Småbarnsfars utålmodighet rundt normalisering av sexlivet

[AnonymBruker]

Er det så vanlig som det ser ut til her på forumet? At far har store forventninger om at aktiviteten skal gjenopptas snart etter fødsel og at det skal normaliseres til slik det var før barna kom. Hva er realistisk tidsperspektiv egentlig?

Det er nemlig misnøye hos oss fordi det er altfor lite sex. I praksis nesten ingen, bortsett fra sporadiske ensidige hendelser i hans favør. I starten pga. nylig fødsel og deretter på grunn av at babyen ikke kunne sove alene nesten i det hele tatt. Nå er babyen 9mnd og kan sove litt for seg selv. Far er ganske gretten over at det fortsatt er lite action og virker å nærme seg noe som ligner et for-ultimatum eller hva man skal kalle det. Typ "jeg kan ikke leve i uvisshet om når ting blir bedre, jeg begynner å få tanker om å finne noen andre å ligge med". 

Jeg synes jo det er litt dramatisk bare 9mnd etter, men hva vet jeg... Det sies at en betydelig andel småbarnsfedre er utro så må kanskje bare være takknemlig for at han tar det opp i tide.

Men kanskje ikke så konstruktivt å legge press på den måten? Det legger jo opp til pliktsex på kort sikt i alle fall, det er vel ikke kjent for å være så sunt for samlivet.

Føler at sexlysten min er død og at jeg trenger tid for å bygge det opp til noe positivt igjen. Men føler jo nå at jeg har dårlig tid og at jeg må skynde meg å finne tilbake.

Anonymkode: 9b427...d5f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Er det så vanlig som det ser ut til her på forumet? At far har store forventninger om at aktiviteten skal gjenopptas snart etter fødsel og at det skal normaliseres til slik det var før barna kom. Hva er realistisk tidsperspektiv egentlig?

Det er nemlig misnøye hos oss fordi det er altfor lite sex. I praksis nesten ingen, bortsett fra sporadiske ensidige hendelser i hans favør. I starten pga. nylig fødsel og deretter på grunn av at babyen ikke kunne sove alene nesten i det hele tatt. Nå er babyen 9mnd og kan sove litt for seg selv. Far er ganske gretten over at det fortsatt er lite action og virker å nærme seg noe som ligner et for-ultimatum eller hva man skal kalle det. Typ "jeg kan ikke leve i uvisshet om når ting blir bedre, jeg begynner å få tanker om å finne noen andre å ligge med". 

Jeg synes jo det er litt dramatisk bare 9mnd etter, men hva vet jeg... Det sies at en betydelig andel småbarnsfedre er utro så må kanskje bare være takknemlig for at han tar det opp i tide.

Men kanskje ikke så konstruktivt å legge press på den måten? Det legger jo opp til pliktsex på kort sikt i alle fall, det er vel ikke kjent for å være så sunt for samlivet.

Føler at sexlysten min er død og at jeg trenger tid for å bygge det opp til noe positivt igjen. Men føler jo nå at jeg har dårlig tid og at jeg må skynde meg å finne tilbake.

Anonymkode: 9b427...d5f

Hvis han truer deg med å være utro for å presse deg til sex, bør du faktisk forlate ham. Det er ikke bare dramatisk, det er manipulerende drittsekkoppførsel. Når mannen ikke har lyst på sex i hele svangerskapet fordi dama er for "svær og usexy", så skal dama bare godta det uten videre, men når han plutselig får lyst på sex når dama er fysisk ødelagt av fødsel, totalmangel på søvn og ammetåke, da skal han få lov til å pule andre? Er det mulig?

Selvfølgelig skal du ikke bli lagt noe press på. Nei, du trenger ikke å skynde deg. Du kan si til ham at han står fritt til å ha sex med andre, men da som singel.

Anonymkode: 9f84e...1be

[AnonymBruker]

Det er legitimt å savne sexlivet og kanskje også bli litt redd for at det aldri skal bli det samme igjen. Menn tenker mer på dette enn kvinner ofte, for kroppen deres har jo ikke avlet opp og presset ut et nytt menneske, og eies av dette lille mennesket 24/7 etterpå. Du har en annen opplevelse av det å være nybakt forelder enn han. 

Men det som ikke er legitimt, er å true med å være utro. Jeg synes egentlig dette er enormt slemt av han. Det er greit å ta opp sine savn og bekymringer, men ikke på den måten. Jeg føler også at han prøver å legge opp til pliktsex her, knull meg ellers så... 

