hvorfor er det bare de med ingen/liten

[Gjest Gjest]

hei alle sammen!

jeg har lagt merke til at det bare er folk med liten eller ingen utdannelse som "har lov" å snakke om yrkesstolthet.vi trenger selvsagt alle typer yrker for at samfunnet skal gå rundt,men hvorfor er det slik at man nesten aldri hører folk med høyere utdannelse snakke om yrkesstolthet?er vel sikkert en del av disse som også er stolte over jobbene sine?mon tro om det er janteloven som er ute og går igjen?

hva tror dere er grunnen?

[Arkana]

Det er ikke snakk om å "ha lov til", men det er ikke vanskelig å ha yrkesstolthet med et yrke du har jobbet hardt for som andre ser opp til og hvor du tjener godt. Det kan vel tenkes at det ikke er like lett å være stolt over yrket sitt hvis man opplever at mange rundt en ser ned på det. Det er vel ikke vanskelig å være stolt over å være lege, alle vet at du har vært flink på skolen og jobbet deg gjennom over 6 års harde studier og du har en viktig og godt betalt statusjobb. Kan man ikke kalle det yrkesstolthet å stille på jobb hver dag vel vitende om at man gjør en nyttig jobb selv uten 6 års utdannelse og syvsifret lønn, at man gjør sitt beste hver dag selv om man ikke redder liv og at man er villig til å gjøre en like god jobb hver eneste dag selv om man vet at man må vaske de samme gulvene hver dag, skifte bleie på de samme 20 eldre damene hver dag eller spørre "Vil du ha pose?" 100 ganger om dagen hele livet?

[Gjest Gjest]

grunnen til det?

rett og slett DUMHET.

[Gjest Gjest]

Kanskje de med liten eller ingen utdanning viser sin yrkesstolthet på en annen måte enn de med?

Jeg tror de aller fleste som trives på sin jobb har "yrkesstolthet" (hvis de er fornøyd). Men de med liten eller ingen utdanning føler kanskje mindreverdighetskomplekser og føler at de må forsvare seg mer, derfor kommer det kanskje mer til syne at de er "yrkesstolte".

Vi som har lange utdannelser har kanskje en annen type selvtillit som tilsier at hvis vi ikke liekr nåværende arbeidsgiver eller ikke er fornøyd med lønnen, så dumper vi dem og finner en ny. Det er kanskje ikke like lett å tenke slik når man ikke har så mye?

I tillegg til det tror jeg at de som har utdanning kontra de som ikke har det, av og til, kan snakke ulikt språk og legge ulike betydning i begreper og utsagn: og de to "leirene" derfor kan misforstå hverandre og snakke forbi hverandre.

[Gjest Gjest]

Dette er akkurat det samme som at feite mennesker har lov til å kalle tynne mennesker beinrangler, magre, og si at det er stygt å være så tynn. mens tynne mennesker må ALDRI nevne at lubne mennesker er lubne. aldri!

[Gjest Gjest]

Ser poengene deres, men ER det virkelig sånn at de med lang utdannelse ikke kan si de har yrkesstolthet? Jeg vet jo, og ser det blant annet i en del av diskusjonene her, at man alltid kan møte motbør - om noen nevner at de har f eks doktorgrad, lang utdanning, godt betalt, så dukker det alltids noen som synes de er arrogante, overbetalte blærer, men disse surmagene er jo i mindretall...?

Jeg har kun 3 års høyere utdanning selv, og selv om jeg ikke går rundt og brauter om hvor fornøyd jeg er med utdanninga (som i og for seg ikke er SÅ bra, ganske generell medieutdanning), ER jeg jo fornøyd med hvor jeg har kommet i livet -med den utdanninga. Det kan jeg godt si til folk rundt meg, og si at jeg stortrives med arbeidsoppgavene mine...

Blant mine venner er det alt fra folk med svennebrev til doktorgrader, via folk som jobber innenfor noe annet enn det de er utdannnet som (f eks butikk, vaskehjelp o.l og har f eks kunstutdanning)og jeg synes ikke det er noe skille mellom dem når det gjelder uttrykk for yrkesstolthet. De fleste av vennene mine tar arbeidet sitt alvorlig uansett.

yrkesstolthet er forøvrig en bra ting uansett hva man jobber med, så lenge det ikke fører til at man ser ned på eller ikke vil høre på hva andre yrkesgrupper driver med.

[Gjest Gjest]

Høyt utdannede mennesker har ikke behov for å skryte av hvor viktig deres jobb er og hvor god jobb de gjør. De får bekreftelse gjennom lønn og den status samfunnet gir dem.

[Champagnepiken]

Jeg kan gjerne snakke om yrkesstolthet, og det selv om jeg både har lang utdannelse (fem år universitet og høgskole) og relativt god lønn. Jeg er stolt av yrket mitt, og kan gjerne bruke et slikt ord om det.

Men også jeg har et yrke som til tider kan være utskjelt - jeg er nemlig journalist. Og vi må virkelig finne oss i ganske mye kritikk og generalisering (en del av det er fortjent, noe fortjener vi virkelig ikke). Det tror jeg kanskje er en faktor; det er lettere å støtte opp om yrkesvalget sitt når det utsettes for kritikk. Sånn sett tror jeg både advokater og politikere kan snakke om yrkesstolthet også?

[Gjest Dobbeltmoral]

For det første så finnes det leger som har haltet seg gjennom studiet av feil årsaker, kommer med et skrik gjennom det de skal igjennom og er ræva leger for resten av livet. For det andre er det mer grunn til å være stolt over å få seg en glimrende jobb på TROSS av betingelsene sine, enn at man har vært så priviligert å kunne ta en utdanning, blitt sosialisert inn i en jobb og gjør den oppstakede greia for å leve et enda mer priviligert liv.

