Folk som gjemmer seg bak diagnoser

[17.11]

48 minutter siden, AnonymBruker said:

Når man har snakket gjennom det vonde og husker hva som er skjedd er det bearbeidet. Da kan man legge det på hylla og ikke gi det mer næring og tid. 
fylle livet med det som gir mening. 


 

Anonymkode: caf96...472

Dæven. Det er såpass enkelt ja. Når det er snakket om er det bearbeidet. Du burde skrive selvhjelpsbøker du.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Jeg kan være enig i at fokuset på diagnoser er blitt ekstremt. Og jeg er usikker på om det særlig positivt. Det sies at det er viktig med åpenhet og at alt skal snakkes om. Men jeg har inntrykk av at også alt skal forklares med diagnoser. Selv ting som er helt naturlig. Det kan være fristende å skjule seg bak en diagnose når man opplever livet som vanskelig og man ikke mestrer ting man burde mestre. 

Det er ikke like skambelagt lenger å ha en diagnose. Og det er en bra ting. Men det har kanskje gått litt langt når man sitter igjen med inntrykk av at enkelte liker å spinne sin identitet rundt dette og de ER diagnose mer enn å HA en diagnose. 

Hadde jeg selv hatt en diagnose (gudene vet, kanskje jeg har én), så hadde jeg mislikt sterkt dette overdrevne fokuset på å diagnostisere folk. Jeg mener det er med på å undergrave seriøsiteten og alvorlighetsgraden av psykiske lidelser når SoMe flommer over av influensere  som fronter seg i alle kanaler med sine ørten diagnoser. Det er blitt rene konkurransen.

Det er iallfall slik det ser ut fra sidelinjen. Og det er veldig synd.

Anonymkode: 12fb2...228

Eller så kan man tenke at nettopp de som ikke helt klarer "det vanlige livet" har lettere for å bli feks influencer. Det betyr ikke at de faker å ha diagnoser eller at de har fått det uten rett, ei heller at de er representative for antall personer med diagnoser. Derimot er det sannsynlig at de har funnet en arena de faktisk mestrer og håndterer, når det ordinære livet ble for hardt. Vi burde heie på dem. Ikke nødvendigvis det som de alle og enhver står for, men heie på at de har klart å finne sin vei. Og så er det naturlig at de i visse grupper er større forekomst av enkelte diagnoser. Det er en grunn til at ikke i hovedsak alle selgere har ptsd. Det er en jobb som passer personer med traumer ganske dårlig. Hvertfall mange av oss. Så ja, kanskje er det mange influencere med diagnoser som påvirker dagliglivet. Og er det rart? Nei. 

Anonymkode: 7fe38...6e5

[AnonymBruker]

Tror det blir mer og mer vanlig å tåle lite. Og folk vil gjerne ha en eller flere diagnoser på problemene sine. 

Selvfølgelig har noen opplevd forferdelige ting, men tror kanskje ikke det er de som roper høyest på nettet.

Jeg er en dame på snart 60. Har opplevd et voldelig ekteskap da jeg var ung. Med flere påfølgende år med terror, forfølgelse, drapstrusler og vold. Nå har jeg det helt fint. Har lagt alt det bak meg. Ferdig med det, og gidder ikke bruke tid på å gruble på det. Nyter heller å leve trygt og godt. Lurer på om jeg hadde fått en diagnose om det hadde skjedd i 2024? Kanskje ikke så usannsynlig. Tror man dealet med sånt på en annen måte før 2000.

Anonymkode: b96be...158

[AnonymBruker]

Jeg har en haug diagnoser og uansett hva jeg synser eller mener så er de der, konsekvensene av diagnosene er at jeg selvfølgelig må ta ansvar for egen helse ved å sørge for god kommunikasjon og tilpasning der det er nødvendig og mulig.

