Kolleger sier de skjønner hvordan jeg har det, men det gjør de ikke.

[AnonymBruker]

Jeg mistet kona til kreft i fjor høst, så hjemme hos meg er det nå helt tomt, og jeg føler jeg har mistet en vegg i livet mitt, eller halve kroppen min.

Husker ikke hvordan jeg hadde det før jeg møtte henne, for hun var livet mitt.

Bonusbarna/hennes barn ønsker ikke lenger å fortsette fast samvær, noe jeg forstår, så der er det også forandringer.

Alt er snudd opp ned hos meg.

På jobb kjenner jeg at jeg blir så lei meg hvis noen prater om sine kjære som ikke lever lenger, fordi mine kolleger som har mistet en far og ikke bodd hjemme hos foreldrene på 40 år, eller mistet et søsken som de heller ikke har bodd sammen med på 30-40 år, sammenligner det med å miste noen de deler hverdagen med som voksen.

Jeg ønsker ikke å bagatellisere følelsene til mine kolleger, da dette er et veldig sensitivt tema, men jeg synes det er rart at de ikke forstår at livet blir enda mer forandret når man mister den man deler alt med slik, som en ektefelle/samboer/ kjæreste.

De gangene jeg har sagt at at jeg gruer meg til å komme hjem, så sier de at de forstår akkurat hvordan jeg har det, men de bor jo ikke sammen med hverken sin far eller sin søster som har gått bort! Selvfølgelig er det trist for de kan ikke besøke eller ringe de, men det er ikke slik som jeg har det.

Er jeg urimelig? Ønsker vel egentlig bare å bli sett tror jeg, altså at folk forstår at jeg ikke bare har mistet min partner, men at livet mitt aldri blir det samme igjen.

 

Anonymkode: b3857...fa2

[AnonymBruker]

Hvorfor antar du at «de ikke forstår» hvordan du har det, ts?

Eller, la meg spisse spørsmålet: hvorfor ønsker du å fortelle deg selv en historie der din sorg trumfer andre sin sorg? Hvorfor har du behov for å være den som har «mistet mest»? 
I dette behovet finner du svaret på det som  bearbeides, tenker jeg.

For vi mennesker elsker ikke likt. Og om du deler husstand er ikke av betydning. Vi anerkjenner feks at å miste et barn er det absolutt mest grusomme, selv når nevnte barn er 45 og vi ikke ser hen annet enn to uker i feriene.

Sorg er uansett ikke en konkurranse. Så når noen sier «jeg forstår hvordan du har det» så har du valget mellom å ta det som en erklæring av sympati og samhold, og la det varme deg. Eller å fortsette som nå. Jeg anbefaler deg, ts, å endre valg av respons. 

Du bør finne en samtalepartner du kan snakke med om dette, heller enn å gi dine kollegaer rollen med ivareta deg. Det at du sier du gruer deg til å komme hjem er forståelig. Men det er også utenfor hva dine kollegaer kan bistå deg med. Har kommunen en sorggruppe? Et kurs i mestring for etterlatte? Er fastlegen din en du føler forstår deg i dette? Oppsøk bistand. Og om du vil ha støtte fra jobben - be om fri med lønn til å oppsøke bistand og mestre dette nye kapittelet av livet.

Anonymkode: 13b20...d09

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvorfor antar du at «de ikke forstår» hvordan du har det, ts?

Eller, la meg spisse spørsmålet: hvorfor ønsker du å fortelle deg selv en historie der din sorg trumfer andre sin sorg? Hvorfor har du behov for å være den som har «mistet mest»? 
I dette behovet finner du svaret på det som  bearbeides, tenker jeg.

For vi mennesker elsker ikke likt. Og om du deler husstand er ikke av betydning. Vi anerkjenner feks at å miste et barn er det absolutt mest grusomme, selv når nevnte barn er 45 og vi ikke ser hen annet enn to uker i feriene.

Sorg er uansett ikke en konkurranse. Så når noen sier «jeg forstår hvordan du har det» så har du valget mellom å ta det som en erklæring av sympati og samhold, og la det varme deg. Eller å fortsette som nå. Jeg anbefaler deg, ts, å endre valg av respons. 

