Jeg har en litt komplisert situasjon. Ærlig, men komplisert - ønsker refleksjoner og gjerne råd, om mulig. (Langt innlegg)

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg har en litt komplisert situasjon. Ærlig, men komplisert.

Jeg har to små barn, 2 og 3 år gamle. Disse fikk jeg med min nåværende eks, men som jeg fremdeles bor sammen med.
Årsak til at vi bor sammen: Hus vi totalrenoverte som må gjøres ferdig før det kan selges med fortjeneste + brutte løfter om bedring fra eksen min.

Vi fikk siste sønnen vår, og 3 mnd etter han kom til verden sjekket jeg min samboers tlf. Dette grunnet stor endring i oppførsel og mange tegn på utroskap. Utroskapet var et faktum. Det lå på telefonen. Ny kvinnelig kollega.

Da han ble avslørt skyldte han på meg. Klassiske historien. Det skal ikke handle om bruddet nå, men for at dere skal forstå bedre, tar jeg det delvis med. Samboer ønsket så å fortsette forholdet og prøve. Tiden gikk. Ting var utrolig vanskelig. To bittesmå barn, et svik uten like og desperat forsøk på å bevare samboerskapet, endte sommeren 2023.

Situasjonen i dag: Vi deler på huset 50/50, bor der 50/50 ukene vi har barna. Dersom man ikke har noe annet sted å være, sover man hjemme, men da har vi en tv-stue + toalett som den som ikke har barna sover og oppholder seg i.
Barna ser altså ikke den forelderen som har "barnefri".

Vi samarbeider fint, og jobber på for å få huset såpass klart at vi kan legge det ut for salg. Lett er det ikke, men det fungerer overraskende bra!

Situasjonen for min del nå og hvor jeg trenger hjelp!

I høst fortalte jeg endelig de på jobben om ståa hjemme. Jeg holdt det hele for meg selv hele veien. Rett og slett da jeg håpet at det ville ordne seg og ikke ville ødelegge "rennomméet" til forholdet vårt totalt. 

Så: En mannlig kollega av meg tok kontakt med meg. Han visste ståa og vi hadde god kjemi fra før.
For å gjøre en lang historie kort. Jeg var ikke der hvor jeg ønsket å møte noen. Hadde sett for meg at jeg skulle være alene i noen år faktisk, men sånn ble det ikke. Med annenhver uke fri, hadde jeg tid å slå i hjel. Jeg begynte å trene og fylte tiden min med positive ting. Bestemte meg tidlig for at det samboer hadde gjort ikke skulle knuse meg. Jeg var nemlig helt knust ganske lenge, men så bestemte jeg meg bare.
Da ble ting bedre.

Iallfall. Jeg har nå møtt denne kollegaen, som nå er en eks kollega, da jeg har fått meg ny jobb, i 5-6 mnd. 

Jeg deler bolig med eksen, annenhver uke, og møter eks kollegaen min, eller "daten" min ca en dag i uken (med overnatting) + helgene. Er da hos han fra fredag-søndag.

Ting har gått superbra. Vi er virkelig veldig glade sammen og har det bare så utrolig fint.
Det som gjør ting vanskelig er jo det faktum at jeg faktisk bor og deler bolig med eksen min enda.

Daten min (velger å kalle han det i manko på bedre ting å bruke), var veldig klar over situasjonen da han ville be meg ut, så det er ikke sånn at dette kom noe sjokk for han. Vi har møttes organisk i det ekte liv, og det har hele veien vært en bra ting.

Det er nok lett å si at man ikke bør date noen så "raskt" etter et brudd, men for å være ærlig har jeg stått uten samboeren min siden han forlot forholdet via utroskap, i 2 år nå. Så da jeg møtte daten, hadde det allerede gått 1,5 år og jeg føler faktisk ikke jeg kan slippe en så god person hvor jeg har det så bra, bare fordi atte.

Han har ikke møtt barna. Vi har snakket om å ta det som det kommer og om/når det passer seg og faller litt naturlig.

