Spiseforstyrrelser og traumer

[AnonymBruker]

Tror dere det er mulig å bli helt frisk fra en spiseforstyrrelse, om man ikke jobber med traumene som forårsaker spiseforstyrrelsen? Altså, vil det være lurest å få traumebehandling først? Er snakk om bulimi, så er ikke undervektig eller underernært. 

Anonymkode: 6c417...790

[AnonymBruker]

Det er mulig, men enten så går det over til en annen form for selvskading/unngåelsesatferd, eller så kommer det tilbake etterhvert. Traumene må behandles for at man muligens skal kunne bli frisk. 

Anonymkode: b8b82...293

[AnonymBruker]

Alt er mulig. Jeg har aldri hadd spiseforstyrrelse selv, men er det mulig å jobbe samtidig med traume og spiseforstyrrelsen?

Hva er traumebehandling? Det kan være så mangt. Noe av det kan være å få skrevet ned tanker og følelser i en dagbok... De fleste blir friske av spiseforstyrrelse så det er absolutt håp.

Anonymkode: 55ac6...103

[AnonymBruker]

Jeg slet i mange år med anoreksia. Trimmet hardt (til jeg nesten besvimte) og spiste absolutt ingenting. Kiloene raste av meg og jeg ble et beinrangel på slutten, men jeg var for syk til å se det. I speilet så jeg en feit og stygg tenåring som så tilbake på meg. Mine foreldre klarte jeg lenge å lure, men egentlig var det meg selv jeg lurte. Jeg var døden nær flere ganger... det gikk så langt at jeg på slutten ble innlagt og passet på. 

I dag er jeg voksen (30+) og spiser normalt igjen, men jeg teller fortsatt kalorier og klarer aldri å unne meg noe godt uten å få dårlig samvittighet, og reddsel for å bli feit er der hele tiden. Men jeg løper ikke flere mil for å bli kvitt det jeg spiser slik jeg gjorde da jeg var virkelig syk.

Legen sa en gang til meg at dem som har slitt med spiseforstyrrelser i mange år vil aldri bli 100% frisk igjen. Du ødelegger mye når du er i den "onde sirkelen" Selv sliter jeg med beinskjørhet, skeiv rygg og lveldig tynt hår. Jeg har og problemer med hjertet og må gå på medisiner resten av livet, alt dette på grunn av min dumhet da jeg var tenåring... 

Hva som gjorde at jeg endte opp med å bli syk var på grunn av at jeg ble mobbet. Jeg var den feite, stykke jenta på skolen som ikke hadde noen venner. Min plan var at jeg skulle slanke meg og bli tynn og fin slik at jeg også kunne få venner. I starten når jeg begynte å gå ned i vekt fikk jeg mange fine kommentarer, og jeg må innrømme at jeg likte det og ville ha mer. Jeg trimmet mer og mer, og hardere og hardere, og når vekten sto stille, spise jeg mindre og mindre. Til slutt ingenting. Før jeg visste ordet av det var jeg havnet i den "onde sirkelen" og måtte få hjelp...

Jeg anbefaler deg ts å snakke med fastlegen din om din spiseforstyrrelse, han/hun vil hjelpe deg videre.

Ønsker deg lykke til. 

Anonymkode: 3cf87...06e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Det er mulig, men enten så går det over til en annen form for selvskading/unngåelsesatferd, eller så kommer det tilbake etterhvert. Traumene må behandles for at man muligens skal kunne bli frisk. 

Anonymkode: b8b82...293

Er det jeg var litt "redd" for.. Jeg går i gruppeterapi for traumer nå, men prøver samtidig å jobbe med å bli frisk fra spiseforstyrrelser på egen hånd, men føler ikke at det fungerer før jeg har fått ordentlig hjelp med traumene og det jeg sliter med...

Anonymkode: 6c417...790

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Alt er mulig. Jeg har aldri hadd spiseforstyrrelse selv, men er det mulig å jobbe samtidig med traume og spiseforstyrrelsen?

Hva er traumebehandling? Det kan være så mangt. Noe av det kan være å få skrevet ned tanker og følelser i en dagbok... De fleste blir friske av spiseforstyrrelse så det er absolutt håp.

Anonymkode: 55ac6...103

Det er vel mulig, men ikke nødvendigvis anbefalt..