Småbarnsfasen er unntakstilstand, mange sliter med forholdet da. Kanskje gå i parterapi? Han trenger å vite at det blir bra igjen, men du trenger andre ting enn trusler for å komme dit.

Anonymkode: c9b46...819

[AnonymBruker]

Jeg synes han er dritkjip. Har du snakket ordentlig med ham om hva du føler og hvordan han får deg til å føle deg? Spør om han tenker du får frikort til å være utro eller avslutte forholdet om han plutselig blir syk eller skadet og ikke kan ha sex et års tid?

Her var det ikke noe press fra mannen på sex heldigvis. Men vi hadde andre problemer i småbarnsfasen da så kanskje han ikke ville han heller, vi snakket egentlig lite om det...

Anonymkode: 5b93e...041

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er det så vanlig som det ser ut til her på forumet? At far har store forventninger om at aktiviteten skal gjenopptas snart etter fødsel og at det skal normaliseres til slik det var før barna kom. Hva er realistisk tidsperspektiv egentlig?

Det er nemlig misnøye hos oss fordi det er altfor lite sex. I praksis nesten ingen, bortsett fra sporadiske ensidige hendelser i hans favør. I starten pga. nylig fødsel og deretter på grunn av at babyen ikke kunne sove alene nesten i det hele tatt. Nå er babyen 9mnd og kan sove litt for seg selv. Far er ganske gretten over at det fortsatt er lite action og virker å nærme seg noe som ligner et for-ultimatum eller hva man skal kalle det. Typ "jeg kan ikke leve i uvisshet om når ting blir bedre, jeg begynner å få tanker om å finne noen andre å ligge med". 

Jeg synes jo det er litt dramatisk bare 9mnd etter, men hva vet jeg... Det sies at en betydelig andel småbarnsfedre er utro så må kanskje bare være takknemlig for at han tar det opp i tide.

Men kanskje ikke så konstruktivt å legge press på den måten? Det legger jo opp til pliktsex på kort sikt i alle fall, det er vel ikke kjent for å være så sunt for samlivet.

Føler at sexlysten min er død og at jeg trenger tid for å bygge det opp til noe positivt igjen. Men føler jo nå at jeg har dårlig tid og at jeg må skynde meg å finne tilbake.

Anonymkode: 9b427...d5f

Helt feil fra hans side å true med å finne seg noen andre å ligge med. Det er ufint og ikke innafor. Men en 9 mnd gammel unge som i liten grad kan sove litt for seg selv? Det høres ut som en litt rar unnskyldning. Du må ta ansvar for egen lyst og komme deg i gang igjen. Ikke for hans skyld, men for din egen. Veldig fort å komme inn i en vond spiral her. Da jeg fikk barn sa helsestasjonen; vent i 6 uker med sex, og det rådet fulgte jeg på timen. Nå skal det sies at jeg hadde ukompliserte svangerskap og fødsler da..

Anonymkode: 96471...c0f

[Nymerïa]

Her deltok vi begge to med å ivareta babyen, vi var dermed slitne begge to. Hvis han har overskudd og tid nok til et forhold på si, så bidrar han ikke nok i utgangspunktet.

La han ta seg av nettene en periode så skal du se du får mer lyst og han mindre.

[AnonymBruker]

Herregud så månelyst det hadde blitt om samboeren min ytret noe sånt 🤯 Det er fryktelig slemt!!

Anonymkode: 644af...884

[AnonymBruker]

Folk har ulike behov. Jeg er kvinne, og var ivrig med å komme i gang med sex etter 6-ukerskontrollen. Det er en viktig del av et kjærlighetsforhold for meg. Jeg ønsker ikke å dele livet med en mann som om vi bare var søsken eller venner.

Så på en måte kan jeg forstå disse frustrerte mennene, når man ender opp med så ulike behov. Samtidig forstår jeg jo at enkelte kvinner trenger litt tid.

Vet ikke om rådene har endret seg nå i forhold til 90-tallet da jeg fikk barn. Da var rådet å komme i gang, for ikke å havne inn i en langvarig vane om å leve uten. Da ville det bli vanskeligere å jobbe frem lystene igjen, var rådet.

Nå er det jo mange som samsover med barn opptil flere år, og det må vel også gjøre det vanskelig. Ja, jeg vet at man kan ha sex på badet eller vaskerommet også 🙂.

Vil vel tro at de fleste forhold der sex opphører 1 - 3 år avsluttes? Den ene vil ha sex, den andre føler press. Blir dårlig stemning av det.

