Flere her som misliker folk?

[AnonymBruker]

Dette er faktisk en slitsom problemstilling for meg. For jo eldre jeg blir, jo mindre liker jeg folk... Og jo mindre tåler jeg dem, og jo mer dårlig samvittighet får jeg. Jeg har egentlig et ganske stort nettverk, kjenner "alle", og får ofte inntrykket av at folk liker meg mye mer enn jeg liker dem. Jeg ender ofte opp med å avvise folk som vil være venn med meg, så diskret og hyggelig jeg kan, fordi jeg ikke vil bruke tiden min på dem. Jeg opplever ofte at folk snapper meg, prøver å få kontakt med meg - men at jeg kjenner med hele meg at jeg ikke vil skape noe som helst relasjon med vedkommende annet enn det som er høyst nødvendig. 

Jeg hater barn mest av alt, barn liker meg også alt for mye og oppsøker meg gjerne..(??)  Jeg er jo aldri slem eller ufin mot noen, og jeg ønsker ikke at folk skal synes jeg er sur eller sær, men barn vil jeg bare holde så langt unna som overhodet mulig... Jeg er generelt sensitiv for mye lyder, brå bevegelser og ukontrollert adferd. Jeg skal derfor aldri ha barn selv, jeg hadde nok likt mitt eget barn - men hadde aldri i verden orket besøk av andre barn i huset mitt, eller orket å deltatt på arrangementer med masse andre barn (og foreldre). 

Det verste jeg vet er å ha besøk av folk hjemme, huset mitt er privat, får helt fnatt av at folk bruker toalettet mitt feks... Sist gang jeg hadde besøk ble besøket dårlig i magen og hadde diaré over hele doen min... Takk liksom. Måtte klore ned hele badet etterpå. Og da jeg brukt masse tid på å vaske badet før man får besøk... Jeg skjønner at dette ikke er noe valg, blir man dårlig så blir man dårlig. Men slike hendelser gjør at jeg motsetter meg enda mer å ha besøk... Jeg avviser alle som ønsker å være her i mer enn toppen et par timer, og det er kun min aller nærmeste familie som får overnatte feks. Jeg er utslitt etter besøk som er her i mer enn et par timer, og føler lettelse på alle måter i hele kroppen etter de drar.

Samtidig så vet jeg at folk er forskjellige, og at jeg burde "lære meg" å like og tolerere folk mer. Men folk stjeler energien min, og det beste jeg vet er å være alene med samboeren min - eller finne på noe med venner IKKE hjemme hos oss om vi skal være med andre folk. 

Flere som har det sånn? Er det ok å ikke like folk? 😅 Det er stort sett bare samboeren min jeg ikke blir lei av, og han elsker jeg over alt på jord, heldigvis er han litt likedan som meg selv om han ikke er like ille som meg...

Jeg er høyst velfungerende sosialt da, og jeg tror nok mange ikke aner hvor mye jeg misliker folk utifra hvordan jeg oppfører meg. Har godt betalt jobb, i serviceinnstilt yrke, og er god på å lese og forstå folk på generelt basis - men jeg vil helst egentlig slippe å ha noe med folk å gjøre om jeg fikk valget selv. 

Anonymkode: fa343...eb6

[AnonymBruker]

Jeg er litt samme. Orker ikke for mange å forholde meg til. Og hvertfall ikke folk som bare er overfladisk snakk med om vær og trening. 
Har mye å stå i, og har ikke overskudd eller kapasitet til smalltalk 

Anonymkode: c79e5...9c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Jeg er litt samme. Orker ikke for mange å forholde meg til. Og hvertfall ikke folk som bare er overfladisk snakk med om vær og trening. 
Har mye å stå i, og har ikke overskudd eller kapasitet til smalltalk 

Anonymkode: c79e5...9c0

Ja, jeg er akkurat sånn i forhold til samtaleemne også! Jeg klaaarer ikke small talk, verste jeg vet, men av til må man jo bare pine seg gjennom det...😅

Ts

Anonymkode: fa343...eb6

[homber]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dette er faktisk en slitsom problemstilling for meg. For jo eldre jeg blir, jo mindre liker jeg folk... Og jo mindre tåler jeg dem, og jo mer dårlig samvittighet får jeg. Jeg har egentlig et ganske stort nettverk, kjenner "alle", og får ofte inntrykket av at folk liker meg mye mer enn jeg liker dem. Jeg ender ofte opp med å avvise folk som vil være venn med meg, så diskret og hyggelig jeg kan, fordi jeg ikke vil bruke tiden min på dem. Jeg opplever ofte at folk snapper meg, prøver å få kontakt med meg - men at jeg kjenner med hele meg at jeg ikke vil skape noe som helst relasjon med vedkommende annet enn det som er høyst nødvendig. 

