I mitt liv har de slemme vunnet til slutt

[AnonymBruker]

Skammen og ydmykelsen skader jo somregel personligheten. Det er vanskelig å finne tilbake selvtillitten. Den indre stemme fortsetter jo ofte mobbingen man ble utsatt for. Mange som er skadet livet ut etter mobbing.

Han som voldtok meg i tenårene har kone, barn og god jobb. Jeg bor alene i en kjeller med min Ptsd.  Ingen karma der heller 🥳

 

Anonymkode: 21536...29c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det høres fælt ut, så leit for deg. Men dette med at du skal anmelde folk og forhåpentligvis få en rettssak - her jobber vel tiden mot deg? Kan forholdene bli foreldet? Og det blir vanskeligere og vanskeligere å bevise jo lenger tid som går. Hvem husker nøyaktig hva som ble sgt og gjort etter femten år? Det blir vanskelig for politiet å etterforske, og sjansen øker for henleggelse.

Kan du gi eksempel på hva slags beviser som du finner fram til nå, femten år senere, som ikke var tilgjengelig før?

Anonymkode: 12879...500

Det er egentlig motsatt, ihvertfall i mitt tilfelle. Jeg er så skadet av det de har gjort mot meg, at jeg har problemer med hukommelsen. Så det har blitt avdekket diverse forhold i andre saker jeg har vært i, som f eks uføre-sak hvor dokumentasjon har blitt hentet inn. Og det har vært gransking via Statsforvalteren som også fastslo lovbrudd. Nå skal det åpnes en ny gransking, på bakgrunn av det som kom fram i uføre-saken (dokumentasjon jeg aldri har fått utlevert tidligere), og det tilsier jo at mest sannsynlig vil enda mer dokumentasjon og bevis komme fram, som følge av dette.

 

Og når alt er avdekket, så må det bli en sak mot denne kommunen, som har gjort dette mot meg. Jeg tenker at det er viktig å gjøre ting i riktig rekkefølge, spesielt når det er den lille mann som skal gå opp mot den store stat.

Anonymkode: 1623d...8c5

[AnonymBruker]

Det er kun du som kan ta tak i eget liv og forbedre det, TS. Det er opp til deg om du vil "vinne" eller ikke. 

Og, ja, jeg ble også mobbet gjennom hele grunnskolen.

Anonymkode: 3973d...fa4

[AnonymBruker]

Samme her. Alle som har vært kjipe mot meg har et bedre liv enn meg. Jeg er 40 nå, tviler på at det kommer til å snu.

Anonymkode: 76f6d...67c

[AnonymBruker]

Jeg holder med dere som er blitt mobbet. For meg er dere uendelig mye mer verdifulle mennesker enn mobberne. Og jeg ville mye heller hatt dere i livet mitt enn mobberne.

Anonymkode: 519f6...52d

[AnonymBruker]

Det er du som må snu tankene  dine.

Hvor gammel er du? 

Det er aldri  for sent å starte på ny. Ny utdannelse, flytte , ny jobb , nye venner og hobbyer. 

Grunnen til at noen klarer å riste tidligere  traumer av seg og gå videre - handler  om tilpasningsdyktighet og  arv/ miljø/ personlighet.

en person kan ha opplevd mobbing og vold  og likevel komme ut av det en sterkere og  finere person. 

Imens en annen med  bare halvparten  av traumene vil fortsatt gnure over ting som skjedde for 20 år siden.  Stuck med evig  bitterhet  og misunnelse.

Du må sette en strek.livet er for kort.

Hvis ikke sitter du der og er 70 og ønsker ennå hevn og tilgivelse .

Anonymkode: dbd33...13a

[got2go]

Karma finnes ikke. En er selv ansvarlig for eget liv og lykke.

[AnonymBruker]

Dere venter på karma og hevn, istedenfor å bruke tiden på jobbe mot en bedre fremtid.

Alle er sin egen lykkes smed.

 

Anonymkode: dd2b7...a05

[AnonymBruker]

Har en motsatt historie her, for min sønn som ble så mobbet at han ble helt brutt ned, og vi måtte flytte for å komme bort fra det, han har fått god oppfølging og er nå ferdig med sin utdanning, har dame, og klarer seg godt i livet. Han som sto bak mobbing av først min sønn og så annen gutt da vi flyttet droppet ut av skolen og sliter veldig. 

