Barnevernet

[Gjest - Gjest nå -]

Når skal til man melde om saker til barnevernet?

Jeg tenker på "små" ting, og ikke seksuelle overgrep etc.

[Bobeline]

Man kan ringe inn en bekymringsmelding anonymt, da vil barnevernet undersøke om det er grunn til bekymring.

Det er ikke bare seksuelle overgrep som er grunn til bekymring. Foreldre som ikke klarer å ta vare på barnet, fysiske og psykiske overgrep mot barn, foreldre som ikke gir barnet den omsorg som barnet trenger, er også gode grunner til å ringe inn en bekymringsmelding.

Jeg synes hensynet til et forsvarsløst barn skal komme før hensynet til foreldrene. Og hvis det ikke er grunn til bekymring vil ikke barnevernet lage noen sak ut av det. Det skal mye til før barn blir tatt ut av hjemmet, foreldrene får råd og støtte og hjelp til å takle situasjonen i første omgang hvis det skulle vise seg at det er noe galt i barnets hjem.

[Gjest Bodillen]

Det er umulig å svare uten å ha noe konkret å holde seg til. Og man bør ikke melde fra til barnevernet uten å ha noe konkret å holde vise til.

Endret 9. februar 2006 av Bodillen

[Gjest - Gjest nå -]

Det blir vanskelig for meg å gå konkret inn på saken. Men det handler om omsorgssvikt.

Det jeg synes er viktigst er barnet, det er derfor jeg tenker på Barnevernet. Jeg vil ikke "henge ut" foreldrene, eller ta fra dem barnet.

Må jeg legge frem bevis hvis jeg ringer dem, eller kan jeg fortelle om min bekymring?

[Gjest Gjesta]

Nei, du må ikke legge frem bevis, men har du ikke det da? Hvis du vet at de gjør noe ngalt?

Å melde fra til BV er ikke det samme som at de kommer og tar ungene fra folk, kanskje det holder med litt veiledning?

[Gjest Gjesta]

De færreste foreldre er perfekte, og det finnes mange snåle familier. Det i seg selv bekymrer ikke meg. Men hvis det er tydelig at barnet har problemer, eller virker som om det ikke har det bra, ville jeg tenkt nærmere over saken.

←

[Tiit]

Du kan drøfte bekymringen din anonymt med barneverntjenesten før en evnt melding. Så får du deres synspunkt på hva du bør gjøre, og råd for hvordan gå frem.

I de fleste saker som barnevernet får meldt, har folk rundt barnet vært bekymret i årevis, uten at noen har meldt dette. og fortvilelsen er stor over hele linja over at barnet ikke har fått hjelp tidligere.

Ansatte i offentlige etater har opplysningsplikt til barnevernet dersom de har grunn til å tro at barn lider alvolig overlast hjemme. Opplysningsplikten faller ikke bort selv om den andre etaten prøver å hjelpe barnet selv. Selv om det ikke var så ille som melder trodde, har denne ikke gjort noe galt i å melde saken (dvs brutt taushetplikten sin)

Det er viktig at vi alle tar ansvar for barna som vokser opp omkring oss. Det er et samfunnsansvar å forebygge kriminalitet, rusproblemer og psykiske problemer hos barn og unge. De blir etterhvert voksne også.

[Gjest Gjest]

Du skal melde fra til barnevernet den dagen du oppdager at et barn har det vondt, og du er så sikker i din sak at du ikke behøver å være anonym. (av annen grunn enn frykt for represalier fra anmeldte)

Er du usikker, eller likevel ønsker å være anonym, så ta kontakt med helsestasjon, barnehage eller skole og fortell dem om din bekymring! Da blir barnas velferd deres ansvar, og du har gjort det du kan.

De har også plikt til å følge opp saken, men konsekvensene er ikke så store om du tar feil som de blir om du legger inn en "falsk" bekymringsmelding til barnevernet.....

Du sier det dreier seg om "små" ting. Tingene kan ikke være så små siden du vurderer å melde fra til barnevernet!

Er det "småsaker" du bekymrer deg for, ta heller kontakt med familien, bli kjent med dem. Gå på overraskende besøk, vær åpen og imøtekommende.... da finner du ut om du har grunn til bekymring!

[Bobeline]

Er du usikker, eller likevel ønsker å være anonym, så ta kontakt med helsestasjon, barnehage eller skole og fortell dem om din bekymring!  Da blir barnas velferd deres ansvar, og du har gjort det du kan.