For andre kan dette være både irriterende, upraktisk og ukomfortabelt å forholde seg til. Veldig mange blir usikre når de møter på mennesker med utfordringer. De synes gjerne det er tåpelig at jeg maser og kjaser om filleting fordi de ikke forstår at den filletingen har mye større påvirkning på meg på grunn av diagnosene enn den har på dem selv som ikke har diagnosene.

Ett eksempel er at jeg er «hysterisk» på glutensmitte, for en som ikke har cøliaki så virker det helt rart at jeg ikke engang tørr dele smørbare pålegg eller syltetøy med noen som spiser vanlig brød, men for meg er det hysteriet helt tvingende nødvendig.

Jeg må planlegge, forklare, tilrettelegge og «gjemme meg bak» diagnosene til stadighet fordi de er der og de har konsekvenser. Jeg fungerer så bra som jeg gjør fordi diagnosene er kjent og avklart. 
 

Noen nevnte motstandsmennene fra krigen og at disse greide seg fint, men det gjorde de da ikke. Flere av de sleit hele livet igjennom med alkoholmisbruk blant annet. Max Manus var en av de, Kasper Idland var en annen og de var ikke alene om det desverre.

Folk lever lengre og bedre i dag med diagnoser enn de samme personene ville gjort for bare få tiår siden når diagnosene ikke var kjent eller snakka om. 

 

Anonymkode: 14169...86a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Opplever folk her inne er veldig opptatt av diagnoser. Om folk har et traume de har opplevd å sliter med, er folk på med engang og skriver at dette er ikke ptsd, eller dette er KPTSD osv.  Som om ts er interessert i diagnoser eller koder. 
Dessuten er det behandlere som evt setter diagnose, dette for å vite hvilke type behandling pas trenger. 
Leser til stadig folk som ramser opp diagnoser og er i en offerrolle. Jeg «har» 

De fleste opplever tøffe tak i livet, men det er hvordan du tar det som er avgjørende om hvilke liv du lever. 
Mange tenker de er ubrukelige, har lite venner, mestrer ikke livet og alt er vanskelig. så trenger terapi. 
Det er ikke dumt med terapi, men det handler om hvilke holdninger man har til tankene sine. 
hvis man ønsker å tro på de tullete tankene om at en er ubrukelig og ikke får til noe, så blir man i det vonde. 
Eller man kan se verden med litt mer åpne øyner. 
Folk sier stadig: ja men jeg har jo blitt voldtatt eller har opplevd det og det.. jeg har jo den og den diagnosen, som at det er en unnskyldning for å være der man er. 
Vil man opp og frem og komme seg videre må en bryte gamle tankemønster og tenke annerledes. 
Når man har snakket gjennom det vonde og husker hva som er skjedd er det bearbeidet. Da kan man legge det på hylla og ikke gi det mer næring og tid. 
fylle livet med det som gir mening. 


 

Anonymkode: caf96...472

Det du kaller unskyldning kaller jeg en forklaring. Unskyldning er noe helt annet. Unskyldning er å dikte opp noe annet for  slippe unna noe. 

Som feks at du kommer forsent på jobben fordi du forsov deg. Og sier at du kom forsent pga en påkjørt katt som ikke er sant.

Når du kaller andres diagnoser for unskyldning sier du samtidig at det de sliter med er tull og ikke er sant. Og det er jo ganske stygt 

Å ha angst i selskap med fulle folk, fordi du har opplevd mye vondt med fulle folk i oppveksten er det en forklaring.  Ikke en unskyldning. Om personen velger å dra hjem før folkene blir fulle er også det en forklaring og ikke unskyldning. 

Skulle ønske folk kan lære seg forskjell på unskyldning og forklaring. 

Jeg har adhd. Jeg klarer å huske det meste. Men  jeg glemmer også mye. Jeg kan glemme noe som er sagt for 5 minutter siden. Det er fordi den som ga meg beskjed ikke passet på å ha øyekontakt med meg. Det kan være nyttig for mine nermeste å vite at om jeg ikke dukker opp til en avtale, så er det fordi jeg har glemt det. Ikke droppet dem. Å da få en tlf med en påminnelse hjelper relasjonen. Jeg bruker ikke adhd som unskyldning for at jeg ikke kom. Men det er en forklaring på hvorfor jeg kan glemme sånt. For jeg fungerer ikke som nevrotypisk på det området der. Det er mye jeg kan fake å late som jeg er nevrotypisk.  Men det vil være synlig på noen områder at jeg har adhd for andre. 