Yrkesstolthet er vel et annet ord for selvtilfredshet for dem som har jobbet seg til en status de liker, mens for andre er det yrkesstolthet at de faktisk gjør en god jobb, uansett hva den består i - at man har et ærlig dagsverk, forsørger seg selv og ikke snylter på samfunn eller system - selv om ingen gir dem (misforstått og av go til ufortjent) anerkjennelse for det, som med høystatusyrker.

Det finnes dem osm har lang utdanning fordi de syntes studietida og sorgløhet og livsstilen var helt sjef, og som aldri gjør en helhjertet jobb fordi de valgte utdanning av feil grunner. Akkurat som det finnes folk som velger seg en lang utdanning fordi de oppriktig tror de har evner og interesser i den retning og kan bruke det til nytte for noen, ikke bare seg selv.

Jeg velger å tolke "yrkesstolthet" som at man uansett jobb, setter æren i å gjøre den jobben så godt man kan - selv om man ikke har drømmejobben, eller hadde mulighet til å bli det man egentlig drømte om. At uansett hva jobben består i, så møter man opp punktlig og gjør det rette.

[Gjest Hel]

Det er ikke snakk om å "ha lov til", men det er ikke vanskelig å ha yrkesstolthet med et yrke du har jobbet hardt for som andre ser opp til og hvor du tjener godt. Det kan vel tenkes at det ikke er like lett å være stolt over yrket sitt hvis man opplever at mange rundt en ser ned på det. Det er vel ikke vanskelig å være stolt over å være lege, alle vet at du har vært flink på skolen og jobbet deg gjennom over 6 års harde studier og du har en viktig og godt betalt statusjobb. Kan man ikke kalle det yrkesstolthet å stille på jobb hver dag vel vitende om at man gjør en nyttig jobb selv uten 6 års utdannelse og syvsifret lønn, at man gjør sitt beste hver dag selv om man ikke redder liv og at man er villig til å gjøre en like god jobb hver eneste dag selv om man vet at man må vaske de samme gulvene hver dag, skifte bleie på de samme 20 eldre damene hver dag eller spørre "Vil du ha pose?" 100 ganger om dagen hele livet?

←

Bra skrevet!

[Twigi]

Jeg ser at jeg legger noe annet i begrepet "yrkesstolthet" enn det mange av dere gjør her.

For meg er har yrkesstolthet noe å gjøre med den ansvarsfølelsen og "ærekjærheten" jeg legger i utførelsen av jobben min. Det gjelder uansett hva jeg jobber med, jeg har en viss standard for det arbeidet jeg gjør, og vil ikke selv være fornøyd med å gjøre en dårlig jobb. (sånn har jeg hatt det helt siden jeg hadde vaskejobb som student). Jeg stiller krav til hva jeg leverer fra meg, og det er et element i yrkesstoltheten.

Men det jeg oppfatter at tråden dreier seg om, det er hvorvidt jeg er stolt av å ha den jobben jeg har, og om jeg "tør" å skryte av det i sosiale sammenhenger. Joda, jeg har absolutt ingenting å skjemmes over når bordkavaleren spør "hva driver du med, da?". Jeg har en spennende, krevende og tildels prestisjefylt jobb. Men det kan godt være at man toner det ned litt - er ikke det en jentegreie også?

Men jeg er stolt av det jeg gjør. Jeg har jobbet svært hardt for å komme hit, og det krever mye av meg i det daglige, både for å yte maks på jobb, men også for å makte balansen med alle de andre viktige tingene i livet.

[Gjest Dobbeltmoral]

For meg er har yrkesstolthet noe å gjøre med den ansvarsfølelsen og "ærekjærheten" jeg legger i utførelsen av jobben min. Det gjelder uansett hva jeg jobber med, jeg har en viss standard for det arbeidet jeg gjør, og vil ikke selv være fornøyd med å gjøre en dårlig jobb. (sånn har jeg hatt det helt siden jeg hadde vaskejobb som student). Jeg stiller krav til hva jeg leverer fra meg, og det er et element i yrkesstoltheten.

Nettopp.

Jeg tror begrepene ble blandet her. Å være stolt av tittelen sin og mene det definerer en som menneske på den ene siden - mot å sette sin ære i å yte på den andre siden, slik det er beskrevet her.

[philippa starck]

Høyt utdannede mennesker har ikke behov for å skryte av hvor viktig deres jobb er og hvor god jobb de gjør. De får bekreftelse gjennom lønn og den status samfunnet gir dem.

←

Makan til generalisering! Veldig mange jeg kjenner, har et enormt markeringsbehov i så måte - de må hele tiden fortelle at "jeg har da tross alt så-og-så mange år på høyskole". Og andre jeg kjenner er bosstømmere, men sier at de jobber med renovasjonsprosjekter...!

Så enten man HAR en bra jobb, eller prøver å bevise andre om at man har det, så er markeringsbehovet like stort.

[Gjest Betty Boop]

Jeg ser at jeg legger noe annet i begrepet "yrkesstolthet" enn det mange av dere gjør her.

For meg er har yrkesstolthet noe å gjøre med den ansvarsfølelsen og "ærekjærheten" jeg legger i utførelsen av jobben min. Det gjelder uansett hva jeg jobber med, jeg har en viss standard for det arbeidet jeg gjør, og vil ikke selv være fornøyd med å gjøre en dårlig jobb. (sånn har jeg hatt det helt siden jeg hadde vaskejobb som student). Jeg stiller krav til hva jeg leverer fra meg, og det er et element i yrkesstoltheten.

←

Dette er hva jeg legger i begrepet yrkesstolthet også.