Kolleger sier de skjønner hvordan jeg har det, men det gjør de ikke.

[AnonymBruker]

Det er helt normalt å føle at ingen forstår deg. Etter begravelsen går livet videre for mange men for deg blir livet aldri det samme. Det er vondt å miste noen man er glad i. Hva mener du er riktig måte å bli møtt på av andre som ikke har opplevd det samme som deg? Jeg har selv opplevd drap i nær familie. Forventer ikke at noen skal kunne sette seg inn i hvordan det er å leve videre men en klem eller spørsmål om hvordan det går det setter jeg pris på. Dessverre blir det min jobb å leve videre. 

Anonymkode: 19671...4bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Jeg har vært gjennom to vonde samlivsbrudd der det ene ble en vond skilsmisse, da jeg ble bedratt og forlatt, men det skjedde før jeg møtte min kone.

Da jeg satt på dødsleiet trodde jeg at det kom til å føles ut som et samlivsbrudd når hun døde, men det kjentes ikke slik ut.

Mange sammenligner en vond skilsmisse med et dødsfall, men det blir ikke det samme.

Det er ikke bare det at partneren din er død, men man har jo ofte gått gjennom veldig mye vond sykdom og ventesorg før vedkommende dør, og man er veldig sliten mentalt og fysisk, og så har man alt det i ettertid.

Jeg kaster sikkert inn en brannfakkel nå, men det er ikke det samme.

Ts

Anonymkode: b3857...fa2

Det ble ikke deg samme for deg. Noen andre kan oppleve det motsatt, at et samlivsbrudd har vært verre enn et dødsfall. Noen blir frarøvet sitt livs kjærlighet gjennom skilsmisse, og må se på at barna sine tilbringer ferie med den man elsker + den nye partneren til den man elsker. Det slutter ikke heller, men rippes stadig opp. Du må begynne å se livet fra flere vinkler, og gjennom andre øyne enn dine egne.

Du sammenligner hele tiden, du må slutte å sette sorg opp mot hverandre. Din sorg er det vondeste for deg. Andres sorg er det vondeste for dem. De relaterer og forsøker å trøste deg, men så lenge du alltid har det verst så kommer menneskene rundt deg til å trekke seg unna deg etterhvert.

Anonymkode: 51278...ffd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Det er helt normalt å føle at ingen forstår deg. Etter begravelsen går livet videre for mange men for deg blir livet aldri det samme. Det er vondt å miste noen man er glad i. Hva mener du er riktig måte å bli møtt på av andre som ikke har opplevd det samme som deg? Jeg har selv opplevd drap i nær familie. Forventer ikke at noen skal kunne sette seg inn i hvordan det er å leve videre men en klem eller spørsmål om hvordan det går det setter jeg pris på. Dessverre blir det min jobb å leve videre. 

Anonymkode: 19671...4bd

Jeg vet ikke helt hva som er den riktige måten å bli møtt på, men man skal iallfall ikke si :" jeg vet hvordan du har det, for jeg følte det også sånn når jeg mistet tanta mi på 76 år", men heller bare si at man forstår at det er tøft og vondt.

Jeg forstår jo det at alle som mister en nær har det vondt, og drap må jo være ekstra grusomt.❤️

Det jeg prøver å få frem i innlegget mitt handler ikke om hvem som sørger mest, men at man merker størst forandring i hverdagen når man mister noen man bor sammen med som barn eller kjæreste/samboer.

Jeg har mistet et søsken og jeg har mistet min partner, og den største forandringen var å miste den jeg delte matbord, seng og de innerste tanker med.

Jeg ble forlatt av en tidligere kone som jeg var gift med før min avdøde kone, og det skjedde på en vond måte da hun var utro og valgte å bli sammen med en kollega.

Det var jævlig vondt, men kan ikke sammenlignes med å miste partneren sin i død.

Ts

Anonymkode: b3857...fa2

[AnonymBruker]

Leit å lese. Jeg er enig med deg, det er noe annet å miste en du deler hverdagen med. Du kan miste nære, men hverdagen vil være tilnærmet normal om den man mister ikke er en del av det. Du har både sorgen og en annerledes hverdag som minner deg på det med både små og store ting. 
 

