Å være helt alene

[AnonymBruker]

Er det noen som er nærmest helt alene av egen fri vilje? Jeg syns det bare blir mer og mer slitsomt å forholde meg til andre mennesker og venner gir meg ikke lenger noen positiv stimuli og jeg får ingen positive følelser av å være sammen med de eller tenke på de lenger. Samtidig tror jeg kanskje at jeg hadde blitt ensom hvis jeg sluttet å ha kontakt med folk og bare var helt alene. 

Er det noen som er det frivillig og har dere alltid vært sånn, eller ble det plutselig slik? 

Anonymkode: 58464...af8

[AnonymBruker]

Jeg er sånn nå, er i er forhold som spiser meg opp innvendig og orker derfor ikke andre heller.

Anonymkode: 4b93c...894

[AnonymBruker]

Har du tenkt gjennom hvorfor du ikke får positive følelser med venner lenger, TS?

Anonymkode: af930...a53

[Anonymbruker***]

Det finnes unntaksmennesket som har det best i sitt eget selskap uten tette relasjoner, men vi er av natur sosiale skapninger bygd for å leve i fellesskap. Jeg tenker det er viktig å være ærlig med seg selv og reflektere rundt hvorfor man ønsker å trekke seg tilbake slik. Har man et dypt behov for fred fra andre, eller oppleves det som en lettere løsning fordi relasjonene man har er dysfunksjonelle? Isolasjon tror jeg fort kan bli destruktivt.

Noen tanker fra noen som enn så lenge har litt nettverk og finner på en del sosialt, men også er mye i eget selskap. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Har du tenkt gjennom hvorfor du ikke får positive følelser med venner lenger, TS?

Anonymkode: af930...a53

 

Anonymbruker*** skrev (9 timer siden):

Det finnes unntaksmennesket som har det best i sitt eget selskap uten tette relasjoner, men vi er av natur sosiale skapninger bygd for å leve i fellesskap. Jeg tenker det er viktig å være ærlig med seg selv og reflektere rundt hvorfor man ønsker å trekke seg tilbake slik. Har man et dypt behov for fred fra andre, eller oppleves det som en lettere løsning fordi relasjonene man har er dysfunksjonelle? Isolasjon tror jeg fort kan bli destruktivt.

Noen tanker fra noen som enn så lenge har litt nettverk og finner på en del sosialt, men også er mye i eget selskap. 

 

En del av årsaken er nok at jeg er deprimert eller noe sånt. Men det har jeg vært en stund og det er først nå de siste par månedene at jeg plutselig føler at jeg bare ikke orker å eller har lyst til å være sammen med andre mennesker. Jeg har ingen dysfunksjonelle vennskap, og jeg har trivdes veldig god sammen med de før. Deler av familie er det litt mer komplisert med.

Anonymkode: 58464...af8

[AnonymBruker]

Vi er vanedyr, og isolering kan avle mer isolering. 
Kjenner meg godt igjen faktisk, og er blitt mer og mer eremitt (etter eget ønske) etter at jeg ble ufør. 
det er nesten som om jeg har fått en form for sosial angst uten at jeg egentlig har det. 
jeg blir bare sliten av andre mennesker og føler jeg har det best alene. 
Samtidig vet jeg jo at dette egentlig ikke stemmer, og ofte savner jeg nære relasjoner…

 

Anonymkode: 01312...c94

[homber]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vi er vanedyr, og isolering kan avle mer isolering. 
Kjenner meg godt igjen faktisk, og er blitt mer og mer eremitt (etter eget ønske) etter at jeg ble ufør. 
det er nesten som om jeg har fått en form for sosial angst uten at jeg egentlig har det. 
jeg blir bare sliten av andre mennesker og føler jeg har det best alene. 
Samtidig vet jeg jo at dette egentlig ikke stemmer, og ofte savner jeg nære relasjoner…

 

Anonymkode: 01312...c94

Godt beskrevet

[AnonymBruker]

Jeg orker ikke venner, droppet de  for mange år siden. Bor alene, men familie er greit innimellom. Elsker å være alene, men har hunder som gir mye. Har en veldig sosial jobb som jeg liker. 
Men merker at jeg sliter med å reise bort fra hjemmet mitt. Liker  meg rett å slett alt for mye alene hjemme. 

Anonymkode: 177d3...b40

[AnonymBruker]

Jeg har ikke tid itl nære venner, nok med arbeidslivet og tiden utenom for meg selv  Trives godt med det, men reist mye på gruppeturer på ferie. Reiser også mye alene, liker å møte nye på den måten. Er ikke redd for å snakke med andre  Men orker ikke noe vennskap.

Anonymkode: ef08b...78f

[AnonymBruker]

Jeg isolerer meg fra venner fordi jeg går igjennom en livskrise. Jeg har ikke krefter til å være sosial. Etter jeg har vært på jobb er det ingenting igjen. 

Anonymkode: 75419...954

[AnonymBruker]

Jeg liker å ha venner, men dessverre er venner sviktende. Har noen få venner per idag. Kunne tenkt meg ca 5 gode venner. Problemet er at de jeg har møtt ikke er så gode. 

Jeg er glad i men gamle bff, men hun gir meg aldri sin tid og forteller meg lite av hva som foregår i hennes liv. Så selv om jeg ville gjort nesten hva som helst for henne, er jeg så lei av at hun behandler meg som fjern slektning at jeg ikke orker bruke ner tid og energi den veien. 

Min venn nr 2. Sier og gjør ting som får meg til å føle at hun er missinnelig på meg og vil helst jeg skal føle meg som dritt. Hun drar meg ned nesten hver gang jeg snakker med henne. 

Venn nr 3 er super snill og søt, så glad i henne alle venner burde være som henne faktisk. Men vi er ikke så close og jeg bor nå i annen by. 

Venn nr 4. er veldig selvopptatt liker henne men hun snakker helst bare om henne selv. Men hun har mye dritt, så jeg syns det er greit å være hennes ventil. Men ganske ofte blir det jeg føler og sier bare skvist inn i lite settning og så glemt. Men praktisk hjelpsom kan hun være. 

Så har jeg allerede en haug meg venner jeg har kuttet ut fordi de oppfører seg toxic. Kuttet ut ei som jeg angrer, fordi hun var god venninne og jeg ble sur. Trist der gikk jeg glipp av et godt vennskap og drt var min feil. Ellers angrer jeg ikke de jeg kuttet ut. 

Blir lett sliten av toxic oppførsel og det er så mye toxic der ute. Trives best uten toxic venner. Gode venner er vanskelig å finne. 

 

 

Anonymkode: d26cc...424

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva jeg skal svare eller gjøre når venner tar kontakt. Vil helst bare la være å svare, men vil ikke såre de heller. 

Anonymkode: 58464...af8