Når i livet visste du at du ville ha/ville ikke ha barn?

[AnonymBruker]

Meina eg var 11-13 når eg fant ut eg ikkje ville ha barn. Tok opp med lege ønske om sterilisering som 19 åring, var for ung. Er ikkje sterilisert i dag. Men fortsatt trygg i beslutninga 12 år gamle meg tok også i dag som 35 åring ☺️ Eg elska tantebarna mine som dei var mine egne og er veldig glad i ungane til mine venninner, men behovet for å sjølv bli mor det har aldri vore der. 

Anonymkode: cd7ef...d06

[AnonymBruker]

Jeg visste det når jeg var 12-13 år. Senere var jeg helt klar for det som 22 år. Fikk barn to år etter det. Ikke en perfekt A4-historie, men det beste som har hendt meg i livet og fortsetter å være det. 

Anonymkode: 44365...be7

[AnonymBruker]

Jeg trodde i mange år at jeg ønsket barn. Er født på 70 tallet og vokste opp med at man må gifte seg og få barn. Er også veldig glad i barn. Så gikk årene og jeg hadde et veldig bra liv. Elsket jobben min og hadde aktiv fritid. Fikk «klump i magen» hver gang jeg tenkte på å få barn og dyttet derfor avgjørelsen foran meg år etter år. Følte jeg måtte, men hadde ikke lyst på. Passet andres barn og syntes det var koselig, men var også lykkelig da jeg kunne levere dem fra meg igjen. Da jeg var rundt 30 år var det ei venninne som sa til meg: «du MÅ jo ikke få barn hvis du ikke vil». Glemmer det aldri, det gikk opp et lys for meg der og da. Så da bare bestemte jeg meg for at jeg aldri skal ha barn. 
 

Er nå 55 og har ikke angret ett sekund. Elsker livet mitt. Har riktignok fått noen bonusbarn og ett bonusbarnebarn de siste årene, siden jeg møtte en mann med barn fra før. Men det er jo noe helt annet, jeg har nok fungert mer som en slags tante for dem uten noe ansvar. Så jeg angrer ikke, ville valgt det samme igjen i dag. 

Anonymkode: 1e153...c99

[AnonymBruker]

Lurer også på om ønsket skal dukke opp. Hadde en periode da jeg var 27 da jeg lengtet etter å finne en å få barn med, men ønsket var ikke det sterkeste å nå er det borte igjen. Vet med sikkerhet at jeg ikke ønsker barn med eksen eller med en mann jeg ikke elsker, men lurer noen ganger på om barneønsket fraværer av mangel på noen å bygge et trygt "reir" med. 

Blir glad av å tenke på det å adoptere. 

Anonymkode: 5db93...ec6

[AnonymBruker]

 

Fra jeg lærte om barn og graviditet egentlig. Følte meg tvunget til å si "gratulerer" eller late som jeg bryr meg. Føler rett og slett ingenting. Har aldri vært babysyk. Reaksjonen min har alltid vært "Kult. En baby." innvendig. Men er så klart hyggelig for andre skyld, sier at babyen er søt selv om jeg ikke synes det.😁

Kan trygt si at jeg IKKE er skapt for å bli mor.

Anonymkode: e6067...2b6

[K.B.]

Jeg har aldri hatt et ønske om å bli far og har heller aldri angret på den avgjørelsen.

[AnonymBruker]

Jeg er 27 år nå og fremdeles i utdanning. Jeg har hele mitt voksne liv vært klar på at jeg ikke ønsker barn, jeg har ikke et medfødt morsinstinkt og har vanskeligheter med å se for meg selv som mamma. Har kjent kraftig på dette i samtaler med jevnaldrende venninner som har lyst på barn, blant annet. 
For noen måneder siden ble jeg uplanlagt gravid med min relativt nye kjæreste, som resulterte i provosert abort. Det var egentlig ikke et valg for min del, det var en selvfølge at det skulle bort og jeg hadde ingen følelser knyttet til det. 
i etterkant har jeg fått en enorm lyst på familie. Å kjenne på endringene i kroppen under graviditeten, selv så tidlig som jeg avsluttet det, rakk kroppen å forandre seg mye, og jeg og kjæresten min ble mye nærere hverandre enn vi trodde var mulig. Det fikk meg til å føle meg ekstremt forelsket og lykkelig på et nivå jeg aldri kunne forstå meg på tidligere. Vi har i etterkant hatt mange samtaler rundt temaet familie, ingen av oss er klare nå, men lysten har virkelig blomstret.
Jeg vet ikke om dette er et godt nok grunnlag for å få barn. jeg er av den oppfatning at det å få barn ikke er en menneskerett og at det er en oppgave som må tas på blodigste alvor, og at mange er uskikket til oppgaven. Jeg har så klart ingen fasit på hvordan dette skal gjøres, i fare for å høres ut som en bedreviter. Jeg er svært usikker på hvor mye jeg er villig til å ofre av egen karriere og psyke.  Enn så lenge forblir tanken om familie en drøm jeg er usikker på om jeg vil oppfylle, men er mer positiv til barn enn jeg noen gang kunne forestilt at kunne skje meg. 