Kollegane dine mener nok godt. Noe av det tøffeste for mange er at folk unngår de, fordi det er vanskelig å vite hva en skal si. Kollegaene dine forsøker i hvert fall og det er nok ment empatisk, det er bare ikke så lett alltid å vite hva som er riktig å si eller hvordan den andre egentlig har det. Så vil du alltid ha noen som ser andres opplevelse som en mulighet til å fortelle om sin egen. De finnes i alle situasjoner. 
 

Det kan nok på sikt gjøre deg godt å få andre digresjoner inn i livet, noe som gir hverdagen din et element av noe annet. Om du er klar for det akkurat nå er det kun du som vet. Noen orker ikke det sosiale og blir litt som i serien «After Life», andre orker ikke være hjemme. Kanskje til og med en hund kan være det som hjelper deg gjennom. Noe i hverdagen din du kjenner at du bryr deg om, kan knytte deg til og dele med. Når du er klar, selvfølgelig. 

Anonymkode: 3cb4d...ae7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det ble ikke deg samme for deg. Noen andre kan oppleve det motsatt, at et samlivsbrudd har vært verre enn et dødsfall. Noen blir frarøvet sitt livs kjærlighet gjennom skilsmisse, og må se på at barna sine tilbringer ferie med den man elsker + den nye partneren til den man elsker. Det slutter ikke heller, men rippes stadig opp. Du må begynne å se livet fra flere vinkler, og gjennom andre øyne enn dine egne.

Du sammenligner hele tiden, du må slutte å sette sorg opp mot hverandre. Din sorg er det vondeste for deg. Andres sorg er det vondeste for dem. De relaterer og forsøker å trøste deg, men så lenge du alltid har det verst så kommer menneskene rundt deg til å trekke seg unna deg etterhvert.

Anonymkode: 51278...ffd

Jeg har blitt frarøvet både kone og barn gjennom skilsmisse og tenkte at "hun" var mitt livs kjærlighet, men det var hun ikke, men det å se barn fra daglig til kun å se de i ferier var vondt.

Jeg tror dere misforstår meg litt for jeg mener ikke at jeg sitter på fasiten over hvordan man skal føle det etter et tap.

Jeg refererer til kollegaer som ikke forstår at det å miste noen man bor med, er en ekstra omveltning i livet.

Forstår godt at en skilsmisse er også veldig hardt og at vi opplever det forskjellig, men jeg skriver bare her at jeg syntes det var verre at min kode døde enn å bli skilt, men tapet av å ikke se barna ofte var jo veldig vondt.

Ts

Anonymkode: b3857...fa2

[She-in]

Klem til deg, ts ♥️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg har blitt frarøvet både kone og barn gjennom skilsmisse og tenkte at "hun" var mitt livs kjærlighet, men det var hun ikke, men det å se barn fra daglig til kun å se de i ferier var vondt.

Jeg tror dere misforstår meg litt for jeg mener ikke at jeg sitter på fasiten over hvordan man skal føle det etter et tap.

Jeg refererer til kollegaer som ikke forstår at det å miste noen man bor med, er en ekstra omveltning i livet.

Forstår godt at en skilsmisse er også veldig hardt og at vi opplever det forskjellig, men jeg skriver bare her at jeg syntes det var verre at min kode døde enn å bli skilt, men tapet av å ikke se barna ofte var jo veldig vondt.

Ts

Anonymkode: b3857...fa2

Hva vil du at de skal si da?

Altså, du er ikke i en unik situasjon. Du er ikke den eneste som har opplevd å miste en partner til døden. Din sorg er ikke noe 'vanskeligere' enn alle andre sin. Vet du alt av hva dine kollegaer har vært gjennom i livet sitt?

Anonymkode: 6675f...4cf

[AnonymBruker]

En venn av meg er i din situasjon nå, Ts. Et fantastisk forhold over mange år, de var usedvanlig nære og sterke sammen. I hverdagen så blir tapet overveldendde, fordi det viser seg i alt. I hjemmet mangler det en fra man slår opp øynene om morgenen til man legger seg om kvelden, alt de gjorde sammen, gode samtaler, alltid glade for å se hverandre, små kjærtegn i hverdagen, intimiteten, en å lufte egne tanker med, et smil, et blikk, det å bli sett (som du selv også skriver, Ts).

Selv om sorg ikke kan sammenlignes, da det er så mange forhold som kan spille inn, så ER det en stor forskjell på å miste en man delte hverdagene med på den måten man gjør med en partner der forholdet er veldig godt. Tomrommet av akkurat den personen blir så mye større, er det inntrykket jeg sitter igjen med når jeg ser min venn.

