Overvektig - blind på egen kropp?

[AnonymBruker]

Jeg har en bmi på 28, er 168 cm høy. La på meg mye under graviditet, fikk av alt minus 3-4 kg, så ble jeg gravid på nytt og var enda noen kg tyngre etter den graviditeten. Så jeg er jo godt innafor overvektig. Jobber med saken, og har gått ned noen kg nå siste måneden.

"Problemet" er at jeg ofte tenker at jeg ikke ser så overvektig ut. Jeg vet jo jeg er det, og kan ta et godt håndtak på magen, men jeg er forholdsvis "fast" og ingenting som henger å dingler om dere forstått. Føler jeg ikke ser så mye større ut enn før, og bruker mye av de samme klærne som jeg brukte når jeg var noen kg lettere. Føler heller ikke jeg ser større ut enn de fleste andre når vi blir tatt bilder av. Bruker m/l i klær.

Ønsker likevel å gå ned da jeg ønsker en sunn vekt, og jeg mistenker sterkt at jeg ikke ser min egen overvekt på samme måte som andre ser den.

Noen med lignende erfaringer? 😊 kan man virkelig se seg selv blind? Ser jo på bilder der jeg var veldig slank og ungdom (10 år siden) og husker jeg syntes jeg var tykk da🥺 så kanskje det bare er omvendt nå??

Anonymkode: 9a84b...6df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har en bmi på 28, er 168 cm høy. La på meg mye under graviditet, fikk av alt minus 3-4 kg, så ble jeg gravid på nytt og var enda noen kg tyngre etter den graviditeten. Så jeg er jo godt innafor overvektig. Jobber med saken, og har gått ned noen kg nå siste måneden.

"Problemet" er at jeg ofte tenker at jeg ikke ser så overvektig ut. Jeg vet jo jeg er det, og kan ta et godt håndtak på magen, men jeg er forholdsvis "fast" og ingenting som henger å dingler om dere forstått. Føler jeg ikke ser så mye større ut enn før, og bruker mye av de samme klærne som jeg brukte når jeg var noen kg lettere. Føler heller ikke jeg ser større ut enn de fleste andre når vi blir tatt bilder av. Bruker m/l i klær.

Ønsker likevel å gå ned da jeg ønsker en sunn vekt, og jeg mistenker sterkt at jeg ikke ser min egen overvekt på samme måte som andre ser den.

Noen med lignende erfaringer? 😊 kan man virkelig se seg selv blind? Ser jo på bilder der jeg var veldig slank og ungdom (10 år siden) og husker jeg syntes jeg var tykk da🥺 så kanskje det bare er omvendt nå??

Anonymkode: 9a84b...6df

Man kan uten tvil se seg blind, det har jeg gjort i flere ulike perioder. Men, det er ikke dermed sagt at du gjør det  nå en indikasjon er jo om dine klær fortsatt passer 

Anonymkode: e5285...9d3

[AnonymBruker]

Tror mange ser seg blind ja. Det er utallige tråder her på forumet hvor folk hevder de ser skrape ut og syke ut på en helt normal BMI/sunn vekt i forhold til høyde også

Anonymkode: 6cac1...807

[Rem]

Du bruker ikke engang xl, og definerer seg som overvektig?

[AnonymBruker]

Jeg ser meg blind, først når jeg ser på bilder av meg selv som andre tar eller når jeg prøver gamle klær, at jeg merker hvor mye jeg har lagt på meg. 

Anonymkode: 77e53...0b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har en bmi på 28, er 168 cm høy. La på meg mye under graviditet, fikk av alt minus 3-4 kg, så ble jeg gravid på nytt og var enda noen kg tyngre etter den graviditeten. Så jeg er jo godt innafor overvektig. Jobber med saken, og har gått ned noen kg nå siste måneden.

"Problemet" er at jeg ofte tenker at jeg ikke ser så overvektig ut. Jeg vet jo jeg er det, og kan ta et godt håndtak på magen, men jeg er forholdsvis "fast" og ingenting som henger å dingler om dere forstått. Føler jeg ikke ser så mye større ut enn før, og bruker mye av de samme klærne som jeg brukte når jeg var noen kg lettere. Føler heller ikke jeg ser større ut enn de fleste andre når vi blir tatt bilder av. Bruker m/l i klær.

Ønsker likevel å gå ned da jeg ønsker en sunn vekt, og jeg mistenker sterkt at jeg ikke ser min egen overvekt på samme måte som andre ser den.

Noen med lignende erfaringer? 😊 kan man virkelig se seg selv blind? Ser jo på bilder der jeg var veldig slank og ungdom (10 år siden) og husker jeg syntes jeg var tykk da🥺 så kanskje det bare er omvendt nå??