Anonymkode: 5156b...2c2

[AnonymBruker]

Jeg har vist hele livet at jeg ville ha barn. Da min daværende kjæreste fortalte meg at han ikke ønsket barn, ble jeg enda mer sikker på mitt valg.

Men man må ikke velge det ene eller andre. Noen er like happy med barn, som uten barn. 

Min bror sier han er glad for at han fikk barn, men han sier også at han er sikker på at han hadde vært like glad uten barn.

Ts, du er 33 år og virker ganske reflektert. Jeg tror ikke et enormt barneønske plutselig vil falle i hodet ditt som en murstein om 2-3 år.

Anonymkode: 6408a...1d8

[Grüner]

AnonymBruker skrev (På 16.5.2024 den 12.56):

Jeg er selv 33 og aner ikke - jeg venter liksom på at følelsen skal komme, men? 

Og det er heelt uavhengig av samboer. Jeg tenker ikke barn med han, eller andre. Ikke nå. Jeg har en karriere som jeg elsker og videreutvikler som fy, som gir meg mer glede akkurat nå.

Anonymkode: ffadc...645

Hvis du er usikker på om du vil ha barn, men har mest lyst til å pleie karrieren en stund til, hadde  jeg tatt en eggsjekk for å se hvor «hvor god tid jeg hadde hatt».,

 

[skreppamedleppa]

Jeg har aldri tatt et standpunkt eller bestemt meg på samme måte som jeg aldri har tatt et standpunkt om å ikke flytte til Antarktis men begge deler har jeg på en måte alltid hatt en visshet om at jeg aldri ønsker meg i livet mitt. 

Det har bare vært en del av meg alltid: vissheten om at jeg aldri ønsket/ønsker meg barn. På samme måte som jeg alltid har vist at jeg var kvinne. Jeg har aldri tenkt over noen av delene for det er en så naturlig del av den jeg er. 

Jeg liker stortsett ikke barn, elsker mitt barnefri liv. Jeg hadde nok elsket barnet mitt, jeg er jo ikke et monster, men jeg hadde nok med stor sannsynlighet hatet mitt eget liv.

Det kan jo komme en dag om 20 år der jeg både har lyst til å bli en mann og der jeg har lyst på en unge, men i mitt 40 år lange liv snart har ikke noen av de ønskene vært tilstede et nanosekund, ei heller å flytte til Antarktis.

Jeg tror nok jeg har vært ganske heldig i både min familie og min omgangskrets der dette med å få barn aldri har blitt sett på som noe en skal/må/bør. Valget har alltid vært opp til hver enkelt, og valget om å ikke få barn har vært 100% sidestilt med valget om å få barn. Det er et annet valg men ikke noe mindre eller mere verdt og slik på den måten har jeg heller aldri hatt noe press verken på den ene eller andre måten men at beslutningen har vært min og min aleine. 

Da jeg ble sammen med mannen i mitt liv for 18 år siden sa han ganske kjapt at han hadde sterilisert seg: han var klar på at han ikke skulle ha barn og det gjorde han så til de grader til drømmemannen. 

Endret 18. mai av skreppamedleppa

[AnonymBruker]

Følte det akkurat som deg ts. Helt til jeg var ca 6 mnd på vei. 

Var faktisk like usikker og bekymret når jeg skulle ha nummer 2 og 3. 

Anonymkode: bb37a...6ef

[AnonymBruker]

For min del har tankene endret seg litt med tiden. Jeg tenkte jeg helt fra barnealder at jeg aldri ville ha barn.  

Etter første samboer og meg gjorde det slutt i tidlig 20årene. Da ble jeg litt at jeg kunne vudere det om jeg fant en mann jeg så for meg ble en god far. Men om jeg hadde møtt en som ikke ville ha barn da hadde jeg droppet barn. 