Så nei, jeg tror ikke man fullt ut kan forstå det tapet når man ikke har opplevd akkurat det selv, fordi det også praktisk og fysisk påvirker hverdagene.

Mitt inntrykk er at mange føler seg hjelpesløse i møte med mennesker i sorg, og jo større tap, jo mer usikre blir gjerne mange. Mange velger da å unngå den som sørger eller de unngår alt prat om sorgen eller den som har gått bort. Selv om noen av kommentarene dine kollegaer kommer med åpenbart ikke kan sammenlignes med det du nå går gjennom, Ts, så er det tydelig at de forsøker. På sitt vis forsøker de å komme deg imøte, og de forsøker å si deg at de ser og forstår sorgen din (selv om de ikke har opplevd det samme). Og med det forsøker de å vise deg at de ser deg.  Og det var det du selv skrev at du egentlig trenger at noen gjør nå. Så se om du greier å se dine kollegaers kommentarer om egen opplevd sorg som deres forsøk på å vise at de ser deg og din sorg ❤️

Jeg håper du har minst en person du kan snakke åpent med om din sorg, en som du er trygg nok på til å både le og prate alvor med, kunne gjøre noe koselig sammen med, en som ikke blir satt ut om tårene dine kommer midt i en samtale om noe annet, en som ser deg - og en som støtter deg i prosessen videre.

Du har opplevd stor kjærlighet, Ts, og din kone hadde ønsket at du skaper deg et godt liv videre, når du er klar for det. Ikke vær redd for å leve ditt liv videre. Og finn noe å gjøre som gir deg gode opplevelser og glimt av glede nå, du trenger det i den prosessen du er i ❤️

❤️ 

Anonymkode: b6252...8f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

En venn av meg er i din situasjon nå, Ts. Et fantastisk forhold over mange år, de var usedvanlig nære og sterke sammen. I hverdagen så blir tapet overveldendde, fordi det viser seg i alt. I hjemmet mangler det en fra man slår opp øynene om morgenen til man legger seg om kvelden, alt de gjorde sammen, gode samtaler, alltid glade for å se hverandre, små kjærtegn i hverdagen, intimiteten, en å lufte egne tanker med, et smil, et blikk, det å bli sett (som du selv også skriver, Ts).

Selv om sorg ikke kan sammenlignes, da det er så mange forhold som kan spille inn, så ER det en stor forskjell på å miste en man delte hverdagene med på den måten man gjør med en partner der forholdet er veldig godt. Tomrommet av akkurat den personen blir så mye større, er det inntrykket jeg sitter igjen med når jeg ser min venn.

Så nei, jeg tror ikke man fullt ut kan forstå det tapet når man ikke har opplevd akkurat det selv, fordi det også praktisk og fysisk påvirker hverdagene.

Mitt inntrykk er at mange føler seg hjelpesløse i møte med mennesker i sorg, og jo større tap, jo mer usikre blir gjerne mange. Mange velger da å unngå den som sørger eller de unngår alt prat om sorgen eller den som har gått bort. Selv om noen av kommentarene dine kollegaer kommer med åpenbart ikke kan sammenlignes med det du nå går gjennom, Ts, så er det tydelig at de forsøker. På sitt vis forsøker de å komme deg imøte, og de forsøker å si deg at de ser og forstår sorgen din (selv om de ikke har opplevd det samme). Og med det forsøker de å vise deg at de ser deg.  Og det var det du selv skrev at du egentlig trenger at noen gjør nå. Så se om du greier å se dine kollegaers kommentarer om egen opplevd sorg som deres forsøk på å vise at de ser deg og din sorg ❤️

Jeg håper du har minst en person du kan snakke åpent med om din sorg, en som du er trygg nok på til å både le og prate alvor med, kunne gjøre noe koselig sammen med, en som ikke blir satt ut om tårene dine kommer midt i en samtale om noe annet, en som ser deg - og en som støtter deg i prosessen videre.

