Når i livet visste du at du ville ha/ville ikke ha barn?

[MariaIsabel]

Så lenge jeg kan huske. 🤷🏻‍♀️ Det har alltid vært en selvfølge for meg å skulle ha barn - helst 4. Jeg var tydelig på det i bhg, og føler fremdeles nøyaktig det samme. 

Jeg fikk første da jeg var 19, og følte meg da klar for det.

Mannen min har alltid tenkt at han ikke har noe behov for barn, og kanskje ikke ville ha - før han møtte meg. Noen ganger må man møte rett person for at man plutselig skal få lyst også. 

Om du er 33 og ikke kjenner noe behov, så tenker jeg kanskje at det ikke er noe for deg. Man bør ikke få barn bare fordi det er det som forventes av samfunnet. Ikke alle ønsker det, og det er greit. Det er en såpass stor avgjørelse, som påvirker livet så mye, at man bør være rimelig sikker før man går inn i det. Selv om det for meg personlig er uforståelig, så finnes det de som angrer på at de fikk barn også, og det må jo være helt forferdelig for alle involverte ... 

[AnonymBruker]

Alltid. 

Anonymkode: 5acf8...84a

[AnonymBruker]

Jeg har alltid visst at jeg ikke ville ha. Og heldigvis er jeg født i en tid hvor det er et reelt valg.

Anonymkode: 15c62...786

[hekho]

Var helt sikker på at jeg ikke ville ha barn fra tidlig videregående frem til jeg var rundt 25. Ble ofte irritert av barn som bråket på offentlig transport og så ærlig talt ikke sjarmen i dem. Dessuten var verden overbefolket og ellers et fælt sted å sette barn til.  Kjæreste/samboer jeg fikk i starten av 20årene var enig.

Fra siste halvdel av 20årene, etter vi var ferdige å studere, begynt å jobbe og etablerte, mildnet jeg til tanken. Det hadde han også gjort. Sluttet med prevensjon da vi var 28

[AnonymBruker]

Da jeg fant en partner med de samme verdiene og drømmene som meg, fikk jeg lyst på barn. Før det var jeg helt ok med å være alene og barnløs. Jeg kunne ha svingt begge veier, men hadde aldri valgt å få barn alene.

Anonymkode: b8102...fd3

[Fighter83]

At jeg ønsket meg barn en gang kom vel ved 17 års alderen kanskje. Da jeg begynte å ha sex. Men for min del har det ikke vært viktig om de var egenfødte barn med egne egg, fosterbarn o.l. Er mer foreldrerollen jeg tenkte på. 

[AnonymBruker]

klarinetta skrev (16 minutter siden):

Traff mannen min da jeg var 20. Barn var ikke noe tema egentlig, vi var så unge. 

Men plutselig en dag da jeg var ca 24, på IKEA av alle ting, kikket jeg på en liten tass og kjente at den biologiske knappen ble grundig trykket på. 😅  To år senere hadde vi vår egen tass. Det ble enda en etter det. 

Men full respekt for dem som kjenner de ikke ønsker barn. Det valget er heller ikke nødvendigvis lett! ❤️

 

Å velge bort barn var det enkleste i verden for meg, det vanskelige har vært å stadig vekk høre gnålet om "du kommer til å ombestemme deg når du blir eldre". Nå er jeg såpass gammel at folk har sluttet å si det, nå sier de "du komme til å angre når du blir eldre" i stedet 

Anonymkode: 78a9e...5c2

[AnonymBruker]

Jeg har vært frem og tilbake hele livet, hatt perioder hvor jeg har ønsket meg barn og perioder hvor jeg absolutt ikke har ønsket meg det. Har hatt noen problemer med helsen og når helsen ble bra så var timingen feil for å få barn. Det var kjipt på en måte, men det er ingenting å gjøre med. Etter at jeg ble 40 har jeg slått meg helt til ro med at jeg ikke har eller skal ha barn. Det er ikke et sannsynlig alternativ lenger og det synes jeg er godt.

Anonymkode: 031c8...522

[AnonymBruker]

Har alltid levd et A4 liv etter boka, så tanken på å ikke få barn hadde aldri slått meg en gang. 

Da sjekklista var kommet dit at barn var neste (utdannelse-jobb-mann-enebolig-giftemål...) så satt vi i gang å prøve. Men så gikk det ikke, heller ikke prøverør. Og var egentlig først da tanken på at man ikke trenger å ha barn slo meg, og det ble vårt valg. 

Føler fortsatt at det er litt rart og feil, da familieenheten står sterkt hos foreldre på begge sider, og nå barn. Men har likevel ikke angret en eneste dag. 

Anonymkode: 734eb...8c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Å velge bort barn var det enkleste i verden for meg, det vanskelige har vært å stadig vekk høre gnålet om "du kommer til å ombestemme deg når du blir eldre". Nå er jeg såpass gammel at folk har sluttet å si det, nå sier de "du komme til å angre når du blir eldre" i stedet 

Anonymkode: 78a9e...5c2

"Jeg lever ikke mine beste år på kompromiss med mine ønsker for mitt liv, for å optimalisere en alderdom som kanskje aldri kommer en gang" 

Anonymkode: 734eb...8c7

[AnonymBruker]

Jeg ble aldri klar for barn, men det var heller ikke slik at jeg ikke ville ha. Det som var viktig for meg var å ha livet på stell før barn, dvs utdannelse, jobb og bolig. Var også et par reiser og aktiviteter jeg ville gjøre før barn. Etter at dette var klart, så fikk vi to barn og er lykkelig med det. Etter barn fikk livet en annen dimensjon som jeg ikke ville vært foruten. Var 34 år da første barn ble født. 

