Folk som gjemmer seg bak diagnoser

[AnonymBruker]

Opplever folk her inne er veldig opptatt av diagnoser. Om folk har et traume de har opplevd å sliter med, er folk på med engang og skriver at dette er ikke ptsd, eller dette er KPTSD osv.  Som om ts er interessert i diagnoser eller koder. 
Dessuten er det behandlere som evt setter diagnose, dette for å vite hvilke type behandling pas trenger. 
Leser til stadig folk som ramser opp diagnoser og er i en offerrolle. Jeg «har» 

De fleste opplever tøffe tak i livet, men det er hvordan du tar det som er avgjørende om hvilke liv du lever. 
Mange tenker de er ubrukelige, har lite venner, mestrer ikke livet og alt er vanskelig. så trenger terapi. 
Det er ikke dumt med terapi, men det handler om hvilke holdninger man har til tankene sine. 
hvis man ønsker å tro på de tullete tankene om at en er ubrukelig og ikke får til noe, så blir man i det vonde. 
Eller man kan se verden med litt mer åpne øyner. 
Folk sier stadig: ja men jeg har jo blitt voldtatt eller har opplevd det og det.. jeg har jo den og den diagnosen, som at det er en unnskyldning for å være der man er. 
Vil man opp og frem og komme seg videre må en bryte gamle tankemønster og tenke annerledes. 
Når man har snakket gjennom det vonde og husker hva som er skjedd er det bearbeidet. Da kan man legge det på hylla og ikke gi det mer næring og tid. 
fylle livet med det som gir mening. 


 

Anonymkode: caf96...472

[AnonymBruker]

Wow du visste mye om dette med traumer og hvordan det fungerer.

Si meg, hvordan vil du hjelpe noen som har blitt mishandlet og utsatt for overgrep siden babystadiet? Som aldri har fått kjenne på å ha grenser, eierskap til egen kropp, alltid blitt behandlet som verdiløs og dermed tatt det på selvfølelsen, feks, er det også bare å skubbe vekk de tankene, til fordel for hva da? Mange som har traumer og vonde opplevelser kan ikke bearbeide alt og legge det bak seg, de kjenner ikke annet, det tar tid å lære å leve med det. 

Anonymkode: 4218a...9c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Opplever folk her inne er veldig opptatt av diagnoser. Om folk har et traume de har opplevd å sliter med, er folk på med engang og skriver at dette er ikke ptsd, eller dette er KPTSD osv.  Som om ts er interessert i diagnoser eller koder. 
Dessuten er det behandlere som evt setter diagnose, dette for å vite hvilke type behandling pas trenger. 
Leser til stadig folk som ramser opp diagnoser og er i en offerrolle. Jeg «har» 

De fleste opplever tøffe tak i livet, men det er hvordan du tar det som er avgjørende om hvilke liv du lever. 
Mange tenker de er ubrukelige, har lite venner, mestrer ikke livet og alt er vanskelig. så trenger terapi. 
Det er ikke dumt med terapi, men det handler om hvilke holdninger man har til tankene sine. 
hvis man ønsker å tro på de tullete tankene om at en er ubrukelig og ikke får til noe, så blir man i det vonde. 
Eller man kan se verden med litt mer åpne øyner. 
Folk sier stadig: ja men jeg har jo blitt voldtatt eller har opplevd det og det.. jeg har jo den og den diagnosen, som at det er en unnskyldning for å være der man er. 
Vil man opp og frem og komme seg videre må en bryte gamle tankemønster og tenke annerledes. 
Når man har snakket gjennom det vonde og husker hva som er skjedd er det bearbeidet. Da kan man legge det på hylla og ikke gi det mer næring og tid. 
fylle livet med det som gir mening. 


 

Anonymkode: caf96...472

Du er av den typen ja.

Anonymkode: 963a2...e28

[AnonymBruker]

Damn du burde jo bare reise til alle som er preget pga en traume eller diagnose, alle hadde blitt kurert etter en time med deg. 

