Folk som «vet akkurat hvordan du har det» når de ikke har peiling

[1000x]

AnonymBruker skrev (På 24.4.2024 den 7.49):

Hehe spot on; alt må snus tilbake på de.

Unnskyld, men det er oftest bare et velmenende forsøk på å vise forståelse og medfølelse. Det virker som at dere sykinger legger stor prestisje i å lide ekte og mer enn alle andre.

[AnonymBruker]

De eksemplene i HI hørtes nesten ikke sanne ut 😃. Helt utrolig.

Jeg har diagnose kronisk, invalidiserende svimmelhet. En venninne fortalte meg at hun hadde blitt svimmel på et bråkete kjøpesenter, så hun visste akkurat hvordan jeg har det. Ehhh...nei 🙂. 

Har ellers aldri fått noen sånne bemerkninger. Verken ved dødsfall i nær familie, eller da mannen min fikk kreftdiagnose med dødsdom. Der tok heldigvis legene feil, så han overlevde. Men en steintøff periode med behandlinger. 

Anonymkode: c9c38...f28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Nei "alle" mennesker har ikke gått gjennom noe fælt.

Alle mennesker har ikke gått gjennom kjærlighetssorg, samlivsbrudd eller mistet mannen eller konen sin til kreft eller ALS.

Alle mennesker har gått gjennom vanlige vonde ting som man ikke blir preget av resten av livet, men det som det blir snakket om her i denne tråden er ekstra vonde ting som ikke alle går igjennom.

Anonymkode: 268fd...a71

99,9% har da gått gjennom kjærlighetssorg. 50% går gjennom samlivsbrudd. 100% mister sine foreldre. 
Så, jo, tragedie er en del av helt naturlige menneskelige opplevelser. 

Og så kan du si at «jeg elsket Per på 40 så meget høyere enn Olga elsket Åge på 76». Eller du kan påstå «Olga» burde forvente å miste sin partner til demens. Men det er bare å være selvsentrert. 

Det du beskriver er ikke det *ekstraordinære*. Det er det normale.

Samtlige her i tråden kan ramse opp titals personer i nær slekt og vennskap som har mistet partnere eller barn eller foreldre eller venner til kreft. De fleste har trolig mistet flere enn en selv.

Anonymkode: 14fa6...18a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.4.2024 den 22.12):

Noen folk skal alltid fortelle at de vet nøyaktig hvordan du har det, og gjerne på en sånn måte at det blir tydelig at de tror du sliter med bagateller. Hvordan forholder du deg til sånne?

Eksempel:

1. Du har kronisk migrene. Annen person: Jeg vet akkurat hvordan det er, jeg hadde skikkelig vondt i hodet i forrige uke, vurderte faktisk å ta en Paracet. 

2. Du er svaksynt, har altså nedsatt syn. Annen person: Jeg vet akkurat hvordan det er! Jeg er også svaksynt! Minus 0.25 på begge øynene! 

3. Kjæresten din er utro med en dame på jobb. Annen person: Jeg vet akkurat hvordan det er! Mannen min så på porno igjen her om dagen! 

Hva er poenget? Empati? Snu det over til seg selv? Jeg forstår det bare ikke. 

Anonymkode: 2e9ec...dda

Jeg er nok en av de som kunne reagert slik. Men jeg må si at det er så og si ingen som er så veldig dyktige når det kommer til min spesifikke plage heller. 😅 det er nok noen som er veldig dyktige på disse tingene, men det kan ikke være mange, eventuelt er det type kongelige og fiffen som får tilgang til disse super-empatene 🥹 

Anonymkode: 1c3cd...327

[AnonymBruker]

Vi mistet barnet vårt og en av de første henvendelsene vi fikk var fra ei dame som visste akkurat hvordan vi hadde det, for hun mistet nylig sin gamle, demente far. Vi trodde det var et engangstilfelle, dama er ikke så oppegående og prøvde sikkert å røste, tenkte vi. Dessverre var hun bare en i en lang rekke mennesker som tenker at å miste et barn kan sammenlignes med å miste foreldre.

Jeg har selv mistet begge mine foreldre ganske tidlig, så ta mitt ord for det: Det kan ikke sammenlignes, og du fremstår som mindre begavet hvis du hevder noe sånt!