Min eks samboer, vet ingenting om dette forholdet annet enn at han har skjønt at jeg møter noen. Han spør ingenting om det og jeg sier ingenting. Eneste jeg gjør er å si ifra: "Jeg blir borte til søndag" feks. Dette av respekt for han som da er hjemme, slik at han vet at jeg ikke kommer de dagene.

Han jeg møter kommer heller ikke hjem til vårt felles hus. Vi er alltid hjemme hos han i huset hans.

Det har nå gått ca 6 mnd, og vi har det som sagt utrolig fint. Jeg merker allikevel at ting kanskje utvikler seg liiitt sakte emosjonelt fra hans side. Iallfall på måten han utrykker seg overfor meg.

Han sender omtrent aldri hjerter. Han sier ikke at han savner meg, eller at han er glad i meg.

Jeg forsøkte å ha en slags samtale med han om dette, hvor han sa at jeg har mitt gående og mye som må ordne seg for min del (Da siktet han helt klart til bo-situasjonen), og at han synes ting går bra, følelsene hans øker og at han bare vil fortsette å ta det rolig og bli bedre kjent.

Vennene hans vet om meg, og jeg har møtt to av dem. Skulle egentlig møtt en tredje i helgen som var, men det ble ikke sånn allikevel.

Jeg kan benytte meg av huset hans om jeg vil, og når jeg vil. Han har fortalt meg at han har fortalt moren sin at han treffer ei og at det er hyggelig. Broren hans vet om meg.

Alle mine vet om han, men foreløpig har vi ikke tatt skrittet om å treffes.

Det jeg sliter litt med nå er veien videre. Huset jeg bor i vil nok ikke bli solgt før til sommeren/sensommeren i verste fall, høsten.
Det er en del som må ordnes, og en salgsprosess tar tid.

Så jeg sitter på en side og tenker: Fullt forståelig at han holder tilbake mtp situasjonen min. Det må jo være VELDIG rart å date noen som deler samme bolig som eksen sin. Ikke minst veldig "ubehagelig" å fortelle venner at "nei hun bor med eksen". Ikke minst mammaen sin. Bare en vanskelig situasjon. Så at han kanskje holder igjen pga dette er jo forståelig.

Jeg er ikke nødvendigvis ute etter kjærestestatus heller, men vi har virkelig blitt så nære hverandre, snakker timesvis på tlf, møtes så ofte vi bare kan og er virkelig bra sammen.

Om man ser det på en annen måte, så er jeg nok veldig redd for å bli "brukt" i denne perioden. Ikke at noe han gjør direkte tilsier at det er det som skjer, men allikevel. Det er ikke umulig. 

Jeg føler vel egentlig at vi iallfall kunne hilst på hverandres venner nå. Og kanskje sånn smått etterhvert mødrene våre (vi har begge to kun mødre igjen).

Vi er 35 og 37 år.

Dere tenker nok nå:

Hva er det hun lurer på her egentlig?

Jeg lurer vel bare på hvor lang tid jeg fra min side må godta at dette ikke utvikler seg videre, fram til jeg har fått flyttet ut og fått mitt eget. Samtidig som jeg også føler at det JO ikke står noe i veien for at han og jeg mellom oss, kunne kalt en spade for en spade og turt å si ting som: Glad i deg, savner deg, du er best, og på sikt kalt oss kjærester.

Jeg er etter sviket, veldig redd for å bli brukt/lurt. Samtidig har jeg klart meg overaskende bra. Jeg har fått samtaler hos terapeut, og virkelig brukt mye tid på å ordne opp i meg selv. Så godt det lar seg gjøre. Sviket i seg selv og hva det gjorde med meg, kunne jeg skrevet 50 sider om, men jeg er på en måte "forbi" det nå og fokuserer framover.

Og akkurat nå er barna og denne mannen en vei framover ❤️ 

Selv om jeg står i situasjonen jeg står i, betyr kanskje ikke det at jeg skal "finne meg i", eller akseptere uvisshet i en evighet?