Det som kanskje har vært avgjørende er at min sønn hadde foreldre som sto veldig på for ham fra vi fikk vite om mobbingen. (Ble skjult for oss lenge dessverre.) Vi har fulgt opp og krevd på vegne av ham. Sørget for at han fikk god oppfølging og bearbeiding av sine opplevelser. Bidro til det selv også. 

Jeg føler imidlertid ingen skadefryd angående at det går dårlig med ham som var sjefs- mobberen. Det er bare en trist historie om en gutt som ikke hadde det bra hjemme, som tok det utover andre, og som nå sliter veldig. Jeg kjente ham som liten gutt, og han har egentlig gode ressurser i seg. Var smart og flink, kunne blitt noe bra, men det ble ikke slik. Håper han også får nødvendig hjelp! 

Anonymkode: c4d54...e61

[AnonymBruker]

got2go skrev (20 minutter siden):

Karma finnes ikke. En er selv ansvarlig for eget liv og lykke.

 

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Dere venter på karma og hevn, istedenfor å bruke tiden på jobbe mot en bedre fremtid.

Alle er sin egen lykkes smed.

 

Anonymkode: dd2b7...a05

Man kan jo jobbe for å få et godt liv, og likevel se at man ikke lykkes like godt som andre? Jeg har god utdannelse, barn, fin leilighet, hobby, venner osv., men på grunn av mye mobbing og psykisk vold sliter jeg veldig. Såklart mye mer enn de som utsatte meg for dette, og som også har gode jobber, gode relasjoner, osv.

Anonymkode: 76f6d...67c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er kun du som kan ta tak i eget liv og forbedre det, TS. Det er opp til deg om du vil "vinne" eller ikke. 

Og, ja, jeg ble også mobbet gjennom hele grunnskolen.

Anonymkode: 3973d...fa4

Du mener altså at psykiske sykdommer ikke finnes?

Jeg har fått insomni av traumer, hvordan tror du det påvirker hverdagen min? Kan jeg bare bestemme meg for at jeg ikke er trøtt og kognitivt tilbakesatt og ha en lederstilling med masse ansvar og hvor man må være veldig klar mentalt?

Eller tror du kanskje at ikke alle kan bestemme seg for sånt?

Ikke bare har jeg insomni heller. For du skjønner det at diagnoser henger gjerne sammen. Insomni er den verste for meg, verre enn personlighetsforstyrrelsen, ocd-en, angsten, depresjonen og spiseforstyrrelsen. For de hadde jeg kanskje klart å leve med. Insomnien tar knekken på meg.

Men flott med sånne folk som deg som mener at traumer ikke påvirker folk hvis man bare ikke lar de påvirke oss.

Jeg har helt alene fra jeg var ganske ung. Opplevde psykisk og fysisk vold hjemme og har aldri hørt at min egen mor er glad i meg. Læreren på skolen var også voldelig mot meg og jeg ble mobbet. I ungdomsårene ble jeg voldtatt. Som ung voksen ble jeg mobbet på jobb og ekskludert fra det sosiale. Har opplevd mer sykdom og død enn de fleste andre på min alder. Har også blitt påkjørt og skadet. Jeg har nok blitt veldig rar fordi jeg aldri har fått sosial opplæring fordi jeg har vært utstøtt. 

Nå i 40-årene har jeg opplevd å få flere gode vennskap, men jeg slipper ikke folk inn på meg. Tør ikke. Jeg VIL virkelig, men det går bare ikke. Når jeg har klart det så blir jeg så redd at jeg tar avstand. Har som du skjønner ikke familie. Har alltid klart meg selv.

Jeg er ufør og har dårlig økonomi.

Jeg prøver hver dag å gjøre dagen så god som overhodet mulig. Spiser sunt og gjør noe jeg har lyst til.

Har gått til psykolog i 20år. Først offentlig, så privat. Koster en formue!

Da er det provoserende at folk sier jeg velger dette. Nei, jeg velger det ikke. Jeg jobber beinhardt hver dag for å endre på det. Men det er ikke så enkelt som at jeg velger å ikke ha det vondt. Det gjør vondt å leve. Hvert eneste sekund. Men jeg prøver faktisk å gjøre livet så godt som mulig. Har ikke inntatt offerrollen og gitt opp, jeg velger ikke å ha det sånn!

