Omsorg for egen far

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Det er nå du viser dine barn hva slags relasjon man har med eldre slektninger

Det er også nå du viser deg selv hva slags verdier du har, og om du har integritet. Som andre har nevnt, dette er en fase og varer bare noen år.

Anonymkode: 05318...30e

Ts her; Ja, det er nettopp det. Men om det aldri har vært noen nær relasjon- skal man da forvente at relasjonen skal bli nær når den gamle «finner det for godt»?  Jeg ønsker heller ikke at barna mine skal lære å sette seg selv til side for folk som ikke tidligere har satt de fremfor seg- viss du skjønner? Uansett jeg har stillt opp VELDIG mye, stiller opp fremdeles mye, og kommer til å stille opp masse fremover. Men det tærer på også siden min far er en «krevende» mann. Så fint å få andres perspektiver. 

Anonymkode: d8b84...be4

[AnonymBruker]

Kjenner godt igjen dette med omsorgstretthet. Er glad i min mor, og er der en time daglig for hjelp med småtteri pluss selskap. Hun fikk slag for 6 år siden, og kan ingenting selv lenger. Vi er to søsken som begge stiller opp. Drømmer om mer tid til meg selv, men orker ikke tanken på at hun bare sitter der alene i en stol. Hun maser heldigvis aldri. Er veldig redd for å være til bry.

Skjønner godt at det er verre for deg, siden du og din far ikke går så godt overens. Der må være vanskelig. Jeg har dessverre ingen gode råd. Man må bare gjøre så godt man kan, men samtidig ta vare på seg selv. Min mor har hjemmehjelp, hjemmesykepleier og støttekontakt, men din far er kanskje for frisk til det?

Anonymkode: ac0e4...351

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Tenk tanken ; han er 79, det gjenstår ikke mange år med omsorg.

Det samme tenkte jeg og nå tjue år etter er jeg der ennå og jeg er så lei så lei og det blir verre og verre og hun bor fremdeles hjemme. Har aldri vært glad i henne, jeg gjør det kun av plikt og den er forferdelig tung å bære.

Anonymkode: 236b2...6ba

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Ts her; Ja, det er nettopp det. Men om det aldri har vært noen nær relasjon- skal man da forvente at relasjonen skal bli nær når den gamle «finner det for godt»?  Jeg ønsker heller ikke at barna mine skal lære å sette seg selv til side for folk som ikke tidligere har satt de fremfor seg- viss du skjønner? Uansett jeg har stillt opp VELDIG mye, stiller opp fremdeles mye, og kommer til å stille opp masse fremover. Men det tærer på også siden min far er en «krevende» mann. Så fint å få andres perspektiver. 

Anonymkode: d8b84...be4

Poenget er vel at du ønsker å bryte dette familiemønsteret - det er eventuelt DET som er motivasjonen. Ikke at relasjonen blir nær når den gamle finner det for godt.   Barna dine var ikke tilstede i din oppvekst så den biten er ikke relevant for dem.

Anonymkode: 05318...30e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Poenget er vel at du ønsker å bryte dette familiemønsteret - det er eventuelt DET som er motivasjonen. Ikke at relasjonen blir nær når den gamle finner det for godt.   Barna dine var ikke tilstede i din oppvekst så den biten er ikke relevant for dem.

Anonymkode: 05318...30e

Godt poeng. Nyttig blikk på saken. Hilsen TS.

Anonymkode: d8b84...be4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Det er nå du viser dine barn hva slags relasjon man har med eldre slektninger

Det er også nå du viser deg selv hva slags verdier du har, og om du har integritet. Som andre har nevnt, dette er en fase og varer bare noen år.

Anonymkode: 05318...30e

Noen ganger får også foreldrene som fortjent. 

Har ikke de eldre slektningene gjort noe for en god relasjon i 50 år av sitt liv, kan de heller ikke forvente at alle skal hoppe når de ønsker det som 80 åringer heller. 

Anonymkode: 70e3b...b26

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Noen ganger får også foreldrene som fortjent. 

Har ikke de eldre slektningene gjort noe for en god relasjon i 50 år av sitt liv, kan de heller ikke forvente at alle skal hoppe når de ønsker det som 80 åringer heller. 

Anonymkode: 70e3b...b26

Jeg ser på det å gå inn alderdommen litt som å være i barndommen. Man er fysisk svak, og man er mentalt mer umoden. Får gjerne irrasjonelle redsler, og kan slite sosialt med andre. 

For meg handler omsorg for de eldre om å gi igjen for hva jeg fikk som barn og ungdom. Ikke om hvorvidt de har stilt opp med husmaling og barnepass i årene i mellom. 