De har også plikt til å følge opp saken, men konsekvensene er ikke så store om du tar feil som de blir om du legger inn en "falsk" bekymringsmelding til barnevernet.....

←

Helsestasjon, barnehage eller skoleverket har vel ikke lov til å diskutere andres barns situasjon med fremmede? De har også taushetsplikt (helsestasjonen og skoleverket ihvertfall) som bare kan brytes hvis det er mistanke om omsorgssvikt, mistanker om omsorgssvikt skal meldes av disse yrkesgruppene. Dessverre er det mange her som har inntrykket av at de ikke kan melde saker til barnevernet på grunn av taushetsplikten. Dette er en misforstått taushetsplikt som helse- og skolearbeidere tror de har i forhold til foreldre.'

Jeg er enig med Nigo-san. Det er bedre å gi en bekymringsmelding for mye enn en for lite. En bekymringsmelding kan gjøres anonymt. Hensynet til barnet bør komme først. Etter en bekymringsmelding vil barnevernet undersøke om det er grunn til bekymring. Hvis ja, vil de prøve å samarbeide med foreldrene for å finne løsninger eller gi veiledning slik at foreldrene bedre kan gi barnet omsorgen som trengs. Barnevernet søker å unngå å ta barnet fra foreldrene, dette gjøres bare i ekstreme tilfeller hvor det er nødvendig (og det tar svært lang tid før barnevernet treffer denne beslutningen).

Du trenger ikke å være redd for å ringe. Det kan være til det beste for barnet og føre til at barnet får en bedre hverdag med sine foreldre.

[Gjest Gjest]

Helsestasjon, barnehage eller skoleverket har vel ikke lov til å diskutere andres barns situasjon med fremmede? De har også taushetsplikt (helsestasjonen og skoleverket ihvertfall) som bare kan brytes hvis det er mistanke om omsorgssvikt, mistanker om omsorgssvikt skal meldes av disse yrkesgruppene. Dessverre er det mange her som har inntrykket av at de ikke kan melde saker til barnevernet på grunn av taushetsplikten. Dette er en misforstått taushetsplikt som helse- og skolearbeidere tror de har i forhold til foreldre.'

Jeg er enig med Nigo-san. Det er bedre å gi en bekymringsmelding for mye enn en for lite. En bekymringsmelding kan gjøres anonymt. Hensynet til barnet bør komme først. Etter en bekymringsmelding vil barnevernet undersøke om det er grunn til bekymring. Hvis ja, vil de prøve å samarbeide med foreldrene for å finne løsninger eller gi veiledning slik at foreldrene bedre kan gi barnet omsorgen som trengs. Barnevernet søker å unngå å ta barnet fra foreldrene, dette gjøres bare i ekstreme tilfeller hvor det er nødvendig (og det tar svært lang tid før barnevernet treffer denne beslutningen).

Du trenger ikke å være redd for å ringe. Det kan være til det beste for barnet og føre til at barnet får en bedre hverdag med sine foreldre.

←

Diskutere saken med fremmede?

Om du går til rektor ved en skole, og sier "jeg er bekymret for den og den, grunnet det og det" så har rektor plikt til å undersøke denne bekymringen!

Det samme skjer faktisk om du ringer barnevernet, de kan heller ikke diskutere saken med den som ringer inn, de tar bare i mot meldingen! (på lik linje som en barnehagebestyrer eller rektor)

Resultatet blir det samme, men det er den offentlige etaten som får ansvaret for å rapportere det inn!

Jeg VET hvordan det er å bli urettmessig anmeldt til barnevernet, og selv om jeg har bare gode ord å si om etaten og deres behandling av oss og saken, så sliter det noe fryktelig å ikke vite hvorfor vi ble meldt.

Derfor ber jeg, er du i tvil: snakk med skole, barnehage eller helsestasjon, del din bekymring med dem. De snakker med foreldrene og tar kontakt med barnevernet om det er nødvendig. Ikke utsett barna for den belastningen om det viser seg at familien blir urettmessig anklaget

[Væren]

Som ped.leder i barnehage fikk jeg for noen år tilbake en henvendelse fra en mor som var bekymret over forholdene i hjemmet til et av de andre barna i barnehagen. Hun var selv nabo/venninne med denne moren som var årsak til bekymringen, og hadde nødig lyst til å kontakte barnevernet eller legge inn bekymringsmelding for ikke å skade naboforholdet. Hun håpet at jeg kunne ta affære, og kom med eksempler på hva som gjorde henne bekymret for barna.