Anonymkode: d1eee...d25

[AnonymBruker]

Av mine 3 verste mobbere,ser deres situasjon slik ut:

-En har begått selvmord for over 10 år siden,trolig grunnet psykiske problemer

-En hadde elendige karakterer på grunnskolen,og anmerkninger for dårlig adferd.Likevel lykkes han å få en fot innenfor oljebransjen og deretter en godt betalt jobb i Dubai.

-Da jeg måtte selge barndomshjemmet kunne jeg ikke unngå at min tredje mobber var en slektning til han som kjøpte.Jeg krymper meg over vissheten om at han nå er endel i "mitt "hus.Men håper han sklir på trappen en dag og brekker lårhalsen  

Jeg selv er ikke bitter,og tenker at min indre styrke pr i dag ikke er noen match for noen av dem.

Anonymkode: 9f005...497

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Du mener altså at psykiske sykdommer ikke finnes?

Jeg har fått insomni av traumer, hvordan tror du det påvirker hverdagen min? Kan jeg bare bestemme meg for at jeg ikke er trøtt og kognitivt tilbakesatt og ha en lederstilling med masse ansvar og hvor man må være veldig klar mentalt?

Eller tror du kanskje at ikke alle kan bestemme seg for sånt?

Ikke bare har jeg insomni heller. For du skjønner det at diagnoser henger gjerne sammen. Insomni er den verste for meg, verre enn personlighetsforstyrrelsen, ocd-en, angsten, depresjonen og spiseforstyrrelsen. For de hadde jeg kanskje klart å leve med. Insomnien tar knekken på meg.

Men flott med sånne folk som deg som mener at traumer ikke påvirker folk hvis man bare ikke lar de påvirke oss.

Jeg har helt alene fra jeg var ganske ung. Opplevde psykisk og fysisk vold hjemme og har aldri hørt at min egen mor er glad i meg. Læreren på skolen var også voldelig mot meg og jeg ble mobbet. I ungdomsårene ble jeg voldtatt. Som ung voksen ble jeg mobbet på jobb og ekskludert fra det sosiale. Har opplevd mer sykdom og død enn de fleste andre på min alder. Har også blitt påkjørt og skadet. Jeg har nok blitt veldig rar fordi jeg aldri har fått sosial opplæring fordi jeg har vært utstøtt. 

Nå i 40-årene har jeg opplevd å få flere gode vennskap, men jeg slipper ikke folk inn på meg. Tør ikke. Jeg VIL virkelig, men det går bare ikke. Når jeg har klart det så blir jeg så redd at jeg tar avstand. Har som du skjønner ikke familie. Har alltid klart meg selv.

Jeg er ufør og har dårlig økonomi.

Jeg prøver hver dag å gjøre dagen så god som overhodet mulig. Spiser sunt og gjør noe jeg har lyst til.

Har gått til psykolog i 20år. Først offentlig, så privat. Koster en formue!

Da er det provoserende at folk sier jeg velger dette. Nei, jeg velger det ikke. Jeg jobber beinhardt hver dag for å endre på det. Men det er ikke så enkelt som at jeg velger å ikke ha det vondt. Det gjør vondt å leve. Hvert eneste sekund. Men jeg prøver faktisk å gjøre livet så godt som mulig. Har ikke inntatt offerrollen og gitt opp, jeg velger ikke å ha det sånn!

Anonymkode: d1eee...d25

Jeg er så enig med dette innlegget. I «du er din egen lykkes smed samfunnet», så var dette befriende å lese. Selv er jeg ufør med både fysiske og psykiske sykdommer, og mener selv at roten til mye befinner seg i barndoms og ungdomsårene, som var preget av mobbing og utfrysing. Som 50 år gammel har jeg ingen virkelig nære venner, eller familie ut over min mor som jeg har betydning for. Overalt danner folk fellesskap, og jeg vil alltid være outsideren ingen er glad i. Men tror jeg heller vil være alene når jeg ser hvor ego og kyniske folk flest er. 

