Medisinering psykisk sykdom

[AnonymBruker]

Psykologen har rett: om ptsd og pf er dine problem er ikke medisin retningslinjene for behandling. Psykolog er pliktet til å følge retningslinjene. 
 

Virker som om du og psykolog er uenige og at ditt beste vil være å avslutte og heller finne en ny behandler eller bare bruke fastlege. 

Anonymkode: 5d7a8...ab0

[AnonymBruker]

Jeg synes helt ærlig det du skriver er kjempeskummelt.

For meg høres det ut som at du har gått til en behandler i fire år uten at vedkommende har satt en diagnose på deg. Vedkommende har da gitt deg behandling som ikke er tilpasset din situasjon. I tillegg virker det som at behandlingen består av mye eksponering «snakke om problemene»), noe som potensielt kan øke graden av dissosiasjon (som du beskriver mye av) og forverre problemene hvis det er traumer i bunnen. 

Dette er rett og slett uetisk og uforsvarlig behandling. 

I tillegg virker han ikke å lytte når du sier fra hvordan du har det (ikke åpen for medisiner, fortsetter å dure på med samme metode selv om du sier du blir verre). 

Egentlig ville jeg anbefalt kontakt med pasientombudet. Men i alle fall å bytte behandler. Eller finne en privat. Men om du står relativt alene er dette kjempetøft, og det burde ikke være sånn! 

 

Anonymkode: 04d91...294

[AnonymBruker]

Prøv å kontakte en biopat. De kan ofte se andre ting enn det en lege kan. 
Og det er mange som mener psykisk sykdom og depresjon henger sammen med dårlig tarmhelse og parasitter

Anonymkode: 21778...d49

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Vet bare ikke hvor mye lengre jeg orker det her. Hvertfall når det er null fremgang på noen måte og psykologen mener at å prate om problemene mine skal kurere meg. Har som sagt gjort det i 4 år, har blitt verre. Det er nettopp nedturene jeg ikke takler, er såpass ille at jeg har havna på legevakta flere ganger. Har ikke kontakt med noe psykiater. 

Anonymkode: a1fbf...223

Jeg vet det ikke hjelper å høre solskinnshistorier, men skriver likevel i håp om å gi bittelitt håp. 

Jeg slet veldig psyksisk - i mange år, fra jeg var 18 og frem til jeg var nesen 30. Selvskading, depresjoner, lite søvn, selvmorsdforsøk, 80 innleggelser i akuttpsykiatrien - levde tidvis fra time til time. Fikk alt av medisiner, ECT behandling, innleggelser over lengre perioder, faste kortere innleggelser. Gikk i en periode til psykolog, psykiater og psykiatrisk sykepleier (en gang i uka til hver av dem, dvs tre avtaler i uka). 

I dag - snart 40: 

2 fabelaktige barn. Samboer, med hus, bil og hele pakka. Har det bra, ikke kjent på noe som "utløser alarmen" på 9-10 år.  Kan selvsagt bli sliten og lei, og ha "dårlige" perioder, men ingenting som kan sammenlignes med livet før. Jeg er helt frisk (med hånden på hjertet). 

Jeg har tatt høyere utdannelse de siste årene, og har nå startet på en doktorgrad. Gjør det godt, er respektert av kollegaene mine, og balanserer livet mellom jobb og hjem godt. 

Moralen i denne "skrytehistorien": Jeg er så glad jeg ikke gav opp. At jeg til tross for så mange lange år uten noe livsglede, fortsatt lever og at jeg får leve det livet jeg lever nå. 

Dette hadde ikke så mye med medisiner å gjøre - men ville bare dele dette, også håper at det kan gi deg litt håp. (selv om jeg vet hvor lite slike historier gjorde for meg når jeg var syk).

Anonymkode: d46c0...83d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Moralen i denne "skrytehistorien": Jeg er så glad jeg ikke gav opp. At jeg til tross for så mange lange år uten noe livsglede, fortsatt lever og at jeg får leve det livet jeg lever nå. 

Men hva var det som hjalp og gjorde deg bedre, helt konkret? 

Anonymkode: 04d91...294

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg vet det ikke hjelper å høre solskinnshistorier, men skriver likevel i håp om å gi bittelitt håp. 

Jeg slet veldig psyksisk - i mange år, fra jeg var 18 og frem til jeg var nesen 30. Selvskading, depresjoner, lite søvn, selvmorsdforsøk, 80 innleggelser i akuttpsykiatrien - levde tidvis fra time til time. Fikk alt av medisiner, ECT behandling, innleggelser over lengre perioder, faste kortere innleggelser. Gikk i en periode til psykolog, psykiater og psykiatrisk sykepleier (en gang i uka til hver av dem, dvs tre avtaler i uka). 

I dag - snart 40: 

2 fabelaktige barn. Samboer, med hus, bil og hele pakka. Har det bra, ikke kjent på noe som "utløser alarmen" på 9-10 år.  Kan selvsagt bli sliten og lei, og ha "dårlige" perioder, men ingenting som kan sammenlignes med livet før. Jeg er helt frisk (med hånden på hjertet). 

Jeg har tatt høyere utdannelse de siste årene, og har nå startet på en doktorgrad. Gjør det godt, er respektert av kollegaene mine, og balanserer livet mellom jobb og hjem godt. 

Moralen i denne "skrytehistorien": Jeg er så glad jeg ikke gav opp. At jeg til tross for så mange lange år uten noe livsglede, fortsatt lever og at jeg får leve det livet jeg lever nå. 