Jeg bruker nok oftere nevrotypiske unskyldninger for å skjule min adhd om jeg har gått på en adhd forglemmelse. Å bruke adhd som unskyldning har jeg aldri gjort. 

Anonymkode: 41581...199

[AnonymBruker]

Jeg har i løpet av de siste år måttet akseptere flere diagnoser: ADHD, K-PTSD, fibromyalgi, migrene, og flere jeg ikke kommer på i farten. Hvorfor? Fordi jeg er så livredd for å bli summen av mine diagnoser. Jeg vil ikke dømmes ut i fra mine traumer og diagnoser. Jeg vil ikke defineres av disse merkelappene. Jeg er den som sitter i terapi og hardnakket påstår: jeg har ikke angst! Jeg er ikke et offer!

 

...men som i det siste har smått begynt å åpne opp for at jeg kanskje har det de kaller for høytfungerende angst. Kanskje jeg har vært et offer.

 

Uansett hva DE kaller det: JEG kaller det for deler av det som har gjort med til den jeg er. Summen utgjør personligheten min. Mine opplevelser har formet meg, men de definerer ikke meg! 

 

Det er nettopp folk som t.s. som gjør det så jækla vanskelig å akseptere og oppsøke hjelp istedenfor å bare smile videre og si "jo takk, det går fint" selv på de mørkeste stundene.

Anonymkode: c14d2...a48

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Tror det blir mer og mer vanlig å tåle lite. Og folk vil gjerne ha en eller flere diagnoser på problemene sine. 

Selvfølgelig har noen opplevd forferdelige ting, men tror kanskje ikke det er de som roper høyest på nettet.

Jeg er en dame på snart 60. Har opplevd et voldelig ekteskap da jeg var ung. Med flere påfølgende år med terror, forfølgelse, drapstrusler og vold. Nå har jeg det helt fint. Har lagt alt det bak meg. Ferdig med det, og gidder ikke bruke tid på å gruble på det. Nyter heller å leve trygt og godt. Lurer på om jeg hadde fått en diagnose om det hadde skjedd i 2024? Kanskje ikke så usannsynlig. Tror man dealet med sånt på en annen måte før 2000.

Anonymkode: b96be...158

Det er flere som deg. Mange kommer seg igjennom traumatiske opplevelser svært bra. Men alle har ikke de samme forutsetningene. Din kontekst er en helt annen enn naboens. Dere har ikke samme oppvekst, omgangskrets, slekt eller oppfattelse av verden. Dere har ulike styrker og svakheter. Ikke alle har samme resiliens som deg, enten de er født sånn eller blitt sånn. Jeg syns det blir så rart å komme med anekdotiske fortellinger om hvor bra en selv klarte seg, du er ikke fasiten for verden.

Anonymkode: 19a61...461

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Det er flere som deg. Mange kommer seg igjennom traumatiske opplevelser svært bra. Men alle har ikke de samme forutsetningene. Din kontekst er en helt annen enn naboens. Dere har ikke samme oppvekst, omgangskrets, slekt eller oppfattelse av verden. Dere har ulike styrker og svakheter. Ikke alle har samme resiliens som deg, enten de er født sånn eller blitt sånn. Jeg syns det blir så rart å komme med anekdotiske fortellinger om hvor bra en selv klarte seg, du er ikke fasiten for verden.

