Barn mer PTSD

[AnonymBruker]

Jeg tenker mest på deg som pårørende jeg da. Det er hardt å være pårørende til en som sliter hardt psykisk, spesielt når det er eget barn. 

Jeg ville rådet deg til å oppsøke en terapeut. Slik at du kan lufte alle tankene dine og fortvilelsen din til en nøytral part. Det vil gjøre at du står stødig og forhindre at du selv går til grunne. 

Anonymkode: b9afb...b77

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg tenker mest på deg som pårørende jeg da. Det er hardt å være pårørende til en som sliter hardt psykisk, spesielt når det er eget barn. 

Jeg ville rådet deg til å oppsøke en terapeut. Slik at du kan lufte alle tankene dine og fortvilelsen din til en nøytral part. Det vil gjøre at du står stødig og forhindre at du selv går til grunne. 

Anonymkode: b9afb...b77

Jeg har fått mye hjelp tidligere. Gikk til samme psykologen som datteren min hadde hos BUP, det var nyttig for hun hadde hele bildet og jeg slapp å forklare så mye. 
 

Jeg har vurdert psykolog, men jeg sliter litt med å åpne meg og jeg er redd for om jeg snakker om det så blir det å rive av plasteret på et åpent sår og jeg kommer til å forbli. Jeg vil ha fokuset på datteren min og ikke på meg. Jeg er sterk. Hvis noen pirker for myes blir jeg kanskje sårbar og svak. Om det gir mening? 

Anonymkode: 3afdd...de2

[AnonymBruker]

Det er mye styrke i det å be om hjelp. Ved å få veiledning, råd og støtte kan du stå enda sterkere for datteren din. Det vil kunne gjøre deg tryggere i avgjørelser, være mer stødig i hvordan du setter grenser og viser omsorg. Du må ta vare på deg selv også om du skal klare å ta vare på andre. Å være sårbar er ikke en svakhet, det er en del av å være menneske. Vi foreldre er ikke perfekte, eller uten feil. Og vi trenger alle noen på laget vårt når ting er tøft, om laget er en familieterapeut eller psykolog, så får man nyttiggjøre seg av den ressursen da.

Anonymkode: 69bb2...2ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg har fått mye hjelp tidligere. Gikk til samme psykologen som datteren min hadde hos BUP, det var nyttig for hun hadde hele bildet og jeg slapp å forklare så mye. 
 

Jeg har vurdert psykolog, men jeg sliter litt med å åpne meg og jeg er redd for om jeg snakker om det så blir det å rive av plasteret på et åpent sår og jeg kommer til å forbli. Jeg vil ha fokuset på datteren min og ikke på meg. Jeg er sterk. Hvis noen pirker for myes blir jeg kanskje sårbar og svak. Om det gir mening? 

Anonymkode: 3afdd...de2

At du også får ptsd fordi du ikke klarer å snakke om det vil ikke hjelpe ungdommen.
Tvert i mot er nettopp det å øve på å snakke om følelser og gi seg selv omsorg og kjærlighet viktig for at ditt barn skal få det bra. 
 

Anonymkode: 9b500...fbd

[AnonymBruker]

 hjelp...Slutt å skylde på PSTD og sy puter under armene med å skjemme bort en så å si voksnen datter som er så uoppdragen og så egoistisk. Hun vil aldri lære å bli empatisk eller å ta hensyn til andre enn seg selv med en mor som curler en nesten voksen datter til å bli grusom narsissistisk i sin oppførsel...! Stakkars den mann som får henne til partner...

Anonymkode: fda74...07a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

 hjelp...Slutt å skylde på PSTD og sy puter under armene med å skjemme bort en så å si voksnen datter som er så uoppdragen og så egoistisk. Hun vil aldri lære å bli empatisk eller å ta hensyn til andre enn seg selv med en mor som curler en nesten voksen datter til å bli grusom narsissistisk i sin oppførsel...! Stakkars den mann som får henne til partner...

Anonymkode: fda74...07a

Når man har et alvorlig psykt barn er bekymringen over hva som skjer om barnet en gang i framtiden får en partner den minste. Man har egentlig nok med å ikke bekymre seg for at barnet ikke skal ta livet av seg. Kanskje sette deg inn i hva alvorlig PTSD og tilknytningsforstyrrelse er før du svarer i tråder?