Anonymkode: 9a84b...6df

Definitivt ja. Jeg hadde bmi på 32. Følte meg helt fint. Har kommet meg ned til 26 og det er først nå jeg "skjønner" hvor stor jeg egentlig var 🙈 Helt fascinerende at det går an tenker jeg. Føler meg supertynn nå, men er fortsatt overvektig 🤪🙈 satser på å komme meg ned noen kg til så jeg ligger mellom 20-25. Stoler ikke på meg selv lengre 😂

Anonymkode: 9337d...1fe

[Hulderen]

Rem skrev (2 minutter siden):

Du bruker ikke engang xl, og definerer seg som overvektig?

Hun er jo overvektig med en BMI på 28. 

Klesstørrelsene kan man ikke relatere til. Da jeg hadde BMI på 20, så brukte jeg størrelse M. Nå har jeg BMI på 24 og bruker størrelse S. Mange klesbutikker har forandret klesstørrelsene for at folk skal føle seg slankere enn de er.  Verden vil bedras.

[AnonymBruker]

Jeg er helt omvendt! Er normalvektig (BMI 19), men synes jeg ser ut som et berg med fett. Tror alle kan bli litt blind på egen kropp, både større og mindre folk. 

Anonymkode: 7ab49...2a8

[Hannah80]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er helt omvendt! Er normalvektig (BMI 19), men synes jeg ser ut som et berg med fett. Tror alle kan bli litt blind på egen kropp, både større og mindre folk. 

Anonymkode: 7ab4ed9...2a8

Huff. Men måtte le av den komiske formuleringen din🤭

[AnonymBruker]

Ja, det kjenner jeg meg igjen i. Det var også litt av grunnen til at det tok meg så lenge å virkelig gå inn for å gå ned i vekt. Hadde litt høyere BMI enn deg, og følte meg overhodet ikke "feit". Ikke i speil, ikke sammenlignet med andre. Først på bilder kunne jeg se det, men det er jo så mange som har overvekt rundt oss, så pleide alltid rasjonere som "jeg ser jo mindre ut enn henne, så..."

Begynte å gå ned i vekt for helsen. Kroppen med de ekstra kiloene føltes mer og mer belastet. Legen nevnte veldig forsiktig at vektnedgang kunne hjelpe med kneproblemene mine, noe jeg visste innerst inne selv.

Har gått ned til en BMI på 23, og tro det eller ei, kan syns noen ganger at jeg ser for tynn ut. Det er et tegn på det forstyrrede bildet jeg hadde av kropp. Men jeg føler meg 100 ganger bedre. Beveger meg lettere og smidigere, har mindre vondter, vet at jeg er mye friskere nå. 

Men det er rart hvordan hjernen likevel kan torpedere oss. 

Anonymkode: 7ac35...7fe

[AnonymBruker]

Gått fra BMI 51,9 til 19,3.

Føler ingen forskjell. Eneste jeg merker forskjell på er at jeg kan gå trappene opp 5 etasjer uten å tenke meg om. Før måtte jeg gå sakte og ta pause på toppen for å få til å puste igjen. 

Jeg har alltid tenkt at påstanden om at feite folk stinker svette og er svette og ekle er fatphobic. Før var jeg svett og varm konstant, sommeren var et mareritt. Stinket ikke svette, for fersk svette lukter ikke. Men jeg var konstant varm. Jeg gikk med t-skjorte om vinteren, null problem. Jeg ble svett her om dagen. 30 grader, full sol og jeg gikk med hettegenser fordi jeg er alltid kald. Fikk helt fullstendig panikk, for jeg har ikke vært varm og svett på 3 år!

Det er eneste forskjellen. Kroppen kjennes like stor og tung ut. Jeg skvulper når jeg går, høres ut som ei dundre over hundre. Jeg føler meg overvektig fortsatt, både fysisk i egen kropp, når jeg ser meg i speilet og følelsesmessig. Jeg føler meg ikke spesielt sprekere og sunnere nå enn før. Kun når jeg møter på en trapp. Jeg har stor mage, feite lår og feit ansikt. Eneste som er mindre er puppene, de har forduftet. Jeg bruker fortsatt de samme skoene og hettegenserne i 4xl som før. 

Blind? Føler meg ikke blind og følte meg ikke blind den gang da jeg var større heller. Jeg vet jeg har gått ned, men verken føler eller ser det. Jeg får fortsatt ikke til å se overvekten på bildene fra den gang. Jeg var ikke så stor føler jeg, for jeg følte meg ikke stor. Ser jeg andre med samme høyde og vekt, så ser jeg hvor gedigen de er. Jeg kjenner ikke igjen meg selv på bilder i dag, det er en fremmed person men samtidig...meg.. og jeg ser ikke gamle meg men føler meg den samme. rar følelse. 