Skjønner at det enkleste ville vært å snakke med han. Jeg tok jo praten delvis, og forstod raskt hva han ønsket seg. Derfor prøver jeg nå å reflektere og tenke gjennom dette. En ting er hva han ønsker seg og trenger, men oppi det hele finnes jo også jeg.

Som sagt, lang tråd, og muligens litt "utydelig" ønske om råd, men jeg håper allikevel at noen vil ta seg tid.

Jeg skjønner også at en del vil svare at jeg "bare skal være glad for at noen i det hele tatt gidder", mtp situasjonen jeg står i. Jeg er det, jeg er glad for at han gikk for meg. Jeg er glad for at han tør å velge meg slik han gjør. 

Jeg er nå bare redd for at situasjonen min gjør det såpass vanskelig, at vi naturlig ikke kommer videre. Og ønsker derfor å høre refleksjoner. Hilsen meg.

Anonymkode: 544da...a18

[Rainstorm2.0]

Samma om du står i mye kaos rundt om, hvis han ikke etter 6 måneder med dating/legging osv. vet om han er glad i deg eller savner deg så hadde det vært for emosjonelt utilgjengelig for meg. Mange er bare sånn. Been there, done that. Det er ikke for meg. 

[AnonymBruker]

Rainstorm2.0 skrev (1 minutt siden):

Samma om du står i mye kaos rundt om, hvis han ikke etter 6 måneder med dating/legging osv. vet om han er glad i deg eller savner deg så hadde det vært for emosjonelt utilgjengelig for meg. Mange er bare sånn. Been there, done that. Det er ikke for meg. 

TS her.

Takk for svar. Det er dette jeg føler litt på. At det aldri kommer noe slikt. Jeg har forsøkt meg på savner deg til han. Han svarte da "savner deg også". Det skjedde nøyaktig to ganger til jeg kjente at jeg ikke ønsker å si det mer når det blir ensidig. I tillegg vil jeg ikke pushe på han noe han ikke er komf med. Han svarte det tilbake begge gangene, men allikevel.

Han har bestilt en helgetur til oss i juni. Han snakker framover om ting vi skal gjøre osv. Så på mange måter er det veldig bra, og vi har det altså virkelig veldig, veldig fint sammen. Han behandler meg utrolig bra. Vi ler, har fantastisk sex og ting bare føles 100% bra, annet enn akkurat dette emosjonelle.

Det bør kanskje legges til at i den samtalen vi hadde, nevnte han også at han ikke "går inn i følelser så lett". Siterer han: "Jeg går bare ikke så lett inn i følelser, det tar litt tid for meg og jeg vil bruke tid på å bli godt kjent først, det er bare sånn jeg er". Dette sa han ikke surt eller irritert, men på en fin måte.

En side av meg tenker: Er det jeg som rusher unødvendig?
En annen side av meg tenker: Er det jeg som er naiv nå?

Anonymkode: 544da...a18

[Rainstorm2.0]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

TS her.

Takk for svar. Det er dette jeg føler litt på. At det aldri kommer noe slikt. Jeg har forsøkt meg på savner deg til han. Han svarte da "savner deg også". Det skjedde nøyaktig to ganger til jeg kjente at jeg ikke ønsker å si det mer når det blir ensidig. I tillegg vil jeg ikke pushe på han noe han ikke er komf med. Han svarte det tilbake begge gangene, men allikevel.

Han har bestilt en helgetur til oss i juni. Han snakker framover om ting vi skal gjøre osv. Så på mange måter er det veldig bra, og vi har det altså virkelig veldig, veldig fint sammen. Han behandler meg utrolig bra. Vi ler, har fantastisk sex og ting bare føles 100% bra, annet enn akkurat dette emosjonelle.

Det bør kanskje legges til at i den samtalen vi hadde, nevnte han også at han ikke "går inn i følelser så lett". Siterer han: "Jeg går bare ikke så lett inn i følelser, det tar litt tid for meg og jeg vil bruke tid på å bli godt kjent først, det er bare sånn jeg er". Dette sa han ikke surt eller irritert, men på en fin måte.