Du bør finne en samtalepartner du kan snakke med om dette, heller enn å gi dine kollegaer rollen med ivareta deg. Det at du sier du gruer deg til å komme hjem er forståelig. Men det er også utenfor hva dine kollegaer kan bistå deg med. Har kommunen en sorggruppe? Et kurs i mestring for etterlatte? Er fastlegen din en du føler forstår deg i dette? Oppsøk bistand. Og om du vil ha støtte fra jobben - be om fri med lønn til å oppsøke bistand og mestre dette nye kapittelet av livet.

Anonymkode: 13b20...d09

Jeg mener overhodet ikke at det er en sorgkonkurranse, men det jeg prøver å få frem i innlegget mitt er at jeg merker i mye større del at noe er forandret i livet mitt, når den jeg har delt bolig og fremtidsplaner med i årevis, plutselig ikke er der mer og jeg sitter alene igjen uten partner og bonusbarn.

Jeg mistet for en del år siden et søsken og det var tungt, men siden vi ikke bodde på samme sted og kun så hverandre et par ganger i året/tekstet litt og snakket sammen på telefon av og til, merket jeg det ikke på samme måte fysisk som jeg gjør nå.

Jeg går i sorggruppe og jeg bruker ikke mine kolleger som sorgterapeuter .

Av og til prater jo folk om livet sitt og da kommer dette temaet frem.

Veldig trist å høre om ditt barn ❤️

Ts

 

Anonymkode: b3857...fa2

[AnonymBruker]

Husk at sorg ikke kommer som en måleenhet. Du kan ikke sammenligne sorg. 

Du vet ikke om den kollegaen som mistet f.eks faren sin hadde et veldig nært forhold til han. Jeg mistet faren min som jeg hadde daglig kontakt med, og siden jeg også er singel og ung er foreldrene mine de viktigste for meg. Så livet mitt ble veltet, som du beskriver. 3 år etterpå er det fremdeles grusomt, og det er ingen som bryr seg lenger. Ingen spør lenger, så da blir det liksom en ny tomhet når du ser livet går videre uten den du savner, og du fremdeles ikke har kommet videre. Noen vet ikke at faren min har gått bort, og jeg må stadig fortelle nye bekjentskaper når de spør hvor jeg er fra, osv. Dine kollegaer prøver ikke å trumfe deg med en trist historie, men å vise omsorg på et vis. Ofte får man en forbindelse med andre som sørger. Jeg merker det er lettere å relatere til andre som har mistet sine nærmeste, mye på grunn av den sorgen som blir litt en identitetsmarkør. Det er faktisk andre som har kjent på sin sterkeste sorg, og det er litt godt når noen vet hva man har gått gjennom.  

Derfor sammenlignet jeg ikke sorgen min med venninna som mistet bestemoren sin, og tenker at min sorg var verst fordi bestemora hadde levd lenger eller døde på en annen måte. Dødsfall av sine nærmeste er traumatisk, om det er kone, far eller søster. Jeg skjønner at du er lei deg og bitter for å ha mistet din kjære, det må være helt jævlig. Men det nytter ikke å konkurrere om å ha det verst. Jeg har vært litt der, og av og til må man se ut av sorgboblen og se at man ikke er alene. Klem til deg, og kondolerer.  

Anonymkode: 3d7bf...efa

[MiominMio]

Dine kollegaer prøver nok å støtte deg så godt de kan. Og vi vet aldri hva andre har av sorger og tap. Ikke alle som deler så mye. Det er godt du er i sorgsamtaler. Det vi ta tid å bearbeide, men det er det man kan gjøre - jobbe fremover. Her må du ta tiden til hjelp og husk de rundt deg mener godt. Kondolerer.

[AnonymBruker]

Jeg mistet faren min for 4 år siden, han var i 60 årene, moren min og han hadde vært sammen i nesten 50 år så selvfølgelig var hennes hverdag betydelig annerledes enn hva min ble. Hun sørget absolutt mest, allikevel var det vondt for meg også selvfølgelig, det jeg husker best fra den tiden er at alle spurte  "går det bra med moren din". De første ukene/mnd kjente jeg på det der at ingen, ikke en person, spurte meg hvordan det gikk med meg, akkurat som om min sorg ikke var verdt noe. De som spurte om moren min var også inkl mine arbeidskollegaer, og andre som kun kjenner meg. Så jeg tror nok at folk tenker at å miste en livspartner er noe av det verste, men allikevel bør man anerkjenne at å miste voksne søsken eller foreldre også er en sorg, og for noen en enorm sorg. Så jeg tror du bør slutte å sammenligne, du vet jo ikke hva slags forhold dine kollegaer hadde til sine som har gått bort, du kan ikke bare anta at du har det verst.