TS, jeg er ingen sexolog, men jeg vet at for å få et godt sexliv med barn i hus, så må man jobbe for det. Og du må jobbe selv for å få tilbake lysten. Den dukker ikke bare plutselig opp av seg selv. Så du må tenke over om du er interessert i å ta det ansvaret.  

Anonymkode: a4bde...fcd

[AnonymBruker]

Det et 14 år siden barnefødsel her i huset og sexlivet tok seg aldri opp igjen.

Vi har delt likt på foreldreperm, sykt barn, opp- og nedturer med barna og begge har delt på oppgaver med hus og familie. Men det er et tydelig «før» og «etter».

Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde gått etter 5 år.

Anonymkode: c5beb...555

[AnonymBruker]

Ikke unormalt, vi har 3 små, den yngste 1 år, ganske lite sex, han savner det mer enn meg

Anonymkode: 3b025...caa

[AnonymBruker]

Er han 12 år eller? 

Anonymkode: 457ff...0dc

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at han savner sexlivet, og er redd for at du har blitt for komfortabel med å slippe unna. Men tror han VIRKELIG at trusler gjør deg kåt? Eller tenker han at det ikke er så nøye at du har LYST, at det er din plikt å la han tømme seg?

For meg er overskudd og flørt viktig for lysten. Negativitet førte dessverre til pliktsex i mitt forrige forhold hvor vi hadde felles barn. Jeg fikk ikke sjans til å komme ovenpå heller pga at det ble forventet at jeg gjorde det meste med barn og hus i tillegg til jobb og henting og bringing og handling og matlaging. Han hadde viktig jobb fra 9-17,så han måtte hvile må vite 🙄 Jeg skulle være klar til sex kl 1 om natta. Da var han klar for å legge seg, for han kunne sove til 8,mens jeg måtte opp kl 5.30 for å rekke alt. Manglende sex førte til surskap resten av natten og hele neste dag...

Anonymkode: 3cc3d...ef6

[Druid]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Føler at sexlysten min er død og at jeg trenger tid for å bygge det opp til noe positivt igjen. Men føler jo nå at jeg har dårlig tid og at jeg må skynde meg å finne tilbake.

Det jeg ikke skjønner, er mangelen av kommunikasjon her. Og litt det underliggende budskapet. Det er litt det som skaper de fleste konfliktene. 

Hvis jeg våknet opp en dag og følte sexlysten min var død, hadde jeg blitt vettskremt. Det hadde vært noe jeg hadde stresset enormt på for EGEN del, ikke partner. Spesielt etter at jeg hadde vært igjennom noe såpass traumatisk som en fødsel. Hva om ting er endret for evig?

Hadde jeg plutselig blitt impotent, hadde jeg ikke bare brukt all tid og ressurser for å få tilbake reisning, men jeg hadde også panisk begynt å finne løsninger som kunne kompensere for at jeg faktisk ikke er funksjonell på en vesentlig del av sexlivet mitt. Legg merke til at det ikke handler om partner her, men om MEG som menneske. 

Det som skremmer mange menn, er mange kvinners instilling til at sexlivet forsvinner, nemlig "Det er naturlig, sånt skjer, det er ikke viktig , kroppen endrer seg, sexlivet endrer seg osv, osv" Jeg skjønner litt hvorfor man sier sånt, for når sånt skjer, er det vanskelig å takle det. Men man må samtidig forstå sin partner, og se at dette er uttaleleser som kan oppfattes som dødsdom for framtiden.  

En relasjon overlever konflikter stort sett  på HÅP: over tid skal ting bli bedre. Det forutsetter at man faktisk kommuniserer at man ØNSKER at ting skal bli bedre, ikke bare innfinner seg med det er sånn det skal være. Den store trusselen mange menn føler, er tanken om at dynamikken i en relasjon skal endre seg, og relasjonen ikke lenger er den relasjonen man valgte.

Mange kvinners instilling dobbeltkommuniserer : når man sier man føler man har dårlig tid, antyder man at det er utenforståendes behov som er stressende, ikke sine egne. Og sexlyst skal være noe man selv ønsker. Hvilket indirekte forteller at man ikke egentlig SAVNER eget behov. Og det er en ganske monumental endring  av en relasjon.

Jeg tror flere menn hadde vært mye mer støttende og forståelsesfulle i denne typen situasjon, hvis de så tegn på at partner bekymret seg for tapet av sex for egen del, og ikke fokuserte på å komme tilbake for mannen skyld.

For det siste er ikke verd noe for noen. 