En side av meg tenker: Er det jeg som rusher unødvendig?
En annen side av meg tenker: Er det jeg som er naiv nå?

Anonymkode: 544da...a18

Dette høres mer ut som at det er sånn han ER, heller enn at det handler om tid. Han prioriterer deg, er eksklusiv med deg, er åpen om deg til andre, planlegger tur med deg. Ikke alle er så emosjonelle og verbale i uttrykket av det. 

Du får bestemme om det er viktig for deg eller ikke. Antar at dere selvsagt også har prater om langsiktighet og hvordan han ser på å bli stefar o.l. 

For all del, om du ønsker noe midlertidig og et fornøyd med det, helt topp. Personlig vil jeg ikke dille rundt med folk som har helt andre visjoner enn meg. Og det er også dumt å forvente at noen skal bli noe de ikke er. Særlig om en ikke snakker om det, hva en ønsker og liker. 

[AnonymBruker]

Du er redd for å bli brukt. Tror du ikke han er redd for det samme?

Tenk deg at situasjonen hadde vært motsatt, at en mann du datet allerede hadde bodd sammen med eksen i to år, og planla å fortsette å bo sammen et halvt år til... Hadde du følt deg trygg på å vente på ham? Hadde du følt deg trygg på å stole på ham?

Denne mannen har latt deg møte sine venner, har fortalt sin mor om deg, har gitt deg tilgang til sitt hjem når du vil og trenger det, han snakker med deg i timesvis - han viser deg på alle måter at han er fullt og helt i dette.

At han velger å ikke si for mye om følelser, det kan jeg forstå siden du faktisk bor sammen med eksen fremdeles og dere har gjort det allerede i to år. Dere kunne solgt huset, dere hadde ikke trengt å bruke 2,5 år på å pusse opp og bo sammen etter at dere gikk fra hverandre... Dere føler sikkert dere har gode grunner for det, men for en som kommer inn i ditt liv kan det være vanskelig å føle seg trygg på at dere ikke kommer til å fortsette som nå enda lenger.

I tillegg vet han at han kan få et rykte på seg for å ha ødelagt et forhold, eller han kan få rykte på seg å være elskeren din.

Du kan faktisk ikke kreve så mye mer av ham enn hva han nå gir deg - fordi du ikke har ryddet opp i ditt liv enda, og heller ikke får ryddet opp på minst et halvt år til.

Anonymkode: f2bf6...33c

[AnonymBruker]

Handling betyr mer enn ord. Og han er jo fin i handling?

Motsatt har jeg datet en der vi sa vi elsker hverandre ganske fort, men som stakk ved første utfordring. 

Anonymkode: 32a33...9f0

[AnonymBruker]

Høres ut som du dater en smart fyr som ønsker å ta det rolig, fordi han vet at du står i en vanskelig situasjon med et tøft brudd bak deg,  samt at du har to små barn.

Det at han likevel dater deg, og bestiller turer, viser jo at han er interessert i deg - men han ønsker nok å være veldig sikker på at han vil ha full pakke, før dere blir offisiell. 

Det høres ut for meg at du har et stort behov for bekreftelse - noe som er naturlig mtp eksen din, men vil råde deg til å puste med magen, og gå rolig fremover, hvis ikke kan det hende du "skremmer" han bort.

Anonymkode: 3fec8...f30

[AnonymBruker]

TS her.

For å klargjøre en sak: Det ble brudd sommeren 2023. Årsak; Samboeren min herjet med meg emosjonelt. Skulle være sammen, skulle det ikke. Var god, var ikke god. Lurte meg og hadde et forhold bak ryggen på meg hele veien. Så det har på mange måter vært "over" i 2 år, men ikke offisielt siden sommeren 2023. Burde kanskje forklart dette bedre, men da vet dere.