Du har opplevd stor kjærlighet, Ts, og din kone hadde ønsket at du skaper deg et godt liv videre, når du er klar for det. Ikke vær redd for å leve ditt liv videre. Og finn noe å gjøre som gir deg gode opplevelser og glimt av glede nå, du trenger det i den prosessen du er i ❤️

❤️

Anonymkode: b6252...8f6

Takk for kloke ord 

Ts

Anonymkode: b3857...fa2

[AnonymBruker]

Gir deg støtte i at kollegaer ikke kan forstå hvordan du har det ts. Ingen av oss kan noen gang forstå hvordan en annen har det, det synes jeg er greit å være bevisst for oss alle. Når folk sier sånn er det vel for å forsøke å vise omsorg, så jeg ville bare «jattet» med, hvis du klarer det. Og så forsøke å fokusere på det/de som gir deg en støtte i sorgen. Da jeg mistet et nært familiemedlem gjorde folk rundt meg ulike ting for å støtte meg - noe hjalp meg mye, andre ting var ikke til hjelp, det var heller en hemsko for min sorg. Men jeg skjønte at de mente det godt, og forsøkte å fokusere på det.

Anonymkode: e1d48...73a

[AnonymBruker]

Høres ut som at du kanskje burde holde deg hjemme når du ikke takler å være sammen med andre mennesker. Du burde absolutt høre med fastlegen om det er mulig å få sykemelding. Det er ikke bra for deg å grave deg ned i dette, og det er ikke bra for andre å måtte være rundt deg når du er sånn her.

Anonymkode: f74e0...408

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Høres ut som at du kanskje burde holde deg hjemme når du ikke takler å være sammen med andre mennesker. Du burde absolutt høre med fastlegen om det er mulig å få sykemelding. Det er ikke bra for deg å grave deg ned i dette, og det er ikke bra for andre å måtte være rundt deg når du er sånn her.

Anonymkode: f74e0...408

Du høres ut som et enkelt menneske med lite forståelse og liten evne til å romme følelser og se andres behov.

TS virker svært oppegående, reflektert og ser ting fra flere sider. Jeg kunne gjerne ha jobbet med TS, hadde fint tålt å være "rundt han, når han er sånn her"- som du skriver. Jeg ser TS poeng, samtidig som jeg er ening i mange av svarene. 
 

Lykke til TS❤️

Anonymkode: d784c...2ae

[AnonymBruker]

Veldig vondt og vanskelig. 
Min søster mistet tenåringen sin i en trafikk ulykke i fjor. Brått og uventet. 
Sorgen er en ting, men sjokket og hvor dårlig man blir. 
Det er gått 1 år, likevel er vi ikke istand til å kjenne på sorgen fullt ut. Dette er tidkrevende og sjel og kropp blir endra. 
Ingen kan forstå helt ut, men mange kan relatere seg. 
gjør gode ting for deg selv og snakk i sorggruppe for likesinnede, veldig mange har god nytte av det 

Anonymkode: 3869d...38a

[Anna Maria]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg har vært gjennom to vonde samlivsbrudd der det ene ble en vond skilsmisse, da jeg ble bedratt og forlatt, men det skjedde før jeg møtte min kone.

Da jeg satt på dødsleiet trodde jeg at det kom til å føles ut som et samlivsbrudd når hun døde, men det kjentes ikke slik ut.

Mange sammenligner en vond skilsmisse med et dødsfall, men det blir ikke det samme.

Det er ikke bare det at partneren din er død, men man har jo ofte gått gjennom veldig mye vond sykdom og ventesorg før vedkommende dør, og man er veldig sliten mentalt og fysisk, og så har man alt det i ettertid.

Jeg kaster sikkert inn en brannfakkel nå, men det er ikke det samme.

Ts

Anonymkode: b3857...fa2

Kanskje ikke for deg, men jeg kan love deg at dessverre er det slik at for meg var det jeg (vi) opplevde i forbindelse med skilsmisse og tiden etterpå mye verre enn om min eksmann hadde gått bort. Det er ikke en fasit på dette her vettu. Ulike historier.Ulike liv.

[Anna Maria]

Anna Maria skrev (1 minutt siden):

Kanskje ikke for deg, men jeg kan love deg at dessverre er det slik at for meg var det jeg (vi) opplevde i forbindelse med skilsmisse og tiden etterpå mye verre enn om min eksmann hadde gått bort. Det er ikke en fasit på dette her vettu. Ulike historier.Ulike liv.