Anonymkode: fe876...d6f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Gått fra BMI 51,9 til 19,3.

Føler ingen forskjell. Eneste jeg merker forskjell på er at jeg kan gå trappene opp 5 etasjer uten å tenke meg om. Før måtte jeg gå sakte og ta pause på toppen for å få til å puste igjen. 

Jeg har alltid tenkt at påstanden om at feite folk stinker svette og er svette og ekle er fatphobic. Før var jeg svett og varm konstant, sommeren var et mareritt. Stinket ikke svette, for fersk svette lukter ikke. Men jeg var konstant varm. Jeg gikk med t-skjorte om vinteren, null problem. Jeg ble svett her om dagen. 30 grader, full sol og jeg gikk med hettegenser fordi jeg er alltid kald. Fikk helt fullstendig panikk, for jeg har ikke vært varm og svett på 3 år!

Det er eneste forskjellen. Kroppen kjennes like stor og tung ut. Jeg skvulper når jeg går, høres ut som ei dundre over hundre. Jeg føler meg overvektig fortsatt, både fysisk i egen kropp, når jeg ser meg i speilet og følelsesmessig. Jeg føler meg ikke spesielt sprekere og sunnere nå enn før. Kun når jeg møter på en trapp. Jeg har stor mage, feite lår og feit ansikt. Eneste som er mindre er puppene, de har forduftet. Jeg bruker fortsatt de samme skoene og hettegenserne i 4xl som før. 

Blind? Føler meg ikke blind og følte meg ikke blind den gang da jeg var større heller. Jeg vet jeg har gått ned, men verken føler eller ser det. Jeg får fortsatt ikke til å se overvekten på bildene fra den gang. Jeg var ikke så stor føler jeg, for jeg følte meg ikke stor. Ser jeg andre med samme høyde og vekt, så ser jeg hvor gedigen de er. Jeg kjenner ikke igjen meg selv på bilder i dag, det er en fremmed person men samtidig...meg.. og jeg ser ikke gamle meg men føler meg den samme. rar følelse. 

Anonymkode: fe876...d6f

Synd at du ikke klarer å få enorm mestringsfølelse av den store jobben du har gjort, og at det du har klart er bra for kroppen din. 

Har du pratet med noen om det du føler? 

Anonymkode: 7ac35...7fe

[AnonymBruker]

Kjenner meg helt igjen i dette. Jeg er 172 og veier nå 67. Føler meg lik som da jeg var 104 (etter to tette svangerskap hvor kiloene satt skikkelig godt fast).
jobben med å bli slank igjen har vært lang og tung, mye fordi jeg ikke helt så alvoret i hvor stor jeg var også. Det er først nå, når jeg ser bilder av meg selv på det største jeg ser hvor feit jeg faktisk  var. Da følte jeg bare at jeg bar kiloene veldig pent. Jeg gjorde ikke det, vettu 😂Ikke i det hele tatt. 

Anonymkode: 346c8...f04

[AnonymBruker]

Jeg har det slik. BMI på 37, og får litt sjokk hver gang jeg ser meg selv i helfigur. Jeg vet jo at jeg er kraftig overvektig, og jeg merker jo at jogging, sykling i lange oppoverbakker og fjellturer er ti ganger tyngre enn for 30 eller bare 15 kilo siden. 

Jeg føler meg liksom ikke så tykk som jeg faktisk er.

Anonymkode: 4fecb...a47

[AnonymBruker]

Jeg har BMI på 41, og ser meg blind på egen vekt 😂 Jeg føler meg nemlig ikke tung eller stor. Men altså... Speilbildet taler sannheten, bilder og klesstørrelse likeså. Det er nesten flaut å ikke "huske" at man er svær. Jeg kan nemlig finne på å jogge nedover gata, gå i korte kjoler og generelt være komfortabel i egen kropp. Jeg klatrer til og med i trærne på tur med barna. Sånt er jo ikke lov når man er såpass stor... 

Anonymkode: fb9c9...086

[AnonymBruker]

Det er veldig vanlig å se på seg/føle seg som en annen enn den man er. Jeg veier 110kg men føler meg likt som når jeg veide 70. Jeg gikk en gang ned fra 95kg til 65kg, men psyket klarte ikke av det. Følte meg fortsatt som 95, bare mer løs hud. Så jeg gikk opp igjen. Nå skal jeg ned noen kg for helsen sin skyld, har noen små problemer som kan skyldes fedmen så ønsker å bli bort med de. Og så er det mye jeg vil gjøre som har vektgrense på 100kg som jeg ikke får gjort nå. Så skal ta det sakte og sikkert å gå ned og håpe at hodet følger med bedre denne gangen. Eventuelt få meg en psykolog å snakke med. 