Jeg hater barn mest av alt, barn liker meg også alt for mye og oppsøker meg gjerne..(??)  Jeg er jo aldri slem eller ufin mot noen, og jeg ønsker ikke at folk skal synes jeg er sur eller sær, men barn vil jeg bare holde så langt unna som overhodet mulig... Jeg er generelt sensitiv for mye lyder, brå bevegelser og ukontrollert adferd. Jeg skal derfor aldri ha barn selv, jeg hadde nok likt mitt eget barn - men hadde aldri i verden orket besøk av andre barn i huset mitt, eller orket å deltatt på arrangementer med masse andre barn (og foreldre). 

Det verste jeg vet er å ha besøk av folk hjemme, huset mitt er privat, får helt fnatt av at folk bruker toalettet mitt feks... Sist gang jeg hadde besøk ble besøket dårlig i magen og hadde diaré over hele doen min... Takk liksom. Måtte klore ned hele badet etterpå. Og da jeg brukt masse tid på å vaske badet før man får besøk... Jeg skjønner at dette ikke er noe valg, blir man dårlig så blir man dårlig. Men slike hendelser gjør at jeg motsetter meg enda mer å ha besøk... Jeg avviser alle som ønsker å være her i mer enn toppen et par timer, og det er kun min aller nærmeste familie som får overnatte feks. Jeg er utslitt etter besøk som er her i mer enn et par timer, og føler lettelse på alle måter i hele kroppen etter de drar.

Samtidig så vet jeg at folk er forskjellige, og at jeg burde "lære meg" å like og tolerere folk mer. Men folk stjeler energien min, og det beste jeg vet er å være alene med samboeren min - eller finne på noe med venner IKKE hjemme hos oss om vi skal være med andre folk. 

Flere som har det sånn? Er det ok å ikke like folk? 😅 Det er stort sett bare samboeren min jeg ikke blir lei av, og han elsker jeg over alt på jord, heldigvis er han litt likedan som meg selv om han ikke er like ille som meg...

Jeg er høyst velfungerende sosialt da, og jeg tror nok mange ikke aner hvor mye jeg misliker folk utifra hvordan jeg oppfører meg. Har godt betalt jobb, i serviceinnstilt yrke, og er god på å lese og forstå folk på generelt basis - men jeg vil helst egentlig slippe å ha noe med folk å gjøre om jeg fikk valget selv. 

Anonymkode: fa343...eb6

Jeg har prøvd å forstå hvorfor noen av oss blir sånn. Har kommet fram til at det kan være en unnvikende personlighetsforstyrrelse. 
Er du sånn at du er redd for at andre skal finne ut at du ikke er så smart eller hyggelig som de tror du er? At du bare er overfladisk og hyggelig i korte intervaller for så å prøve å komme deg unna.

[Callista]

Når det gjelder small talk, så er det avhengig av hvor jeg er i verden om jeg f.eks sier hei til fremmende folk eller står og snakker en stund om ubetydelige ting til kjente jeg treffer. Jeg er introvert, men liker faktisk small talk. Synes det er hyggelig med strålende blide amerikanere som bare stopper opp og prater selv om de ikke kjenner meg. For meg går mer på at jeg trenger tid alene for å få energi, ellers blir jeg sliten.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Ja, jeg er akkurat sånn i forhold til samtaleemne også! Jeg klaaarer ikke small talk, verste jeg vet, men av til må man jo bare pine seg gjennom det...😅

Ts

Anonymkode: fa343...eb6

Det kommer veldig an på hvor man er selv. Er jeg på butikken etter jobb og sliten etter en lang dag med masse folk på jobb, orker jeg ikke snakke med bekjente om vær og vind. Mest fordi jeg ikke har overskudd eller tålmodighet til det. 
 

