Du som er frisk av spiseforsyrrelser

[AnonymBruker]

Hva hjalp deg mest på veien?❤️ Hvordan fikk du det til?

Anonymkode: b43e1...b48

[AnonymBruker]

Helt ærlig var det å bli mamma, selv om jeg forstår at det ikke er den letteste «løsningen på problemet»🙈 men ville bare stikke innom og si at hvis du - som jeg - tenker at du vil ha barn men er redd for at det ødelegger kroppen din: her var det snarere tvert imot  skal sies at jeg var ikke på bunnivået mitt da jeg ble gravid, men etter å ha fått barn fikk jeg en ny mening i livet og begynte å like kroppen min som hadde vært hjem til dette lille vesenet❤️

Anonymkode: 61908...1e6

[AnonymBruker]

Terapi. Men du blir aldri helt bra. Litt som tørrlagte alkoholikere 😄 Du må stadig jobbe for det. Det funker ikke å gjøre det halvhjertet. 

Anonymkode: 1bda4...312

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Helt ærlig var det å bli mamma, selv om jeg forstår at det ikke er den letteste «løsningen på problemet»🙈 men ville bare stikke innom og si at hvis du - som jeg - tenker at du vil ha barn men er redd for at det ødelegger kroppen din: her var det snarere tvert imot  skal sies at jeg var ikke på bunnivået mitt da jeg ble gravid, men etter å ha fått barn fikk jeg en ny mening i livet og begynte å like kroppen min som hadde vært hjem til dette lille vesenet❤️

Anonymkode: 61908...1e6

Jeg er delvis enig i dette, delvis uenig. Med nr 1 fikk jeg det på samme måte. Hadde ingen problemer med kropp og vekt, verken under svangerskapet eller etter. Tenkte derfor det ville gå fint med nr 2 også, men der tok jeg jammen meg feil. Pga. diverse omstendigheter som var annerledes med nr 2, falt jeg rett uti igjen, hodestups. Og her sitter jeg fast.

Anonymkode: b2845...a8c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er delvis enig i dette, delvis uenig. Med nr 1 fikk jeg det på samme måte. Hadde ingen problemer med kropp og vekt, verken under svangerskapet eller etter. Tenkte derfor det ville gå fint med nr 2 også, men der tok jeg jammen meg feil. Pga. diverse omstendigheter som var annerledes med nr 2, falt jeg rett uti igjen, hodestups. Og her sitter jeg fast.

Anonymkode: b2845...a8c

Huff, krysser fingrene for at du kommer deg opp igjen❤️

Anonymkode: 61908...1e6

[AnonymBruker]

Terapi, tid og opplevelser som ga mestring og mening. Da jeg begynte på veien mot å bli frisk, var jeg først tvangsinnlagt en periode (og egentlig lettet over det), så innlagt ved en enhet for spiseforstyrrelser og så gikk jeg i poliklinisk behandling lenge. Jeg hadde vært innlagt noen ganger ved somatisk sykehus, samt gått til psykolog tidligere også, men ble bare sykere og sykere. 

Akkurat hva som hjalp, var nok veldig sammensatt. Men jeg kjente meg så veldig feil, stygg, annerledes og som jeg ikke hørte til. Og det at jeg fikk noen venner (som strevde med det samme, så det var på godt og vondt, men vi var noen som etter hvert dro hverandre oppover), begynte veldig forsiktig å studere, fikk holde på litt med riding samtidig som jeg var i behandling, var veldig betydningsfullt. Jeg hadde fått høre mye stygt om meg selv, over lang tid. Og jeg husker behandleren min ba meg skrive ned og merke meg komplimenter og bevis på at jeg var verdifull. Jeg øvde på å se meg selv i speilet, og stå i følelsene som da kom av avsky, og å bare ville skade meg selv eller i hvert fall ikke spise. Å ikke spise var det som døyvet denne følelsen av avsky overfor meg selv og troen på at alle andre også så meg som avskyllig, fæl og ekkel. For å bli friskere, måtte jeg klare å tåle og håndtere den på en sunnere måte. Og det fikk jeg hjelp med, selv om det gikk veldig sakte og veldig gradvis. Det var i hvert fall betydningsfullt for meg at jeg fikk noen opplevelser av mestring og verdi, mens jeg var veldig syk og strevde med å få i meg næring i det hele tatt. Etter hvert ble det en motivasjon. For jeg fikk en tro på at det kanskje, kanskje kunne finnes gode ting i livet for meg også, og gikk an å være glad i meg. 

