Jeg har nesten ikke grått etter at jeg mistet min kjæreste

[AnonymBruker]

Jeg mistet min kjæreste for akkurat 6 måneder siden i kveld, og jeg har omtrent ikke grått etter at hun døde.

Jeg er en person med mye følelser og har ikke vanskelig for å gråte, men på disse 6 måneder har jeg bare grått i korte stunder på ett par minutter, og det tok vel 5-6 uker før jeg gråt første gang etter at hun døde.

Er dette normalt?

Jeg er jo helt ødelagt av sorg og smerte i hjertet mitt, og jeg har det helt jævlig, men klarer ikke å gråte.

 

Anonymkode: 12b27...458

[AnonymBruker]

Alle sørger ulikt, ikke noe som er unormalt ❤️

Anonymkode: 8aac8...8ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Alle sørger ulikt, ikke noe som er unormalt ❤️

Anonymkode: 8aac8...8ac

Skulle bare ønske at jeg kunne hulke skikkelig og at folk da forstod at jeg faktisk er i dyp sorg.

Når jeg går rundt med steinansikt tror alle at jeg har det bra.

Ts

Anonymkode: 12b27...458

[AnonymBruker]

Kondolerer tapet av din kjære 💔 

Kroppen og hjernen er utstyrt med overlevelsesmekanismer. Av og til er det for stort til å kjenne etter. Rett og slett.

I morgen hadde min kjære fylt 40 år. Det er 19 år siden han døde. Man skulle tro jeg var over dette. Det er jeg altså ikke. Når jeg ser 15.april på kalenderen på jobb så teller hjernen min automatisk ned. Humøret svinger. Og jeg blir tom. Helt utmattet. Klarer ikke tulle og tøyse som jeg pleier. Har et behov for å være stille, og helst være for meg selv. 

Utad ser jeg  nok veldig rolig ut. Men egentlig er jeg fryktelig trist og sliten. 

Så i kveld tenner jeg lys nå når barna er lagt.. hører på musikken vår.. bilder klarer jeg ikke å se på. Så får tårene renne om de vil de. Sorgen over alt som ikke ble. Erkjenne at ingen kan erstatte han. Kjenne på sorgen over at kjæresten min ikke elsker meg like høyt som han gjorde eller setter pris på meg som han gjorde. Så får jeg bare tillate meg selv å kjenne på de tankene og følelsene. 

Tårene kommer nok for deg også, ts, etterhvert. Om du føler det er noe som burde ut eller du kjenner at det hadde vært godt å gråte så kan det hjelpe å skape et pusterom i hverdagen for dere to. Gjør noe som minner deg om henne. Besøk graven, kjøp med favoritt kaffe o.l. 

Sorg er så mangt. Målet for meg er å hedre livet som var, og holde minnet hans levende ved å snakke om han og huske han i hverdagen ❤

Anonymkode: 22495...8e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Kondolerer tapet av din kjære 💔 

Kroppen og hjernen er utstyrt med overlevelsesmekanismer. Av og til er det for stort til å kjenne etter. Rett og slett.

I morgen hadde min kjære fylt 40 år. Det er 19 år siden han døde. Man skulle tro jeg var over dette. Det er jeg altså ikke. Når jeg ser 15.april på kalenderen på jobb så teller hjernen min automatisk ned. Humøret svinger. Og jeg blir tom. Helt utmattet. Klarer ikke tulle og tøyse som jeg pleier. Har et behov for å være stille, og helst være for meg selv. 

Utad ser jeg  nok veldig rolig ut. Men egentlig er jeg fryktelig trist og sliten. 

Så i kveld tenner jeg lys nå når barna er lagt.. hører på musikken vår.. bilder klarer jeg ikke å se på. Så får tårene renne om de vil de. Sorgen over alt som ikke ble. Erkjenne at ingen kan erstatte han. Kjenne på sorgen over at kjæresten min ikke elsker meg like høyt som han gjorde eller setter pris på meg som han gjorde. Så får jeg bare tillate meg selv å kjenne på de tankene og følelsene. 

Tårene kommer nok for deg også, ts, etterhvert. Om du føler det er noe som burde ut eller du kjenner at det hadde vært godt å gråte så kan det hjelpe å skape et pusterom i hverdagen for dere to. Gjør noe som minner deg om henne. Besøk graven, kjøp med favoritt kaffe o.l. 

Sorg er så mangt. Målet for meg er å hedre livet som var, og holde minnet hans levende ved å snakke om han og huske han i hverdagen ❤

Anonymkode: 22495...8e1

Takk for fine ord ❤️

Du høres ut som et godt menneske

Ts

Anonymkode: 12b27...458

[Gjest Splurge]

Det er normalt. Alle mennesker sørger på ulik måte. Noen gråter så mye at de ikke kan forstå at de har tårer igjen og noen klarer det ikke. Sorgen din er like sterk og reell uavhengig av hvordan du reagerer emosjonelt. Det å gråte kan være befriende, men også sårt, man blir gjerne litt avslappet etterpå. Jeg er en som gråter veldig mye, jeg har ekstremt sterke følelser så når jeg gråter er det mye hulking. Føler meg alltid sliten, men på en slags måte tilfreds etterpå, selv om jeg fortsatt har det vondt. 

Det kan jo hende at gråten kan trigges frem. Spørsmålet er om du vil det, eller om du bare vil la det gå sin gang. Andre vet nok at du har det tøft selv om du ikke gråter. Det er så uendelig mye som foregår på innsiden av oss alle, som andre ikke aner, ingenting står skrevet i panna. Har du prøvd å snakke med noen om tapet, hvordan reagerer du når du mimrer? Uansett så vil nok tiden være til hjelp selv om den sannsynligvis går kjempe sakte, jeg kan ikke forestille meg hvor vondt det er. 

Sender deg varme tanker. ❤️