Ettergivende foreldre? Eller?

[AnonymBruker]

Ei venninne av min datter har de mest ettergivende foreldre jeg kjenner til. Ofte er hun ikke på skolen fordi hun er "syk" (men frisk nok til å gå på aktiviteter senere), hun kan peke på hva som helst hun vil ha og få et nei, men ender likevel opp med å få tingen like etterpå, og hun krever at venninnene retter seg etter hva hun vil og ønsker hele tiden. Foreldrene mener selv de setter ned foten, men de snur så fort datteren presser frem en tåre. Det er egentlig helt vanvittig merkelig å se det utenfra, kan ikke fatte at voksne mennesker setter seg selv i en posisjon hvor barnet har all makten. I vårt hus er "nei" et "nei", og da respekteres det uten om eller men. Jeg opplever aldri krangling eller diskutering med barna, tror de er ganske trygge på at jeg tar avgjørelser som er gode og gjennomtenkte. Hadde faktisk vært flau dersom barna mine hadde vært snøflak.

Anonymkode: 80b85...cce

[AnonymBruker]

Det er resultatet av curlingforeldre. Gruer meg allerede til disse barna skal ut i arbeidslivet om noen år. 

Vi har en sånn mamma i klassen hos eldste (6kl). Har feks aldri deltatt på bursdager, eller andre sosiale ting for barnet "vil ikke" og aldri blitt presset. Sluttet på håndball etter at treneren sa ar barnet måtte delta på treninger for å få lov til å spille kamp. Nå har vi gående en sak i klassen der denne moren føler at barnet blir utestengt og at hun ikke kjenner de voksne...

Anonymkode: 4549f...6ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hva skjer med de foreldrene som sier "h*n vil ikke, så da skal vi ikke" osv.? 

F.eks."h*n vil ikke være med på kamper, så da er h*n kun med på treninger". Eller folk som har spurt om å treffes, vi kommer til avtalt sted, etter 10 minutter sier barnet "jeg skal hjem nå"/"jeg vil hjem nå" og mor sier "vi må dra nå, han vil hjem"..?! Er dette ettergivende foreldre? Sier "aldri" nei, prøver av og til, men bruker sjelden ordet nei når noen hører i alle fall.. 

Ja, noen av barna kan ha diagnoser jeg ikke vet om, men føler dette har blitt veldig utbredt? De skal spørre barna om alt, og hvis de ikke vil, så slipper de... Sliter veldig med å sette grenser.. Samtidig sier disse foreldrene at de er slitne, for barna er oppå de hele tiden, bruker de som tjenere osv... 

Annet som er overhørt: mor sier: "skal jeg bære *sett inn det som passer, f.eks. sykkel eller stor leke* hele turen jeg da?". "Ja," svarer barnet og mor gjør det...?! 

Noen som skjønner hva jeg mener? Hva er dette? En trend? Redd for at barna skal "klikke"!? 

Anonymkode: 86b62...8a1

Jeg tenker at her er det like mange svar som det er muligheter.

Dette med å kun være med på treninger og ikke kamper. Det kan være foreldrenes kompromiss fordi de må tvinge ungen til å i det hele tatt gå på en aktivitet foreldrene vet at barnet har godt av, sosialt og fysisk. 
Da er det faktisk viktigere å tvinge gjennom treninger i hverdagen, enn kamper som skjer "av og til". Og det er jo best at de som spiller kamper, faktisk ønsker å være med på kampen. (Hvis ikke går det jo gjerne ut over de andre.) 
Sånt har jeg gjort i samråd med trenerne for aktiviteten. De visste at barnet egentlig foretrakk å være hjemme og game, men at det hadde det fint når det først var med. Men at om vi hadde pushet på det med kamper, så ville barnet antagelig gått helt i vranglås, og nektet å gå i det hele tatt. 

Jeg har også latt barna bestemme hvor lenge vi skal bli steder. (Ofte fordi vi er der for barnets skyld, og det er greit å  bruke "barnet vil hjem" som unnskyldning, når realiteten er at ingen av oss egentlig ønsker å være der.) Eller barnet er med på noe jeg vil, som barnet ikke har glede av. Da kan det hende det blir ganske kort, og at det var en avtale jeg gjorde med barnet før vi kom dit. 

Og så er det noen ganger man er ettergivende og bare gjør ting (som å bære noe for barnet, eller gjøre ting barnet KUNNE ha gjort selv) fordi jeg: 
1. Ser at barnet er slitent, og faktisk ikke orker å gjøre det selv.
2. Jeg orker ikke bruke den tiden det tar å tvinge barnet til å gjøre selv.
3. Jeg vet at diskusjonen ville ført til et stort, høylytt utbrudd som hadde forstyrret alle rundt oss.  Og tar da samtalen om hvorfor dette ikke var greit hjemme istedenfor. 
4. Jeg vet at jeg ikke klarer å "stå løpet ut" akkurat der og da. Og om jeg starter å ta en kamp, så må jeg faktisk vinne den også. Hvis ikke gjør jeg mer skade enn nytte. 

Nå tror ikke jeg at jeg er en av de foreldrene du peker til. Mine barn er vant til at de må gjøre ting "fordi jeg har bestemt at", og har man startet med en aktivitet de har valgt selv, så må de fullføre en sesong. Og de har også alltid måttet ha en fysisk aktivitet, uansett hvor lite de liker fysiske aktiviteter. (Men de har fått velge selv hvilken aktivitet.) 

Noen ganger pusher jeg dem til å prøve ting de egentlig ikke vil. Nettopp fordi jeg er ganske sikker på at de ikke vet helt hva det er, og at de liker det bedre enn de tror. Men jeg er også lydhør hvis de ikke liker det etter å ha prøvd. 

Og, ja, de fleste av oss foreldre vet at barna våre kan "klikke" en gang i blant. Og ønsker stort sett å unngå det. 
Vi lærer oss ofte triks. Som å ha med litt mat/drikke i sekken/veska/lomma, til de tilfellene vi kan anta barnet har lavt blodsukker og trenger litt ekstra, eller er kjempetørst. Eller som å klare å se på barnet når det er slitent og trenger at noen bærer sekken eller sykkelen eller hva det er som er tungt. 
Eller bare se når barnet mistrives, og tilby en vei "ut". 

Husk at barn er forskjellige, og det ikke finnes en universalløsning. Og at det du ser av oppdragelse er øyeblikksbilder i offentlighet, og ikke så mye hva som skjer hjemme. 

Anonymkode: f82f3...20e