Problemet var for det første at jeg har taushetsplikt, og i utgangspunktet ikke anledning til å diskutere denne andre moren med henne. Heller ikke hadde jeg egne førstehåndserfaringer som tilsa at jeg burde legge inn noen bekymringsmelding. Det ville i så fall bli opplysninger utelukkende basert på naboen/venninnens observasjoner, noe som evt. ville ha kommet for dagen i alle fall. Årsaken til hennes bekymring var hendelser i hjemmet på ettermiddags/kveldstid, og ikke noe som vi ansatte i barnehagen hadde noen som helst forutsetninger for å uttale oss eller vite om!

Jeg oppfordret den bekymrede venninnen/naboen til å selv kontakte barnevernet, og hun forsto heldigvis min problemstilling. Hun forsto at hun burde kontakte barnevernet, men kvidde seg veldig - forståelig nok. Vet ikke om hun gjorde det der og da - dessverre er det ofte noe som oppleves som et alvorlig skritt for de fleste av oss. Men uansett har familien i ettertid fått hjelp.

Endret 9. februar 2006 av Væren

[Gjest Gjest]

Jeg forstår at det er mange hensyn å ta både den ene og andre veien, men som jeg sa: er man usikker, sørg for å bli så sikker som overhodet mulig før en tar kontakt med barnevernet!

[Bobeline]

Hvorfor ikke ta kontakt med barnevernet når en er usikker? Så kan barnevernet ta saken derfra og bestemme om usikkerheten er ubegrunnet eller ikke. Det må være bedre å ivareta interessene til barnet enn å vente til noe skjer så en blir helt sikker. En bekymringsmelding er bare en bekymringsmelding, det er ikke en anmeldelse.

[Tiit]

Diskutere saken med fremmede?

Om du går til rektor ved en skole, og sier "jeg er bekymret for den og den, grunnet det og det" så har rektor plikt til å undersøke denne bekymringen!

Det samme skjer faktisk om du ringer barnevernet, de kan heller ikke diskutere saken med den som ringer inn, de tar bare i mot meldingen! (på lik linje som en barnehagebestyrer eller rektor)

Resultatet blir det samme, men det er den offentlige etaten som får ansvaret for å rapportere det inn!

Jeg VET hvordan det er å bli urettmessig anmeldt til barnevernet, og selv om jeg har bare gode ord å si om etaten og deres behandling av oss og saken, så sliter det noe fryktelig å ikke vite hvorfor vi ble meldt.

Derfor ber jeg, er du i tvil: snakk med skole, barnehage eller helsestasjon, del din bekymring med dem.  De snakker med foreldrene og tar kontakt med barnevernet om det er nødvendig.  Ikke utsett barna for den belastningen om det viser seg at familien blir urettmessig anklaget

←

Rektor eller styrer eller helsesøster har IKKE plikt til å undersøke et tilfeldig menneskes bekymring om et barn. Det er oppgaven til barneverntjenesten.

De jobber etter en lov som gir mulighet til å gå inn og undersøke forholdene i private hjem. Og denne loven fastsetter rettigheter som barn har i forhold til å leve under forhold som kan skade dem.

Om en bekymret voksen snakker med eks en rektor har de ingen som helst garanti for at noe blir gjort med saken. (min erfaring er at da blir nok ingenting gjort) Går du rett til barneverntjenesten skal alle bekymringsmeldinger følges opp innen en uke, hvor det besluttes om den skal undersøkes nærmere eller ikke. Om det blir undersøkelse, skal denne avsluttes innen 3 mnd med tiltak eller henleggelse.

Barnevernet jobber med fokus på barnets beste. Det skal være styrende i alle avgjørelser.

[Bobeline]

Diskutere saken med fremmede?

Om du går til rektor ved en skole, og sier "jeg er bekymret for den og den, grunnet det og det" så har rektor plikt til å undersøke denne bekymringen!

Det samme skjer faktisk om du ringer barnevernet, de kan heller ikke diskutere saken med den som ringer inn, de tar bare i mot meldingen! (på lik linje som en barnehagebestyrer eller rektor)

Resultatet blir det samme, men det er den offentlige etaten som får ansvaret for å rapportere det inn!