Anonymkode: 19a61...461

Har ikke påstått at jeg har noen fasit. Mine opplevelser er som sagt fra 90-tallet. Og jeg lurer på hvordan det hadde blitt håndtert i 2024. Av meg selv og omverdenen. Tror kanskje det at jeg kom meg på jobb hver eneste dag berget vettet mitt. Hadde jeg sittet hjemme og bare konsentrert meg om problemer og gruet meg til neste hendelse (daglig/ukentlig), så tror jeg det hadde gått verre. Men du har rett, jeg tålte nok lite søvn og å alltid måtte være på vakt greit. Og da han endelig ga opp, tre år etter skilsmisse, så hadde jeg kjempefokus på å skulle nyte livet, etter å ha "mistet" 6 år.

Anonymkode: b96be...158

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg lurer på vår generasjon; Hvordan greide vi oss uten all denne terapien? Alle diagnosene? Så vil mange si at det var noen som ikke greide det. Joda, det var nok det, men det var utrolig mange som også greide seg. Det MÅ vel nødvendigvis være en læring i det også?  At du kan faktisk komme deg videre, fomle og falle, men komme deg opp og stå - selv om du har opplevd fæle ting. 

Det føles ut som hele Norge snart har Ptsd eller kptsd. Det må vel ha gått inflasjon i denne diagnosen?? Nå snakker jeg ikke om de som har de grusomste overgrep fra de var små, eller store. Men har alle det liksom? Jeg fikk juling da jeg var barn. Veldig irriterende har det plaget meg som voksen. Jeg fikk beskjed om at jeg var ond osv...og det var jo ikke greit. Men jeg, min søster og mine to brødre har jo greid oss. Vi har slitt oss gjennom våre ting, og jeg er sikker på at vi kunne fått en diagnose eller tre....men vi har nå ikke det. Vi har bare oss selv å regne med. 

Så ja...jeg er litt skeptisk til alle disse diagnosene. Det er sikkert bra, og til hjelp at folk kan komme seg fortere gjennom de vanskelige tingene. Men er det litt sånn at folk blir litt invaldisert av det også? Det virker litt sånn. Folk blir uføre over en lav sko, og føler på angsten og det virker som de lar den vokse, heller enn å kjempe seg gjennom. Meeeen....jeg forstår vel bare ikke hvor ille alle har det, og har fått det. 

Anonymkode: ab036...1bc

Og hvilken generasjon er du?

Anonymkode: 963a2...e28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Opplever folk her inne er veldig opptatt av diagnoser. Om folk har et traume de har opplevd å sliter med, er folk på med engang og skriver at dette er ikke ptsd, eller dette er KPTSD osv.  Som om ts er interessert i diagnoser eller koder. 
Dessuten er det behandlere som evt setter diagnose, dette for å vite hvilke type behandling pas trenger. 
Leser til stadig folk som ramser opp diagnoser og er i en offerrolle. Jeg «har» 

De fleste opplever tøffe tak i livet, men det er hvordan du tar det som er avgjørende om hvilke liv du lever. 
Mange tenker de er ubrukelige, har lite venner, mestrer ikke livet og alt er vanskelig. så trenger terapi. 
Det er ikke dumt med terapi, men det handler om hvilke holdninger man har til tankene sine. 
hvis man ønsker å tro på de tullete tankene om at en er ubrukelig og ikke får til noe, så blir man i det vonde. 
Eller man kan se verden med litt mer åpne øyner. 
Folk sier stadig: ja men jeg har jo blitt voldtatt eller har opplevd det og det.. jeg har jo den og den diagnosen, som at det er en unnskyldning for å være der man er. 
Vil man opp og frem og komme seg videre må en bryte gamle tankemønster og tenke annerledes. 
Når man har snakket gjennom det vonde og husker hva som er skjedd er det bearbeidet. Da kan man legge det på hylla og ikke gi det mer næring og tid. 
fylle livet med det som gir mening. 


 

Anonymkode: caf96...472

Det handler jo ikke om hvilket traume man er utsatt for, men hva traumet gjør med kroppen og sinnet ditt.

To personer kan være i samme bil og bilulykke - den ene kan komme lettere skadet ut av det, mens den andre blir lam fra brystet og ned.