Anonymkode: 70148...f44

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Opplever folk her inne er veldig opptatt av diagnoser. Om folk har et traume de har opplevd å sliter med, er folk på med engang og skriver at dette er ikke ptsd, eller dette er KPTSD osv.  Som om ts er interessert i diagnoser eller koder. 
Dessuten er det behandlere som evt setter diagnose, dette for å vite hvilke type behandling pas trenger. 
Leser til stadig folk som ramser opp diagnoser og er i en offerrolle. Jeg «har» 

De fleste opplever tøffe tak i livet, men det er hvordan du tar det som er avgjørende om hvilke liv du lever. 
Mange tenker de er ubrukelige, har lite venner, mestrer ikke livet og alt er vanskelig. så trenger terapi. 
Det er ikke dumt med terapi, men det handler om hvilke holdninger man har til tankene sine. 
hvis man ønsker å tro på de tullete tankene om at en er ubrukelig og ikke får til noe, så blir man i det vonde. 
Eller man kan se verden med litt mer åpne øyner. 
Folk sier stadig: ja men jeg har jo blitt voldtatt eller har opplevd det og det.. jeg har jo den og den diagnosen, som at det er en unnskyldning for å være der man er. 
Vil man opp og frem og komme seg videre må en bryte gamle tankemønster og tenke annerledes. 
Når man har snakket gjennom det vonde og husker hva som er skjedd er det bearbeidet. Da kan man legge det på hylla og ikke gi det mer næring og tid. 
fylle livet med det som gir mening. 


 

Anonymkode: caf96...472

WOW👏🏽 Du er prakt eksempel på et emosjonellt umodent menneske som ser rimelig firkantet på ting. Antar du forguder sitatet "Det handler ikke om hvordan du tar det,men hvordan du har det" og setter alle i samme bås. 

Anonymkode: 19f03...26e

[AnonymBruker]

Du får det til å høres latterlig enkelt ut. Siden du i hovedsak nevner traumer så fortsetter jeg på det sporet. 

Aller først - traumer kan endre hjernen, fysisk. Altså virkelige endringer i hjernen. Det er ikke så lett å tenke seg bort fra. Man kan lage nye koblinger, men det betyr ikke at alt reverseres til en normal hjerne. 

Ellers skal jeg ikke bruke så mye tid på deg. Ikke annet enn at jeg forstår hvor du kommer fra. Jeg antar at du selv har klart deg bra og at du tenker at andre bare må gjøre som du. Jeg har folk rundt meg som tilsynelatende har klart seg bra, men de har ikke det. De går rundt og nekter å kjenne på følelser, og blir ganske vanskelige å forholde seg til. De tror selv at de er veldig sterke, men det er bare fordi de har bygget opp en mur. Det som er synd er at de faktisk setter nesten umenneskelige krav til både seg selv og andre. Tilrettelegging er å være svak og dårligere. 

Da vil jeg faktisk heller være empatisk og grei, jobbe mot å knytte nære kontakter og kjenne på følelsene mine, enn å "være så sterk" at man ser ned på andre som man anser som svakere. 

Anonymkode: 7fe38...6e5

[AnonymBruker]

Jeg lurer på vår generasjon; Hvordan greide vi oss uten all denne terapien? Alle diagnosene? Så vil mange si at det var noen som ikke greide det. Joda, det var nok det, men det var utrolig mange som også greide seg. Det MÅ vel nødvendigvis være en læring i det også?  At du kan faktisk komme deg videre, fomle og falle, men komme deg opp og stå - selv om du har opplevd fæle ting. 

Det føles ut som hele Norge snart har Ptsd eller kptsd. Det må vel ha gått inflasjon i denne diagnosen?? Nå snakker jeg ikke om de som har de grusomste overgrep fra de var små, eller store. Men har alle det liksom? Jeg fikk juling da jeg var barn. Veldig irriterende har det plaget meg som voksen. Jeg fikk beskjed om at jeg var ond osv...og det var jo ikke greit. Men jeg, min søster og mine to brødre har jo greid oss. Vi har slitt oss gjennom våre ting, og jeg er sikker på at vi kunne fått en diagnose eller tre....men vi har nå ikke det. Vi har bare oss selv å regne med. 