Anonymkode: c79e5...9c0

[AnonymBruker]

homber skrev (2 minutter siden):

Jeg har prøvd å forstå hvorfor noen av oss blir sånn. Har kommet fram til at det kan være en unnvikende personlighetsforstyrrelse. 
Er du sånn at du er redd for at andre skal finne ut at du ikke er så smart eller hyggelig som de tror du er? At du bare er overfladisk og hyggelig i korte intervaller for så å prøve å komme deg unna.

Jeg har unnvikende pf, samt er høysensitiv, og har det likt som ts. Er dog ikke redd for at folk skal "finne ut at jeg ikke er smart eller hyggelig", for jeg er både intelligent og genuint hyggelig mot folk. Intelligent og høysensitiv nok til å se rett forbi sosiale løgner folk ofte serverer i store doser. Jeg har mest lyst til å spørre folk "hvordan har du det EGENTLIG?", men det er ikke sosialt akseptert. I stedet pjatter man om overfladiske greier i det vide og det brede, gjerne med en "vi må ta en kaffe snart!" som en avsluttende løgn på samtalen. 

Utrolig nok viser folk interesse for å danne relasjoner til meg. Jeg forstår derfor at jeg ikke fremstår uspiselig, noe som forteller meg at jeg spiller det sosiale spillet bedre enn jeg har interesse av. Det sosiale spillet spiller jeg mest pga barna mine, som nyter sosialt selskap mer enn jeg gjør. Jeg har det koselig med barna mine, men alt utenfor nærmeste krets (mann og barn) er egentlig helt uinteressant for meg. Da nyter jeg heller naturen med lyden av fuglekvitter og fossefall.

Angående besøk i eget hus: jeg orker det ikke. Huset er mitt fristed, og her vil jeg være i fred så mye som mulig. Det hender selvsagt at barna har besøk, men da stikker jeg ut en tur (de er store nok til å være alene hjemme). Jeg er en svært tilstedeværende mamma for barna mine, men dukker helst unna når andres barn prakkes på meg. Og akkurat det har barna mine aldri tatt skade av, de vet jo at jeg alltid er der for dem. Det finnes andre mødre som mer enn gjerne fyller huset daglig med 10-12 unger, så da lar jeg heller dem drive på med det.

*Tar frem popcornbøtta og venter på første dårlig-mor-kommentar*

Anonymkode: 47de1...137

[Kudos]

Jepp. Hver eneste dag vil jeg flytte til en annen planet.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Dette er faktisk en slitsom problemstilling for meg. For jo eldre jeg blir, jo mindre liker jeg folk... Og jo mindre tåler jeg dem, og jo mer dårlig samvittighet får jeg. Jeg har egentlig et ganske stort nettverk, kjenner "alle", og får ofte inntrykket av at folk liker meg mye mer enn jeg liker dem. Jeg ender ofte opp med å avvise folk som vil være venn med meg, så diskret og hyggelig jeg kan, fordi jeg ikke vil bruke tiden min på dem. Jeg opplever ofte at folk snapper meg, prøver å få kontakt med meg - men at jeg kjenner med hele meg at jeg ikke vil skape noe som helst relasjon med vedkommende annet enn det som er høyst nødvendig. 

Jeg hater barn mest av alt, barn liker meg også alt for mye og oppsøker meg gjerne..(??)  Jeg er jo aldri slem eller ufin mot noen, og jeg ønsker ikke at folk skal synes jeg er sur eller sær, men barn vil jeg bare holde så langt unna som overhodet mulig... Jeg er generelt sensitiv for mye lyder, brå bevegelser og ukontrollert adferd. Jeg skal derfor aldri ha barn selv, jeg hadde nok likt mitt eget barn - men hadde aldri i verden orket besøk av andre barn i huset mitt, eller orket å deltatt på arrangementer med masse andre barn (og foreldre). 