Anonymkode: 3a807...7be

[AnonymBruker]

Folk er så brødhuer i møte med smerte og sorg. Og mange blir enda dummere av å lese sånne her tråder, for de blir så redd for å si feil ting! Som jo er helt motsatt virkning enn man ønsker. 

Som aleneforelder får jeg ofte høre av samværsforeldre at de vet akkurat hvordan jeg har det og hvor slitsomt det er. Men forskjellen på å ha barnefri annenhver uke og å aldri ha det, er stor. De vet ikke hvordan det er å leve med at mannen forlot både meg og barnet og at hver gang jeg er syk, er livredd for at jeg dør for da har de ingen igjen.

Og jeg aner ikke hvordan det er å sittte igjen uten barn annenhver uke og lure på om de har det bra hos sin andre forelder. Jeg har mistet en nær venninne i selvmord, men andre ingenting om hvordan der er for kollegaen min som mistet mannen til det samme. Det er noe likt, men jeg vet ikke akkurat hvordan hun har det. Dersom folk er åpne kan man stille spørsmål. Om det passer seg, kan man sjekke om det hjelper å sammenligne eller man lan lære av hverandre:

For meg var det litt sånn, kjenner du deg igjen i det eller tar jeg helt feil? 

vil du høre hva jeg tenkte mye de første dagene….

Jeg tror ikke jeg kan forstå hva du får gjennom nå. Orker du fortelle meg hvordan det oppleves så jeg kan gi deg best mulig støtte? 

Da jeg mistet noen, tenkte jeg mye på… hva er det du tenker mest? 

Om jeg tilbød meg å fortelle hvordan det og det var for meg, tror du at det kunne være til hjelp for deg? Situasjonene er ikke like, men kanskje vi kan lære av hverandre likevel? 

Anonymkode: 103bb...1a4

[Forundret..]

Rart at folk ikke bare kan si noe ala, jeg vet ikke hvordan du har det, men jeg kan forestille meg at det er jævlig vondt nå. 

[Gjest sjokoladebanan]

Har en søster som er slik. Hun har gått igjennom en del iløpet av livet hun oggså, men når hun prøver å gi støtte blir det helt feil for hun ordlegger seg sånn at det hun har opplevd er mye verre. Som igjen fører til at jeg føler meg enda mer nedbrutt. Hun prøver å trøste men har en bedteviterholdning som gjør det blir vanskelig for meg å faktisk åpne meg opp for henne. Det er utrolig trist, fordi jeg kunne trengt hennes støtte og råd på ting.

Ikke klart å konfrontere henne med det heller.  Hun prøver å vise at hun forstår,  men det gjør hun ikke siden hun ikke har vært i mine sko. 

Hadde vært bedre om hun hadde sagt: Jeg kan se du har det vanskelig.  Har opplevd noe lignende,  og vet hva det gjorde med med meg. Kan ikke sette meg inn i akkurat din situasjon,  men vit at jeg er der om du trenger noen å snakke med. 

Da hadde det vært lettere å åpne seg, spørre om råd o.l 

Prøver hvertfall å gjøre det selv i møte med andre.

 

[Daria]

Jeg får en del av det, jeg er kronisk syk med svimmelhet og fatigue som noen av de mest framtredende symptomene, og alle har jo erfaringer med å være svimmel og sliten... Eventuelt kjenner de noen med en liknende diagnose og tar for gitt at det er jo nyttig og interessant for meg å høre om. Det jeg stort sett får ut av det, er at de skjønner enda mindre enn de tror om hvordan jeg faktisk har det - men i de aller fleste tilfeller kommer det jo fra et godt sted. De vil vise forståelse og empati og deltakelse og finne en fellenevner og en kobling, og så ender det i verste fall med at det blir en ekstra belastning i stedet...

Spør heller enn å anta, det er som regel et godt utgangspunkt - og det er helt greit å ikke forstå, det kan være vanskelig nok for meg (og helsevesenet) til tider. Jeg kan jo ikke skjønne hvordan dette er for deg, sa psykologen min, og det var egentlig en veldig befriende reaksjon, som på mange måter gjorde at jeg følte meg mer sett enn når noen "vet akkurat hvordan det er". 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vi mistet barnet vårt og en av de første henvendelsene vi fikk var fra ei dame som visste akkurat hvordan vi hadde det, for hun mistet nylig sin gamle, demente far. Vi trodde det var et engangstilfelle, dama er ikke så oppegående og prøvde sikkert å røste, tenkte vi. Dessverre var hun bare en i en lang rekke mennesker som tenker at å miste et barn kan sammenlignes med å miste foreldre.