Så ja...jeg er litt skeptisk til alle disse diagnosene. Det er sikkert bra, og til hjelp at folk kan komme seg fortere gjennom de vanskelige tingene. Men er det litt sånn at folk blir litt invaldisert av det også? Det virker litt sånn. Folk blir uføre over en lav sko, og føler på angsten og det virker som de lar den vokse, heller enn å kjempe seg gjennom. Meeeen....jeg forstår vel bare ikke hvor ille alle har det, og har fått det. 

Anonymkode: ab036...1bc

[AnonymBruker]

Jeg kan være enig i at fokuset på diagnoser er blitt ekstremt. Og jeg er usikker på om det særlig positivt. Det sies at det er viktig med åpenhet og at alt skal snakkes om. Men jeg har inntrykk av at også alt skal forklares med diagnoser. Selv ting som er helt naturlig. Det kan være fristende å skjule seg bak en diagnose når man opplever livet som vanskelig og man ikke mestrer ting man burde mestre. 

Det er ikke like skambelagt lenger å ha en diagnose. Og det er en bra ting. Men det har kanskje gått litt langt når man sitter igjen med inntrykk av at enkelte liker å spinne sin identitet rundt dette og de ER diagnose mer enn å HA en diagnose. 

Hadde jeg selv hatt en diagnose (gudene vet, kanskje jeg har én), så hadde jeg mislikt sterkt dette overdrevne fokuset på å diagnostisere folk. Jeg mener det er med på å undergrave seriøsiteten og alvorlighetsgraden av psykiske lidelser når SoMe flommer over av influensere  som fronter seg i alle kanaler med sine ørten diagnoser. Det er blitt rene konkurransen.

Det er iallfall slik det ser ut fra sidelinjen. Og det er veldig synd.

Anonymkode: 12fb2...228

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du får det til å høres latterlig enkelt ut. Siden du i hovedsak nevner traumer så fortsetter jeg på det sporet. 

Aller først - traumer kan endre hjernen, fysisk. Altså virkelige endringer i hjernen. Det er ikke så lett å tenke seg bort fra. Man kan lage nye koblinger, men det betyr ikke at alt reverseres til en normal hjerne. 

Ellers skal jeg ikke bruke så mye tid på deg. Ikke annet enn at jeg forstår hvor du kommer fra. Jeg antar at du selv har klart deg bra og at du tenker at andre bare må gjøre som du. Jeg har folk rundt meg som tilsynelatende har klart seg bra, men de har ikke det. De går rundt og nekter å kjenne på følelser, og blir ganske vanskelige å forholde seg til. De tror selv at de er veldig sterke, men det er bare fordi de har bygget opp en mur. Det som er synd er at de faktisk setter nesten umenneskelige krav til både seg selv og andre. Tilrettelegging er å være svak og dårligere. 

Da vil jeg faktisk heller være empatisk og grei, jobbe mot å knytte nære kontakter og kjenne på følelsene mine, enn å "være så sterk" at man ser ned på andre som man anser som svakere. 

Anonymkode: 7fe38...6e5

Bra sagt.

Anonymkode: 19f03...26e

[Arild37]

Sa en som aldri har vært så langt ned i kjelleren som er mulig. Slikt er vanskelig å forstå før man er der selv, men har man vært der selv, så har man fort mye mer forståelse og empati for de som sliter psykisk. 

Nå er jeg frisk igjen, men når jeg var psykisk syk, så sluttet jeg etterhvert å prate om og dele dette, nettopp pga slike holdninger som kommer frem her

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg lurer på vår generasjon; Hvordan greide vi oss uten all denne terapien? Alle diagnosene? Så vil mange si at det var noen som ikke greide det. Joda, det var nok det, men det var utrolig mange som også greide seg. Det MÅ vel nødvendigvis være en læring i det også?  At du kan faktisk komme deg videre, fomle og falle, men komme deg opp og stå - selv om du har opplevd fæle ting. 

Det føles ut som hele Norge snart har Ptsd eller kptsd. Det må vel ha gått inflasjon i denne diagnosen?? Nå snakker jeg ikke om de som har de grusomste overgrep fra de var små, eller store. Men har alle det liksom? Jeg fikk juling da jeg var barn. Veldig irriterende har det plaget meg som voksen. Jeg fikk beskjed om at jeg var ond osv...og det var jo ikke greit. Men jeg, min søster og mine to brødre har jo greid oss. Vi har slitt oss gjennom våre ting, og jeg er sikker på at vi kunne fått en diagnose eller tre....men vi har nå ikke det. Vi har bare oss selv å regne med. 