Hva angår bonuspapparollen, har vi snakket om det. Både ift egne barn og mine. Egne barn som i om han ønsker seg barn eller ikke. Han er åpen der og sier at om vi blir et par, stiller han også som bonuspappa. Virker ikke ustødig der

Huset og den situasjonen er veldig lei og vanvittig tung. Det bare derimot må bli sånn. Ellers går vi i tap. Jeg er såre ærlig om dette og forklarer hele veien hva som er ståa.

Det handler om å få inn nok penger i salg, til å ikke gå i minus, samt kunne klare å skaffe seg nye boliger på hver vår kant. Tro meg, ingen vil ut av dette mer enn meg.

Jeg har også full forståelse for at dette er vanskelig for han. Jeg kan til og med være såpass ærlig å si at jeg ikke tror jeg hadde maktet det om det var omvendt. Så det står det stor respekt av! Virkelig!

Anonymkode: 544da...a18

[Sparkling_Pink]

For meg er det naturlig å stå i en uavklart, forsåvidt fin og nær situasjon som din i 7-12 måneder, da det er tida det reelt har tatt for meg å bli kjent med noen. Det fordrer at den jeg forholder meg til opptrer respektfullt og at det er forstått at jeg ønsker et fullverdig kjæresteforhold på sikt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Høres ut som du dater en smart fyr som ønsker å ta det rolig, fordi han vet at du står i en vanskelig situasjon med et tøft brudd bak deg,  samt at du har to små barn.

Det at han likevel dater deg, og bestiller turer, viser jo at han er interessert i deg - men han ønsker nok å være veldig sikker på at han vil ha full pakke, før dere blir offisiell. 

Det høres ut for meg at du har et stort behov for bekreftelse - noe som er naturlig mtp eksen din, men vil råde deg til å puste med magen, og gå rolig fremover, hvis ikke kan det hende du "skremmer" han bort.

Anonymkode: 3fec8...f30

TS her. Du har nok helt sikkert rett. Tusen takk! 

Anonymkode: 544da...a18

[AnonymBruker]

TS her. Kan legge til at vi har hatt samtalen om eksklusivitet og han har fjernet date apper etc. Dette var hans eget insj

Anonymkode: 544da...a18

[AnonymBruker]

For en røre.

Anonymkode: bf104...b53

[AnonymBruker]

Jeg skjønner det innmari godt dersom han har bremsen på med tanke på situasjonen din. Og det sier du jo selv også. Det er ikke noe rart i det hele tatt. Jeg ville tatt det rolig/forsøkt å ikke tenke ut en masse scenarier med denne mannen før etter at du og din eks har ryddet opp, gjennomført salg, og landet i separate boliger. Kanskje burde du pause hele dette prosjektet og gitt deg selv noe tid alene? Kanskje kan tråden tas opp igjen med kandidaten på et senere tidspunkt når du har mer avstand til bruddet og sviket fra eks?

Anonymkode: f040a...211

[AnonymBruker]

Dette innlegget kunne du fint ha kortet ned til 1/4 så det er sagt. 

Mitt svar på det som er problemet ditt.

Selv om man viser tålmodighet for situasjonen din så har dette drøyd alt for lenge. Hva om dere ikke får den prisen dere ønsker for huset til sommeren, eller høsten? Hva gjør dere da?

Igjen er det denne mannen som må være forståelsesfull og tålmodig. I tillegg er det vel også et snev av usikkerhet som spiller inn, er han virkelig så interessant når ting drøyer så lenge? 

Å bruke alt som skjedde i fortiden for å forsvare sin egen oppførsel i nåtid og fremtid trodde jeg folk flest hadde forstått er avleggs anno 2024.. 

Anonymkode: 5a37b...363

[Gjest ZarahSweet]

Jeg hadde reagert som deg. Kjæresten min er veldig flink på å fortelle meg at han er glad i meg, stormforelsket, sier han tenker på meg og savner meg. Vi snakker i fremtid og vi er dedikert på at det er oss.

Det er selvfølgelig ingen garantier i livet, men vi er 100% dedikert og investert i forholdet vårt og vi satser alt på at det blir oss for alltid.