Anonymkode: 3afdd...de2

[AnonymBruker]

Det er en vanskelig situasjon du er i pluss at det er vanskelig å svare på. Sett grenser men ikke for harde og være der for hun uansett hvor hardt det er å la hun få de utfallene sine uten at du kommenterer de men ikke la hun gå så langt at hun skader søsken å seg selv. Vet hva du står i å ja det er hardt til tider! 😥 kanskje også du burde prøve å få henne til å innse at hun får det bedre med litt hjelp enn det hun har nå uten å tvinge

Anonymkode: 7f859...58b

[AnonymBruker]

Enig som mange skriver at grenser er viktig men ikke for hardt press.  

Noe jeg følte hjalp hode mitt veldig til og lære og tenke mer posetivt og sette mer pris på de små tingene. Tidpunktet kunne variere litt men hovedsaklig da alle spiste middag sammen måtte alle si noe posetiv om hverandre og om deg selv. I starten reagerte jeg mest med sinne for det var vansklig og tenke så jeg fikk en del hjelp i starten. 

Selv om jeg hadde skrekket til mamma, knust en kopp med veldig vilje. 
Så startet mamma den samtalen med vel om du ikke kommer på noe så kan jeg si det for deg. Du har vært veldig flink til og tømme oppvaskmaskinen idag og kanskje ikke posetivt for deg meg for meg satte jeg veldig pris på at du gjorde det. Klarer ikke huske hva hun sa om seg selv men var noe hyggelig som skejdde på jobbe også sa hun noe hyggelig til broren min også. 

Men etter flere måneder med dette ble hode mitt ihvertfall mer posetivt innstill. Nei vil ikke tro det var lett for familie for ihvertfall de 2 første ukene var sinne enda en stor del av det for min del.  

Ønsker deg all lykke men hun har ihvertfall det mest viktigste en familie som støtter henne.  
 

Anonymkode: 8cffe...82b

[Aya94]

AnonymBruker skrev (På 12.4.2024 den 18.21):

Jeg har et barn med alvorlig PTSD og tilknytningsforstyrrelse. Hun har store problemer og jeg er den hun det ut på, hun fungerer ellers godt, sånn alt tatt i betraktning. Absolutt alt jeg sier og gjør er galt, og hun får noen raserianfall av en annen verden. Yngre søster er redd hun skal skade meg, jeg er ikke redd for henne, eller for å bli skadet. Jeg er mest redd dor at hun skal skade seg selv, da hun periodevis er veldig deprimert og har selvmordstanker. 

Jeg forsøker å snakke med henne, men det er vanskelig for jeg blir bare møtt med «du ser meg ikke», «du forstår meg ikke», du vet ikke hvordan jeg har det».  Jeg forsøker å si hun må fortelle meg når hun har det vondt og vanskelig, så jeg kan ta mer hensyn, men svaret er «jeg har det alltid vondt, det er bare varierende om jeg klarer å holde masken».
 

Det er veldig vanskelig å oppdra et barn som er psyk på denne måten. Grenser fungerer jo dårlig og det er vanskelig med konsekvenser for er barn som tar alle konsekvenser som et bevis på at jeg ikke egentlig er glad i henne. Hun sier «mine venner har et godt forhold til sine foreldre, de er ikke sånn som deg». Men jeg er temmelig sikker på at de ikke har barn som får raserianfall fordi de ikke liker maten som er til middag, fordi de ikke får viljen sin i alt, eller klikker fordi de blir spurt om å rydde etter seg. Når jeg sier dette blir jeg møtt med at det er jeg som ikke forstår problemet og at det er helt normalt og bli rasende når man er sulten. Barnet er i tillegg veldig sær i matveien, og selv om hun er stor nok til å lage egen mat, så vil hun helst ha det servert. Og som sagt akkurat det hun ønsker der og da. Hun kan stå og stirre inn i et kjøleskap som inneholder det hun synes var kanongodt sist uke, og være rasende fordi vi ikke har mat. 

Barnet har som sagt alvorlige diagnoser som er høyst reelle og har gått gjennom ting i livet barn burde slippe. Men det er tungt å være mor. Jeg kan ikke dele dette med andre, da jeg ikke vil at de skal se henne slik. Jeg vil se skal se henne slik hun er mot dem. Ikke ødelegge relasjonen til andre. Samtidig er det ensomt å bære det alene. Far er ikke i bildet og kan heller ikke være det. 
 

Barnet er også så stort at hun ikke kan få hjelp uten at det er frivillig. Og hun ønsker ikke det, da det hun har fått av hjelp til å ikke har fungert. 
 

