Kolleger sier de skjønner hvordan jeg har det, men det gjør de ikke.

[AnonymBruker]

Men det er jo det verste tapet, med unntak av egne barn (som ts også later til å miste i prosessen.)

En aldrende forelder deler du ikke hverdagen med enda så nært forhold dere måtte ha, så sammenligningsgrunnlaget er bare ikke der. 

Kondolerer til deg ts❤️ Idag er det akkurat åtte mnd siden min kjære gikk bort og jeg må medgi at lite har endret seg, dessverre. Alle rundt meg har det veldig travelt med at jeg må «gå videre» og ikke dyrke sorgen. Men det var jo bare oss to.. og nå er det bare meg💔

Anonymkode: 1af43...6a3

[AnonymBruker]

cilla89 skrev (2 timer siden):

Kondolerer TS!

Jeg forstår hva du mener. I mine øyne må det å miste barn var det aller mest grusomme som kan skje (særlig mens de fremdeles er små), og så kommer en god partner som nummer 2.

Jeg deler din mening at det å miste en partner er noe helt annet enn å miste en gammel far/mor (dette er jo naturens gang, det kan skje 10 år for tidlig noen ganger, men allikvel) eller en søster. Men som enkelte av andre er inne på, så vil jeg tro mange med meg, synes det er veldig vanskelig å møte mennesker i sorg. At det er vanskelig å vite hva man skal si/gjøre. Og at man føler medfølelse, men ikke klarer å gi uttrykk for det.

Så jeg tror jo ikke dine kollegaer mener noe vondt med det, bare at de ønsker å fortelle at de forstår at du sørger og at det er tungt. Og at flere av disse sikkert også hadde syntes det var vondere å miste en partner, men det har de ikke selv opplevd. Og så er det ikke til å komme unna at mange lever i dårlige forhold, og at de ikke klarer å sette seg helt inn i hvor vondt det kan gjøre. Det er absolutt de som er nærere sin søster enn sin partner, så selv om det i dine øyne ikke kan sammenlignes, så kan denne søsteren ha vært den viktigste personen for en kollega.

Å si det riktige er vanskelig, så sånn sett får du prøve å tenke at det tross alt er bedre at de sier noe, enn at de tier/klapper deg på skulderen og sier at «dette går over». Selv pleier jeg heller å si noe ala «jeg er veldig lei meg for å høre om dette, jeg vet dessverre ikke hva jeg skal si, og hvilke ord som er riktige nå», da jeg rett og slett ikke har vært i tilsvarende situasjoner, og aner ikke hva folk ønsker å høre. Det kan jo for alt jeg vet også være helt feil.

Takk for kloke ord.

Ts

Anonymkode: b3857...fa2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Men det er jo det verste tapet, med unntak av egne barn (som ts også later til å miste i prosessen.)

En aldrende forelder deler du ikke hverdagen med enda så nært forhold dere måtte ha, så sammenligningsgrunnlaget er bare ikke der. 

Kondolerer til deg ts❤️ Idag er det akkurat åtte mnd siden min kjære gikk bort og jeg må medgi at lite har endret seg, dessverre. Alle rundt meg har det veldig travelt med at jeg må «gå videre» og ikke dyrke sorgen. Men det var jo bare oss to.. og nå er det bare meg💔

Anonymkode: 1af43...6a3

Kondolerer til deg også 💔

Det aller verste er faktisk at mine foreldre og søstre ikke spør hvordan jeg har det.

De har ikke spurt siden jul tror jeg.

De later som alt er greit, eller så tror de at alt er greit.

Jeg klarer ikke å ta kontakt med de lenger, men tar tlf når de ringer for å være høflig og spør hvordan de har det, så hele samtalen handler bare om de.

Min mor snakker mye hvordan alle andre har det, men sitt eget kjøtt og blod kan hun ikke spørre om, og mine søstre er likedan.

Veldig skuffende.

Ts

Anonymkode: b3857...fa2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Kondolerer til deg også 💔

Det aller verste er faktisk at mine foreldre og søstre ikke spør hvordan jeg har det.

De har ikke spurt siden jul tror jeg.

De later som alt er greit, eller så tror de at alt er greit.

