Er du redd for DØDEN?

[AnonymBruker]

Jeg er. Ikke for selve hendelsen,men det å ikke kunne eksistere mer, det å ikke være HER, ikke se barna mine mer, bare ikke eksistere...Jeg får totalt angst av det. Vil jo ikke dø. Vil gjerne få med meg alt.

Er det andre som kan føle på en skikkelig angst av tanken?

Ikke redd for smerten eller sove inn,men det å ikke være her mer..

Anonymkode: c4e00...be0

[AnonymBruker]

Jeg skal leve for alltid. Så langt har det gått bra.

Anonymkode: 51c53...e07

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg skal leve for alltid. Så langt har det gått bra.

😆

Anonymkode: 21ed1...754

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

😆

Anonymkode: 21ed1...754

Ja det vet vi aldri skjer...dessverre

Ts

Anonymkode: c4e00...be0

[AnonymBruker]

Har følt på det jeg og, men så har jeg jo opplevd det vi kaller ånder på nært hold der det er tydelig at de forstår det vi sier og kan reagere på det. Og det har jo overbevist meg om at livet ikke tar slutt selv om det endrer form. Så har jeg likevel vært redd for det og; det å endre form og ikke få være mer med familien. 

Anonymkode: 82d07...774

[AnonymBruker]

Jeg vil jo ikke dø men det er uunngåelig at det kommer til å skje. Å gå rundt og la rundt i frykt og la det plage meg i den lille tiden vi har på jorden virker så bortkastet. Pisse på seg for å holde seg varm typ.

Anonymkode: 0e238...225

[AnonymBruker]

Ja, jeg har helseangst og denne har blitt forsterket med alderen fordi jeg er livredd for å dø for tidlig.
Når man er steingammel og kroppen er oppbrukt er det ok, men jeg vil helst ikke tenke på det heller.

Anonymkode: 584a3...cda

[AnonymBruker]

Ja. Livredd. Tenker ofte på det, og blir skikkelig lei meg. Vil aldri dø 😭😭😭

Anonymkode: f1a98...cf7

[AnonymBruker]

For å gi et ærlig svar så var jeg det før, men ikke nå lengre. 

Når jeg var yngre hadde jeg dødsangst og slet med tanken på å ikke eksistere mer og at alt bare skulle bli "svart" for resten av evigheten. Og slet med dette. 

Så hadde jeg opplevelser etterpå med familiemedlemmer og et kjæledyr som døde. Og jeg begynte å "føle" og "se" de i ettertid. Vet mange ikke tror på slikt, men jeg gjør det etter ting jeg selv har opplevd. Og da vet jeg jo på et vis at det er noe mer og at selv om noen dør så føler jeg allikevel at jeg fortsatt kan snakke med de og føle at de "er der". Og da ble døden plutselig ikke like skummel lengre. Det gjorde det faktisk lettere for meg å sørge når noen jeg var glad i døde også. 

Forstår at mange sikkert syns dette er tullete, og mange opplever ikke sånt. Men for meg er det sånn.

Anonymkode: 4d465...516

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Har følt på det jeg og, men så har jeg jo opplevd det vi kaller ånder på nært hold der det er tydelig at de forstår det vi sier og kan reagere på det. Og det har jo overbevist meg om at livet ikke tar slutt selv om det endrer form. Så har jeg likevel vært redd for det og; det å endre form og ikke få være mer med familien. 

Anonymkode: 82d07...774

Hva mener du med ånder?

Hva har du opplevd?

Anonymkode: dd178...05b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hva mener du med ånder?

Hva har du opplevd?

Anonymkode: dd178...05b

Noen kaller det vel gjenferd, men jeg vil ikke si at de er gjenferd fordi det har ikke vært ånder som har typ gått igjen i hus, men som har kommet inn for spesifikke formål. Jeg har lest litt om dette og at noen mener vi har egne "guider" som vi har en åndelig kontrakt med som noen ganger kan komme inn for å vise oss noe. Jeg tror nok at hos meg har det vært en klar intensjon om at det skulle skje for at jeg skulle åpne meg for det, da jeg var helt lukket da disse tingene skjedde og trodde ikke på noe slikt. Det jeg har opplevd har også andre som har vært i samme rom også opplevd, så det har absolutt ikke vært hallusinasjoner etc, som jeg gjerne kunne bortforklart det med hvis ikke.

Jeg vil ikke beskrive hendelsene her inne da jeg ikke vil bli gjenkjent, men det finnes mange podcaster der ute der folk forteller om ting de har opplevd hvis du er interessert. På norsk har man "uforklarlig med Lilli Bendris" for eksempel.