Jeg kan ikke gjøre annet enn å stå i det og gjenta at jeg elsker henne alltid, uansett og at det aldri endrer seg. Selv om jeg til tider synes oppførselen hennes er veldig vond. 
 

Hva gjør man? Det er fullstendig uaktuelt å be henne flytte (jeg har uansett forsørgerplikt), for det vil jo bevise hennes indre grunnfølelse av å ikke være elsket og høre til. Og hun ER elsket og hører til! Jeg har utømmelige mengder kjærlighet og ømhet for datteren min, og tåler å stå i dette, selv om det koster. Jeg vet jo at hun har det vondest selv, og ser den lille sårbare jenta hun er inni seg. Samtidig så MÅ jeg jo sette noen grenser, så jeg ikke tryner fullstendig i veggen. Samboer er støttende, men han har jo ikke alle detaljer og sliter litt med å forstå hva jeg «finner meg i». 
 

Noen som selv sliter med PTSD eller tilknytningsforstyrrelse som har gode råd til en sliten mamma som bare må stå i det?

Anonymkode: 3afdd...de2

Huff dette var tøft å lese. Føler med deg og ønsker både deg og ditt barn det aller beste❤️ ja, mitt barn har PTSD, ADHD og opposisjonell forstyrrelse.. 

Jeg har ikke så mye råd, men av og til er det godt å lufte for hverandre det man står i for å ikke føle seg så alene. I perioder er dagen en kamp å komme igjennom. Barnet nærmer seg tenår og er oppå det hele i start av pubertet.. Vi har et nært forhold, hvor han kommer til meg enten via en chat på snap eller direkte å spør om vi kan snakke. Da har vi fine samtaler, han tømmer seg og jeg bare lytter, holder rundt han dersom han tillater det. Etterpå er han rolig noen dager. Men opplever det samme som du beskriver med ditt barn ang raserianfall og søsken som er redd for at jeg skal bli skadet. Vi har BUP og lokalt familiestøtteteam rundt oss og er tett på med skolen. Det fungerer godt. Men skulle gjerne sluppet disse tøffe kampene som kan oppstå bare den minste lille ting er feil og kan få begeret hos barnet til å renne fullstendig over. Er vanskelig å roe ned. Barnet roper, banner, kommer med stygge kallenavn, smeller med dører, stikker av ect.. er utmattende. Jeg har god nytte av å gå jevnt til psykolog grunnet blandt annet dette. Sender deg en styrkeklem❤️ det blir ikke slik for alltid bruker jeg å tenke og bare håper at når det kommer til voksenlivet, vil ting jevne seg ut. Trygger han stadig på at jeg alltid er her for han, ingen problem er for store til å ordnes og at jeg elsker han uendelig. Takker han ofte for at han er sønnen min akkurat slik han er og elsker han av hele mitt hjerte. Dette blir det alltid gode klemmer av❤️ nyter de øyeblikkene❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Enig som mange skriver at grenser er viktig men ikke for hardt press.  

Noe jeg følte hjalp hode mitt veldig til og lære og tenke mer posetivt og sette mer pris på de små tingene. Tidpunktet kunne variere litt men hovedsaklig da alle spiste middag sammen måtte alle si noe posetiv om hverandre og om deg selv. I starten reagerte jeg mest med sinne for det var vansklig og tenke så jeg fikk en del hjelp i starten. 

Selv om jeg hadde skrekket til mamma, knust en kopp med veldig vilje. 
Så startet mamma den samtalen med vel om du ikke kommer på noe så kan jeg si det for deg. Du har vært veldig flink til og tømme oppvaskmaskinen idag og kanskje ikke posetivt for deg meg for meg satte jeg veldig pris på at du gjorde det. Klarer ikke huske hva hun sa om seg selv men var noe hyggelig som skejdde på jobbe også sa hun noe hyggelig til broren min også. 

Men etter flere måneder med dette ble hode mitt ihvertfall mer posetivt innstill. Nei vil ikke tro det var lett for familie for ihvertfall de 2 første ukene var sinne enda en stor del av det for min del.  

Ønsker deg all lykke men hun har ihvertfall det mest viktigste en familie som støtter henne.  
 

