Hva føler du for psykologen din?

[AnonymBruker]

Prater mye om vår relasjon i timene. Jeg føler ingenting, selv etter 3 år sammen. 

Hun har hjulpet meg mye, og for det er jeg takknemlig for.

Jeg kjenner hun ikke. Hun virker som en hyggelig og pålitelig person. Vi kommer godt overens. Vi matcher godt og hun er riktig for meg. Jeg har delt mer med henne enn noen andre. Hun er "spesiell", i forhold til de andre jeg har gått til. Hun blir min siste psykolog, for jeg vil ikke gå igjennom 8 dårlige for å finne den ene gode igjen. Det koster meg for mye.

Men glad i henne? Det klarer jeg ikke å føle. Jeg føler ikke noe for noen. Ikke en gang familien. Jeg kan si jeg er glad i dem, jeg vil gråte om de dør, men det er ikke verdensundergang om de dør. Det vil føre til praktiske utfordringer og jeg vil bli alene, men ikke mer enn det. Samme føler jeg for venner. Og også for psykologen. 

Jeg kommer til å savne å ha den ene som vet delvis hva jeg tenker og føler til tider, en som forstår meg. Men jeg føler meg fortsatt alene i relasjonen og jeg holder mye for meg selv og føler meg aldri trygg. Jeg tar ikke imot empati og medfølelse. Gode råd, kloke ord og lærdom, nye tanker og rettelser på egne feiloppfatninger, det er det jeg trenger og får. Det krever mye å slippe psykologen inn, helt inn, og det kommer med en pris (negative følelser og tanker som gjør det vanskeligere å åpne meg neste gang). I en krise så er hun ubrukelig for meg, da står jeg helt alene slik jeg alltid har gjort og alltid vil. For det er alt jeg er i stand til.

Men hva føler jeg for henne? Ingenting, egentlig. Det over er mer tanker enn følelser. 

 

Jeg har kptsd. Slipper ingen innpå meg, absolutt ingen. Aldri hatt noen og vil aldri få noen. Er ikke håp lengre for meg.

 

Venninnene mine snakker om sine psykologer som om de er deres klippe, sjelevenn, noen de har blitt mer glad i enn egen familie. Blir de såret av psykologen, så blir de knust og det å reparere gjør de nærmere. Hva psykologen tenker og mener betyr mye for dem. Jeg føler...ingenting. Hva føler du?

Anonymkode: a1e93...418

[AnonymBruker]

Ingen?

Anonymkode: a1e93...418

[AnonymBruker]

Jeg har også KPTSD. Jeg føler at hun er psykologen min, en person som gjør en jobb hun får betalt for. Blir jeg forhindret fra å gå til henne mer vil hun sannsynligvis avslutte meg og fylle lista med en annen. 

Hun spurte meg også om hva jeg følte for relasjonen vår, jeg synes det var et ubehagelig spørsmål. Jeg synes hun virker snill og hyggelig, men jeg vet absolutt ingenting om henne og hun vet alt om meg. Det gjør at jeg ønsker å holde en profesjonell avstand og håper hun er god på taushetsplikt. 

Er det vanlig å bli glad i psykologen sin? 

Anonymkode: ef4da...904

[AnonymBruker]

Har ingen følelser for henne nei. Blir som en bekjent bare. En jeg vet er ved navn. Men ingenting annet. 

Anonymkode: 265fb...7d3

[AnonymBruker]

Jeg føler ikke noe annet enn takknemlighet for at hun viser menneskelig medfølelse, hun føles ikke like klinisk som mine tidligere psykologer, men er fremdeles profesjonell. 

Anonymkode: 070c1...a6c