Har du og blitt mer introvert med alderen ?

[AnonymBruker]

I tennårene og i tidlig 20-årene var jeg all over the place. Elsket å være med folk, fant på masse med venner og engasjerte meg i foreninger etc. ville jobbe med mennesker og utdannet meg som lærer. 
 

32 år: Har kontorjobb foran en skjerm og spiser helst lunsjen alene med podcast. Foretrekker mitt eget selskap, og har ikke behov for å møte venner mer enn én gang i uka i tillegg til å være med kjæresten som fyller mye av mitt sosiale behov. Jeg blir særere og særere og gidder ikke snakke med mennesker (f.eks på jobb) jeg egentlig ikke er interessert i livet til eller har noe behov for å ha en samtale med. Drar tidlig fra fester og får ikke noe ut av settinger hvor alle skal bare le og være glade og ha det jovvialt og overfladisk 😆 Har blitt så selektiv og har få, men gode venner. Det er ganske behagelig, men det har skjedd så plutselig😅 Skal sies at jeg hadde et par år med en kraftig depresjon som kanskje gjorde at jeg roet meg. 

Har du merket en endring i deg selv slik? 

 

Anonymkode: 6edbe...40d

[AnonymBruker]

Jeg er helt lik. Har mye større behov for alenetid enn jeg hadde før, elsker å ha dager uten noenting på agendaen 😅 Jeg har en veldig sosial jobb, er rundt mennesker hele dagen, så når jeg kommer hjem er det deilig å bare være meg selv. Sitter gjerne hjemme med en bok lørdagskveld og hører naboene ha fest/vorspiel, er alltid like glad for at jeg slipper 🤭

Anonymkode: b929f...b14

[Fjugur]

Absolutt! Søker mer og mer "fred og ro" og foretrekker å være alene med mitt fremfor å være sosial. Er allikevel litt sosial innimellom, føler jeg MÅ... det forventes at jeg blir med på festligheter etc, men jeg er ikke lenger festens "midtpunkt" for jeg er mye roligere og mer stille av meg, går også gjerne tidlig hjem
-Dette blir egentlig "verre og verre" for hvert år... merker det selv og må anstrenge meg for å bli med på ting

Endret 22. mai av Fjugur

[Tabris]

Her også. Jeg blir bare mer og mer introvert med alderen.

Litt henger nok også sammen med at da jeg var ung og flyttet ut så var jeg også single. Dvs at jeg hadde jo alenetid hele tiden bortsett fra hvis jeg reiste ut eller fikk besøk. Så jeg fikk dekket behovet mitt mer enn nok. Jeg hadde antagelig hatt mer behov for å være sosial hvis jeg ikke hadde hatt samboer som jeg har nå.

[AnonymBruker]

Var konstant med folk fra tidlig tenårene til 30-tallet kom. 

Da kom ungen, og alt roa seg betraktelig ned. Nå er jeg helt hjemme 😅 Kan fint reise og slikt, men å være med andre enn familie skjer meget sjeldent. Har ny i en liten by, så det går ganske automatisk siden jeg ikke kjenner noen her 😄

Anonymkode: c26ef...884

[Etk]

Jepp! Og jeg elsker det! Egentid er sååå viktig for meg!

[Irak]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

I tennårene og i tidlig 20-årene var jeg all over the place. Elsket å være med folk, fant på masse med venner og engasjerte meg i foreninger etc. ville jobbe med mennesker og utdannet meg som lærer. 
 

32 år: Har kontorjobb foran en skjerm og spiser helst lunsjen alene med podcast. Foretrekker mitt eget selskap, og har ikke behov for å møte venner mer enn én gang i uka i tillegg til å være med kjæresten som fyller mye av mitt sosiale behov. Jeg blir særere og særere og gidder ikke snakke med mennesker (f.eks på jobb) jeg egentlig ikke er interessert i livet til eller har noe behov for å ha en samtale med. Drar tidlig fra fester og får ikke noe ut av settinger hvor alle skal bare le og være glade og ha det jovvialt og overfladisk 😆 Har blitt så selektiv og har få, men gode venner. Det er ganske behagelig, men det har skjedd så plutselig😅 Skal sies at jeg hadde et par år med en kraftig depresjon som kanskje gjorde at jeg roet meg. 

Har du merket en endring i deg selv slik? 