Det verste jeg vet er å ha besøk av folk hjemme, huset mitt er privat, får helt fnatt av at folk bruker toalettet mitt feks... Sist gang jeg hadde besøk ble besøket dårlig i magen og hadde diaré over hele doen min... Takk liksom. Måtte klore ned hele badet etterpå. Og da jeg brukt masse tid på å vaske badet før man får besøk... Jeg skjønner at dette ikke er noe valg, blir man dårlig så blir man dårlig. Men slike hendelser gjør at jeg motsetter meg enda mer å ha besøk... Jeg avviser alle som ønsker å være her i mer enn toppen et par timer, og det er kun min aller nærmeste familie som får overnatte feks. Jeg er utslitt etter besøk som er her i mer enn et par timer, og føler lettelse på alle måter i hele kroppen etter de drar.

Samtidig så vet jeg at folk er forskjellige, og at jeg burde "lære meg" å like og tolerere folk mer. Men folk stjeler energien min, og det beste jeg vet er å være alene med samboeren min - eller finne på noe med venner IKKE hjemme hos oss om vi skal være med andre folk. 

Flere som har det sånn? Er det ok å ikke like folk? 😅 Det er stort sett bare samboeren min jeg ikke blir lei av, og han elsker jeg over alt på jord, heldigvis er han litt likedan som meg selv om han ikke er like ille som meg...

Jeg er høyst velfungerende sosialt da, og jeg tror nok mange ikke aner hvor mye jeg misliker folk utifra hvordan jeg oppfører meg. Har godt betalt jobb, i serviceinnstilt yrke, og er god på å lese og forstå folk på generelt basis - men jeg vil helst egentlig slippe å ha noe med folk å gjøre om jeg fikk valget selv. 

Anonymkode: fa343...eb6

🙋

Elsker dyr mer enn mennesker. De fleste mennesker er irriterende og mennesker generelt fæl rase. Mennesker roten til alt vondt!

Har barn og bor alene. Er avhengig av ro og egen tid. Barna er nokså store så null stress.

Har og kjæreste,men bor alene. Takler ikke besøk av andre enn han eller min bestevenninne. Har ikke familie. Liker heller ikke besøk av barnet til kkjærrsten min.

Unngår kjøre i rush trafikk, går i butikken på formiddagen, elsker dyrene mine,huset mitt og ro❤

Barna har store rom med TV og alt de trenger, så om de har besøk har de sine "stuer" ☺

Anonymkode: fb190...84e

[AnonymBruker]

Jeg er helt lik! Eller for meg er det fremmede, ikke nødvendisvis de jeg allerede er venner med/familie/kjenner godt. 

Men tilfeldige folk rundt meg, gjerne kunder på jobb eller folk i store grupper osv gjør meg så sinnssykt irritert og sliten og hissig. Jeg holder selvsagt maska, men jeg blir SÅ sliten og sur, hater de alle på innsiden. Kommer hjem fra et sted med mye folk og vil rett på soverommet og sture alene i mørket for å komme meg.

Barn er verst. Det er så jævlig mye lyd, gjerne hyling og bråk som skjærer og slår i trommehinnene. Grusomt. Skjønner at de bare er barn, bebreider de ikke. Også slitsom at barn gjerne skal mase på meg. Fremmede barn løper ofte bort til meg og babler så jeg ikke forstår en dritt av det de sier.  

Generelt er folk så slitsomme for meg, og jeg blir så fort hatefull og fordomsfull. Jeg uttrykker det jo ikke, og vet at det er teite fordommer uten bunn i noe (lite i alle fall), men sånn blir det. 

Anonymkode: 06dc5...779

[Pappy]

homber skrev (5 timer siden):

Jeg har prøvd å forstå hvorfor noen av oss blir sånn. Har kommet fram til at det kan være en unnvikende personlighetsforstyrrelse. 
Er du sånn at du er redd for at andre skal finne ut at du ikke er så smart eller hyggelig som de tror du er? At du bare er overfladisk og hyggelig i korte intervaller for så å prøve å komme deg unna.

Herregud alt som ikke er normalt i ditt liv er ikke en diagnose 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg har unnvikende pf, samt er høysensitiv, og har det likt som ts. Er dog ikke redd for at folk skal "finne ut at jeg ikke er smart eller hyggelig", for jeg er både intelligent og genuint hyggelig mot folk. Intelligent og høysensitiv nok til å se rett forbi sosiale løgner folk ofte serverer i store doser. Jeg har mest lyst til å spørre folk "hvordan har du det EGENTLIG?", men det er ikke sosialt akseptert. I stedet pjatter man om overfladiske greier i det vide og det brede, gjerne med en "vi må ta en kaffe snart!" som en avsluttende løgn på samtalen. 

