indre uro

[AnonymBruker]

Jeg sliter veldig med en  indre uro som jeg ikke helt klarer å sette ord på. Det føles ut som at noe er galt, eller at jeg har gjort noe galt, når det ikke faktisk har hendt noe. Jeg går lange perioder der jeg er kvalm, har høy puls, tørr i munnen, osv., og når uroen treffer meg plutselig, er det akkurat som jeg får en sterk følelse av tomhet / frykt for at jeg aldri vil få det bra selv hvor bra ting rundt meg skal være. Uroen ligger alltid i meg som en salgs «grunnfølelse», også kommer den frem fysisk på det verste. Jeg klarer ikke helt å beskrive hvordan det føles. 

 

Hvorfor har jeg det slikt? Hva kan jeg gjøre for å bli kvitt det? 
 

 

Anonymkode: a558b...b97

[Stoltskeiv]

Hvor lenge har du hatt det sånn? Jeg tipper det er angst. Var sånn det startet for meg også. Anbefaler deg å ta tak i det så fort som mulig. Bestill deg en legetime ❤️ Jeg fikk henvisning til DPS og er godt i gang der 

[AnonymBruker]

Stoltskeiv skrev (4 minutter siden):

Hvor lenge har du hatt det sånn? Jeg tipper det er angst. Var sånn det startet for meg også. Anbefaler deg å ta tak i det så fort som mulig. Bestill deg en legetime ❤️ Jeg fikk henvisning til DPS og er godt i gang der 

Om jeg husker riktig så startet det mildt på slutten av barneskolen / starten av ungdomsskolen. Den konkrete uroen som jeg blir fysisk dårlig av husker jeg at jeg kanskje kjente på for første gang på slutten av ungdomsskolen. Etter det ble «grunnfølelsen» mer og mer til stede, og periodene med den konkrete uroen har kommet oftere og vart lengre enn i starten. 

Var det skummelt da du var på første legetime?❤️ Er redd for å ikke bli tatt seriøst og dra hjem skuffet for å ikke ha kommet noen vei. Føler det er bedre å ikke få hjelp og ha det som en trygghet og trøst at det er mulig om det blir verre, enn å bli avvist og da ikke ha det som en trygghet lengre.

 

Jeg forsøkte å gå til helsesøster noen runder på vgs (er 19, så er bare 2 år siden), men kom liksom ikke frem til noe annet enn at «noen har gener som gjør en mer urolig og utsatt for å få dårlig samvittighet enn andre». Var veldig korte samtaler i gangen der, samtidig som jeg alltid prøver å fremstå som at jeg har det bra, så fikk kanskje ikke åpnet meg helt der.

Anonymkode: a558b...b97

[AnonymBruker]

jeg fikk dette på slutten av ungdomsskolen og har den følelsen ennå, er snart 50...jeg pratet ikke med noen om det, men det var forferdelelig å ha denne uroen, akkurat som jeg grudde meg for noe hele tiden, uanhengig av hva jeg skulle. Var jeg med på no gøy, var den der også. Jeg tror det er summen av livsbelastinger som utløser dette. Da jeg var 40 fikk jeg det skikkelig ille, opplevde dødsfall i nær familie ( brått og uventet) Jeg ble så deprimert og hadde så sterk angst, at jeg måtte ha følge til legetimen...begynte i terapi samtidig med medisin, og har det i dag godt. Angsten er her hele tiden, og jeg blir fort sliten. Men jeg er så glad for at den uhåndterlige angsten er borte. På det verste følte jeg at jeg måtte ha fluktmuligheter. Kunne ikke gå til frisør, eller stå i kø på butikken...angsten ble for overveldende. Mitt råd er å søke hjelp, for det er virkelig hjelp og forståelse der ute. Min fastlege har vært fantastisk. Nå sender hun meg bare en sms rett før jeg skal inn til henne, så slipper jeg venterommet... Ønsker deg alt godt. Er bare å spør om du lurer på noe. Hilsen voksen dame.

Anonymkode: fb2f9...f73

[Stoltskeiv]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Om jeg husker riktig så startet det mildt på slutten av barneskolen / starten av ungdomsskolen. Den konkrete uroen som jeg blir fysisk dårlig av husker jeg at jeg kanskje kjente på for første gang på slutten av ungdomsskolen. Etter det ble «grunnfølelsen» mer og mer til stede, og periodene med den konkrete uroen har kommet oftere og vart lengre enn i starten. 

Var det skummelt da du var på første legetime?❤️ Er redd for å ikke bli tatt seriøst og dra hjem skuffet for å ikke ha kommet noen vei. Føler det er bedre å ikke få hjelp og ha det som en trygghet og trøst at det er mulig om det blir verre, enn å bli avvist og da ikke ha det som en trygghet lengre.