Anonymkode: 9866f...1cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

De gangene jeg har sagt at at jeg gruer meg til å komme hjem, så sier de at de forstår akkurat hvordan jeg har det, men de bor jo ikke sammen med hverken sin far eller sin søster som har gått bort! Selvfølgelig er det trist for de kan ikke besøke eller ringe de, men det er ikke slik som jeg har det.

Er jeg urimelig? Ønsker vel egentlig bare å bli sett tror jeg, altså at folk forstår at jeg ikke bare har mistet min partner, men at livet mitt aldri blir det samme igjen.

 

Anonymkode: b3857...fa2

Hvorfor kan de ikke forstå det selv om de ikke lever i det selv? De klarer vel fint å forestille seg hvordan det er. Selvsagt blir ikke livet ditt det samme, men det betyr ikke at ditt liv er over. Alle våre liv er i stadig endring.

Hva er det du ønsker at de skal si i stedet da? Hva hadde vært greit for deg? Ja, du er litt urimelig.

Anonymkode: 6675f...4cf

[AnonymBruker]

Det er sikkert godt meny fra dine kollegaer, men jeg er helt enig med deg. Det ER noe annet å miste noen man deler deg daglige livet med. Stor klem!

Anonymkode: 3e989...ca5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Hvorfor antar du at «de ikke forstår» hvordan du har det, ts?

Eller, la meg spisse spørsmålet: hvorfor ønsker du å fortelle deg selv en historie der din sorg trumfer andre sin sorg? Hvorfor har du behov for å være den som har «mistet mest»? 
I dette behovet finner du svaret på det som  bearbeides, tenker jeg.

For vi mennesker elsker ikke likt. Og om du deler husstand er ikke av betydning. Vi anerkjenner feks at å miste et barn er det absolutt mest grusomme, selv når nevnte barn er 45 og vi ikke ser hen annet enn to uker i feriene.

Sorg er uansett ikke en konkurranse. Så når noen sier «jeg forstår hvordan du har det» så har du valget mellom å ta det som en erklæring av sympati og samhold, og la det varme deg. Eller å fortsette som nå. Jeg anbefaler deg, ts, å endre valg av respons. 

Du bør finne en samtalepartner du kan snakke med om dette, heller enn å gi dine kollegaer rollen med ivareta deg. Det at du sier du gruer deg til å komme hjem er forståelig. Men det er også utenfor hva dine kollegaer kan bistå deg med. Har kommunen en sorggruppe? Et kurs i mestring for etterlatte? Er fastlegen din en du føler forstår deg i dette? Oppsøk bistand. Og om du vil ha støtte fra jobben - be om fri med lønn til å oppsøke bistand og mestre dette nye kapittelet av livet.

Anonymkode: 13b20...d09

Ts fremlegger det ikke som om det er en konkurranse. Han har nylig mistet sin nærmeste, hele livet er snudd på hodet. Han er i sorg og det handler ikke om at han vil ha det verst sånn du tolker det. Det handler om et savn og en smerte han går og bærer hele tiden og da søker han forståelse i de rundt seg. Det de på jobb gjør er å prøve å relatere og å komme med historier de kan relatere til. Så  egentlig prøver de, men de kommer til kort. For når det ikke er det samme som Ts snakker om forsterkes bare behovet hans for å bli sett i sorgen sin. 

 

Anonymkode: f4743...393

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Hvorfor kan de ikke forstå det selv om de ikke lever i det selv? De klarer vel fint å forestille seg hvordan det er. Selvsagt blir ikke livet ditt det samme, men det betyr ikke at ditt liv er over. Alle våre liv er i stadig endring.

Hva er det du ønsker at de skal si i stedet da? Hva hadde vært greit for deg? Ja, du er litt urimelig.

Anonymkode: 6675f...4cf

Nei, noen ting må oppleves for å forstås. Du klarer ikke forestille deg alle situasjoner og følelser. Verden hadde vært et ganske annerledes sted om man kunne det.