To soldater deltar i den samme troppen, i den samme krigen - begge overlever - den ene klarer seg fint og den andre utvikler granatsjokk (PTSD) og alkoholisme. 

Enig med deg i ar man ikke trenger å innta en offerrolle selv om man har blitt skadet fysisk eller psykisk. Man må «deale» med de kortene man til enhver tid har på hånda etter beste evne. Ikke alle har evne til å reise seg igjen. 

I stedet for å irritere folk man mener er i en «offerrolle» kan man vell si i fra at man ikke har så lyst til å snakke om helseproblemer og tunge livserfaringer.

Anonymkode: 70826...d82

[AnonymBruker]

Arild37 skrev (1 time siden):

Sa en som aldri har vært så langt ned i kjelleren som er mulig. Slikt er vanskelig å forstå før man er der selv, men har man vært der selv, så har man fort mye mer forståelse og empati for de som sliter psykisk. 

Nå er jeg frisk igjen, men når jeg var psykisk syk, så sluttet jeg etterhvert å prate om og dele dette, nettopp pga slike holdninger som kommer frem her

Hva vet du om hvor langt nede jeg har vært eller ei? 
Det handler ikke om mangel på empati eller forståelse. 
Man blir ikke frisk av at andre synes fryktelig synd på en. 
En må ha hjelp til å endre tankemønsteret sitt. 
hva gjorde deg frisk? 
kan legge til at for et år siden var jeg sengeliggende grunnet voldsom angst. Fikk ikke i meg mat, klarte knapt stå på beina. På gode dager var jeg oppe i 2 hele timer tilsammen. Måtte ha medisiner og terapi. 
Det jeg vet i dag som jeg har lært er at tankesettet vårt er det som holder det vonde vedlike. 
Vi må tenke annerledes, som igjen fører til adferd endrer seg. 
Sier ikke det er en quick fix, for det er beintøft. 
Dette innlegger var ment som motivasjon. 
les boken sjef i eget liv, da vil du forstå 

Anonymkode: caf96...472

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Det er flere som deg. Mange kommer seg igjennom traumatiske opplevelser svært bra. Men alle har ikke de samme forutsetningene. Din kontekst er en helt annen enn naboens. Dere har ikke samme oppvekst, omgangskrets, slekt eller oppfattelse av verden. Dere har ulike styrker og svakheter. Ikke alle har samme resiliens som deg, enten de er født sånn eller blitt sånn. Jeg syns det blir så rart å komme med anekdotiske fortellinger om hvor bra en selv klarte seg, du er ikke fasiten for verden.

Anonymkode: 19a61...461

Igjen så unnskylder du folk for å være i elendigheten. 
Nei jeg kan ikke få det bra fordi jeg hadde en kjip oppvekst. Man har lange lister med unnskyldninger for at man ikke kan få det bedre. Nettopp fordi man selv tror på disse tankene.

min venninne har opplevd grov omsorgssvikt og overgrep som barn, og hatt et tøft liv, likevel har hun master grad og jobber med ungdom. Hun kunne valgt å sette seg ned å tenke jeg har opplevd for mye til å kunne få det bra. 

Anonymkode: caf96...472

[Gammelsmurfen]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Opplever folk her inne er veldig opptatt av diagnoser. Om folk har et traume de har opplevd å sliter med, er folk på med engang og skriver at dette er ikke ptsd, eller dette er KPTSD osv.  Som om ts er interessert i diagnoser eller koder. 
Dessuten er det behandlere som evt setter diagnose, dette for å vite hvilke type behandling pas trenger. 
Leser til stadig folk som ramser opp diagnoser og er i en offerrolle. Jeg «har» 