 

Anonymkode: 6edbe...40d

Jeg er mer komfortabel med å være for meg sjøl i perioder så det går fint. Venner i sosiale sammenhenger er en bonus, men ikke et must 🌞. 

[svartkatt]

Dere er ikke bare blitt mer voksne da? 

[AnonymBruker]

Ja er det korte svaret.

Anonymkode: c586e...224

[AnonymBruker]

Ja!

Anonymkode: 6a0cd...59c

[Million]

Ja, det har jeg blitt. Før var en helg uten sosiale sammenkomster gørr kjedelig, så det var alltid noe på gang i helgene, og jeg snakket i telefonen med venninner omtrent daglig. Dette var typisk i tjueårene og opp i tredveårene. Etter hvert avtok det veldig.

Det kan gå uker mellom hver gang jeg treffer venninner nå de siste årene, både fordi jeg har flyttet, men også fordi jeg rett og slett bare liker å være i ro og fred hjemme. 

Endret 22. mai av Million

[AnonymBruker]

og vent til du blir 60. 

kan gå uker mellom hver gang jeg aktivt oppsøker sosiale settinger.

trives godt for meg selv, leser en del, noe hobby. 

Anonymkode: c2ff8...d9d

[AnonymBruker]

Da jeg var i 20årene elsket jeg å møte nye folk på fest!

Nå er jeg snart 40 og jeg syns folk flest er komplette idioter.

Så har vel blitt introvert av mange års erfaring kan man si. Blir dritlei folk før lunsj allerede for å si det sånn😂 

Hadde det ikke vært for at folk flest er irritetende idioter så hadde jeg sikkert fortsatt vært like ekstatisk over å møte nye folk. 

Anonymkode: 0df66...228

[Ishwanvile]

Absolutt! Blir mindre og mindre interessert i å forholde meg til andre mennesker. Lite interesse av å mingle og smalltalk. 
 

[AnonymBruker]

Nei. Har vel på en måte blir mer utrovert. Men det handler om trygghet i seg selv med alderen. Ikke hvorvidt jeg sprer meg over alle sosiale flater til enhver tid. Det har jeg aldri gjort uansett. Har alltid trengt stunder med fred og ro alene. Jeg trenger fortsatt en god dose sosialt jevnt over, men avgrenser meg bedre etter behov og egenomsorg. 

Anonymkode: a8c2b...59f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

I tennårene og i tidlig 20-årene var jeg all over the place. Elsket å være med folk, fant på masse med venner og engasjerte meg i foreninger etc. ville jobbe med mennesker og utdannet meg som lærer. 
 

32 år: Har kontorjobb foran en skjerm og spiser helst lunsjen alene med podcast. Foretrekker mitt eget selskap, og har ikke behov for å møte venner mer enn én gang i uka i tillegg til å være med kjæresten som fyller mye av mitt sosiale behov. Jeg blir særere og særere og gidder ikke snakke med mennesker (f.eks på jobb) jeg egentlig ikke er interessert i livet til eller har noe behov for å ha en samtale med. Drar tidlig fra fester og får ikke noe ut av settinger hvor alle skal bare le og være glade og ha det jovvialt og overfladisk 😆 Har blitt så selektiv og har få, men gode venner. Det er ganske behagelig, men det har skjedd så plutselig😅 Skal sies at jeg hadde et par år med en kraftig depresjon som kanskje gjorde at jeg roet meg. 

Har du merket en endring i deg selv slik? 

 

Anonymkode: 6edbe...40d

Absolutt. Jeg har gradvis blitt mer og mer innadvent og søker i stor grad å være alene.

Jeg var også utpreget sosial i ungdommen og som ung voksen. Var redd for å gå glipp av hver minste ting som skjedde. Da fikk jeg energi av å være med andre og kjedet meg alene.

Nå unngår jeg det meste av sosiale sammenkomster så langt det lar seg gjøre. Jeg treffer vennene mine 2 ganger i året. En samling rundt juletider og en på sommeren. Å være med andre mer en nødvendig stjeler nå energi. Min favoritt tid i året nå, er de turene jeg får til på fjellet langt fra folk. Bikkja, telt og fiskestang og vandre i noen dager til fjells. Mobilen legges igjen hjemme.
 

Mellom familie og jobb er mitt sosiale behov mer en dekket. 

Anonymkode: 3ff5a...408