Vi prater åpent om tanker, følelser alt i mellom. Vi føler oss heldig som har funnet en bestevenn vi også er forelsket i.

 

[Gammelsmurfen]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei,

Jeg har en litt komplisert situasjon. Ærlig, men komplisert.

Jeg har to små barn, 2 og 3 år gamle. Disse fikk jeg med min nåværende eks, men som jeg fremdeles bor sammen med.
Årsak til at vi bor sammen: Hus vi totalrenoverte som må gjøres ferdig før det kan selges med fortjeneste + brutte løfter om bedring fra eksen min.

Vi fikk siste sønnen vår, og 3 mnd etter han kom til verden sjekket jeg min samboers tlf. Dette grunnet stor endring i oppførsel og mange tegn på utroskap. Utroskapet var et faktum. Det lå på telefonen. Ny kvinnelig kollega.

Da han ble avslørt skyldte han på meg. Klassiske historien. Det skal ikke handle om bruddet nå, men for at dere skal forstå bedre, tar jeg det delvis med. Samboer ønsket så å fortsette forholdet og prøve. Tiden gikk. Ting var utrolig vanskelig. To bittesmå barn, et svik uten like og desperat forsøk på å bevare samboerskapet, endte sommeren 2023.

Situasjonen i dag: Vi deler på huset 50/50, bor der 50/50 ukene vi har barna. Dersom man ikke har noe annet sted å være, sover man hjemme, men da har vi en tv-stue + toalett som den som ikke har barna sover og oppholder seg i.
Barna ser altså ikke den forelderen som har "barnefri".

Vi samarbeider fint, og jobber på for å få huset såpass klart at vi kan legge det ut for salg. Lett er det ikke, men det fungerer overraskende bra!

Situasjonen for min del nå og hvor jeg trenger hjelp!

I høst fortalte jeg endelig de på jobben om ståa hjemme. Jeg holdt det hele for meg selv hele veien. Rett og slett da jeg håpet at det ville ordne seg og ikke ville ødelegge "rennomméet" til forholdet vårt totalt. 

Så: En mannlig kollega av meg tok kontakt med meg. Han visste ståa og vi hadde god kjemi fra før.
For å gjøre en lang historie kort. Jeg var ikke der hvor jeg ønsket å møte noen. Hadde sett for meg at jeg skulle være alene i noen år faktisk, men sånn ble det ikke. Med annenhver uke fri, hadde jeg tid å slå i hjel. Jeg begynte å trene og fylte tiden min med positive ting. Bestemte meg tidlig for at det samboer hadde gjort ikke skulle knuse meg. Jeg var nemlig helt knust ganske lenge, men så bestemte jeg meg bare.
Da ble ting bedre.

Iallfall. Jeg har nå møtt denne kollegaen, som nå er en eks kollega, da jeg har fått meg ny jobb, i 5-6 mnd. 

Jeg deler bolig med eksen, annenhver uke, og møter eks kollegaen min, eller "daten" min ca en dag i uken (med overnatting) + helgene. Er da hos han fra fredag-søndag.

Ting har gått superbra. Vi er virkelig veldig glade sammen og har det bare så utrolig fint.
Det som gjør ting vanskelig er jo det faktum at jeg faktisk bor og deler bolig med eksen min enda.

Daten min (velger å kalle han det i manko på bedre ting å bruke), var veldig klar over situasjonen da han ville be meg ut, så det er ikke sånn at dette kom noe sjokk for han. Vi har møttes organisk i det ekte liv, og det har hele veien vært en bra ting.

Det er nok lett å si at man ikke bør date noen så "raskt" etter et brudd, men for å være ærlig har jeg stått uten samboeren min siden han forlot forholdet via utroskap, i 2 år nå. Så da jeg møtte daten, hadde det allerede gått 1,5 år og jeg føler faktisk ikke jeg kan slippe en så god person hvor jeg har det så bra, bare fordi atte.