 

Jeg går i gruppeterapi for traumer.. 

Anonymkode: 6c417...790

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg slet i mange år med anoreksia. Trimmet hardt (til jeg nesten besvimte) og spiste absolutt ingenting. Kiloene raste av meg og jeg ble et beinrangel på slutten, men jeg var for syk til å se det. I speilet så jeg en feit og stygg tenåring som så tilbake på meg. Mine foreldre klarte jeg lenge å lure, men egentlig var det meg selv jeg lurte. Jeg var døden nær flere ganger... det gikk så langt at jeg på slutten ble innlagt og passet på. 

I dag er jeg voksen (30+) og spiser normalt igjen, men jeg teller fortsatt kalorier og klarer aldri å unne meg noe godt uten å få dårlig samvittighet, og reddsel for å bli feit er der hele tiden. Men jeg løper ikke flere mil for å bli kvitt det jeg spiser slik jeg gjorde da jeg var virkelig syk.

Legen sa en gang til meg at dem som har slitt med spiseforstyrrelser i mange år vil aldri bli 100% frisk igjen. Du ødelegger mye når du er i den "onde sirkelen" Selv sliter jeg med beinskjørhet, skeiv rygg og lveldig tynt hår. Jeg har og problemer med hjertet og må gå på medisiner resten av livet, alt dette på grunn av min dumhet da jeg var tenåring... 

Hva som gjorde at jeg endte opp med å bli syk var på grunn av at jeg ble mobbet. Jeg var den feite, stykke jenta på skolen som ikke hadde noen venner. Min plan var at jeg skulle slanke meg og bli tynn og fin slik at jeg også kunne få venner. I starten når jeg begynte å gå ned i vekt fikk jeg mange fine kommentarer, og jeg må innrømme at jeg likte det og ville ha mer. Jeg trimmet mer og mer, og hardere og hardere, og når vekten sto stille, spise jeg mindre og mindre. Til slutt ingenting. Før jeg visste ordet av det var jeg havnet i den "onde sirkelen" og måtte få hjelp...

Jeg anbefaler deg ts å snakke med fastlegen din om din spiseforstyrrelse, han/hun vil hjelpe deg videre.

Ønsker deg lykke til. 

Anonymkode: 3cf87...06e

Uff, dette var skikkelig, skikkelig vondt å lese. Er veldig glad du er på et bedre sted nå, men fikk en klump i magen når du skrev at du aldri vil bli 100% frisk, og at kroppen din er ødelagt... Sender deg en stor, varm klem - og setter uendelig stor pris på at du deler så åpent og ærlig med meg. Takk❤️

Anonymkode: 6c417...790

[AnonymBruker]

Synes det er rart at så mange under 30år har opplevd traumer når de er oppvokst med mobil og Internett.

Anonymkode: 12823...645

[Perelandra]

Tråden er ryddet for avsporinger og svar til dette. 

Kjære trådstarter!

 Jeg må dessverre stenge tråden din da vi ikke tillater diskusjon rundt spiseforstyrrelser. Årsaken til det er at vi moderatorer ikke kan passe tråden din konstant og luke ut svar du kan få som kan være skadelig for deg i den situasjonen du er i nå. En annen grunn er at vi ikke vet noe om hvilke kompetanse som ligger til grunn for de svarene du måtte få.

Jeg vil oppfordre deg til å ta kontakt med Rådgivning Om Spiseforstyrrelser. De kan du kontakte på både mail og telefon. De har bred erfaring med spiserelaterte problemer, og kan være gode å snakke med når man er i en vanskelig situasjon, slik du beskriver. Du kan også ta kontakt med Mental Helse som har en telefon- og nettjeneste for alle som trenger noen å snakke eller skrive med noen om livets utfordringer. Du kan ringe til dem døgnet rundt på 116 123 eller benytte deg av nettsiden deres. Her vil du treffe mennesker som du kan prate med og få råd av, og du kan ta kontakt som anonym.

Snakk også gjerne med legen din eller noen du kjenner om problemene, det er vondt å sitte med slike ting alene. Hvis du synes det er vanskelig å ta opp, kan du vise dem det du har skrevet her. Håper du får hjelp til å bli frisk, ingen skal måtte ha det sånn som du har det nå.

Med vennlig hilsen Perelandra, mod.