 

Jeg forsøkte å gå til helsesøster noen runder på vgs (er 19, så er bare 2 år siden), men kom liksom ikke frem til noe annet enn at «noen har gener som gjør en mer urolig og utsatt for å få dårlig samvittighet enn andre». Var veldig korte samtaler i gangen der, samtidig som jeg alltid prøver å fremstå som at jeg har det bra, så fikk kanskje ikke åpnet meg helt der.

Anonymkode: a558b...b97

Legen tok meg virkelig på alvor. Og det var han som sa at han skulle sende en henvisning videre. I mellomtiden så brukte jeg de på campus. Og har bare opplevd folk som vil hjelpe meg. De er der virkelig for meg. Selv de gangene jeg er lei og frustrert. Men de står i det sammen med meg og hjelper meg opp igjen når jeg havner under den verste bølgen. Jeg var også redd for at de skulle gå lei av meg, men det sa jeg rett ut. Men da tok de enda mer grep og påminte meg at de er der for meg, og kom med enkelte tiltak, slik at jeg ikke skulle føle meg som en byrde. Nå er jeg mer redd for å miste de😅 Jeg har også tenkt tanken på når jeg blir frisk og vil klare meg uten de, så vil jeg føle på et tomrom, selvom jeg vil klare meg uten disse folka. Men man blir så tilknytta til omsorgspersonene. Så jeg tror det vil gå fint for deg også ❤️ 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

jeg fikk dette på slutten av ungdomsskolen og har den følelsen ennå, er snart 50...jeg pratet ikke med noen om det, men det var forferdelelig å ha denne uroen, akkurat som jeg grudde meg for noe hele tiden, uanhengig av hva jeg skulle. Var jeg med på no gøy, var den der også. Jeg tror det er summen av livsbelastinger som utløser dette. Da jeg var 40 fikk jeg det skikkelig ille, opplevde dødsfall i nær familie ( brått og uventet) Jeg ble så deprimert og hadde så sterk angst, at jeg måtte ha følge til legetimen...begynte i terapi samtidig med medisin, og har det i dag godt. Angsten er her hele tiden, og jeg blir fort sliten. Men jeg er så glad for at den uhåndterlige angsten er borte. På det verste følte jeg at jeg måtte ha fluktmuligheter. Kunne ikke gå til frisør, eller stå i kø på butikken...angsten ble for overveldende. Mitt råd er å søke hjelp, for det er virkelig hjelp og forståelse der ute. Min fastlege har vært fantastisk. Nå sender hun meg bare en sms rett før jeg skal inn til henne, så slipper jeg venterommet... Ønsker deg alt godt. Er bare å spør om du lurer på noe. Hilsen voksen dame.

Anonymkode: fb2f9...f73

Så godt å høre at du har det bedre i dag og at du har en fastlege som viser forståelse❤️ Jeg må nok manne meg opp nok til å ta kontakt med fastlegen..🫣

Anonymkode: a558b...b97

[AnonymBruker]

Stoltskeiv skrev (3 minutter siden):

Legen tok meg virkelig på alvor. Og det var han som sa at han skulle sende en henvisning videre. I mellomtiden så brukte jeg de på campus. Og har bare opplevd folk som vil hjelpe meg. De er der virkelig for meg. Selv de gangene jeg er lei og frustrert. Men de står i det sammen med meg og hjelper meg opp igjen når jeg havner under den verste bølgen. Jeg var også redd for at de skulle gå lei av meg, men det sa jeg rett ut. Men da tok de enda mer grep og påminte meg at de er der for meg, og kom med enkelte tiltak, slik at jeg ikke skulle føle meg som en byrde. Nå er jeg mer redd for å miste de😅 Jeg har også tenkt tanken på når jeg blir frisk og vil klare meg uten de, så vil jeg føle på et tomrom, selvom jeg vil klare meg uten disse folka. Men man blir så tilknytta til omsorgspersonene. Så jeg tror det vil gå fint for deg også ❤️ 

Så fint å høre❤️ Blir litt mer beroliget av å høre at de fleste faktisk blir tatt på alvor, og at det mest sannsynlig bare er jeg som skremmer meg selv. Jeg må nok bare pushe meg selv til å tørre å spørre om hjelp, så ting forhåpentligvis bli bedre for meg🤞🏼

Anonymkode: a558b...b97

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg sliter veldig med en  indre uro som jeg ikke helt klarer å sette ord på. Det føles ut som at noe er galt, eller at jeg har gjort noe galt, når det ikke faktisk har hendt noe. Jeg går lange perioder der jeg er kvalm, har høy puls, tørr i munnen, osv., og når uroen treffer meg plutselig, er det akkurat som jeg får en sterk følelse av tomhet / frykt for at jeg aldri vil få det bra selv hvor bra ting rundt meg skal være. Uroen ligger alltid i meg som en salgs «grunnfølelse», også kommer den frem fysisk på det verste. Jeg klarer ikke helt å beskrive hvordan det føles. 