Anonymkode: 330ce...048

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg har BMI på 41, og ser meg blind på egen vekt 😂 Jeg føler meg nemlig ikke tung eller stor. Men altså... Speilbildet taler sannheten, bilder og klesstørrelse likeså. Det er nesten flaut å ikke "huske" at man er svær. Jeg kan nemlig finne på å jogge nedover gata, gå i korte kjoler og generelt være komfortabel i egen kropp. Jeg klatrer til og med i trærne på tur med barna. Sånt er jo ikke lov når man er såpass stor... 

Anonymkode: fb9c9...086

Klart det er "lov". Men tror dessverre at denne innstillingen vil gjøre det vanskelig for deg å gå ned i vekt. Du føler jo liksom ikke at du trenger det, fordi du er så komfortabel i kroppen din. Før plagene og sykdommene sniker seg på om 10-15 år. For du vet vel at de vil komme i en kropp med alvorlig fedme. 

Anonymkode: 7ac35...7fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Klart det er "lov". Men tror dessverre at denne innstillingen vil gjøre det vanskelig for deg å gå ned i vekt. Du føler jo liksom ikke at du trenger det, fordi du er så komfortabel i kroppen din. Før plagene og sykdommene sniker seg på om 10-15 år. For du vet vel at de vil komme i en kropp med alvorlig fedme. 

Anonymkode: 7ac35...7fe

Det er ikke så sosialt godkjent å være tilpass i stor kropp, dessverre. Et godt eksempel er ei "treningstrapp" i området her, hvor de spreke løper opp og ned, og prøver jeg meg får jeg de verste blikkene. Jeg pleier å jogge der noen ganger i uka, men føler meg totalt malplassert når de ser sånn på meg 😞 Før blikkene så føltes jeg så "normal", lett og ledig på foten. Huska ikke på at jeg var stor før da. Det finnes mange eksempler å ta av. Jeg er ganske aktiv, så jeg befinner meg tidvis blant de mer spreke folka, og de gir meg mange blikk som minner meg på at jeg er stor. Noen ganger prøver de å være oppmuntrende og "heia, heia", men jeg trenger da ikke bli heiet på fordi jeg er stor 🙄 men når man er stor, så er det nok også enklere å føle blikk og slikt som styggere enn de er ment. Jeg håper i hvert fall det.

Du har helt rett i at vekta er/vil bli et problem, og jeg er på fedmeklinikk for kursing og oppfølgning 🙂 Poenget var uansett at jeg også ser meg blind på egen kropp.

Anonymkode: fb9c9...086

[AnonymBruker]

Jeg har følt meg motbydelig fet hele livet. Når jeg ser på gamle bilder ser jeg at jeg var helt vanlig, og ikke tykk i det hele tatt.

Mens nå kan jeg se meg i speilet og tenke at jeg er helt ok, selv om jeg er på mitt aller tyngste. Så ja, jeg tror det er veldig vanlig.

Og jeg skulle ønske samfunnet hadde mer omsorg og kjærlighet for alle typer kropper. Ingen blir en sunnere versjon av seg selv av å føle at man er feil, eller møte fordommer på grunn av hvordan hvordan man ser ut.

Anonymkode: 5c6c8...e82

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Jeg har følt meg motbydelig fet hele livet. Når jeg ser på gamle bilder ser jeg at jeg var helt vanlig, og ikke tykk i det hele tatt.

Mens nå kan jeg se meg i speilet og tenke at jeg er helt ok, selv om jeg er på mitt aller tyngste. Så ja, jeg tror det er veldig vanlig.

Og jeg skulle ønske samfunnet hadde mer omsorg og kjærlighet for alle typer kropper. Ingen blir en sunnere versjon av seg selv av å føle at man er feil, eller møte fordommer på grunn av hvordan hvordan man ser ut.

Anonymkode: 5c6c8...e82

Tja, for noen så kan det å ikke like det man ser i speilet bli en sterk motivasjonsfaktor for å gå ned i vekt. Det handler ikke om å hate kroppen sin, tvert imot, men å elske seg selv nok til å ville det beste for kroppen sin. Og å bære på masse overvekt er jo faktisk selvdestruktivt. 

For meg så trivdes jeg også estetisk som overvektig. Syns at jeg så bra ut, og nå når jeg er normalvektig så syns jeg noen ganger at jeg ser for tynn ut. Men å fysisk leve i en normalvektig kropp er en befrielse. Det er helt vanvittig deilig å kunne løpe, hoppe, sprette opp 10 etasjer uten å hive etter pusten. Sunnhet er noe annet enn estetikk. 

Anonymkode: 7ac35...7fe