 

Endret 10. mai 2024 av Druid

[AnonymBruker]

Dette er umoden, egoistisk, slem og manipulerende adferd. Rådene fra andre her om at du bør gjøre ditt og datt for å få sexlivet i gang, er irrelevant og malplassert. Det er under ingen omstendigheter greit å behandle sin partner og mor til sine barn slik som du beskriver.

Anonymkode: 7ef42...7e0

[AnonymBruker]

Druid skrev (7 minutter siden):

Det jeg ikke skjønner, er mangelen av kommunikasjon her. Og litt det underliggende budskapet. Det er litt det som skaper de fleste konfliktene. 

Hvis jeg våknet opp en dag og følte sexlysten min var død, hadde jeg blitt vettskremt. Det hadde vært noe jeg hadde stresset enormt på for EGEN del, ikke partner. Spesielt etter at jeg hadde vært igjennom noe såpass traumatisk som en fødsel. Hva om ting er endret for evig?

Hadde jeg plutselig blitt impotent, hadde jeg ikke bare brukt all tid og ressurser for å få tilbake reisning, men jeg hadde også panisk begynt å finne løsninger som kunne kompensere for at jeg faktisk ikke er funksjonell på en vesentlig del av sexlivet mitt. Legg merke til at det ikke handler om partner her, men om MEG som menneske. 

Det som skremmer mange menn, er mange kvinners instilling til at sexlivet forsvinner, nemlig "Det er naturlig, sånt skjer, det er ikke viktig , kroppen endrer seg, sexlivet endrer seg osv, osv" Jeg skjønner litt hvorfor man sier sånt, for når sånt skjer, er det vanskelig å takle det. Men man må samtidig forstå sin partner, og se at dette er uttaleleser som kan oppfattes som dødsdom for framtiden.  

En relasjon overlever konflikter stort sett  på HÅP: over tid skal ting bli bedre. Det forutsetter at man faktisk kommuniserer at man ØNSKER at ting skal bli bedre, ikke bare innfinner seg med det er sånn det skal være. Den store trusselen mange menn føler, er tanken om at dynamikken i en relasjon skal endre seg, og relasjonen ikke lenger er den relasjonen man valgte.

Mange kvinners instilling dobbeltkommuniserer : når man sier man føler man har dårlig tid, antyder man at det er utenforståendes behov som er stressende, ikke sine egne. Og sexlyst skal være noe man selv ønsker. Hvilket indirekte forteller at man ikke egentlig SAVNER eget behov. Og det er en ganske monumental endring  av en relasjon.

Jeg tror flere menn hadde vært mye mer støttende og forståelsesfulle i denne typen situasjon, hvis de så tegn på at partner bekymret seg for tapet av sex for egen del, og ikke fokuserte på å komme tilbake for mannen skyld.

For det siste er verd noe for noen. 

 

Det er helt naturlig for meg at sexlysten forsvinner når det ligger et lite menneske og sutter på puppene dine halve døgnet. Når det hvert femte minutt er noen som roper på mamma, så rekker man ikke å innstille hjernen på fristerinne-gener før noen drar deg tilbake i omsorgsrollen. Det er helt naturlig å ikke være kåt når ungene står på døra, og derfor heller ikke noe jeg stresser over. 
 

Jeg ville vært mye mer stressa som mann for om dama hadde pliktsex. De sier det tar ca to år for kvinnekroppen å normalisere seg etter fødsel. Jeg kjenner meg igjen i det. Men jeg kan fremdeles få avsmak på sex pga all pliktsexen (det var ikke mye, men mer enn nok) og påtvungne nærheten fra mannen min ila spedbarnstiden, fordi det var viktig å ha kjærestenærhet. For min del er kroppsautonomi og å ha kroppen min for seg selv en tid ika døgnet også viktig. Men jeg tror det er utrolig vanskelig for en mann å sette seg inn i hvordan det er når mann og barn har behov for kroppen din. 

Anonymkode: 09b2f...bee

[AnonymBruker]

Druid skrev (11 minutter siden):

Det jeg ikke skjønner, er mangelen av kommunikasjon her. Og litt det underliggende budskapet. Det er litt det som skaper de fleste konfliktene. 

Hvis jeg våknet opp en dag og følte sexlysten min var død, hadde jeg blitt vettskremt. Det hadde vært noe jeg hadde stresset enormt på for EGEN del, ikke partner. Spesielt etter at jeg hadde vært igjennom noe såpass traumatisk som en fødsel. Hva om ting er endret for evig?