Anonymkode: 82d07...774

[megda]

Jeg hadde en stor eksistensiell krise da jeg var rundt 10 år gammel, etter å ha lært om sorte hull. For noen år siden opplevde jeg panikkangst i voksen alder som følge av angst knyttet til tanker rundt døden, og gjennom panikkangsten (da den intraff) trodde jeg 100 % at jeg kom til å dø.

Etter det har jeg hatt færre problemer siden jeg på en måte kroppslig opplevde min egen frykt. På et stadie i panikkangsten bare aksepterte jeg døden. Jeg hadde ikke noe annet valg og slik blir det også den gangen jeg faktisk dør. aksept er det eneste man har på det punktet. 

Endret 19. april 2024 av megda

[AnonymBruker]

Jeg er ikke redd for å dø. Var suicidal i flere år, og hadde et alvorlig forsøk. Nå er jeg frisk, er gift og har barn og har det ganske fint. Men redselen for å dø er nok borte for alltid. Føler det er nesten som en superkraft, hvertfall ikke noe negativt. Men blir alltid forundret når andre uttrykker redsel for å dø. Feks livredde for å få kreft osv. Jeg er redd for lidelse, men ikke for død. Har en god del angst, men handler ikke om døden.

Anonymkode: e36ed...13c

[TomSawyer]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja. Livredd. Tenker ofte på det, og blir skikkelig lei meg. Vil aldri dø 😭😭😭

Anonymkode: f1a98...cf7

Du har aldri vært død og kommer ikke til å dø nå heller, tror ikke det finnes noen død..

[kaskazini]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er. Ikke for selve hendelsen,men det å ikke kunne eksistere mer, det å ikke være HER, ikke se barna mine mer, bare ikke eksistere...Jeg får totalt angst av det. Vil jo ikke dø. Vil gjerne få med meg alt.

Er det andre som kan føle på en skikkelig angst av tanken?

Ikke redd for smerten eller sove inn,men det å ikke være her mer..

Anonymkode: c4e00...be0

Jeg er litt motsatt av deg - jeg er mer redd for å leve med viten om at jeg snart skal dø og det som skjer rundt døden, enn jeg er redd det å ikke eksistere. Jeg har dog aktivt bestemt meg for å ikke fokusere på det, for jeg kan ikke være redd for noe som jeg ikke rår over - det er iallefall et tankesett som har fungert for meg. 

Endret 19. april 2024 av kaskazini

[Gammelsmurfen]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er. Ikke for selve hendelsen,men det å ikke kunne eksistere mer, det å ikke være HER, ikke se barna mine mer, bare ikke eksistere...Jeg får totalt angst av det. Vil jo ikke dø. Vil gjerne få med meg alt.

Er det andre som kan føle på en skikkelig angst av tanken?

Ikke redd for smerten eller sove inn,men det å ikke være her mer..

Anonymkode: c4e00...be0

Det er en tvangstanke du må bli kvitt, alene eller med hjelp. 

[Hedda-78]

Ikke redd for min egen død. Men livredd for å miste mannen min.

[Bombasi]

Jeg er mer redd for å dø, altså måten det skjer på, enn det å være død. 

Døden er like naturlig som livet, og er en del av alt. Jeg tror på at jeg er noe større enn meg selv, og at det alltid er noe etter døden. Vi må jo liksom noe en eller annen plass. Jeg tror på dimensjoner. I kontekst dette så levde jeg ikke før jeg ble født, men startet likevel å eksistere når jeg ble født. Vi er ca 8 milliarder mennesker på jorden, og om 125 år så vil vi kanskje være 9-10 milliarder mennesker, der absolutt alle disse 8 milliardene i dag er utdødd. 

Endret 19. april 2024 av Bombasi

[AnonymBruker]

Jeg har vært langt inn i døden. Noen brukte flere minutter på å få liv i meg. Etter den opplevelsen gleder jeg meg til å dø. Det kan ikke forklares men den tiden jeg var borte var fantastisk. En helt magisk følelse. 

Anonymkode: 2b521...7e4

[Tjoheiii]

Hedda-78 skrev (Akkurat nå):

Ikke redd for min egen død. Men livredd for å miste mannen min.

Dette! Jeg tenker at døden er uunngåelig, så har personlig bare akseptert at det vil skje og håper at det skjer naturlig når jeg er over 100 år med barn, barnebarn, oldebarn og tippoldebarn rundt meg😄 men jeg er livredd hver dag for barna mine! Typ hvis de skal på tur i barnehagen kan jeg være nervøs for at noe skal skje når de går langs trafikken etc. Døden er en del av livet men ingen foreldre skulle vært nødt til å begrave barna sine, det må være et mareritt❤️