Dette hadde ikke så mye med medisiner å gjøre - men ville bare dele dette, også håper at det kan gi deg litt håp. (selv om jeg vet hvor lite slike historier gjorde for meg når jeg var syk).

Anonymkode: d46c0...83d

Hvilken diagnose hadde/har du? Om det var pf er det ikke uvanlig at det letner med alderen 

Anonymkode: 5d7a8...ab0

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Du skriver du blir verre av behandlingen, da må du kommunisere det. Kanskje du kan skrive noe om det og gi til behandleren din?

å ha tanker om å skade seg er ikke farlig i seg selv.

Anonymkode: d7527...783

Å ha tanker om å skade seg er ikke farlig nei, men er ikke bare det jeg har slitt med. Men kan ikke skrive om det jeg har slitt med uten av at trådene mine blir sletta pga «selvmordsfare» har ingen å snakke med, kan ikke snakke med mamma, ikke pappa, ikke søstra mi, ikke psykologen noe særlig, ikke venner, ingen. Jeg står i det her fullstendig alene. I går knakk jeg og relapsa med kuttinga igjen, og det føltes bra. Er det jeg er bekymra over. Tankene mine blir stadig mørkere og mørkere også, hadde aldri hatt tankene jeg har nå for et år siden. 

Anonymkode: ece8c...137

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Har vært psykisk syk nå i over 4 år med null bedring. Har i alle år kun gått til samtaleterapi og det gfunker ikke, tvert i mot har jeg blitt gradvis verre. Nå er det kommet til det punktet at jeg kjenner ingenting mer, er helt nummen. Kjenner ikke glede, ikke sinne, klarer ikke å gråte og er helt bortreist i hodet. Har flere episoder i uka hvor det kjennes ut som jeg ikke er i min egen kropp, kjennes ut som jeg ser gjennom øynene til noen andre. Soner fullstendig ut ofte, til det punktet at jeg kan sone ut i 30 min uten av at jeg legger merke til at det skjer. Har også slitt med selvskading osv i årevis, og tross dette mener psykologen at ''pasienten viser ingen tegn til depresjon''. begynner å bli veldig, veldig frustrert. Jeg funker ikke i samfunnet, klarer ikke å holde på jobb, klarer ikke å fullføre vgs, klarer ikke å fungere sosialt, ingenting. Og tross det mener psykologen at medisinering er fullstendig uaktuelt. Til tross for at jeg blir verre og verre. Skal snakke med legen om dette, men han kommer vel til å ta siden til psykologen? jeg er såpass desperat nå at jeg gjør hva som helst for å ha det bra, for det er årevis siden jeg har vært litt i form. 

Anonymkode: a1fbf...223

Psykologer kan samtale, ikke medisiner. Prat med fastlegen din, det er mulig du bør gå til psykiater isteden.

Anonymkode: 659fa...d88

[AnonymBruker]

Dette høres helt hårreisende ut, jeg vet ikke helt hva psykologen din driver med. Du må ha en diagnose (i hvert fall en foreløpig diagnose) og dere må ha et formål med behandlingen. Hvis du har gått dit i 4 år og blir verre, er det noe som ikke fungerer.

Ta kontakt med fastlegen og vis det første innlegget ditt, fortell hva du sliter med og be om hjelp fra lege/psykiater. 

Du kan også lese her og evt ta kontakt for råd: https://www.tips-info.com

Anonymkode: 4f273...55d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Men hva var det som hjalp og gjorde deg bedre, helt konkret? 

Anonymkode: 04d91...294

Det er vanskelig å svare på, men det var nok en kombinasjon av flere ting. 

1. Langvarig stabil terapi

2. Jeg hadde i denne perioden stått på en drøss av medisiner, i ulike kombinasjoner - i den fasen jeg opplevde bedring kuttet vi ut alt av medisiner. Jeg tror dette hadde positiv effekt, da medisiner på ulike måter kan forstyrre fungeringen. (Jeg er ikke anti-medisiner, men i mitt tilfelle var det nok en uensiktsmessig coctail av ulike anti-dep og anti-psyk og div som ikke gjorde meg godt - eller som det iallefall var godt å slutte med)

3. Jeg fikk sove (eller jeg tok grep som gjorde at jeg fikk sove). I perioden jeg var syk sov jeg fryktelig lite, og det gir på ingen måte krefter til å bli frisk). 

Men, dette blir litt faktorer som jeg kan peke på i ettertid, som sammenfalt i tid med at jeg ble bedre. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvilken diagnose hadde/har du? Om det var pf er det ikke uvanlig at det letner med alderen 

Anonymkode: 5d7a8...ab0

Jeg hadde ulike diagnoser opp igjennom - 

ptsd, eupf, bipolar, langvarig depresjon, dissosiativ lidelse. 

Hva som stemte vet jeg ikke helt, men jo - eupf har et rykte på seg for å letne med alderen, men å forsvinne helt? Jeg mener selv at det ikke var en varig endring i min personelighet, men et lidelsestrykk basert på en vanskelig (for å si det mildt) barndom. Altså, ptsd i en eller annen form. Jeg mener også selv at jeg ikke oppfylte endel av kravene til eupf (men er man uenig i den diagnosen mangler man bare selvinnsikt, sier dem...). Når jeg gikk ut dørene siste gang ble kun ptsd beholdt som diagnose i epikrisen. 

Jeg vet at når jeg presenterer en slik solskinnshistorie bør kanskje detaljene om hva som var problemet, og hva som var løsningen kanskje være klarere presentert, men det er få ting som er strømlinjeformet og klinkende klart i en slik setting. 

Anonymkode: d46c0...83d