Hadde jeg plutselig blitt impotent, hadde jeg ikke bare brukt all tid og ressurser for å få tilbake reisning, men jeg hadde også panisk begynt å finne løsninger som kunne kompensere for at jeg faktisk ikke er funksjonell på en vesentlig del av sexlivet mitt. Legg merke til at det ikke handler om partner her, men om MEG som menneske. 

Det som skremmer mange menn, er mange kvinners instilling til at sexlivet forsvinner, nemlig "Det er naturlig, sånt skjer, det er ikke viktig , kroppen endrer seg, sexlivet endrer seg osv, osv" Jeg skjønner litt hvorfor man sier sånt, for når sånt skjer, er det vanskelig å takle det. Men man må samtidig forstå sin partner, og se at dette er uttaleleser som kan oppfattes som dødsdom for framtiden.  

En relasjon overlever konflikter stort sett  på HÅP: over tid skal ting bli bedre. Det forutsetter at man faktisk kommuniserer at man ØNSKER at ting skal bli bedre, ikke bare innfinner seg med det er sånn det skal være. Den store trusselen mange menn føler, er tanken om at dynamikken i en relasjon skal endre seg, og relasjonen ikke lenger er den relasjonen man valgte.

Mange kvinners instilling dobbeltkommuniserer : når man sier man føler man har dårlig tid, antyder man at det er utenforståendes behov som er stressende, ikke sine egne. Og sexlyst skal være noe man selv ønsker. Hvilket indirekte forteller at man ikke egentlig SAVNER eget behov. Og det er en ganske monumental endring  av en relasjon.

Jeg tror flere menn hadde vært mye mer støttende og forståelsesfulle i denne typen situasjon, hvis de så tegn på at partner bekymret seg for tapet av sex for egen del, og ikke fokuserte på å komme tilbake for mannen skyld.

For det siste er verd noe for noen. 

 

Nei, det er ingen grunn til at kvinner skal "bekymre seg for tapet av sex for egen del" etter at man har født et barn. Da har mange kvinner mer enn nok annet å tenke på i lang tid fremover. Helt normalt. Det er masete partnere som trenger en realitetsorientering.

Anonymkode: 7ef42...7e0

[AnonymBruker]

Trusler om utroskap hadde ikke gjort meg kåt. Her mistet jeg lysten etter svangerskapene. Jeg har forklart hva jeg trenger for å få lyst, men det er visst for mye innsats. Vi har derfor hatt sex kanskje to-tre ganger de siste tre årene. Vi begge onanerer jevnlig, så vi er ikke aseksuelle eller noe sånt. Håpet er at overskuddet til å gjøre litt mer innsats på sexfronten kommer etter hvert. 

Anonymkode: db7eb...60a

[Druid]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har forklart hva jeg trenger for å få lyst, men det er visst for mye innsats.

Dette handler ikke om innsats, men om feil premiss for sex. Trenger du noe for å få lyst, er premisset for sex borte.

[AnonymBruker]

Druid skrev (1 minutt siden):

Dette handler ikke om innsats, men om feil premiss for sex. Trenger du noe for å få lyst, er premisset for sex borte.

Det er nok en kjønnsrolle som dels er biologisk, dels kulturell: menn skal gjøre seg fortjent til sex. Hvis det ingen sex er, så er det mannen som har gjort noe galt.

Biologien får vi ikke gjort noe med med det første, men den kulturelle komponenten kunne vi ha prøvd å endre på.

Hvis man tar sex som en indikator på forholdets kvalitet og (for mange) et premiss for at forholdet skal vare så burde begge parter ønske og bidra til det som kan bevare sexlivet. Ikke sånn at et avslag, sykdom eller graviditet betyr kroken på døra, men at over noe tid så er målet å ha sex.

Anonymkode: c5beb...555

[Hmmm1]

Tenker at ingen burde bli tvingt til seg, vil anbefale deg å ta en prat med han. 

Jeg ser her at det er mange som skriver det ene og det andre om at mannen må vente. Noe jeg vil si at du burde tenke over så fungerer mannekroppen annerledes enn kvinnekroppen. Men trenger ikke bare sex for nytelse, det er en måte for oss å få bekreftelse på i forholdet. På samme måte som kvinner trenger å føle seg sett for å få sexlyst så trenger mannen sex for å føle seg sex. Det er dypere bare nytelse. Men denne jobben starter ofte hos mannen der han må ta å pleie forholdet, han har nok her forsøkt på en dårlig måte å kommunisere sine behov, mest trolig uten å vite helt hva han sa. Det er uansett ikke greit å forsøke å manipulere noen til sex.