Så ja...jeg er litt skeptisk til alle disse diagnosene. Det er sikkert bra, og til hjelp at folk kan komme seg fortere gjennom de vanskelige tingene. Men er det litt sånn at folk blir litt invaldisert av det også? Det virker litt sånn. Folk blir uføre over en lav sko, og føler på angsten og det virker som de lar den vokse, heller enn å kjempe seg gjennom. Meeeen....jeg forstår vel bare ikke hvor ille alle har det, og har fått det. 

Anonymkode: ab036...1bc

Ja, det var noen som ikke greide det. Mange gikk til grunne. Er det ikke bedre å få diagnose og behandling enn å ikke greie seg? Det burde være grunn nok, vi kunne stoppet diskusjonen der, egentlig.

Jeg har foreldre og besteforeldre som har klart seg uten "all denne terapien" i 60 og 70 år. Hvordan de har greid seg er dårlig. De har hatt mye lidelse som de har ført videre på sine barn. Det tar mange generasjoner å bli kvitt det.

Anonymkode: 49632...b98

[AnonymBruker]

Du må passe hva du sier høyt. Plutselig møter du deg selv i døra. 

Anonymkode: 4a510...b99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg lurer på vår generasjon; Hvordan greide vi oss uten all denne terapien? Alle diagnosene? Så vil mange si at det var noen som ikke greide det. Joda, det var nok det, men det var utrolig mange som også greide seg. Det MÅ vel nødvendigvis være en læring i det også?  At du kan faktisk komme deg videre, fomle og falle, men komme deg opp og stå - selv om du har opplevd fæle ting. 

Det føles ut som hele Norge snart har Ptsd eller kptsd. Det må vel ha gått inflasjon i denne diagnosen?? Nå snakker jeg ikke om de som har de grusomste overgrep fra de var små, eller store. Men har alle det liksom? Jeg fikk juling da jeg var barn. Veldig irriterende har det plaget meg som voksen. Jeg fikk beskjed om at jeg var ond osv...og det var jo ikke greit. Men jeg, min søster og mine to brødre har jo greid oss. Vi har slitt oss gjennom våre ting, og jeg er sikker på at vi kunne fått en diagnose eller tre....men vi har nå ikke det. Vi har bare oss selv å regne med. 

Så ja...jeg er litt skeptisk til alle disse diagnosene. Det er sikkert bra, og til hjelp at folk kan komme seg fortere gjennom de vanskelige tingene. Men er det litt sånn at folk blir litt invaldisert av det også? Det virker litt sånn. Folk blir uføre over en lav sko, og føler på angsten og det virker som de lar den vokse, heller enn å kjempe seg gjennom. Meeeen....jeg forstår vel bare ikke hvor ille alle har det, og har fått det. 

Anonymkode: ab036...1bc

Tja. Jeg har som sagt endel rundt meg som "har klart seg". Det triste er at de fører traumereaksjonene videre til neste generasjon som fører dem videre til neste generasjon. For joda, både min mor, mormor og antakelig farmor hadde også opplevd traumer. Mest sannsynlig seksuelle traumer og  antakeligvis andre typer traumer også. De har ikke hatt lette liv. De fikk barn, hadde jobb og klarte seg. Tilsynelatende bra. Men hva klarte de ikke? Å gi barna sine trygghet og emosjonell støtte. De klarte ikke å kvitte seg med skammen og følelsen av å være mindre verdt, noe som de da også førte videre til sine barn.

Jeg ser det også helt nært meg nå i denne stund. En nær person som fortsetter i sine foreldres spor og de voksne barna som ikke har hatt en emosjonelt trygg oppvekst og fortsetter sine liv med akkurat de samme relasjonsvanskene/ traumene som deres forelder vokste opp med. Det bare fortsetter. 

Anonymkode: 7fe38...6e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg lurer på vår generasjon; Hvordan greide vi oss uten all denne terapien? Alle diagnosene? Så vil mange si at det var noen som ikke greide det. Joda, det var nok det, men det var utrolig mange som også greide seg. Det MÅ vel nødvendigvis være en læring i det også?  At du kan faktisk komme deg videre, fomle og falle, men komme deg opp og stå - selv om du har opplevd fæle ting. 