Jeg var frisk fra spiseforstyrrelsen en god stund før jeg ble mamma. Men jeg opplevde at det var da de siste kompleksene mine forsvant. Da jeg stod på babysvømming med mitt første barn, med skrukkete mage, strekkmerker osv., sammen med andre mødre, hvorav noen ikke hadde fått skrukkete mage og strekkmerker eller var særlig preget av svangerskap, mens andre igjen var det, sånn som meg. Og jeg følte meg bra nok og glad i magen som hadde båret frem datteren min. 

Det stemmer ikke at det ikke er mulig å bli helt bra, noen opplever det slik, andre ikke. Jeg er helt frisk og har vært det lenge. Jeg må ikke jobbe for det, og jeg er helt avslappet mtp. kropp og mat nå. 

Anonymkode: 810a0...5ef

[slush01]

Jeg vet ikke helt hvordan jeg fikk det til, men plutselig så løsnet det bare og så forsvant det. Gjorde et par andre livsendringer som fjernet endel stress, men ikke noe direkte med spiseforstyrrelsen. Så ikke engang på det som en spiseforstyrrelse, tenkte bare jeg hadde problemer med mat og angst. Ganske sprøtt at det rett og slett funket uten å måtte grave dypt inn i meg selv.

Er fortsatt takknemlig hver eneste dag for at jeg kan spise vanlig og ikke bruke så mye energi på å bekymre meg og planlegge.

Det finnes håp. Lykke til.

[AnonymBruker]

Jeg begynte å jobbe på skole og sykehjem. Var vel noe av kombinasjonen av eldre og barn som på en merkelig måte lærte meg å se andre verdier enn fokus på kalorier og mat. (Anoreksi) 

For meg fungerte det å distrahere bort tankene på jobb. Vet det sjelden er anbefalt. 

Anonymkode: 9b7a1...675

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg begynte å jobbe på skole og sykehjem. Var vel noe av kombinasjonen av eldre og barn som på en merkelig måte lærte meg å se andre verdier enn fokus på kalorier og mat. (Anoreksi) 

For meg fungerte det å distrahere bort tankene på jobb. Vet det sjelden er anbefalt. 

Anonymkode: 9b7a1...675

Men nå handler anoreksi i bunn og grunn og noe helt annet enn mat og kalorier. Fokus på mat, vekt, kalorier etc er jo kun et symptom

Anonymkode: 0327a...5b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Men nå handler anoreksi i bunn og grunn og noe helt annet enn mat og kalorier. Fokus på mat, vekt, kalorier etc er jo kun et symptom

Anonymkode: 0327a...5b5

Nettopp. Burde hatt med at det var en lengre prosess før jeg kom så langt.

Før jeg startet å jobbe, var jeg innlagt nesten et halvt år på sykehus. Deretter i behandling to ganger i uken i 1 år. Vekten ble midlertidig først normal da jeg startet å jobbe.

Anonymkode: 9b7a1...675

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.5.2024 den 19.04):

Terapi. Men du blir aldri helt bra. Litt som tørrlagte alkoholikere 😄 Du må stadig jobbe for det. Det funker ikke å gjøre det halvhjertet. 

Anonymkode: 1bda4...312

Veldig enig i dette.

Anonymkode: 3daaa...80f