Anna Maria skrev (1 minutt siden):

Kanskje ikke for deg, men jeg kan love deg at dessverre er det slik at for meg var det jeg (vi) opplevde i forbindelse med skilsmisse og tiden etterpå mye verre enn om min eksmann hadde gått bort. Det er ikke en fasit på dette her vettu. Ulike historier.Ulike liv.

Anna Maria skrev (1 minutt siden):

Kanskje ikke for deg, men jeg kan love deg at dessverre er det slik at for meg var det jeg (vi) opplevde i forbindelse med skilsmisse og tiden etterpå mye verre enn om min eksmann hadde gått bort. Det er ikke en fasit på dette her vettu. Ulike historier.Ulike liv.

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg har vært gjennom to vonde samlivsbrudd der det ene ble en vond skilsmisse, da jeg ble bedratt og forlatt, men det skjedde før jeg møtte min kone.

Da jeg satt på dødsleiet trodde jeg at det kom til å føles ut som et samlivsbrudd når hun døde, men det kjentes ikke slik ut.

Mange sammenligner en vond skilsmisse med et dødsfall, men det blir ikke det samme.

Det er ikke bare det at partneren din er død, men man har jo ofte gått gjennom veldig mye vond sykdom og ventesorg før vedkommende dør, og man er veldig sliten mentalt og fysisk, og så har man alt det i ettertid.

Jeg kaster sikkert inn en brannfakkel nå, men det er ikke det samme.

Ts

Anonymkode: b3857...fa2

Kanskje ikke for deg, men jeg kan love deg at dessverre er det slik at for meg var det jeg (vi) opplevde i forbindelse med skilsmisse og tiden etterpå mye verre enn om min eksmann hadde gått bort. Det er ikke en fasit på dette her vettu. Ulike historier.Ulike liv.

[AnonymBruker]

Jeg forstår hva du mener.

Da min mann mistet sine foreldre var det en enorm psykisk omveltning for ham, men for meg som hadde stelt for dem i 20 år var det en fysisk omveltning. 
Plutselig var hele hverdagen min snudd på hodet: jeg skulle ikke gå til det stedet jeg hadde gått hver dag i 20 år, jeg skulle ikke gjøre de oppgavene jeg hadde gjort hver dag i 20 år, jeg skulle lage middag til færre personer, jeg skulle handle til færre, vaske færre klær, jeg skulle ikke ha den småpraten vi hadde hatt hver eneste dag mer, jeg skulle ikke følge til lege mer osv.

Jeg tør påstå at fysisk sett merket jeg deres fravær på en helt annen måte enn mannen min gjorde, selv om han selvfølgelig sto dem nærmest av oss to.

Anonymkode: a355e...0f2

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke du skal tolke dem så bokstavelig.

Jeg har mistet en mor. Jeg vet jo at det var mye tøffere for far enn for meg, hans liv ble jo fullstendig forandret. 

Likevel kan jeg si ting som "jeg forstår deg". Det betyr ikke at jeg har det helt likt, eller har vært akkurat der, som at det er noe målbart. Det betyr bare at jeg forstår at det er veldig tungt for deg. 

Og så har man jo som menneske litt lett for å tråkke litt ut i det. Det er så naturlig å sammenligne med det nærmeste man har vært på å føle det samme - tap og sorg. For det er så vanskelig å vite hva man skal si. 

Hadde jeg tatt alt som ble sagt i verste mening ville jeg bare endt opp bitter og sur, og mulig ensom. 

Anonymkode: c27cf...868

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg prøver å tenke at de sier det kun for å vise omsorg. Og kanskje de ikke forstår, men det er likevel bedre at de sier noe, enn ingenting. Eller at de bare går en annen vei når de ser deg.

For sorg er vanskelig for mange.

Men jeg tror ikke noen mener det vondt. Jeg tror de bare ikke helt vet hva de skal si, så da bli «jeg forstår..» en sånn allmenn strofe.

Jeg mistet min mann før jul, og jeg savner han så mye at jeg ikke vet hvordan jeg skal klare dette livet uten han. 
 

 

 

Anonymkode: f9df1...ccb

Jeg tenker du må skille mellom jobb og privatliv. De prøver jo å støtte deg. Men ikke altid like lett å vite hva man kan si eller gjøre for at du skal ha det bedre.

Jeg har faktisk så mye empati at jeg har ikke noe problem med å sette meg inn i hvor vanskelig det kan være. 