Anonymkode: f4743...393

[AnonymBruker]

Jeg prøver å tenke at de sier det kun for å vise omsorg. Og kanskje de ikke forstår, men det er likevel bedre at de sier noe, enn ingenting. Eller at de bare går en annen vei når de ser deg.

For sorg er vanskelig for mange.

Men jeg tror ikke noen mener det vondt. Jeg tror de bare ikke helt vet hva de skal si, så da bli «jeg forstår..» en sånn allmenn strofe.

Jeg mistet min mann før jul, og jeg savner han så mye at jeg ikke vet hvordan jeg skal klare dette livet uten han. 
 

 

 

Anonymkode: f9df1...ccb

[Kålrota]

Jeg skjønner godt at det stikker og kan føles dom bagstellisering, men egentlig prøver de jo å vise omsorg. Midt i sorgen er det vanskelig å se det, men det er jo ikke alle som har opplevd et slikt tap. Dessuten, det hjelper ikke å gradere sorg.
 

Jeg skjønner likevel frustrasjonen, i begravelsen til min sønn sa en gammel onkel (64) at han godt forstod hvordan vi hadde det, for han mistet sin far (93) tidligere den måneden. I etterkant innser jeg at han forsøkte å trøste, men det føltes aldeles absurd der og da. 

Endret 7. mai 2024 av Kålrota

[AnonymBruker]

Det er nok godt ment, men jeg skjønner TS godt. Selv om sorg ikke er en konkurranse og alle opplever det ulikt, er det for de aller fleste verre å miste ektefelle enn å miste f.eks. gamle foreldre. For TS blir sorgen forsterka av at han i tillegg har mista barn han kanskje så på som "sine". 

 

 

Anonymkode: 5b6af...223

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Jeg prøver å tenke at de sier det kun for å vise omsorg. Og kanskje de ikke forstår, men det er likevel bedre at de sier noe, enn ingenting. Eller at de bare går en annen vei når de ser deg.

For sorg er vanskelig for mange.

Men jeg tror ikke noen mener det vondt. Jeg tror de bare ikke helt vet hva de skal si, så da bli «jeg forstår..» en sånn allmenn strofe.

Jeg mistet min mann før jul, og jeg savner han så mye at jeg ikke vet hvordan jeg skal klare dette livet uten han. 
 

 

 

Anonymkode: f9df1...ccb

Kondolerer ❤️

Ts

Anonymkode: b3857...fa2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg mistet faren min for 4 år siden, han var i 60 årene, moren min og han hadde vært sammen i nesten 50 år så selvfølgelig var hennes hverdag betydelig annerledes enn hva min ble. Hun sørget absolutt mest, allikevel var det vondt for meg også selvfølgelig, det jeg husker best fra den tiden er at alle spurte  "går det bra med moren din". De første ukene/mnd kjente jeg på det der at ingen, ikke en person, spurte meg hvordan det gikk med meg, akkurat som om min sorg ikke var verdt noe. De som spurte om moren min var også inkl mine arbeidskollegaer, og andre som kun kjenner meg. Så jeg tror nok at folk tenker at å miste en livspartner er noe av det verste, men allikevel bør man anerkjenne at å miste voksne søsken eller foreldre også er en sorg, og for noen en enorm sorg. Så jeg tror du bør slutte å sammenligne, du vet jo ikke hva slags forhold dine kollegaer hadde til sine som har gått bort, du kan ikke bare anta at du har det verst.

Anonymkode: 9866f...1cf

Jeg sammenligner ikke sorgen og forstår godt at du syntes det var vondt at de ikke spurte hvordan du har det, da jeg hadde reagert som deg.

❤️

Ts

 

Anonymkode: b3857...fa2

[AnonymBruker]

Dette er jo ingen sorgkonkurranse, men husk at mange kan ha like erfaringer som deg, ved å f.eks ha blitt forlatt av en partner. Vedkommende er ikke død, men det kan ha vært svik og relasjonen blir brutt, og de kommer hjem til tomt hus. Barna er sammen med far/mor annenhver uke og man blir stadig påmint ting familien gjør som man selv ikke er en del av. 

Det finnes mange måter å relatere til din følelse av å komme hjem til tomt hus, og skilsmisse, som mange opplever, kan være like brutalt for den det gjelder. 