Jeg har selv mistet begge mine foreldre ganske tidlig, så ta mitt ord for det: Det kan ikke sammenlignes, og du fremstår som mindre begavet hvis du hevder noe sånt!

Anonymkode: 3a807...7be

Jeg mistet min lillebror da jeg var tenåring, og jeg husker mamma fortalte at en dag hun var på kirkegården for å stelle graven hans, kom en av våre naboer bort til henne og fortalte at nå var de i sorg slik som min familie, fordi den gamle katten deres hadde dødd.

Det er trist å miste kjæledyret sitt man har hatt i mange år, men man klager ikke til en sørgende mor som sitter på graven til sitt lille barn.

Anonymkode: 268fd...a71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg mistet min lillebror da jeg var tenåring, og jeg husker mamma fortalte at en dag hun var på kirkegården for å stelle graven hans, kom en av våre naboer bort til henne og fortalte at nå var de i sorg slik som min familie, fordi den gamle katten deres hadde dødd.

Det er trist å miste kjæledyret sitt man har hatt i mange år, men man klager ikke til en sørgende mor som sitter på graven til sitt lille barn.

Anonymkode: 268fd...a71

Wow…. Snakk om å være nedsnødd. 

Anonymkode: 1c3cd...327

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Folk er så brødhuer i møte med smerte og sorg. Og mange blir enda dummere av å lese sånne her tråder, for de blir så redd for å si feil ting! Som jo er helt motsatt virkning enn man ønsker. 

Som aleneforelder får jeg ofte høre av samværsforeldre at de vet akkurat hvordan jeg har det og hvor slitsomt det er. Men forskjellen på å ha barnefri annenhver uke og å aldri ha det, er stor. De vet ikke hvordan det er å leve med at mannen forlot både meg og barnet og at hver gang jeg er syk, er livredd for at jeg dør for da har de ingen igjen.

Og jeg aner ikke hvordan det er å sittte igjen uten barn annenhver uke og lure på om de har det bra hos sin andre forelder. Jeg har mistet en nær venninne i selvmord, men andre ingenting om hvordan der er for kollegaen min som mistet mannen til det samme. Det er noe likt, men jeg vet ikke akkurat hvordan hun har det. Dersom folk er åpne kan man stille spørsmål. Om det passer seg, kan man sjekke om det hjelper å sammenligne eller man lan lære av hverandre:

For meg var det litt sånn, kjenner du deg igjen i det eller tar jeg helt feil? 

vil du høre hva jeg tenkte mye de første dagene….

Jeg tror ikke jeg kan forstå hva du får gjennom nå. Orker du fortelle meg hvordan det oppleves så jeg kan gi deg best mulig støtte? 

Da jeg mistet noen, tenkte jeg mye på… hva er det du tenker mest? 

Om jeg tilbød meg å fortelle hvordan det og det var for meg, tror du at det kunne være til hjelp for deg? Situasjonene er ikke like, men kanskje vi kan lære av hverandre likevel? 

Anonymkode: 103bb...1a4

Kloke ord👌

Anonymkode: 268fd...a71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Livets harde skole, forstår jeg 😂

Nei, min venninne som tråkket i salaten er et omsorgsfult og snilt menneske. Det var bare veldig korttenkt i øyeblikket. Så ingenting jeg gidder lage dårlig stemning og ødelegge vennskap for. 

Anonymkode: 9601d...3a9

Haha, jeg har høyere utdanning enn det du sikter til, men takk for den!

Tror du og jeg snakker forbi hverandre her. Jeg sikter ikke til dem som trør i salaten en gang. Jeg snakker om dem som, i likhet dem dem ts skriver om, "alltid" lirer av seg at de "vet hvordan du har det". At det nesten blir en konkurranse om hvem som har det verst.

Noenganger har jeg lyst til å kjenne på mine følelser og ikke ha dem bagatellisert av noen som "vet" (les: har ikke peiling). En kommer langt med å vise empati, det holder i massevis. 

 

Anonymkode: bc51c...8e5