Tung, synkende følelse i magen når jeg ser kvinner

[AnonymBruker]

Quote

Av og til når jeg ser en dame jeg er tiltrukket av får jeg en vemodig, synkende følelse helst nederst i magen som kan minne litt om sorg og bekymring.

Tror det har med at jeg nærmer meg 30 og ikke har noe romantisk eller seksuelt liv å snakke om, kroppens måte å fortelle meg at jeg burde ta kontakt med og prøve meg på disse kvinnene, og ikke la enda mer av livet mitt gå meg forbi, men med dagens sosioseksuelle/kjønnspolitiske klima er jo ikke det aktuelt.

Brother, euuugghhh

Som kvinne får jeg også en vemodig, synkende følelse helt nederst i magen som kan minne litt om sorg og bekymring når jeg ser det andre kjønn. For min del er det fordi jeg vet jeg ikke klarer å stole på menn lenger etter å ha blitt voldtatt og mishandlet av de jeg virkelig burde kunne stole på (min egen far var en av dem).

Men jeg vet at dette handler om min virkelighet, og ikke om "dagens sosioseksuelle/kjønnspolitiske klima". Jeg har personlig valgt å unngå menn fordi jeg ikke har mer å gi/tør ikke ta sjansen. Jeg har likevel et veldig godt liv og føler ikke jeg savner noe.

Ta ansvar for din egen situasjon. Jeg har møtt personer som er objektivt "mindre pene" ifht til rådende standard (men som er verdens nydeligste mennesker) som er i gode forhold. Som regel med andre som scorer høyere på personlighet enn utseende.

Alle kan få noen dersom man er et "well rounded" menneske som liker seg selv og sitt liv uansett om man er i forhold eller ei.

Anonymkode: b6bca...20c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ts her. 

Jeg har noen teorier på hvorfor jeg ble som jeg ble.

Grunnen var trolig det at jeg ble mobbet på ungdomskolen, en periode hvor faren min var i fengsel og moren min hadde det tungt psykisk, som gjorde at hun stort sett bare sov og jobbet. 

Den giftige cocktailen av et ganske brutalt skoleliv i kombinasjon med et uteblivende støttenettverk ødela meg fullstendig, livsgnisten sluknet og jeg mistet fullstendig evnen til å stole på folk overhode, og ble ganske paranoid og misantropisk (det var ikke før jeg prøvde lsd som 25-åring at jeg innså at alle i hele verden ikke nødvendigvis hatet meg). 

Det gjorde da at jeg ikke gikk på vidergående, som følgelig frarøvet meg russetiden, førstegangstjenesten, studietiden, osv, istedet begynte jeg å jobbe i et yrke med bare voksne menn, som på den tiden var de eneste jeg følte meg trygg rundt. 

Jobber stadig med å komme meg over frykten jeg har for jevnaldrende, men det sitter mye igjen ennå, jeg ble fullstendig maltraktert psykisk som nok også er grunnen til st jeg er så nevrotisk i møte med kvinner. Rent fysisk er det ikke så mye galt med meg, skrev tidligere at jeg ikke var den høyeste eller hadde størst penis, men jeg er framdeles litt over gjennomsnittet på begge punkter, og jeg er ikke feit eller særlig stygg, bare fattig, isolert og feilsosialisert. Er ikke redd for at jeg ikke skal få forplantet meg - (denslags kan man betale for den dag i dag), - er mer redd for at jeg snart er for gammel til å noensinne ha sex med tenåringer om jeg ikke iakttar meg. 

Anonymkode: 291a8...8d9

Sex med tenåringer? Du har allerede vært for gammel til å ha sex med tenåringer i flere år nå. Skjerp deg, din ekle creep.