Holdt forøvrig på å miste min mann. Og den tiden han lå på sykehuset i 6mnd . Fikk jeg også en forsmak på hva som var i vente. 

Men jeg vet også at folk sørger forskjellig. Og jeg vet at med min tidligere erfaring iht feks tap av min bauta i livet mamma og tiden med syk mann. At jeg skal klaremeg ganske greit. Fordi min sorg er lys av gode minner. Så i dag dyrker jeg gode minner. For en dag er det min styrke. 

Men du har jo mistet mye mer enn din kone. Du har jo også mistet alt som var med henne og har vel ikke så mange å sørge med.

Når jeg mistet min mor så var det vanskelig for de andre 3 søsken å snakke om det. Så det var heller ingen å sørge med for meg. Og det var ikke så godt. I tillegg hadde jeg et helt annet forhold til henne enn de hadde. Og var vel kanskje den som kjente henne aller best. Så det er bare jeg som bærer på hele henne. 

Barna var små når hun gikk bort. Men de husker litt. Og da varmer det godt i hjertet når e deler ting de husker om henne. 

Sorg gruppe er jo fint. Men problemet er jo at de ikke kjenner din partner. Så det vil jo være begrenset hvilke behov du får dekket der. På samme vis som at de på jobb ikke får dekket denne med sorgen fordi de ikke kjente henne. Min løsning, ble å eie det istedenfor.  

Jeg bodde ikke med mamma. Men det var kun hun som også kjente meg 100%. Det var hun som samlet meg sammen og den som sa jeg måtte skjerpe meg. Hun nådde inn til meg og vi snakket sammen på tlf nesten daglig og jeg var hos henne flere ganger i uken. Hun var der alltid, også var hun plutselig ikke det. Så selv om jeg ikke bodde med henne så føler jeg jo tapet på samme vis. Fordi hun altid var en som var der. Uansett.  Og min eneste 100% trygghet i livet. 

Så selv om jeg bare har mistet min mamma så er det ikke så ulikt. Fordi hun betydde like mye som en partner.  Dvs han er ikke der for meg slik hun var.

De fleste som har blitt forlatt  i brudd. Opplever også nesten samme sorg som deg. At de har en partner som brått blir borte og huset blir tomt. Så at folk sier de forstår deg. Så gjør de det ut fra evnt egne erfaringer og mengde evne til empati 

Anonymkode: 83ad5...b8e

[Perelandra]

Tråden er ryddet for brudd på Vi som sørger-rommets retningslinjer. 

Perelandra, mod. 

[cilla89]

Kondolerer TS!

Jeg forstår hva du mener. I mine øyne må det å miste barn var det aller mest grusomme som kan skje (særlig mens de fremdeles er små), og så kommer en god partner som nummer 2.

Jeg deler din mening at det å miste en partner er noe helt annet enn å miste en gammel far/mor (dette er jo naturens gang, det kan skje 10 år for tidlig noen ganger, men allikvel) eller en søster. Men som enkelte av andre er inne på, så vil jeg tro mange med meg, synes det er veldig vanskelig å møte mennesker i sorg. At det er vanskelig å vite hva man skal si/gjøre. Og at man føler medfølelse, men ikke klarer å gi uttrykk for det.

Så jeg tror jo ikke dine kollegaer mener noe vondt med det, bare at de ønsker å fortelle at de forstår at du sørger og at det er tungt. Og at flere av disse sikkert også hadde syntes det var vondere å miste en partner, men det har de ikke selv opplevd. Og så er det ikke til å komme unna at mange lever i dårlige forhold, og at de ikke klarer å sette seg helt inn i hvor vondt det kan gjøre. Det er absolutt de som er nærere sin søster enn sin partner, så selv om det i dine øyne ikke kan sammenlignes, så kan denne søsteren ha vært den viktigste personen for en kollega.

Å si det riktige er vanskelig, så sånn sett får du prøve å tenke at det tross alt er bedre at de sier noe, enn at de tier/klapper deg på skulderen og sier at «dette går over». Selv pleier jeg heller å si noe ala «jeg er veldig lei meg for å høre om dette, jeg vet dessverre ikke hva jeg skal si, og hvilke ord som er riktige nå», da jeg rett og slett ikke har vært i tilsvarende situasjoner, og aner ikke hva folk ønsker å høre. Det kan jo for alt jeg vet også være helt feil.