De fleste opplever tøffe tak i livet, men det er hvordan du tar det som er avgjørende om hvilke liv du lever. 
Mange tenker de er ubrukelige, har lite venner, mestrer ikke livet og alt er vanskelig. så trenger terapi. 
Det er ikke dumt med terapi, men det handler om hvilke holdninger man har til tankene sine. 
hvis man ønsker å tro på de tullete tankene om at en er ubrukelig og ikke får til noe, så blir man i det vonde. 
Eller man kan se verden med litt mer åpne øyner. 
Folk sier stadig: ja men jeg har jo blitt voldtatt eller har opplevd det og det.. jeg har jo den og den diagnosen, som at det er en unnskyldning for å være der man er. 
Vil man opp og frem og komme seg videre må en bryte gamle tankemønster og tenke annerledes. 
Når man har snakket gjennom det vonde og husker hva som er skjedd er det bearbeidet. Da kan man legge det på hylla og ikke gi det mer næring og tid. 
fylle livet med det som gir mening. 


 

Anonymkode: caf96...472

Massesugesjon i et nøtteskall. Folk googler seg frem til en diagnose, prater med andre som er "helt enig", og søker bekreftelse som de glatt får. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tror det blir mer og mer vanlig å tåle lite. Og folk vil gjerne ha en eller flere diagnoser på problemene sine. 

Selvfølgelig har noen opplevd forferdelige ting, men tror kanskje ikke det er de som roper høyest på nettet.

Jeg er en dame på snart 60. Har opplevd et voldelig ekteskap da jeg var ung. Med flere påfølgende år med terror, forfølgelse, drapstrusler og vold. Nå har jeg det helt fint. Har lagt alt det bak meg. Ferdig med det, og gidder ikke bruke tid på å gruble på det. Nyter heller å leve trygt og godt. Lurer på om jeg hadde fått en diagnose om det hadde skjedd i 2024? Kanskje ikke så usannsynlig. Tror man dealet med sånt på en annen måte før 2000.

Anonymkode: b96be...158

Neimen så flink du er a🙄

Anonymkode: 963a2...e28

[AnonymBruker]

For å si det slik; Alle er på sin egen reise.

Dermed finnes det ingen enkle triks eller løsninger. Uansett hvor mye du mener at andre bør gjøre slik eller slik, eller tenke på andre måter. Den dagen den enklete er klar for å ta et lite steg frem, så gjør de dette uten det du skriver i HI.

Du forresten, er på en reise der du trenger å gi slipp på å fokusere på andre mennesker. Fokuser på deg selv. Du er ikke i mål du heller.

Anonymkode: cbdc2...ddb

[AnonymBruker]

Jeg forstår delvis hva TS mener. Jeg ble ikke misbrukt som barn, men fikk heller ikke den oppfølgingen jeg skulle ha hatt. Var mye rus å sinne rund mine foreldrer, så jeg bare eksisterte på en måte der hjemme til jeg var gammel nok til å flytte ut. Dette var på 70 tallet, jeg var bare stemplet som dum også fra lærerene. Men der var en som så meg, han han var en eldre nabo han viste om galskapen som var innenfor husets 4 vegger. Han bad meg om å ta tak i eget liv og læring. Han støttet meg gjennom tennårene. Fikk ikke fullført VGS heller pga stress og konsentrasjonsproblemer, men fikk tidlig jobb. Der fant jeg fort min plass. Ble sett, hørt og behandlet som likeverdig. Sitter i dag høyt i systemet med en utmerket lønn/stilling. Nå 40 år senere er jeg glad jeg fikk til å snu tankegangen min. Jeg har barn nå som får den oppfølgingen som jeg ikke fikk. Har tatt mye lærdom av hvordan livet ikke skal leves.

Anonymkode: bb11b...ec9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Opplever folk her inne er veldig opptatt av diagnoser. Om folk har et traume de har opplevd å sliter med, er folk på med engang og skriver at dette er ikke ptsd, eller dette er KPTSD osv.  Som om ts er interessert i diagnoser eller koder. 
Dessuten er det behandlere som evt setter diagnose, dette for å vite hvilke type behandling pas trenger. 
Leser til stadig folk som ramser opp diagnoser og er i en offerrolle. Jeg «har» 

Hvis jeg sier jeg sliter med et beinbrudd og beskriver migrene, hadde du sagt «det høres ikke ut som beinbrudd», eller hadde du svart ut i fra beinbrudd?