 

Hvorfor har jeg det slikt? Hva kan jeg gjøre for å bli kvitt det? 
 

 

Anonymkode: a558b...b97

Anbefaler deg å høre på podcasten til Anniken Binz og/eller lese boken hennes: "Finn din superkraft". Der lærer du om hvorfor du har det slikt, hvordan hjernen reagerer når du møter frykt, hvordan få indre trygghet i deg selv, osv. 

Anonymkode: 3ca37...810

[AnonymBruker]

Noe må ha skjedd som har ført til at nervesystemet ditt har gått litt i lås. Har du på noen måte blitt behandlet skikkelig dårlig i livet?

Anonymkode: d0298...283

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Anbefaler deg å høre på podcasten til Anniken Binz og/eller lese boken hennes: "Finn din superkraft". Der lærer du om hvorfor du har det slikt, hvordan hjernen reagerer når du møter frykt, hvordan få indre trygghet i deg selv, osv. 

Anonymkode: 3ca37...810

Tusen takk for god tips💗 Jeg skal sjekke de ut!

Anonymkode: a558b...b97

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Noe må ha skjedd som har ført til at nervesystemet ditt har gått litt i lås. Har du på noen måte blitt behandlet skikkelig dårlig i livet?

Anonymkode: d0298...283

Jeg har aldri blitt behandlet dårlig, og jeg har heller aldri opplevd noe traumatisk. Jeg har alt rundt meg til å ha det bra og har alltid hatt det, likevel har jeg det ikke bra😅 

Anonymkode: a558b...b97

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg sliter veldig med en  indre uro som jeg ikke helt klarer å sette ord på. Det føles ut som at noe er galt, eller at jeg har gjort noe galt, når det ikke faktisk har hendt noe. Jeg går lange perioder der jeg er kvalm, har høy puls, tørr i munnen, osv., og når uroen treffer meg plutselig, er det akkurat som jeg får en sterk følelse av tomhet / frykt for at jeg aldri vil få det bra selv hvor bra ting rundt meg skal være. Uroen ligger alltid i meg som en salgs «grunnfølelse», også kommer den frem fysisk på det verste. Jeg klarer ikke helt å beskrive hvordan det føles. 

 

Hvorfor har jeg det slikt? Hva kan jeg gjøre for å bli kvitt det? 
 

 

Anonymkode: a558b...b97

Åå jeg har det likt selv noen ganger. Men det er verre rett før mensen for min del. Der er akkurat som du beskriver, nesten litt fylleangst lignende. Kjenner også på at jeg har noe hengene over meg som en skygge, noe jeg bekymrer meg for som jeg ikke klarer å sette ord på. Jeg er 36 og har blitt litt verre med årene der. Før hadde jeg mye panikkanfall, noe jeg heldigvis ikke har lengre. 

Hvor gammel er du? 

Anonymkode: e4f4f...ac1

[AnonymBruker]

Sjekk ut dette? https://www.uroskolen.no/

Vet at det har vært med på diverse podkaster, blant annet på Leger Om Livet. Også har de visst egen podkast.

Vet ikke om det gir deg noe, men det er nå i alle fall en ledetråd å sjekke ut mens du venter på legetime  

Anonymkode: 53ef6...5d0

[AnonymBruker]

Jeg har fått mye indre uro etter jeg kom i overgangsalderen. (49 år)

Har hjulpet noe med hormonbehandling, men kjenner psyken ikke er hva den en gang var. 

Anonymkode: 2fb69...79e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Åå jeg har det likt selv noen ganger. Men det er verre rett før mensen for min del. Der er akkurat som du beskriver, nesten litt fylleangst lignende. Kjenner også på at jeg har noe hengene over meg som en skygge, noe jeg bekymrer meg for som jeg ikke klarer å sette ord på. Jeg er 36 og har blitt litt verre med årene der. Før hadde jeg mye panikkanfall, noe jeg heldigvis ikke har lengre. 

Hvor gammel er du? 

Anonymkode: e4f4f...ac1

Jeg er 19. Føler meg veldig mindre alene når jeg hører det er flere som føler på det samme💗  Har du alltid følt på uroen , eller ble det utløst av noe spesielt om jeg kan få spørre?🌺

Anonymkode: a558b...b97