Jeg VET hvordan det er å bli urettmessig anmeldt til barnevernet, og selv om jeg har bare gode ord å si om etaten og deres behandling av oss og saken, så sliter det noe fryktelig å ikke vite hvorfor vi ble meldt.

Derfor ber jeg, er du i tvil: snakk med skole, barnehage eller helsestasjon, del din bekymring med dem.  De snakker med foreldrene og tar kontakt med barnevernet om det er nødvendig.  Ikke utsett barna for den belastningen om det viser seg at familien blir urettmessig anklaget

←

Rektor eller andre ved en skole har ikke plikt til å undersøke saken. Dette er barnevernet til for. Det er deres jobb å undersøke slike meldinger, og de tar stilling til om dette skal undersøkes nøyere eller ikke. Barnevernet har også tausehetsplikt og vil ikke kommentere eller diskutere saken med innringer eller andre uvedkommede. Deres jobb er å ta imot medlingen og avgjøre etter undersøkelse om det er grunn til videre tiltak. Etater som helse- og skolevesen har meldeplikt, ikke etterforskningsplikt. Hvis omsorgssvikten mot et barn skjer utenfor skole eller barnehage er det ikke sikkert at de har oppdaget at omsorgssvikt foreligger. Det er heller ikke deres oppgave å ta stilling til dette. Helsevesenet har også meldeplikt, og i mange tilfeller må det et skadet barn til før de sender en bekymringsmelding.

Både skole- og helsevesen kvier seg for å sende en bekymringsmelding på bakgrunn av noe som blir fortalt, og som de kanskje ikke har mulighet til å se. For dem er det avgjørende å ha en konkrekt melding når det skal sendes en bekymringsmelding.

Hadde det vært mitt barn hadde jeg blitt glad for at det var noen som brydde seg nok til å sende en bekymringsmelding. Hvis jeg hadde utøvet omsorgssvikt mot barnet mitt, og ingen hadde brydd seg nok til å melde fra om dette, ville i mine øyne vært langt verre.

[Gjest Gjest]

Rektor eller andre ved en skole har ikke plikt til å undersøke saken. Dette er barnevernet til for. Det er deres jobb å undersøke slike meldinger, og de tar stilling til om dette skal undersøkes nøyere eller ikke. Barnevernet har også tausehetsplikt og vil ikke kommentere eller diskutere saken med innringer eller andre uvedkommede. Deres jobb er å ta imot medlingen og avgjøre etter undersøkelse om det er grunn til videre tiltak. Etater som helse- og skolevesen har meldeplikt, ikke etterforskningsplikt. Hvis omsorgssvikten mot et barn skjer utenfor skole eller barnehage er det ikke sikkert at de har oppdaget at omsorgssvikt foreligger. Det er heller ikke deres oppgave å ta stilling til dette. Helsevesenet har også meldeplikt, og i mange tilfeller må det et skadet barn til før de sender en bekymringsmelding.

Både skole- og helsevesen kvier seg for å sende en bekymringsmelding på bakgrunn av noe som blir fortalt, og som de kanskje ikke har mulighet til å se. For dem er det avgjørende å ha en konkrekt melding når det skal sendes en bekymringsmelding.

Hadde det vært mitt barn hadde jeg blitt glad for at det var noen som brydde seg nok til å sende en bekymringsmelding. Hvis jeg hadde utøvet omsorgssvikt mot barnet mitt, og ingen hadde brydd seg nok til å melde fra om dette, ville i mine øyne vært langt verre.

←

Du har helt rett, skole og barnehage har ikke etterforskningsplikt, men som rektor fortalte meg: får de en "bekymringsmelding", så innkaller de vanligvis foreldrene til samtale der de forteller om bekymringen, og vurderer derfra om de skal kontakte barnevernet eller ikke. Da vil foreldrene vite HVEM som meldte dem, og HVORFOR.... De slipper de sjokket det er å bli oppringt med beskjed om å innfinne seg på barnevernskontoret umiddelbart. INGEN er på sitt beste når de er i sjokk.

Terskelen for å melde mennesker har blitt så alt for lav.

- Han har masse sprøytearr i armen, han er sikkert stoffmisbuker.....vi melder ham....for sikkerhets skyld (han kan jo ikke være blodgiver...)