Utrolig nok viser folk interesse for å danne relasjoner til meg. Jeg forstår derfor at jeg ikke fremstår uspiselig, noe som forteller meg at jeg spiller det sosiale spillet bedre enn jeg har interesse av. Det sosiale spillet spiller jeg mest pga barna mine, som nyter sosialt selskap mer enn jeg gjør. Jeg har det koselig med barna mine, men alt utenfor nærmeste krets (mann og barn) er egentlig helt uinteressant for meg. Da nyter jeg heller naturen med lyden av fuglekvitter og fossefall.

Angående besøk i eget hus: jeg orker det ikke. Huset er mitt fristed, og her vil jeg være i fred så mye som mulig. Det hender selvsagt at barna har besøk, men da stikker jeg ut en tur (de er store nok til å være alene hjemme). Jeg er en svært tilstedeværende mamma for barna mine, men dukker helst unna når andres barn prakkes på meg. Og akkurat det har barna mine aldri tatt skade av, de vet jo at jeg alltid er der for dem. Det finnes andre mødre som mer enn gjerne fyller huset daglig med 10-12 unger, så da lar jeg heller dem drive på med det.

*Tar frem popcornbøtta og venter på første dårlig-mor-kommentar*

Anonymkode: 47de1...137

Vet ikke hvor flink jeg er sosialt, men trives med at folk synes de selv er mye bedre enn meg. Kunne bare ønske at de behandlet meg som luft. Litt urettferdig med kombinasjonen at de liksom er bedre enn meg (og er 100% trygge på å uttrykke det og) SAMT at de ikke finner seg noe bedre å gjøre på, så jeg må hele tiden se på dem valse rundt og demonstrere at de føler seg bedre enn meg. Men hvis de hadde vært bedre enn meg hadde de behandlet meg som luft. Synes det er så frekt å oppføre seg slik, men da med tanke på energibruk. Synes det finnes så mange slike mennesker. Jeg kan ikke fordra dem. Har 0 problem med å være idioten blant dem. Den rollen er alltid ledig, hehe. Næmmen, så koselig da! Elsker denne supre rollen! Den er så flatterende. Dere er virkelig flotte og store mennesker. 🥹🥹🥹 maks RØRT. 
 

Not. 🙈

Anonymkode: 30395...46e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

 Har 0 problem med å være idioten blant dem. Den rollen er alltid ledig, hehe. Næmmen, så koselig da! Elsker denne supre rollen! Den er så flatterende. Dere er virkelig flotte og store mennesker. 🥹🥹🥹 maks RØRT. 
 

Not. 🙈

Anonymkode: 30395...46e

😂😂😂 elsker dette. skal begynne å tenke slik jeg også. For herlighet så mange folk som turer rundt og tror de er bedre enn andre, og spesielt meg. 😂🤪 Er helt tragikomisk hvor mange som har rett ut fortalt meg at jobben min er sånn og sånn og bare for folk som er midt mellom ekte karrierer osv. Er det rart jeg hater folk? 🤨

Anonymkode: 06dc5...779

[AnonymBruker]

Denne tråden er interessant😅Jeg er litt ambivalent; er utadvendt og tolerere folk en dag, mens neste dag ønsker jeg dem dit pepper’n gror. Det er ikke mange jeg liker veldig godt lenger, tror det handler mye om utrygghet/angst, og erfaringer ila mange år. For eks har jeg opplevd nær familie og venner som kommer med særdeles ubehagelige kommentarer om meg, som samtidig «krever» at jeg skal være glad i dem og akseptere dem slik dem er. Selv får jeg ikke aksept av dem. Det å bite i seg dette har vært skadelig for meg, og resulterer i at jeg trekker meg unna. Må også nevne at pga sykdom er det veldig begrenset hva jeg kan være med på, og jeg blir ofte dårligere etter å ha vært sosial. Dermed forbinder jeg mennesker med ekstra sykdom🫣hahaha ikke rart jeg er mye alene. Men tørrprat og overfladiske samtaler gir meg ikke noe særlig positivt. Dvs, jeg slår gjerne av en prat med noen tilfeldige, men da vet jeg samtidig at det kun er der og da; de kan ikke kreve noe i etterkant, eller terrorisere meg med tlf senere. Trenger jeg å si at jeg er viggo venneløs😬😄Ihvertfall bortimot. Har en veninne da, og noen bekjentskaper, og foreldre og søsken(har ikke kontakt med søsken mer enn et par ganger i året). Jeg ser jo også hvor mye dritt folk slenger til og om hverandre, samtidig som de er bestevenner utad på sosiale medier. Jeg klarer ikke denne typen virkelighet. Enten en genuin relasjon eller ingenting for denne dama hvis det skal være jevnlig kontakt🥹