Er du sikker på at du vil være sammen med noen som er fast bestemt på å ikke få barn? Tenk hvis du plutselig vil ha likevel, også er han bastant på nei. Jeg synes du bør ta praten med ham en gang til…

I tillegg er det veldig hyggelig å med venner som har barn på samme alder. Vi har hatt mange fine turer med vennepar med barn og det har vært hyggelig både for store og små. 

Anonymkode: 6366b...2e8

[Million]

Jeg visste egentlig alltid at jeg ikke ville ha mange barn i hvert fall, siden jeg er selv en av fire søsken, og mora mi var alltid sur og sint og virket overarbeidet av så mange unger. Dette til tross for at hun var hjemmeværende frem til jeg var 14.

Men én unge skulle jeg vel klare.... etter hvert.

Men jeg nølte og var usikker helt frem til jeg ble 32. Da tenkte jeg at "skal jeg ha unger, må jeg nesten begynne nå, og siden det aldri riktig passer perfekt, så er det vel bare å hoppe i det...". Fremla dette for mannen (samboer på det tidspunktet) og han var enig i at vi kunne begynne prøvingen. Fikk barn noen få uker før jeg fylte 33.

Jeg endte opp med kun ett barn, som er voksen nå. 

Endret 16. mai av Million

[AnonymBruker]

Jeg var helt sikker på at jeg ikke ville ha barn. Sa det til alle som spurte, og fikk ingen negative kommentarer på det. Da jeg fylte 35 begynte det plutselig å endre seg, og på to måneder gikk vi fra frivillig barnefri for alltid til å være gravide med et planlagt barn😂 Er veldig fornøyd med det valget nå, og angrer faktisk litt på at jeg ikke fikk barn tidligere.

Når det er sagt så hadde jeg sikkert vært like lykkelig uten barn og, for da hadde jeg ikke visst det jeg vet nå. Hvis du ikke ønsker barn er det ingen grunn til å få det i dagens samfunn. 

Anonymkode: 46575...103

[Pås]

Jeg var ikke spesielt opptatt av  barn da jeg var yngre, det var ikke slik at jeg gledet meg til å få mine egne. Da jeg var 22 ble jeg plutselig helt besatt av å få barn og jeg fikk min første som 23-åring! Har voksne barn nå, og har aldri angret ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg husker ikke helt. Men før 23 år. For det var noe med ei aldersgrense rundt der da jeg søkte og fikk avslag sterilisering. 

Jeg er 47 år nå og blir mer takknemlig hver dag som går for at jeg ikke fikk unger.

Det er en beinhard jobb. 

Anonymkode: 303d8...add

Helt bak mål at det er aldersgrense på 25 år å sterilisere seg!

Aldri hørt argumentet :" tenk om du angrer" til den gravide 16 åringen som velger å få ungen.

Anonymkode: 6cd92...5df

[AnonymBruker]

Tror jeg var 12-13 år. Er passert 50 nå og har aldri angret, heller ikke på aborten da jeg var rundt 20. 

Anonymkode: a58fb...0fe

[Laraa]

Det er en gradvis erkjennelse. Fra å være sikker på at jeg kommer til å få en gang, til å begynne å tvile, til å være mer og mer sikker på at det ikke skjer. Dypest inn har jeg insett det i mange år, men det har gått veldig steg for steg uten at jeg kan stadfeste når.  Nå er jeg 39 og det toget er uansett snart gått, uten dramatikk eller tapte drømmer 

[AnonymBruker]

Jeg har aldri hatt lyst på barn. Aldri følt den trangen til å bli mamma, eller å få barn bare for å få barn.

Men så møtte jeg han jeg nå skal gifte meg med, og nå vil jeg ha barn. Ikke fordi det er et sterkt ønske å bli mamma i seg selv, men fordi jeg vil ha barn med akkurat HAN. Vår lille kjærlighetskladd. Og nå er barneønsket stort. Han føler det akkurat likt.

MEN hadde han feks ikke villet ha barn, så hadde jeg aldri avsluttet med han av den grunn. Og skjønner heller ikke at noen kan gå fra en partner de virkelig elsker med hele sitt hjerte pga et barneønske, selv om det skjer jo. Eller de som så gjerne vil ha barn, og får seg partner på grunn av ønske om barn, fremfor et ønske om barn fordi kjærligheten med partner er så sterk. 

K34. 

 

Anonymkode: 7c24b...ee5

[Anki-2.0]

Fra jeg fikk mitt første tantebarn da jeg var 15 år visste jeg helt sikkert at jeg ville ha barn selv også (tror jeg visste det før det også)

[Svett.svele]

Har alltid visst at jeg ikke ville ha barn. Min Barbie var singel og hadde bil, båt og hest. Fikk en Ken til bursdag og han lå enten i en skuff eller hadde rollen som slitsom nabo 

Er 37 nå og glad for at jeg snart er i alderen hvor folk slutter og spørre om jeg skal ha barn.