det å prøve å jobbe rundt dette har for meg, og hvilke konsekvenser dette kan ha for forholdet vårt. 

Hvis konklusjonen hans er at han ikke orker å treffe meg nå, og at det blir for slitsomt for han at jeg uttrykker mine tanker og følelser, så har vi jo virkelig ingen fremtid sammen, tenker jeg. Uansett hva som skjer er det ganske tydelig for meg at han ikke har klart å bevege seg videre fra dette tragiske tapet i så stor grad som han sier. 
 

Bare så det er sagt: Jeg er fullstendig knust. Samtidig er jeg lettet over å ha gitt uttrykk for hva jeg føler på en måte jeg virkelig står inne for. 
 

Takk for alle gode innspill i denne tråden. Har ikke hatt kapasitet til å svare på alt, men har lest alle kommentarer og tatt ting til meg. ❤️

 

Anonymkode: dedc1...5fa

[Melus]

Det er veldig bra at du har fortalt han hva du føler og hva dette vil gjøre med deg. At han allikevel velger å gjøre det, og i tillegg blir frustrert over følelsene dine og ikke orker å treffe deg forteller meg at han er ekstremt egoistisk og selvsentrert. 

[Gjest ZarahSweet]

36 minutter siden, Melus said:

Det er veldig bra at du har fortalt han hva du føler og hva dette vil gjøre med deg. At han allikevel velger å gjøre det, og i tillegg blir frustrert over følelsene dine og ikke orker å treffe deg forteller meg at han er ekstremt egoistisk og selvsentrert. 

🙏

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

TS her. 
 

Jeg hadde en lengre prat med ham på FaceTime i helgen, og en ny prat i dag. Jeg opplevde at jeg fikk forklart at denne tatoveringen gjør meg vondt da den er av ansiktet hennes og plassert så synlig på en for meg kjær del av overkroppen. Jeg sa at brystet hans og armene hans fra dag en har gitt meg en følelse av trygghet, av å være hjemme, og at den følelsen nå går tapt for min del, og at dette igjen gjør at jeg er usikker på om jeg vil fortsette.
 

Han sier at han forstår meg og er lei for at jeg har det vondt, men at det for han ikke er noen annen måte å få en closure på, og er klar på at dette må gjøres. Han skulle egentlig komme til meg i morgen, og vi skulle ha to overnattinger sammen, men han er nå usikker på om han vil. Han virket frustrert, og ga uttrykk for at han opplevde dette som et ultimatum. Jeg har sagt at det absolutt ikke er noe ultimatum. Har forklart at jeg gjerne vil treffe han, at jeg ikke ønsker å gjøre det slutt, men at det samtidig har vært viktig for meg å kommunisere hvilke emosjonelle omkostninger det å prøve å jobbe rundt dette har for meg, og hvilke konsekvenser dette kan ha for forholdet vårt. 

Hvis konklusjonen hans er at han ikke orker å treffe meg nå, og at det blir for slitsomt for han at jeg uttrykker mine tanker og følelser, så har vi jo virkelig ingen fremtid sammen, tenker jeg. Uansett hva som skjer er det ganske tydelig for meg at han ikke har klart å bevege seg videre fra dette tragiske tapet i så stor grad som han sier. 
 

Bare så det er sagt: Jeg er fullstendig knust. Samtidig er jeg lettet over å ha gitt uttrykk for hva jeg føler på en måte jeg virkelig står inne for. 
 

Takk for alle gode innspill i denne tråden. Har ikke hatt kapasitet til å svare på alt, men har lest alle kommentarer og tatt ting til meg. ❤️

 

Anonymkode: dedc1...5fa

Det å stille et ultimatum i denne saken er helt innafor tenker jeg. Han har tydeligvis ikke gått videre når han setter hennes minne foran den han er i et forhold med. Du er her, hun er ikke, han burde klamret seg fast i deg for harde livet istedenfor å skyve deg bort pga minnet til en død kjæreste.

Anonymkode: 51ece...e83