Anonymkode: 58f82...c9b

[AnonymBruker]

Godt å sjå at vi er fleire som er slik. Takk for eit bra innlegg. Har alltid sett på menneskerasen frå utsida, og tenkt at eg ikkje passar inn. Men lever veldig godt med det.

Anonymkode: 7aec5...da2

[AnonymBruker]

Huff, må være slitsomt å være så sosialt smart   Jeg irriterer meg ikke over folk, men bryr meg heller ikke noe særlig om dem - er sosialt klønete - og ingen prøver å bli venn med meg. Må huske å være takknemlig.

Anonymkode: 38297...75e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Ja, jeg er akkurat sånn i forhold til samtaleemne også! Jeg klaaarer ikke small talk, verste jeg vet, men av til må man jo bare pine seg gjennom det...😅

Ts

Anonymkode: fa343...eb6

Vet du om du har autisme eller adhd? Eller om du sliter med ting som feks perfeksjonisme eller tvangstanker eller noe sånt? Feks i relasjon til det med skitt. 

Jeg har adhd og synes folk kan være utrolig slitsomme og jeg blir utslitt av jobben min, så når jeg kommer hjem så orker jeg ikke tanken på å treffe flere folk. Jeg er mye alene pga dette men ha prøvd å bli kjent med flere folk. Jeg ble kjent med en dame som ville ha mer og mer kontakt og begynte å kontakte meg hver helg uten at jeg ga utrykk for det. Nå er chatten vår avskrudd og hun er satt på begrenset slik at jeg ikke merker noe når hun skriver. Jeg måtte også slette en nabo og blokkere fordi de kontaktet meg hele tiden i arbeidstiden 😅🤣 jeg takler ikke mas fra folk. Jeg har jo barn og mas fra barn er noe helt annet. Men samme "jeg vil ha..kan du.. Jeg trenger.. Kan vi.. " mas fra voksne var veldig uventet for min del. Så for min del handler det om at jeg ikke har overskudd til å møte folk på det som de vil og trenger. Fordi jeg har nok med barn og jobb og krav derfra. 🙈

 

Anonymkode: 007bb...7d9

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke si at jeg misliker folk, men jeg blir veldig fort sliten og lei av å være med mennesker (tåler litt mer av venner og familie). Har en veldig sosial og masete jobb, så det sosiale batteriet er ganske flatt etter arbeid, har sjelden lyst å være sosial i helger og på fritiden. Kan bli irritert og utslitt av noen kollegaer som snakker veldig mye og veldig høyt - noen ganger må jeg tilpasse dagen sånn at jeg slipper å være for mye rundt dem. Kan også bli irritert over at noen/fremmede sitter seg ved siden av meg på bussen eller ser litt for lenge på meg om jeg er skikkelig utslitt 😅 Jeg gir ikke uttrykk for det altså, men koker litt innvendig når jeg føler folk stirrer på meg eller krever oppmerksomhet på noe som helst vist. 

Anonymkode: 21875...582

[Gjest Blåmonster]

Liker ikke folk sånn generelt nei, er ikke super fantastisk at dere er ute likt som meg😅, men jeg liker floke min, og et par 2-3 kolegaerer på jobb som ikke er så ille🙂.  Dette er jo normalt da, særlig når man er introvert. 

[Tough cookie]

Jeg misliker folk her inne som trekker slutninger, og antar både det ene og det andre og i tillegg er frekke mot ts.🖕