Anonymkode: 8cffe...82b

Tusen takk for svaret, veldig fint å høre fra noen som har erfaringer selv med å ha det vanskelig. Det setter jeg veldig stor pris på! Jeg skal tenke på om jeg klarer å finne en variant va det som kan fungere her. 
Jeg er veldig flink til å ikke være med meg det som har vært dårlig. Hun kan storme ut i sinne, men når hun kommer tilbake er det restart og jeg er hyggelig og begynner på ny frisk. Den biten med «jeg godtar ikke handlingene dine, men det er de og ikke deg jeg er sint på», er viktig. Og jeg vet (fordi hun har sagt det) at selv om hun er rasende og ufyselig, så er hun veldig glad i meg. Og psykologen sa at jeg var ankeret som gjorde at hun ikke har klart å gjennomføre noen av selvmordsforsøkene (for vi har vært der). Som igjen gjør min rolle i dette så viktig. Men har man barn, så er det i alle dager, ikke bare dem med solskinn. 

Anonymkode: 3afdd...de2

[AnonymBruker]

Aya94 skrev (5 minutter siden):

Huff dette var tøft å lese. Føler med deg og ønsker både deg og ditt barn det aller beste❤️ ja, mitt barn har PTSD, ADHD og opposisjonell forstyrrelse.. 

Jeg har ikke så mye råd, men av og til er det godt å lufte for hverandre det man står i for å ikke føle seg så alene. I perioder er dagen en kamp å komme igjennom. Barnet nærmer seg tenår og er oppå det hele i start av pubertet.. Vi har et nært forhold, hvor han kommer til meg enten via en chat på snap eller direkte å spør om vi kan snakke. Da har vi fine samtaler, han tømmer seg og jeg bare lytter, holder rundt han dersom han tillater det. Etterpå er han rolig noen dager. Men opplever det samme som du beskriver med ditt barn ang raserianfall og søsken som er redd for at jeg skal bli skadet. Vi har BUP og lokalt familiestøtteteam rundt oss og er tett på med skolen. Det fungerer godt. Men skulle gjerne sluppet disse tøffe kampene som kan oppstå bare den minste lille ting er feil og kan få begeret hos barnet til å renne fullstendig over. Er vanskelig å roe ned. Barnet roper, banner, kommer med stygge kallenavn, smeller med dører, stikker av ect.. er utmattende. Jeg har god nytte av å gå jevnt til psykolog grunnet blandt annet dette. Sender deg en styrkeklem❤️ det blir ikke slik for alltid bruker jeg å tenke og bare håper at når det kommer til voksenlivet, vil ting jevne seg ut. Trygger han stadig på at jeg alltid er her for han, ingen problem er for store til å ordnes og at jeg elsker han uendelig. Takker han ofte for at han er sønnen min akkurat slik han er og elsker han av hele mitt hjerte. Dette blir det alltid gode klemmer av❤️ nyter de øyeblikkene❤️

Takk for et fint svar, og ønsker om alt godt til det og sønnen din. Håper hjelpen virker. Jeg har stått i dette i 10 år, og har hatt hjelp at BUP i drøye åtte år, men de er ute av bildet nå. Mitt største problem er at hun  aldri vil snakke om noe. Hun åpner seg ikke, men i perioder får jeg ligge nede hos henne når hun skal sove, men hun klarer ikke å snakke om det som er vanskelig. Dessverre. 
 

Jeg trygger henne også, igjen og igjen. Muntlig, og skriftlig. Hun vet veldig godt at jeg er glad i henne, men hun gjør jo likevel, ubevisst, alt det hun kan for å gjenskape den utrygge grunnfølelsen, som jo gir henne en slags trygghet på et vis. 
 

Mitt mål er å få henne gjennom skolen og ut i jobb. Hun har masse ressurser og er et menneske man lett blir glad i. Hun har en velfungerende maske, og det er jo det at det koster så mye som gjør at det sprekker opp hjemme. Men den rasende jenta er også hun som serverer meg kakao på sengen når jeg er syk. 
 

Som deg elsker jeg datteren min av hele mitt hjerte og ville ikke vært foruten henne, selv med problemene vi har. Og skulle gitt en arm og en fot for å få henne frisk. 

Anonymkode: 3afdd...de2

[Aya94]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Takk for et fint svar, og ønsker om alt godt til det og sønnen din. Håper hjelpen virker. Jeg har stått i dette i 10 år, og har hatt hjelp at BUP i drøye åtte år, men de er ute av bildet nå. Mitt største problem er at hun  aldri vil snakke om noe. Hun åpner seg ikke, men i perioder får jeg ligge nede hos henne når hun skal sove, men hun klarer ikke å snakke om det som er vanskelig. Dessverre. 
 