Hvis jeg er svaksynt, er jeg da i en offerrolle om jeg sier jeg har problemer med synet? 

Eller om jeg har MS, er jeg i en offerrolle om jeg sier at jeg har MS? 

Hva er det som gjør at du ikke ser på fysiske og psykiske sykdommer som likestilte? Hvorfor tenker du at det er greit å bruke ord som «traume» og spesifikke diagnoser, som en her inne som skrev at hun hadde posttraumatiske stressreaksjoner uten at hun hadde fått en ptsd-diagnose og beskrev angst? 

Jeg reagerer på alle de som skriver ting som ikke er sant og alle de som tror det er en konkurranse om å ha det verst. Men folk med psykisk uhelse sliter jo med diverse og da mister man ofte litt sosiale skills. 

Anonymkode: 87ef3...642

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Neimen så flink du er a🙄

Anonymkode: 963a2...e28

Dette var ikke et hyggelig svar til ei som deler en solskinnshistorie der hun har hatt det svært tøft og vondt over tid, og har kommet seg gjennom det og føler livsglede i dag 

Anonymkode: caf96...472

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Igjen så unnskylder du folk for å være i elendigheten. 
Nei jeg kan ikke få det bra fordi jeg hadde en kjip oppvekst. Man har lange lister med unnskyldninger for at man ikke kan få det bedre. Nettopp fordi man selv tror på disse tankene.

min venninne har opplevd grov omsorgssvikt og overgrep som barn, og hatt et tøft liv, likevel har hun master grad og jobber med ungdom. Hun kunne valgt å sette seg ned å tenke jeg har opplevd for mye til å kunne få det bra. 

Anonymkode: caf96...472

Tror man burde får en annen målestokk for suksess i livet enn mastergrad og fast jobb. Men all ære til venninnen din som jeg håper bruker sin erfaring til å hjelpe andre, de er virkelig gull verdt. 

Anonymkode: f3c5e...26e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hvis jeg sier jeg sliter med et beinbrudd og beskriver migrene, hadde du sagt «det høres ikke ut som beinbrudd», eller hadde du svart ut i fra beinbrudd?

Hvis jeg er svaksynt, er jeg da i en offerrolle om jeg sier jeg har problemer med synet? 

Eller om jeg har MS, er jeg i en offerrolle om jeg sier at jeg har MS? 

Hva er det som gjør at du ikke ser på fysiske og psykiske sykdommer som likestilte? Hvorfor tenker du at det er greit å bruke ord som «traume» og spesifikke diagnoser, som en her inne som skrev at hun hadde posttraumatiske stressreaksjoner uten at hun hadde fått en ptsd-diagnose og beskrev angst? 

Jeg reagerer på alle de som skriver ting som ikke er sant og alle de som tror det er en konkurranse om å ha det verst. Men folk med psykisk uhelse sliter jo med diverse og da mister man ofte litt sosiale skills. 

Anonymkode: 87ef3...642

Jeg snakker om psykiske vansker etter vonde opplevelser. Der folk ofte blir værende i en tilstand det faktisk er mulig å komme seg ut av å få det bedre. 
Et beinbrudd, migrene eller syn er ikke avhengig av at du jobber hardt med eget tankemønster for å bli bedre. Det er en ytre skade som andre kan fikse på deg. 
når det gjelder det psykiske kan ingen andre fikse det enn deg selv. Man kan få støtte, terapi og veiledning, men det er en selv som må gjøre jobben. 
Og den jobben er beintøff, og mange orker ikke stå i mer ubehag, og blir i situasjonen sin med de begrensinger det fører med seg. 
Og det er 100% forståelig. Det er mange veier ut av elendigheten på. For noen hjelper det å trene og være sosial, mens andre trenger noe helt annet. 
 

Anonymkode: caf96...472