Jeg klarer ikke å ta kontakt med de lenger, men tar tlf når de ringer for å være høflig og spør hvordan de har det, så hele samtalen handler bare om de.

Min mor snakker mye hvordan alle andre har det, men sitt eget kjøtt og blod kan hun ikke spørre om, og mine søstre er likedan.

Veldig skuffende.

Ts

Anonymkode: b3857...fa2

De tenker nok på det som har skjedd, men tror at når de snakker om alt mulig annet så får du tankene over på andre ting. Berøringsfrykt tenker jeg. 
vi opplevde et tap i familien i fjor. 
Når jeg snakker om det, får jeg ofte høre «vi kan ikke snakke om det hele tiden» men sannheten er at vi aldri snakker om det. De eneste gangene vi snakker om tema så er det bare at vi ikke kan snakke om det. 
berøringsangst tenker jeg. 
det er så vondt at en kjenner at en ikke kan snakke om det. Det er vondt å bli avvist på å fortelle om sine tanker, samtidig er det for vondt for andre. 

Anonymkode: 3869d...38a

[Irak]

AnonymBruker skrev (På 6.5.2024 den 15.56):

Jeg mistet kona til kreft i fjor høst, så hjemme hos meg er det nå helt tomt, og jeg føler jeg har mistet en vegg i livet mitt, eller halve kroppen min.

Husker ikke hvordan jeg hadde det før jeg møtte henne, for hun var livet mitt.

Bonusbarna/hennes barn ønsker ikke lenger å fortsette fast samvær, noe jeg forstår, så der er det også forandringer.

Alt er snudd opp ned hos meg.

På jobb kjenner jeg at jeg blir så lei meg hvis noen prater om sine kjære som ikke lever lenger, fordi mine kolleger som har mistet en far og ikke bodd hjemme hos foreldrene på 40 år, eller mistet et søsken som de heller ikke har bodd sammen med på 30-40 år, sammenligner det med å miste noen de deler hverdagen med som voksen.

Jeg ønsker ikke å bagatellisere følelsene til mine kolleger, da dette er et veldig sensitivt tema, men jeg synes det er rart at de ikke forstår at livet blir enda mer forandret når man mister den man deler alt med slik, som en ektefelle/samboer/ kjæreste.

De gangene jeg har sagt at at jeg gruer meg til å komme hjem, så sier de at de forstår akkurat hvordan jeg har det, men de bor jo ikke sammen med hverken sin far eller sin søster som har gått bort! Selvfølgelig er det trist for de kan ikke besøke eller ringe de, men det er ikke slik som jeg har det.

Er jeg urimelig? Ønsker vel egentlig bare å bli sett tror jeg, altså at folk forstår at jeg ikke bare har mistet min partner, men at livet mitt aldri blir det samme igjen.

 

Anonymkode: b3857...fa2

Nei du er ikke urimelig synes jeg. Er ingen andre enn deg som vet hvordan du føler deg. Skjønner veldig godt hva du mener tror jeg. Vil tro du følte deg veldig sett av din partner siden du skriver det slik du gjør, og da kan det gjøre ekstra vondt.

Stemmer det? 

[AnonymBruker]

Irak skrev (4 minutter siden):

Nei du er ikke urimelig synes jeg. Er ingen andre enn deg som vet hvordan du føler deg. Skjønner veldig godt hva du mener tror jeg. Vil tro du følte deg veldig sett av din partner siden du skriver det slik du gjør, og da kan det gjøre ekstra vondt.

Stemmer det? 

Ja og vi var hverandres bestevenner.

Vi sendte hverandre sms/snapper, lydmeldinger og bilder gjennom hele dagen, og var oppdatert på hverandres liv hele tiden.

Ts

Anonymkode: b3857...fa2

[Irak]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja og vi var hverandres bestevenner.

Vi sendte hverandre sms/snapper, lydmeldinger og bilder gjennom hele dagen, og var oppdatert på hverandres liv hele tiden.

Ts

Anonymkode: b3857...fa2

Føler med deg ❤️. 

Har du vurdert å snakke med noen om det?

[AnonymBruker]

Irak skrev (Akkurat nå):

Føler med deg ❤️. 

Har du vurdert å snakke med noen om det?

Jeg går til sorgterapeut 1 gang i mnd, da det ikke er timer å få oftere.