Anonymkode: 67b66...ed7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Ts her; Ja, det er nettopp det. Men om det aldri har vært noen nær relasjon- skal man da forvente at relasjonen skal bli nær når den gamle «finner det for godt»?  Jeg ønsker heller ikke at barna mine skal lære å sette seg selv til side for folk som ikke tidligere har satt de fremfor seg- viss du skjønner? Uansett jeg har stillt opp VELDIG mye, stiller opp fremdeles mye, og kommer til å stille opp masse fremover. Men det tærer på også siden min far er en «krevende» mann. Så fint å få andres perspektiver. 

Anonymkode: d8b84...be4

Jeg går kanskje litt i mot strømmen her men jeg mener at du må kunne sette grenser for deg selv sånn at du kan ivareta dine behov (egen helse) og plikter (barna dine, samboer og jobb). I tillegg mener jeg at du må kunne stille spørsmålet med hvem sitt ansvar det var å bygge den gode relasjonen mellom dere?

Personlig er jeg i lignende situasjon. Forelder som mistet den andre for mange år siden og har nå slitt i mange år med helse. Vedkommende har aldri brydd seg særlig om å bygge en god relasjon til meg, min samboer (hverken nåværende eller tidligere) eller mine barn (vedkommendes barnebarn). Det begrenset seg til en telefon eller to i året (bursdag og jul) og hen har aldri vært på besøk her jeg nå bor eller tatt kontakt på eget initiativ.

Nå sliter jeg med ulike traumer fra barndommen pga omsorgssvikt samtidig som at jeg har søsken som ikke opplevde denne omsorgssvikten og som hadde en vesentlig mer tilstedeværende forelder. Og nå, når ting begynner å bli enda mye verre og det er ganske åpenbart at helsa aldri har vært dårligere så driver søskenene mine og guilttripper meg for at jeg ikke går over stokk og stein for å besøke vedkommende og setter alt annet til sides.

Jeg har slitt med egen helse i de siste årene og har måttet gjøre tøffe prioriteringer for å bli friskere samtidig som at jeg har ivaretatt relasjonen til mine barn og nærmeste familie. Det har dessverre gått ut over mitt overskudd og tid til å besøke min forelder. Og jeg klarer ikke å tenke annet enn at det er helt ok.

Selvfølgelig tviler jeg. Selvfølgelig skulle jeg gjerne satt mine behov til siden. Selvfølgelig ønsker jeg vedkommende å ikke være ensom. Men samtidig er jeg nødt til å prioritere egen helse. Jeg må ha jobb. Og ansvaret for den ikke-eksisterende relasjonen er 100% på vedkommende selv. Noe som har ført til at jeg er veldig bevisst på at JEG må ta ansvar og jobbe med relasjonene til mine barn (og ikke minst fremtidige barnebarn). Det er den voksnes jobb og ansvar. Ikke barnet.

Men det er tøft. Åpenbart.

Anonymkode: 3ba41...f84

[Hedelise]

Jeg har ingen råd. For noen fine mennesker mange av dere er. TS stiller opp langt over hva som kan forventes. Som også viser menneskelig hjertevarme. Skulle ønske jobben dere gjør ble MYE mer verdsatt. Vil bare takke alle som deler. For jeg skjønner at det er tungt å stå i. Det burde jo vært mye mer støtte rundt alle dere som gjør dette for egne foreldre/besteforeldre. Selv når relasjonen er både vond og komplisert. Egen helse er også viktig og hva balansen er vet bare du. Så stol på dere selv og takk for den jobben du gjør. Uansett antall timer eller minutter.  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg ser på det å gå inn alderdommen litt som å være i barndommen. Man er fysisk svak, og man er mentalt mer umoden. Får gjerne irrasjonelle redsler, og kan slite sosialt med andre. 

For meg handler omsorg for de eldre om å gi igjen for hva jeg fikk som barn og ungdom. Ikke om hvorvidt de har stilt opp med husmaling og barnepass i årene i mellom. 

Anonymkode: 67b66...ed7

Nettopp, ikke alle har fått kjærlighet, trygghet og stabilitet i oppveksten. Hvorfor skal man da stille opp når foreldrene kommer i barndommen igjen? 

Det finnes nok av kjipe foreldre som får som fortjent. 

Anonymkode: 70e3b...b26

[AnonymBruker]

Du står i en tøff situasjon. Du er kanskje også oppdratt til å tenke at du ikke er så viktig? I såfall sitter det i ryggmargen og gjør det vanskeligere å sette grenser uten å få dårlig samvittighet. Du har all rett til å sette grenser og ta vare på deg selv. 
 