Han har ikke møtt barna. Vi har snakket om å ta det som det kommer og om/når det passer seg og faller litt naturlig.

Min eks samboer, vet ingenting om dette forholdet annet enn at han har skjønt at jeg møter noen. Han spør ingenting om det og jeg sier ingenting. Eneste jeg gjør er å si ifra: "Jeg blir borte til søndag" feks. Dette av respekt for han som da er hjemme, slik at han vet at jeg ikke kommer de dagene.

Han jeg møter kommer heller ikke hjem til vårt felles hus. Vi er alltid hjemme hos han i huset hans.

Det har nå gått ca 6 mnd, og vi har det som sagt utrolig fint. Jeg merker allikevel at ting kanskje utvikler seg liiitt sakte emosjonelt fra hans side. Iallfall på måten han utrykker seg overfor meg.

Han sender omtrent aldri hjerter. Han sier ikke at han savner meg, eller at han er glad i meg.

Jeg forsøkte å ha en slags samtale med han om dette, hvor han sa at jeg har mitt gående og mye som må ordne seg for min del (Da siktet han helt klart til bo-situasjonen), og at han synes ting går bra, følelsene hans øker og at han bare vil fortsette å ta det rolig og bli bedre kjent.

Vennene hans vet om meg, og jeg har møtt to av dem. Skulle egentlig møtt en tredje i helgen som var, men det ble ikke sånn allikevel.

Jeg kan benytte meg av huset hans om jeg vil, og når jeg vil. Han har fortalt meg at han har fortalt moren sin at han treffer ei og at det er hyggelig. Broren hans vet om meg.

Alle mine vet om han, men foreløpig har vi ikke tatt skrittet om å treffes.

Det jeg sliter litt med nå er veien videre. Huset jeg bor i vil nok ikke bli solgt før til sommeren/sensommeren i verste fall, høsten.
Det er en del som må ordnes, og en salgsprosess tar tid.

Så jeg sitter på en side og tenker: Fullt forståelig at han holder tilbake mtp situasjonen min. Det må jo være VELDIG rart å date noen som deler samme bolig som eksen sin. Ikke minst veldig "ubehagelig" å fortelle venner at "nei hun bor med eksen". Ikke minst mammaen sin. Bare en vanskelig situasjon. Så at han kanskje holder igjen pga dette er jo forståelig.

Jeg er ikke nødvendigvis ute etter kjærestestatus heller, men vi har virkelig blitt så nære hverandre, snakker timesvis på tlf, møtes så ofte vi bare kan og er virkelig bra sammen.

Om man ser det på en annen måte, så er jeg nok veldig redd for å bli "brukt" i denne perioden. Ikke at noe han gjør direkte tilsier at det er det som skjer, men allikevel. Det er ikke umulig. 

Jeg føler vel egentlig at vi iallfall kunne hilst på hverandres venner nå. Og kanskje sånn smått etterhvert mødrene våre (vi har begge to kun mødre igjen).

Vi er 35 og 37 år.

Dere tenker nok nå:

Hva er det hun lurer på her egentlig?

Jeg lurer vel bare på hvor lang tid jeg fra min side må godta at dette ikke utvikler seg videre, fram til jeg har fått flyttet ut og fått mitt eget. Samtidig som jeg også føler at det JO ikke står noe i veien for at han og jeg mellom oss, kunne kalt en spade for en spade og turt å si ting som: Glad i deg, savner deg, du er best, og på sikt kalt oss kjærester.

Jeg er etter sviket, veldig redd for å bli brukt/lurt. Samtidig har jeg klart meg overaskende bra. Jeg har fått samtaler hos terapeut, og virkelig brukt mye tid på å ordne opp i meg selv. Så godt det lar seg gjøre. Sviket i seg selv og hva det gjorde med meg, kunne jeg skrevet 50 sider om, men jeg er på en måte "forbi" det nå og fokuserer framover.

Og akkurat nå er barna og denne mannen en vei framover ❤️ 

Selv om jeg står i situasjonen jeg står i, betyr kanskje ikke det at jeg skal "finne meg i", eller akseptere uvisshet i en evighet?