Ts

Anonymkode: b3857...fa2

[Irak]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg går til sorgterapeut 1 gang i mnd, da det ikke er timer å få oftere.

Ts

Anonymkode: b3857...fa2

Ja dette var nok i det minste laget...

Psykisk helse i kommunen da?

Min oppfatning i forhold til det du skriver er at en gang i uka hadde nok fungert bedre vil jeg tro....

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.5.2024 den 18.34):

Jeg mener overhodet ikke at det er en sorgkonkurranse, men det jeg prøver å få frem i innlegget mitt er at jeg merker i mye større del at noe er forandret i livet mitt, når den jeg har delt bolig og fremtidsplaner med i årevis, plutselig ikke er der mer og jeg sitter alene igjen uten partner og bonusbarn.

Jeg mistet for en del år siden et søsken og det var tungt, men siden vi ikke bodde på samme sted og kun så hverandre et par ganger i året/tekstet litt og snakket sammen på telefon av og til, merket jeg det ikke på samme måte fysisk som jeg gjør nå.

Jeg går i sorggruppe og jeg bruker ikke mine kolleger som sorgterapeuter .

Av og til prater jo folk om livet sitt og da kommer dette temaet frem.

Veldig trist å høre om ditt barn ❤️

Ts

 

Anonymkode: b3857...fa2

Så trist, kondolerer ❤️

De vet ikke helt hvordan du har det og du vet nok ikke helt hvordan de har det. Det er også vanskelig å snakke med folk som har mistet noen, å det at de sier de forstår deg er nok et forsøk på å bry seg. selv om du ikke mener det, så virker det som at du bagatelliserer sorgen deres og at din sorg slår deres 

Selv om du ikke hadde et tett forhold til søskenet ditt kan andre ha det. Folk sin sorgprosess er forskjellig så selv om du mistet en bror så kan ikke du vite helt hvordan en som har mistet et søsken har det. 

Jeg snakket med søsteren min nesten  hver dag og såg henne nesten hver dag selv om vi var voksne. Så er ikke alle som bare snakker med søskene sine av og til

Anonymkode: 9f4eb...6b0

[AnonymBruker]

Irak skrev (26 minutter siden):

Ja dette var nok i det minste laget...

Psykisk helse i kommunen da?

Min oppfatning i forhold til det du skriver er at en gang i uka hadde nok fungert bedre vil jeg tro....

Psykisk helse i kommunen har kurs der man skal lære om sorg, og akkurat det trenger jeg ikke.

ts

Anonymkode: b3857...fa2

[Irak]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Psykisk helse i kommunen har kurs der man skal lære om sorg, og akkurat det trenger jeg ikke.

ts

Anonymkode: b3857...fa2

Åja ok. Hvorfor trenger du ikke det? Da kan du jo få anledning til å få snakket om sorgen din.

[AnonymBruker]

Irak skrev (Akkurat nå):

Åja ok. Hvorfor trenger du ikke det? Da kan du jo få anledning til å få snakket om sorgen din.

Det er kurs-ikke sorggruppe, og kurset er hver tredje uke.

Ts

Anonymkode: b3857...fa2

[Irak]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er kurs-ikke sorggruppe, og kurset er hver tredje uke.

Ts

Anonymkode: b3857...fa2

Rart at det ikke finnes andre muligheter...

Hadde nok oppsøkt en snill prest jeg da tror jeg...

[Tone83]

Spiller det noen rolle om de tror de forstår noe de ikke forstår? 

De mener det godt..

[sunshines]

Vil støtte innleder i denne tråden. Som 50 pluss mistet jeg mangeårig samboer i plutselig død. En vegg falt ut, mildt sagt.

Så hilste jeg over gjerdet på nabo til fritidsboligen i Spania, en engelskmann i 70-årene. Han ville kondolere, og la til "-I know exactly how you feel, I lost my sister this winter". 

Relativiseringen og postmodernismen i denne tråden går litt for langt. Ikke alt kan sammenlignes og koke ned til antatt subjektive opplevelser.

[AnonymBruker]

sunshines skrev (38 minutter siden):

Vil støtte innleder i denne tråden. Som 50 pluss mistet jeg mangeårig samboer i plutselig død. En vegg falt ut, mildt sagt.