Anonymkode: 7da7a...acf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.4.2024 den 11.31):

Prøv å rollespille at du er en mann med lav selvtillitt og et snevert sosialt liv. Du plages av fraværende romantisk erfaring, som bidrar til den lave tillitten. Du hører på radioen. Det er nyheter, og de snakker om protester mot voldtekt og en samtykkelov. Du trykker deg inn på kvinneguiden, trolig fordi av én eller annen grunn så opptar kvinner en stor del av hva du tenker på i løpet av en dag, og ser en tråd om "#villebarepratelitt", en bevegelse som skildrer hvor påtrengende og ubehagelig det er for kvinner å kontaktes av fremmede menn. Du oppfatter også en gjennomtrengede holdning kvinner har utviklet i det siste om at de ikke trenger menn, og at dersom menn ikke har noe positivt å bidra med til livet deres, er det bedre å være alene. Du føler ikke at du har så mye å bidra i andres liv med, spesielt en kvinnes. Du har ikke så mye penger, ingen bil, hus eller hytte. Du har ikke noen utdanning, som benevnes som ganske viktig. Du er ikke spesielt høy og penisen din er ikke den største, du har heller ingen seksuelle ferdigheter.

Du prøvde nettdating for noen år siden, uten nevneverdig suksess, og du misliker konseptet litt, siden det føles som om det har gjort kjærligheten til et produkt en må abbonere og betale for. Du vil heller ikke gjøre deg selv til et produkt i en katalog eller gi noen selskaper innsyn i noe så intimt og personlig som det. Å dra på byen er meningsløst, du har ingen å dra med, å dra alene er det motsatte av gøy,det er dyrt, og du mangler motet og frykter avvisning for mye til å en gang prøve deg på kvinner. Det siste du ønsker er å tilbringe nok en ensom natt bakfull og gråtende på sofaen, en tusenlapp eller to fattigere. Du har heller ikke noe særlig lyst til å møte dine fremtidige barns mor på en bar eller i en nattklubb. 

I det siste har du forsøkt å slutte med pornografi, fordi dette er skadelig for sinnstilstanden, og onani, for å prøve å benytte deg av den energien til å komme deg ut av seksuell stasis, men dette har fysiologiske ringevirkninger. Om du ser en kvinne i slike tettsittende treningsbukser som har blitt trendy, blir du litt svimmel, og enkelte kvinner gir deg vondt i magen. Det er en nervepirrende påkjenning å bare snakke med dem i en profesjonell setting når du har konkrete grunner til å snakke med dem, og å ta kontakt med en med romantiske intensjoner, å be noen ut, føles uoverkommelig allerede før det sexpolitiske klimaet som tilsier at all tverrkjønnslig oppmerksomhet kan defineres som trakkasering dersom det oppfattes som ubehagelig, blir med i ligningen. Det er en skisme mellom hvordan samfunnet ber deg om å oppføre deg og hva kroppen din forteller deg at du skal gjøre, som har gjort deg fullstendig handlingslammet. 

Hva gjør du?

Anonymkode: 291a8...8d9

Tar kontakt med psykologi for depresjonen. Be spesifikt om å få en mannlig terapeut. 

Prøver å fikse opp i økonomi+ boforholdene. 

Anonymkode: 21251...d94

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Ts her. 

Jeg har noen teorier på hvorfor jeg ble som jeg ble.

Grunnen var trolig det at jeg ble mobbet på ungdomskolen, en periode hvor faren min var i fengsel og moren min hadde det tungt psykisk, som gjorde at hun stort sett bare sov og jobbet. 

Den giftige cocktailen av et ganske brutalt skoleliv i kombinasjon med et uteblivende støttenettverk ødela meg fullstendig, livsgnisten sluknet og jeg mistet fullstendig evnen til å stole på folk overhode, og ble ganske paranoid og misantropisk (det var ikke før jeg prøvde lsd som 25-åring at jeg innså at alle i hele verden ikke nødvendigvis hatet meg). 

Det gjorde da at jeg ikke gikk på vidergående, som følgelig frarøvet meg russetiden, førstegangstjenesten, studietiden, osv, istedet begynte jeg å jobbe i et yrke med bare voksne menn, som på den tiden var de eneste jeg følte meg trygg rundt. 

Jobber stadig med å komme meg over frykten jeg har for jevnaldrende, men det sitter mye igjen ennå...

Anonymkode: 291a8...8d9

Ta kontakt med den lokale voksenopplæringen i kommunen eller fylket, de kan hjelpe deg å ta videregående. Eller be be lege, NAV om papirer når du søker inntak til en av Videreskolene (Feiring eller Krokeide). 

Anonymkode: 21251...d94