Det føles ut som hele Norge snart har Ptsd eller kptsd. Det må vel ha gått inflasjon i denne diagnosen?? Nå snakker jeg ikke om de som har de grusomste overgrep fra de var små, eller store. Men har alle det liksom? Jeg fikk juling da jeg var barn. Veldig irriterende har det plaget meg som voksen. Jeg fikk beskjed om at jeg var ond osv...og det var jo ikke greit. Men jeg, min søster og mine to brødre har jo greid oss. Vi har slitt oss gjennom våre ting, og jeg er sikker på at vi kunne fått en diagnose eller tre....men vi har nå ikke det. Vi har bare oss selv å regne med. 

Så ja...jeg er litt skeptisk til alle disse diagnosene. Det er sikkert bra, og til hjelp at folk kan komme seg fortere gjennom de vanskelige tingene. Men er det litt sånn at folk blir litt invaldisert av det også? Det virker litt sånn. Folk blir uføre over en lav sko, og føler på angsten og det virker som de lar den vokse, heller enn å kjempe seg gjennom. Meeeen....jeg forstår vel bare ikke hvor ille alle har det, og har fått det. 

Anonymkode: ab036...1bc

De norske krigsseilerene kom seg i alle fall fint gjennom traumene sine.

Norge har en flott historie. Vi har alltid vært så flinke til å ivareta de svake opp igjennom historien. Tvangssterilisering, lobotomi, tvangsadopsjon, tvangsinnleggelser...

Skal ikke veldig langt tilbake i tid heller. 

 

Anonymkode: 4a510...b99

[lillevill]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Opplever folk her inne er veldig opptatt av diagnoser. Om folk har et traume de har opplevd å sliter med, er folk på med engang og skriver at dette er ikke ptsd, eller dette er KPTSD osv.  Som om ts er interessert i diagnoser eller koder. 
Dessuten er det behandlere som evt setter diagnose, dette for å vite hvilke type behandling pas trenger. 
Leser til stadig folk som ramser opp diagnoser og er i en offerrolle. Jeg «har» 

De fleste opplever tøffe tak i livet, men det er hvordan du tar det som er avgjørende om hvilke liv du lever. 
Mange tenker de er ubrukelige, har lite venner, mestrer ikke livet og alt er vanskelig. så trenger terapi. 
Det er ikke dumt med terapi, men det handler om hvilke holdninger man har til tankene sine. 
hvis man ønsker å tro på de tullete tankene om at en er ubrukelig og ikke får til noe, så blir man i det vonde. 
Eller man kan se verden med litt mer åpne øyner. 
Folk sier stadig: ja men jeg har jo blitt voldtatt eller har opplevd det og det.. jeg har jo den og den diagnosen, som at det er en unnskyldning for å være der man er. 
Vil man opp og frem og komme seg videre må en bryte gamle tankemønster og tenke annerledes. 
Når man har snakket gjennom det vonde og husker hva som er skjedd er det bearbeidet. Da kan man legge det på hylla og ikke gi det mer næring og tid. 
fylle livet med det som gir mening. 


 

Anonymkode: caf96...472

Men dette er jo bare synsing? Du henviser jo ikke til noe som helst. Din mening er jo egentlig bare interessant om du har noe fakta å backe den opp med. F.eks utdanning, eller i det minste en teori hentet fra en god kilde. 
 

Når du skal argumentere for et synspunkt er det lurt at du støtter deg på tidligere forskning som bygger opp om dine påstander. Da må disse kildene også holde en viss kvalitet.

 

[AnonymBruker]

Nemmen, jeg visste ikke at det var så lett! Vent litt, skal bare endre på tankemønsteret mitt så alle barndomstraumer med vold, kidnappingsforsøk, voldtekt av mor, rus, omsorgssvikt og grov mobbing forsvinner.. 

 

Ah! Det var deilig! Føler meg som et nytt menneske 🤩 Jeg skal si til psykologen min at hennes utdannelse, 30 års erfaring og kompetanse er fullstendig bortkastet, for en person på kvinneguiden sa at jeg bare trengte å endre tankemønster og holdningen min. 