Så hilste jeg over gjerdet på nabo til fritidsboligen i Spania, en engelskmann i 70-årene. Han ville kondolere, og la til "-I know exactly how you feel, I lost my sister this winter". 

Relativiseringen og postmodernismen i denne tråden går litt for langt. Ikke alt kan sammenlignes og koke ned til antatt subjektive opplevelser.

Tap er tap, og Uavhenig av rekke i slekten handler det mye om relasjonen til den avdøde. 
Kanskje han og søsteren sto hverandre svært nært? Kanskje hadde de bare hverandre? Gjennom et langt liv? 
Sorg oppleves likt samtidig som ulikt. 
Det handler om hvor man står i livet fra før, bagasje, sensitivitet. 
Om dødsfallet skjer brått og uventet, og hvilke støtte man har rundt seg har mye å si for sorgprosessen. 
mange kan få traumer etter dødsfall, forlenget sorg, og det er mye som spiller inn. Man kan ikke sammenligne oss med andre, da alle går gjennom sin sorg ulikt. 
Noen kommer ikke i gang med sorgen før det har gått lang tid, mens andre går rett i kjelleren. Noen skyver sorgen unna da det er for vanskelig å forholde seg til den. 
Jeg selv har familiemedlemmer som skyver sorgen unna, for å selv klare å stå i hverdagen. 
man må bare respektere og akseptere at vi er ulike, og heller si fra hvis vi trenger hjelp. 
Man finner ingen som har opplevd akkurat samme, som har det helt likt. 
Men veldig mange kan relatere seg til sorg, sjokk og prosessen. Når folk sier jeg vet hvordan du har det, så mener de at de selv har opplevd tap sorg og smerte. 
 

Anonymkode: c8733...639

[AnonymBruker]

Kondolerer ❤️

Det at de sier at de vet hvordan du har det kommer fra et godt sted hos kollegaene dine. De vet selvfølgelig ikke hvordan det er for deg. Ta det i beste mening som en slags misforstått omsorg. 

Tapet av bonusbarna må også gjøre vondt. Jeg håper at selv om de ikke ønsker å fortsette samvær, så håper jeg du fortsetter å invitere de på ting. Invitere på middag, kino, fjelltur, bursdag. Inkludere de i livet videre, følge de opp og interessere deg for livene deres. Det er kanskje en måte for de å beskytte seg selv på å ikke ønske samvær med en som sørger etter tapet etter moren deres. Men "it takes a village", ikke slipp de. De trenger deg selv om de ikke skjønner det selv akkurat nå.

Anonymkode: fd710...284

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.5.2024 den 17.03):

Hvorfor antar du at «de ikke forstår» hvordan du har det, ts?

Eller, la meg spisse spørsmålet: hvorfor ønsker du å fortelle deg selv en historie der din sorg trumfer andre sin sorg? Hvorfor har du behov for å være den som har «mistet mest»? 

Nordmenn må slutte å si «jeg vet hvordan du har det» når de ikke vet, og slutte å fortelle om sine opplevelser når noen akkurat har fx mistet en partner. En emosjonelt intelligent person forstår at TS ikke har behov for at noen andre forteller om sitt tap av et søsken eller forelder.

Nordmenn er skikkelig elendige på dette.

Anonymkode: ee226...b9e

[AnonymBruker]

Til dere som sier at man ikke kan sammenlikne sorg.. Vel, det ER forskjell på å miste et menneske man delte hverdagen med, enn å miste en forelder som har blitt gammel. Det er annerledes å miste en ektefelle, et barn eller et søsken, i yngre alder enn man forventer at noen skal dø. Sorgen er annerledes, fordi livet endres mer. Det er også annerledes å miste noen til selvmord og ulykker, enn ved naturlig død (sykdom eller alder). Dette viser forskning på sorg.

Så til TS, nei, de kan ikke helt forstå ha du går gjennom. Sorg er en ensom opplevelse. Hvis du ikke har forsøkt sorggruppe kan det være en mulighet. Håper ting går bedre fremover, alt godt til deg! Jeg har også mistet min ektefelle i ung alder, og livet ble aldri det samme. Men jeg giftet meg på ny og har et godt liv selv om sorgen er med meg daglig etter 15 år.

Anonymkode: 67267...4a6