- han ser ut som om han er med i "hells angels", de er voldelige.... vi melder ham.... for sikkerhets skyld (han kan jo ikke like barbert hår og langt skjegg)

- Hun sjangler ofte når hun går, hun er sikkert alkoholiker........ vi melder henne.... for sikkerhets skyld (hun kan jo ikke være syk på balansenerven...)

- Barna er åpne og liker å snakke med voksne, de får sikkert ingen oppmerksonhet hjemme....... vil melder dem.... for sikkerhets skyld (de kan jo ikke LIKE å snakke med voksne...)

- De har trukket for gardinene, de prøver sikert å skjule noe......vi melder dem..... for sikkerhets skyld (de kan jo ikke ønske å være alene en kveld...)

Dette er virkelige bekymringer som barnevernet har mottatt!

Hadde noen tatt kontakt med familien før de ringte inn bekymringsmeldingen, så hadde de visst at familien verken var alkoholisert, stoffmisbrukere, at barna ikke var ignorert, og at gardinen ikke var trukket for. (vinduet var frostet) Anklagene var meget alvorlige, men sannheten var veldig uskyldig!!

ALLE kan finne noe å melde til barnevernet, absolutt ALLE!

Jeg satt i 2 minutter og snakket med en person, og i løpet av den tiden fant jeg 5 "bevis" på at hun var satanist, skulle jeg da ha meldt henne til barnevernet?

Eller, jeg liker ikke naboen, han er så sinna. Han er sikkert slem mot barna, og kona virker kuet, skal jeg melde dem, for sikkerhets skyld?

(han ER sur, men forguder kona og barna, jeg har sjekket)

Dere lurer på hvorfor ikke bare melde til barnevernet "for sikkerhets skyld", jeg lurer på: hvorfor ikke bli kjent med familien først "for sikkerhets skyld".

Barnevernet gjør en flott jobb, men slik som det er nå så bruker de så mye ressurser på å etterforske falske bekymringsmeldinger lagt inn på feil grunnlag, at de risikerer å overse de som virkelig behøver hjelp.

[Gjest Gjesta]

Du har helt rett, skole og barnehage har ikke etterforskningsplikt, men som rektor fortalte meg: får de en "bekymringsmelding", så innkaller de vanligvis foreldrene til samtale der de forteller om bekymringen, og vurderer derfra om de skal kontakte barnevernet eller ikke.  Da vil foreldrene vite HVEM som meldte dem, og HVORFOR.... De slipper de sjokket det er å bli oppringt med beskjed om å innfinne seg på barnevernskontoret umiddelbart.  INGEN er på sitt beste når de er i sjokk.

Terskelen for å melde mennesker har blitt så alt for lav. 

- Han har masse sprøytearr i armen, han er sikkert stoffmisbuker.....vi melder ham....for sikkerhets skyld  (han kan jo ikke være blodgiver...)

- han ser ut som om han er med i "hells angels", de er voldelige.... vi melder ham.... for sikkerhets skyld  (han kan  jo ikke like barbert hår og langt skjegg)

- Hun sjangler ofte når hun går, hun er sikkert alkoholiker........ vi melder henne.... for sikkerhets skyld (hun kan jo ikke være syk på balansenerven...)

- Barna er åpne og liker å snakke med voksne, de får sikkert ingen oppmerksonhet hjemme....... vil melder dem.... for sikkerhets skyld  (de kan jo ikke LIKE å snakke med voksne...)

- De har trukket for gardinene, de prøver sikert å skjule noe......vi melder dem..... for sikkerhets skyld (de kan jo ikke ønske å være alene en kveld...)

Dette er virkelige bekymringer som barnevernet har mottatt!

Hadde noen tatt kontakt med familien før de ringte inn bekymringsmeldingen, så hadde de visst at familien verken var alkoholisert, stoffmisbrukere, at barna ikke var ignorert, og at gardinen ikke var trukket for. (vinduet var frostet)  Anklagene var meget alvorlige, men sannheten var veldig uskyldig!!

ALLE kan finne noe å melde til barnevernet, absolutt ALLE!

Jeg satt i 2 minutter og snakket med en person, og i løpet av den tiden fant jeg 5 "bevis" på at hun var satanist, skulle jeg da ha meldt henne til barnevernet?

Eller, jeg liker ikke naboen, han er så sinna.  Han er sikkert slem mot barna, og kona virker kuet, skal jeg melde dem, for sikkerhets skyld?