Og det må forøvrig skje et mirakel for at jeg skal få bedre økonomi, en (god )jobb-eller gode venner. 

Anonymkode: f755d...85b

[AnonymBruker]

Uenig i det overflatiske ordtaket «du er din egen lykkes smed». Mobbing er et stort eksempel på at man nettopp ikke er det, da det er livsødeleggende med mobbing, og hindrer en persons karriere, privatliv og de fleste aspekter i livet. Man burde bruke hodet og ikke mobbe. Samvittighet er det mange som ikke har…

Anonymkode: 95aae...259

[Akryl]

Dere som ble mobbet, for å gå videre i livet, må dere ha en brutal tankegang.

Tenk at dere ble mobbet fordi dere var svake, og at det var deres egen skyld.

Så nå skal dere ikke gjøre samme feil og ikke være svake.

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Det er egentlig motsatt, ihvertfall i mitt tilfelle. Jeg er så skadet av det de har gjort mot meg, at jeg har problemer med hukommelsen. Så det har blitt avdekket diverse forhold i andre saker jeg har vært i, som f eks uføre-sak hvor dokumentasjon har blitt hentet inn. Og det har vært gransking via Statsforvalteren som også fastslo lovbrudd. Nå skal det åpnes en ny gransking, på bakgrunn av det som kom fram i uføre-saken (dokumentasjon jeg aldri har fått utlevert tidligere), og det tilsier jo at mest sannsynlig vil enda mer dokumentasjon og bevis komme fram, som følge av dette.

 

Og når alt er avdekket, så må det bli en sak mot denne kommunen, som har gjort dette mot meg. Jeg tenker at det er viktig å gjøre ting i riktig rekkefølge, spesielt når det er den lille mann som skal gå opp mot den store stat.

Anonymkode: 1623d...8c5

Kommunen mobbet deg?

Anonymkode: 425d4...6ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.4.2024 den 0.35):

Tja, hva skal man gjøre. I mitt tilfelle bygger jeg saken min mot dem. Litt etter litt, bit for bit. Har samlet beviser, har fått slått fast forskjellige aspekter via erstatningssaker. Når alt er samlet inn, blir det til slutt en stygg og opprivende rettsak. Det er planen min. Har drevet på i mange år allerede, og ser dette som et maraton; ikke en sprint. De skal få stå til ansvar til slutt, tenker jeg.

 

Men det er jo trist at jeg bruker livet mitt på dette. På å få en slags oppreisning, eller iallefall en anerkjennelse på at det jeg opplevde, var det som skjedde. At historien kommer fram. Det er så viktig for meg, viktigere enn noe annet, selv om jeg ser at det har blitt en slags mani. Det har vært det eneste jeg har drevet med de siste årene. De siste 15 årene. Det er jo ikke friskt.

 

Hadde sikkert gjort meg selv en tjeneste ved å prøve å glemme alt sammen. Gått videre med livet mitt, for mange år siden. Men jeg klarer ikke det. Klarer ikke å la det passere, klarer ikke slippe det de har gjort mot meg. Og jeg vet at jeg ikke kommer til å tåle den rettsaken jeg bygger opp til, i enden av dette maratonet. Så alt dette er en slags selvskading, føler jeg.

Anonymkode: 1623d...8c5

Altså, du vier livet ditt til disse mobberne?

Anonymkode: 425d4...6ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.4.2024 den 23.27):

Dere glemmer en ting...det er ikke slutt enda! Kanskje de slemme ender opp ensomme og alene, mens de snille ender opp omringet av gode venner, gode partnere og kjærlighet?

Anonymkode: 48ea3...442

Det er veldig sjelden slik ting ender. De populære i grunnskolen forblir som oftest også populære og suksessfulle resten av livet, mens taperne også for det meste forblir tapere resten av livet.

Anonymkode: 54523...02b

[frivis]

Her er nøkkelen dere trenger. Hvis du er et offer i livet og tror på tilfeldigheter og uflaks, så vil du forbli et offer.

 

Livet gir deg akkuratt det du er klar for. 

 

Ta grep, se at livet er fullt av sammenhenger, og ikke tilfeldigheter. Begynn å be til Jesus Kristus, han holder handen over deg. Du kan be om alt du trenger.

[kaiturid]

Sammen her dessverre..