Elsker faren min meg eller er han "arbeidsrobot"

[Ebbeliten]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Og med det mener du det er rett å bruke uttrykket "følelsesmessig avstumpet"? 

For meg er det mer tydelig at du ikke forstår, eller aksepterer den kulturforskjellen det var å bli født i etterkrigstiden og på 80 tallet. 

Anonymkode: c63aa...18e

Selvfølgelig forstår jeg forskjellen. Det betyr ikke at boomere ikke har en del emosjonelle traumer og mangler ift å uttrykke kjærlighet verbalt. Ord ER viktige. 

[AnonymBruker]

Ebbeliten skrev (9 timer siden):

Jeg forstår utmerket. Men jeg lurer på hva du ikke forstår. 

Jeg husker da jeg fikk mitt første barn, som jeg kom med stadige kjærlighetserklæringer og godord til. Min mormor ga meg beskjed om å slutte med det, for han kunne jo tro han var noe, han kunne bli høy på pæra. Det var da jeg skjønte hvorfor min mor, som er født i 1957, aldri har sagt til meg at hun er glad i meg, og hvorfor det første hun sa til meg da jeg gikk fra ekssamboeren min og far til mitt første barn "Du skal ikke gråte. Det er ingenting å gråte for." 

Generasjon iskald. 

Kjenner igjen i min mor. Om naboungene satt på fanget og fikk klem av sin mor, ble hun «kvalm» og syntes det var helt usmakelig å gi barna oppmerksomhet eller trøst om de trengte det.

Trenger vel ikke legge til at jeg fikk null klemmer og helst skulle overses som barn. Gråte var bare «lov» når man hadde falt og slått seg stygt. (Hun født 50-tallet, jeg tidlig 80) vold og psykisk mishandling var også en del av hverdagen. 

Anonymkode: 61a76...dcc

[AnonymBruker]

Jeg får nesten litt vondt av faren din. 

Her prioriterer han deg og barnebarna høyest i verden, og du lurer på om han er glad i deg 

Kanskje du skal snu på det. Hva om du vil angre på at du ikke viste han nok takknemlighet når han dør? Tar du han for gitt? 

Anonymkode: d3139...29d

[AnonymBruker]

Ebbeliten skrev (13 timer siden):

Å kommunisere kjærlighet til sine barn er ALDRI billig amerikansk såpeopera. 

Nei, det er flott med begge deler. Men skulle jeg velge, så hadde jeg valgt en far som alltid var der for meg, som hjalp meg og som viste med handling at jeg var den han satte først. Ikke en far som slenger ut en "Jeg elsker deg". Det har mine barn. De har en far som sier "Jeg elsker deg" når han snakker med dem, men han prioriterer dem ikke, og har sviktet når de trengte han. 

Så sammenlikner jeg med min far. Han er en hardtarbeidene mann, som alltid - til tross for dårlige tider, har stått ved sin familie, stilt opp for oss, barn og barnebarn. Han er en ikke en mann som slenger ut av seg "jeg elsker deg", men jeg har alltid visst at vi betyr mer for han enn alt annet. Det har han VIST ved å aldri prioriterer annet enn oss. 

Derfor synes jeg at dagens "jeg elsker deg" er billig skrap. Det ser vi på ekteskap, på folk som møter hverandre og så var det ikke nøye. Det skal bety noe, og det skal ikke bare være ord for å slippe billig unna. For da betyr det ingenting. Du skal si det med andakt, og du skal gjøre deg fortjent til å si det ved å vise det i handling. 

Det er fint og viktig å kommunisere, men det er jammen ta meg viktig å ha en far som alltid er der og viser det. Det koster atskillig mer, og gir atskillig mer enn billige ord. Det er ingenting avstumpet med å sette sine barn eller familie først, uten at du er flink å kommunisere. Du gjør jo det - ved handling. 

 

Anonymkode: 6c009...096

[Rosa Gnom]

Også var det dette med kjærlighetsspråk da. Kanskje han sliter litt med å si slike ting,men han viser jo med handling at han elsker deg. Det tenker jeg ialefall. Handling sier mer enn ord eller noe 😛

Endret 1. mai av Rosa Gnom