Jeg trygger henne også, igjen og igjen. Muntlig, og skriftlig. Hun vet veldig godt at jeg er glad i henne, men hun gjør jo likevel, ubevisst, alt det hun kan for å gjenskape den utrygge grunnfølelsen, som jo gir henne en slags trygghet på et vis. 
 

Mitt mål er å få henne gjennom skolen og ut i jobb. Hun har masse ressurser og er et menneske man lett blir glad i. Hun har en velfungerende maske, og det er jo det at det koster så mye som gjør at det sprekker opp hjemme. Men den rasende jenta er også hun som serverer meg kakao på sengen når jeg er syk. 
 

Som deg elsker jeg datteren min av hele mitt hjerte og ville ikke vært foruten henne, selv med problemene vi har. Og skulle gitt en arm og en fot for å få henne frisk. 

Anonymkode: 3afdd...de2

Du er en god mamma, og en trygg mamma❤️ du gjer en god jobb og jeg tolker de fine sidene hennes til at hun setter uendelig pris på deg som mamma❤️ stå på videre, vi kommer til å klare dette❤️

[AnonymBruker]

Men tror at helse/psykolog må inn fordi hva om du som mamma blir syk? Da har du ikke ressurser til å stå grunnstøtt å hjelpe ungen. Nå vet jeg ikke bor gammel du som mamma er men har du tenkt på når du blir eldre å må på sykehjem? 

Anonymkode: 7f859...58b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.4.2024 den 21.28):

Jeg kan ikke skrive noe om det da det blir for lett for mennesker som kjenner oss å forstå hvem vi er. Tilknytningsskaden mht å være adoptert er egentlig bare bruddet da hun var i en sårbar alder å ble fjernet fra en trygg situasjon og i plassert i en ny familie (måten de gjorde det i landet hun ble adoptert fra). Jeg så tydelig at det var issues og vi jobbet aktivt med å trygge henne i hele oppveksten. Det som har gjort størst skade var opplevelser utenfor mitt hjem som barn aldri burde ha opplevd, og som jeg dessverre ikke klarte å skjerme henne fra fordi jeg ikke var til stede og hadde full tillit til personen som utsatte henne for det. Det var også mennesker som hun stolte 100% på og som plutselig sviktet, som gjorde alt uendelig mye verre. Kunne jeg bare gjort ting om igjen… 😢

Anonymkode: 3afdd...de2

Du bør ikke gi så mye informasjon. 

Anonymkode: 16503...af6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.4.2024 den 12.08):

Når man har et alvorlig psykt barn er bekymringen over hva som skjer om barnet en gang i framtiden får en partner den minste. Man har egentlig nok med å ikke bekymre seg for at barnet ikke skal ta livet av seg. Kanskje sette deg inn i hva alvorlig PTSD og tilknytningsforstyrrelse er før du svarer i tråder?

Anonymkode: 3afdd...de2

Du hjelper ikke din datter med å holde henne i offer rollen, forstår du ? Du må ta på hård hanskene å sette krav. Hun trenger å utfordre seg selv å ikke  bli værende i en stakkars offer rolle og stagnere. Du ødelegger livet hennes med å curle og si stakkars deg du klarer ikke å vokse og bli et modent menneske...

Anonymkode: fda74...07a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Du hjelper ikke din datter med å holde henne i offer rollen, forstår du ? Du må ta på hård hanskene å sette krav. Hun trenger å utfordre seg selv å ikke  bli værende i en stakkars offer rolle og stagnere. Du ødelegger livet hennes med å curle og si stakkars deg du klarer ikke å vokse og bli et modent menneske...

Anonymkode: fda74...07a

Skal hjem og be henne skjerpe seg med en gang, hjelpes, tenk at ikke BUP forstod at det var så enkelt! Tusen takk for et kjempegodt råd! 

Anonymkode: 3afdd...de2

[Rainstorm2.0]

Har du forresten lest boken The Primal Wound, av Nancy Newton Verrier? 

Har ikke lest den selv, den kom opp da jeg undersøkte noen andre greier og tenkte med en gang på tråden din. Ser den har fatt varierende anmeldelser, ville bare nevne den. 

Endret 17. april 2024 av Rainstorm2.0

[AnonymBruker]

Rainstorm2.0 skrev (3 timer siden):

Har du forresten lest boken The Primal Wound, av Nancy Newton Verrier? 

Har ikke lest den selv, den kom opp da jeg undersøkte noen andre greier og tenkte med en gang på tråden din. Ser den har fatt varierende anmeldelser, ville bare nevne den. 

Tusen takk for tips, skal sjekke ut!

Anonymkode: 3afdd...de2