Møtte mannen i mitt liv da jeg var 26. Vi er vel begge 50-50 på om skal eller ikke skal. Etter og ha bodd sammen 5år og så hvordan livet vårt er føler vi begge at barn passer veldig bra med vår liv og ble da veldig ønsket. Så skulle vi igang med å prøve, skulle bare ta en sjekk på at alt var i orden med meg. Som da ført til at vi måtte kanskje tenke livet på nytt om at jeg kanskje ble sterill. Var jo litt sårt i starten men etter og vente lenge på oprasjonen og ikke få svar før etter oprasjonen var utført på hvordan det gikk. Gikk vi veldig inn på tankene at det ble veldig greit med og være barnefri og at vi da heler ville engasjere oss mer for nevøer og niseser som snart var forhåpentligvis på vei.  Så gikk det bra men fikk enda høre om at det kunne være vansklig for meg å bli gravid og vi snakket mye om eks IVF og fant ut at vi ville ikke igjennom så mye for barn og i grunn bare ta det som det kom.  Vel trengte ikke vente lenge ble gravid fort, merker at det er en blanding mellom og glede seg men også litt kalde føtter. Men det tror jeg alle føler litt på at nå skjer det og litt skummelt men koslig. Nå synes jeg dette er flott men vil si at jeg og samboer hadde vært like lykkelige uten graviditeten. Vi hadde mye posetivt planlagt uten barn og mye koslig planlagt med barn. Så i hode mitt synes jeg begge livene var flotte.  

Anonymkode: e274f...159

[AnonymBruker]

Å ha barn er ikke noe jeg trengte å vite eller tenke over. Å ha barn er naturlig, og alle oppegående mennesker har barn. Det er i min biologi å føde barn.

Anonymkode: a6adf...7f8

[skreppamedleppa]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Å ha barn er ikke noe jeg trengte å vite eller tenke over. Å ha barn er naturlig, og alle oppegående mennesker har barn. Det er i min biologi å føde barn.

Anonymkode: a6adf...7f8

Ja det er best å ikke bruke hjernen til å tenke med😉

[AnonymBruker]

Visste ikke at jeg ville ha barn før jeg ble gravid som 36-åring, og nå skjønner jeg ikke hva jeg kasta bort livet mitt på før jeg fikk barn. ❤️

Anonymkode: 10faf...a43

[Eva-Lena]

Jeg var 5 år da jeg fikk lillesøster, så fra da ville jeg ha egen baby. 

[AnonymBruker]

Jeg ble bevisst på det da andre barn lekte mor, far og barn, og jeg lekte veterinær og bjørn. 😅 De andre jentene snakket om hvor mange barn de skulle ha, og hva de skulle hete. De fleste jentene skulle ha bare jentebarn, og en far til barna var bare et nødvendig onde. Jeg tenker mange av disse jentene må være kg'ere i dag 😆 Selv snakket jeg om hvor mange hunder og hester jeg skulle ha. Som voksen liker jeg fortsatt dyr, men for glad i å reise til at det har blitt virkelighet. Barn har jeg aldri ønsket meg, og aldri angret på at jeg ikke fikk. Men den der "bare vent til du blir stor" har forfulgt meg langt inn i i voksen alder. Måtte passere 50 før folk aksepterte at jeg er stor, men folk lurer fortsatt på hvorfor jeg ikke angrer. 

Anonymkode: eadf5...662

[AnonymBruker]

Jeg har aldri kjent på et ønske om å få barn. Da jeg var barn selv så likte jeg aldri å være med andre barn. Og da folk sa "når du får barn" så var det en veldig fjern tanke for meg. Hvorfor får barn frivillig liksom. 

Så når jeg ble eldre så kom selvfølgelig setningene som "du kan ikke bestemme deg for det når du er så ung" "du forandrer mening når du blir eldre" og "du vokser vel opp en dag" 

Nå er jeg snart 40 år, ønsket har fremdeles ikke meldt seg. Jeg og mannen min har vært sammen i over 20 år, så jeg er ikke singel og vi har hatt alle muligheter til å få barn, men vi har bare ikke lyst.

Jeg kan ikke snakke for mannen min, men for meg så kan jeg si at jeg har alltid visst at jeg ikke ville ha barn. 

Anonymkode: 47e00...c80

[AnonymBruker]

Jeg har hatt ønske om å få barn siden jeg selv var barn. Var mer enn klar nok da jeg møtte min nåværende mann. Skuffelsen var derfor svært stor da vi var ufrivillige barnløse i mange år. Det var kjempehardt! Så gleden over at jeg var gravid etter mange IVF forsøk var ufattelige stor. Fikk våre etterlengtede barn til slutt. 

Jeg tror jeg ikke hadde hatt et godt liv uten å få de barna jeg ønsket meg. Jeg vet jeg ville ha slitt hardt med å ikke bli bitter over en slik situasjon.

Når det er sagt, jeg spør aldri noen om de har planer om barn. Aldri. Det er et svært privat spørsmål som man bør være forsiktig med. Har kjent det på kroppen selv.

Anonymkode: 92413...b77

[Gregarious]

Tidlig i 20års alderen fant jeg ut at jeg ønsket barn, beste valget jeg har tatt.
Nå er det alltid usikkert hvordan ting blir når en får barn, men for meg så gir det livet vesentlig mer mening og "jeg" er ikke bare meg lenger.