Anonymkode: f5e6a...1e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Nettopp, ikke alle har fått kjærlighet, trygghet og stabilitet i oppveksten. Hvorfor skal man da stille opp når foreldrene kommer i barndommen igjen? 

Det finnes nok av kjipe foreldre som får som fortjent. 

Anonymkode: 70e3b...b26

Er det ikke det jeg har holdt fast ved hele tråden? At om det er særskilte forhold og brutte bånd, så skylder man ingenting. 

Anonymkode: 67b66...ed7

[fru Alving]

Kanskje du kan få din far til å hjelpe dere litt også. Er det ingenting han kan "brukes" til? Kunne han ha måkt for dere, ordnet litt i hagen, gått tur m hunden? 

Eller hentet fast en dag i barnehagen, fulgt et barn på en fast aktivitetet? Noe sånt, så du fikk litt reell hjelp og han fikk en mening og en oppgave i tilværelsen.

Hvis han er sosial så trenger han nok egentlig en del kontakt i hverdagen.

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (5 minutter siden):

Kanskje du kan få din far til å hjelpe dere litt også. Er det ingenting han kan "brukes" til? Kunne han ha måkt for dere, ordnet litt i hagen, gått tur m hunden? 

Eller hentet fast en dag i barnehagen, fulgt et barn på en fast aktivitetet? Noe sånt, så du fikk litt reell hjelp og han fikk en mening og en oppgave i tilværelsen.

Hvis han er sosial så trenger han nok egentlig en del kontakt i hverdagen.

Han har nok ikke helse til det desverre. Når han hadde helse til det hadde han mange prosjekt på egenhånd og hadde alltid noe å gjøre. Nå har han ikke mulighet til det mer, og trenger selv hjelp til snømåking, osv. Han er desverre også så «akterutseilt» når det gjelder kunnskap at han trenger hjelp med all bruk av data. Klarer heller ikke betjene en smarttelefon. Ja han trenger mye sosial kontakt- han trives dårlig alene.Men det går bedre etter som tiden går ser det ut for. Jeg har aldri hatt behov for eller forventer praktisk hjelp fra han heller- jeg har vært et ekstremt selvstendig barn fra jeg var liten. Og han har ikke tilbudt hjelp heller. 

Anonymkode: d8b84...be4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Du står i en tøff situasjon. Du er kanskje også oppdratt til å tenke at du ikke er så viktig? I såfall sitter det i ryggmargen og gjør det vanskeligere å sette grenser uten å få dårlig samvittighet. Du har all rett til å sette grenser og ta vare på deg selv. 
 

Anonymkode: f5e6a...1e3

Takk for gode ord. Jeg har nok aldri følt meg viktig for mine foreldre. Flyttet også tidlig hjemmefra og har vært svært selvstendig hele mitt liv. Dvs jeg vet jeg er viktig for han nå. Og jeg var viktig for min mor som jeg hjalp veldig mye de siste 5 årene i hennes liv.

Anonymkode: d8b84...be4

[AnonymBruker]

Hedelise skrev (4 timer siden):

Jeg har ingen råd. For noen fine mennesker mange av dere er. TS stiller opp langt over hva som kan forventes. Som også viser menneskelig hjertevarme. Skulle ønske jobben dere gjør ble MYE mer verdsatt. Vil bare takke alle som deler. For jeg skjønner at det er tungt å stå i. Det burde jo vært mye mer støtte rundt alle dere som gjør dette for egne foreldre/besteforeldre. Selv når relasjonen er både vond og komplisert. Egen helse er også viktig og hva balansen er vet bare du. Så stol på dere selv og takk for den jobben du gjør. Uansett antall timer eller minutter.  

Takk for veldig fine ord❤️

Anonymkode: d8b84...be4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Takk for gode ord. Jeg har nok aldri følt meg viktig for mine foreldre. Flyttet også tidlig hjemmefra og har vært svært selvstendig hele mitt liv. Dvs jeg vet jeg er viktig for han nå. Og jeg var viktig for min mor som jeg hjalp veldig mye de siste 5 årene i hennes liv.

Anonymkode: d8b84...be4

Jeg var heller ikke viktig utenom for det jeg gjorde.
Du er viktig i deg selv uavhengig av hva du gjør. Dine interesser og at du selv har det bra er viktig. Det burde alle barn få lære av sine foreldre. For hvor ellers skal man lære det?
Du har like mye rett til å ha det bra som din far og alle rundt deg. 

Anonymkode: f5e6a...1e3