(han ER sur, men forguder kona og barna, jeg har sjekket)

Dere lurer på hvorfor ikke bare melde til barnevernet "for sikkerhets skyld", jeg lurer på: hvorfor ikke bli kjent med familien først "for sikkerhets skyld".

Barnevernet gjør en flott jobb, men slik som det er nå så bruker de så mye ressurser på å etterforske falske bekymringsmeldinger lagt inn på feil grunnlag, at de risikerer å overse de som virkelig behøver hjelp.

←

[Gjest Gjesta]

Jeg er ikke så helt sikker på at terskelen for å gi en bekymringsmelding til barnevernet er alt for lavt. Tror nok folk kvier seg veldig for å gjøre det, både i redsel for å ta feil og i redsel for å bli innblandet i noe. Men; noen ganger er det tydelig at noe er galt og da må man si i fra. Naboene våre hadde problemer, det var det etterhvert ikke tvil om, tror nok ikke foreldrene direkte var "slemme" med ungene (egentlig ok mennesker), men de hadde problemer som gjorde at de ikke så hvordan ungene led. Til slutt måtte vi si i fra, vi visste ikke hvordan, men kontaktet helsesøster (som har vært helsesøstra vår i mange år). Hun fortalte da at vi skulle gitt bekymringsmelding til bv. Denne gangen tok hun det videre. Og familien fikk hjelp!!! Det er helt andre tilstander der, de voksne fungerer slik de skal og ungene er blide og friske! (Og familien er like hel). Det var helt tydelig at denne familien slet noe veldig og trengte noen som tok tak i dem! Dette er 2 år siden og som sagt, det er en helt ny familie! Så vi er glad vi sa i fra!!!

[Gjest Gjest]

Jeg er ikke så helt sikker på at terskelen for å gi en bekymringsmelding til barnevernet er alt for lavt. Tror nok folk kvier seg veldig for å gjøre det, både i redsel for å ta feil og i redsel for å bli innblandet i noe. Men; noen ganger er det tydelig at noe er galt og da må man si i fra. Naboene våre hadde problemer, det var det etterhvert ikke tvil om, tror nok ikke foreldrene direkte var "slemme" med ungene (egentlig ok mennesker), men de hadde problemer som gjorde at de ikke så hvordan ungene led. Til slutt måtte vi si i fra, vi visste ikke hvordan, men kontaktet helsesøster (som har vært helsesøstra vår i mange år). Hun fortalte da at vi skulle gitt bekymringsmelding til bv. Denne gangen tok hun det videre. Og familien fikk hjelp!!! Det er helt andre tilstander der, de voksne fungerer slik de skal og ungene er blide og friske! (Og familien er like hel). Det var helt tydelig at denne familien slet noe veldig og trengte noen som tok tak i dem! Dette er 2 år siden og som sagt, det er en helt ny familie! Så vi er glad vi sa i fra!!!

←

Fint at familien fikk hjelp!

Selvfølgelig skal en si i fra når det er tydelig at noe er galt, men jeg mener fremdeles at du gjorde det riktige når du snakket med helsesøster først. Da fikk du en objektiv mening (ikke basert på nabosladder) og kunne ta din avgjørelse ut i fra dette. (I ditt tilfelle tok helsesøster ansvar, kjempeflott, det er slik det skal være!)

Det har dessverre blitt slik at en ikke lenger skal bry seg, så i stedet for å ta ting opp med de det gjelder så satser en på at offentlige etater skal fungere som "vaktbikkje"....

Nabokrangel? Vi tar det til retten! Tyvfiske? Vi ringer inn en anonym melding! Fest hos naboen? Vi ringer politiet!

Barn med hullete bukse? Vi ringer barnevernet!

Mange gidder ikke engang å snakke med den det gjelder før de kobler inn etatene!

Dette synes jeg blir feil!

Det er en grunn til at vi har et barnevern, og det skal brukes, men ikke misbrukes!

[Tiit]

De som er bekymret for barnet, bør selv kontakte barnevernet. Bekymringer kan "stoppe opp " hos feil vedkommende, fordi de tas til feil vedkommende. Offentlige instanser har veiledningsplikt til de som henvender seg. Da bør de opplyse om å drøfte saken anonymt med barneverntjenesten. De melder sjelden videre andre-eller tredjehåndsinformasjon selv. Det er min erfaring.