Anonymkode: 421b4...723

[AnonymBruker]

Blir så oppgitt over at det finnes voksne folk med et slikt verdensbilde som TS. JADA det finnes masse folk som har opplevd fæle ting men klart å legge det bak seg, men de har som regel vært gjennom en helvetes prossess først. Jeg jobber som vernepleier på mottaksskolen og har tidligere jobbet på krisesenter. Du kan jo være med meg en dag på jobb og fortelle disse menneskene om den fantastiske teorien din. 

Da jeg jobbet på krisesenter så fikk jeg masse gode råd fra allverdens folk som lurte på hvorfor disse kvinnene ikke bare kunne gå fra de fæle mennene sine. "Hadde det vært meg hadde jeg tatt igjen" osv.. 🥴 

Det at noen forteller at de har en diagnose er jo det motsatte av å gjemme seg. Det er åpenhet! For mange handler det om å eie sin historie og ikke skamme seg over hva de bærer på. 

Anonymkode: 5228f...291

[AnonymBruker]

Jeg har brukt en del år på å endre tankemønster og har kommet ett stykke på vei. Det er ingen lett jobb og det går heller ikke fort, man kan heller ikke endre alle uønskede tanker samtidig. En tanke om gangen har jeg tatt, har snudd en 5-6 stk og på like mange år og livet fungerer veldig mye bedre nå enn før jeg tok tak. Jeg har gjort dette uten hjelp, jeg fikk diagnose og ble ufør og tenkte at iom jeg ikke fikk innvilget behandling så måtte jeg gjøre jobben alene.

Anonymkode: d3bf4...128

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Nemmen, jeg visste ikke at det var så lett! Vent litt, skal bare endre på tankemønsteret mitt så alle barndomstraumer med vold, kidnappingsforsøk, voldtekt av mor, rus, omsorgssvikt og grov mobbing forsvinner.. 

 

Ah! Det var deilig! Føler meg som et nytt menneske 🤩 Jeg skal si til psykologen min at hennes utdannelse, 30 års erfaring og kompetanse er fullstendig bortkastet, for en person på kvinneguiden sa at jeg bare trengte å endre tankemønster og holdningen min. 

Anonymkode: 421b4...723

Føler med deg. Med unntak av voldtekt av egen mor ( fy faen) så kjenner meg igjen. Det er visst bare for oss å slutte hos psykolog, denne damen på kvinneguiden har svaret eller kuren på suksess😅🙈

Anonymkode: 19f03...26e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jeg lurer på vår generasjon; Hvordan greide vi oss uten all denne terapien? Alle diagnosene? Så vil mange si at det var noen som ikke greide det. Joda, det var nok det, men det var utrolig mange som også greide seg. Det MÅ vel nødvendigvis være en læring i det også?  At du kan faktisk komme deg videre, fomle og falle, men komme deg opp og stå - selv om du har opplevd fæle ting. 

Det føles ut som hele Norge snart har Ptsd eller kptsd. Det må vel ha gått inflasjon i denne diagnosen?? Nå snakker jeg ikke om de som har de grusomste overgrep fra de var små, eller store. Men har alle det liksom? Jeg fikk juling da jeg var barn. Veldig irriterende har det plaget meg som voksen. Jeg fikk beskjed om at jeg var ond osv...og det var jo ikke greit. Men jeg, min søster og mine to brødre har jo greid oss. Vi har slitt oss gjennom våre ting, og jeg er sikker på at vi kunne fått en diagnose eller tre....men vi har nå ikke det. Vi har bare oss selv å regne med. 

Så ja...jeg er litt skeptisk til alle disse diagnosene. Det er sikkert bra, og til hjelp at folk kan komme seg fortere gjennom de vanskelige tingene. Men er det litt sånn at folk blir litt invaldisert av det også? Det virker litt sånn. Folk blir uføre over en lav sko, og føler på angsten og det virker som de lar den vokse, heller enn å kjempe seg gjennom. Meeeen....jeg forstår vel bare ikke hvor ille alle har det, og har fått det. 

Anonymkode: ab036...1bc

Det er mye terapi i et ærlig dagsverk.

Anonymkode: ed714...580