Du ønsker at kollegene dine skal være litt mer rause, men utfordrer deg selv til å åpne litt opp. Det er naturlig at du sitter i din boble nå med deg i sentrum, men du vil etterhvert se at vinkelen er litt større..

Anonymkode: 51278...ffd

[Hundejente]

jeg forstår deg, TS. de gangene jeg har snakket med noen i sorg over å miste noen, pleier jeg å være bevisst på å uttrykke at jeg tenker at det må være helt forjævlig for den som sitter igjen, men at jeg ikke kan forestille meg hvordan personen faktisk har det. hvis jeg ikke faktisk har vært i en veldig lignende situasjon. 

 

men jeg tror det er noe mange sier fordi de tror at det trøster at andre viser forståelse for hvordan du har det, men jeg skjønner godt at det kan ha motsatt effekt, slik du føler.

[AnonymBruker]

Og en ting til..

Om det er sorg ved dødsfall, sorg ved skilsmisse, livssorg, hvit sorg eller alt mulig annet som vi mennesker opplever - vedkommende forsøker nok bare å relatere, fordi det er en måte å møte mennesker på. Selv om selve følelsen eller situasjonen ikke er identisk, så ønsker man å formidle at man har stått i noe tøft selv, og at det kommer til å gå bra. Gi deg en bekreftelse på at du ikke er alene. Kanskje provoserende fordi du er veldig alene akkurat nå, men samtidig hadde det nok vært stusselig om ingen kunne relatere til noe som helst også på et vis. Tross alt ser du at mennesker kommer tilbake til livene sine til slutt, etter tøffe tak. Det gir håp for at det vil gjelde deg og. 

 

Anonymkode: 51278...ffd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Dette er jo ingen sorgkonkurranse, men husk at mange kan ha like erfaringer som deg, ved å f.eks ha blitt forlatt av en partner. Vedkommende er ikke død, men det kan ha vært svik og relasjonen blir brutt, og de kommer hjem til tomt hus. Barna er sammen med far/mor annenhver uke og man blir stadig påmint ting familien gjør som man selv ikke er en del av. 

Det finnes mange måter å relatere til din følelse av å komme hjem til tomt hus, og skilsmisse, som mange opplever, kan være like brutalt for den det gjelder. 

Du ønsker at kollegene dine skal være litt mer rause, men utfordrer deg selv til å åpne litt opp. Det er naturlig at du sitter i din boble nå med deg i sentrum, men du vil etterhvert se at vinkelen er litt større..

Anonymkode: 51278...ffd

Jeg har vært gjennom to vonde samlivsbrudd der det ene ble en vond skilsmisse, da jeg ble bedratt og forlatt, men det skjedde før jeg møtte min kone.

Da jeg satt på dødsleiet trodde jeg at det kom til å føles ut som et samlivsbrudd når hun døde, men det kjentes ikke slik ut.

Mange sammenligner en vond skilsmisse med et dødsfall, men det blir ikke det samme.

Det er ikke bare det at partneren din er død, men man har jo ofte gått gjennom veldig mye vond sykdom og ventesorg før vedkommende dør, og man er veldig sliten mentalt og fysisk, og så har man alt det i ettertid.

Jeg kaster sikkert inn en brannfakkel nå, men det er ikke det samme.

Ts

Anonymkode: b3857...fa2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Og en ting til..

Om det er sorg ved dødsfall, sorg ved skilsmisse, livssorg, hvit sorg eller alt mulig annet som vi mennesker opplever - vedkommende forsøker nok bare å relatere, fordi det er en måte å møte mennesker på. Selv om selve følelsen eller situasjonen ikke er identisk, så ønsker man å formidle at man har stått i noe tøft selv, og at det kommer til å gå bra. Gi deg en bekreftelse på at du ikke er alene. Kanskje provoserende fordi du er veldig alene akkurat nå, men samtidig hadde det nok vært stusselig om ingen kunne relatere til noe som helst også på et vis. Tross alt ser du at mennesker kommer tilbake til livene sine til slutt, etter tøffe tak. Det gir håp for at det vil gjelde deg og. 

 

Anonymkode: 51278...ffd

Ja håper at en dag blir det mer levelig.

Ts

Anonymkode: b3857...fa2