Skjønner at det enkleste ville vært å snakke med han. Jeg tok jo praten delvis, og forstod raskt hva han ønsket seg. Derfor prøver jeg nå å reflektere og tenke gjennom dette. En ting er hva han ønsker seg og trenger, men oppi det hele finnes jo også jeg.

Som sagt, lang tråd, og muligens litt "utydelig" ønske om råd, men jeg håper allikevel at noen vil ta seg tid.

Jeg skjønner også at en del vil svare at jeg "bare skal være glad for at noen i det hele tatt gidder", mtp situasjonen jeg står i. Jeg er det, jeg er glad for at han gikk for meg. Jeg er glad for at han tør å velge meg slik han gjør. 

Jeg er nå bare redd for at situasjonen min gjør det såpass vanskelig, at vi naturlig ikke kommer videre. Og ønsker derfor å høre refleksjoner. Hilsen meg.

Anonymkode: 544da...a18

Han nye typen tar deg litt for gitt. Ikke helt på. Vær varsom. Hilsen mann. 

[isw]

Mitt klare råd er følgende:

1. Selg huset.

2. Kutt ut både eksen din og denne nye mannen. Hvis du er redd for å bli brukt, så ville jeg vært veldig bekymret. For det virker veldig klart for meg at du blir det. Enten det, eller så er han helt emosjonelt avstumpet. Dette skal du ikke trenge å akseptere.

3. Lev alene en stund (det trenger du - ikke gitt at det er lurt å la det ene forholdet avløse det andre), tenk på barna dine og deg selv og på sikt start på nytt og finn en ny mann uten noe av denne historien.

[AnonymBruker]

Det er ingen lett situasjon du er havnet i, men du må bruke godt med tid til å komme deg ovenpå igjen. 
Jeg synes ikke det er en god idé å involvere mødre ennå på dette stadiet. 
Du må få unna hussalget og finne deg en ny plass å bo for deg og barna.
 Faktisk så er det det aller viktigste på agendaen din. 
Barna dine er små ennå, og det å involvere en ny mann i livet deres bør det brukes tid på. 
En annen ting er hvordan kjæresten din håndterer en hverdag med små barn. 
Det vet du ikke ennå , og det kan bli mere krevende for han enn for deg.  
Du har ikke snakket så mye om barna dine så jeg oppfatter det at det er kjæresten du er mest bekymret for. 
Tenk deg godt om, og ekstra på vegne av barna 

Anonymkode: c55ae...90b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Det er ingen lett situasjon du er havnet i, men du må bruke godt med tid til å komme deg ovenpå igjen. 
Jeg synes ikke det er en god idé å involvere mødre ennå på dette stadiet. 
Du må få unna hussalget og finne deg en ny plass å bo for deg og barna.
 Faktisk så er det det aller viktigste på agendaen din. 
Barna dine er små ennå, og det å involvere en ny mann i livet deres bør det brukes tid på. 
En annen ting er hvordan kjæresten din håndterer en hverdag med små barn. 
Det vet du ikke ennå , og det kan bli mere krevende for han enn for deg.  
Du har ikke snakket så mye om barna dine så jeg oppfatter det at det er kjæresten du er mest bekymret for. 
Tenk deg godt om, og ekstra på vegne av barna 

Anonymkode: c55ae...90b

TS her. Barna er min aller høyeste prioritet. Ingen tvil om det. De ble ikke så mye nevnt her, rett og slett da jeg føler jeg har god og riktig prioritering der.

Jeg bruker 50% av tiden min utelukkende på dem og all tid jeg kan, brukes med dem🥹

Dette med han og barn, er faktisk ok - rett og slett da han har vært bonuspappa tidligere. Også da til små barn. Ikke små lengre nå, men da han kom inn i bildet var disse barna 2 og 4 år. Det er for meg betryggende. 

Det er uansett hva ikke aktuelt med samboerskap eller å være bonuspappa nå. Det vil jeg bruke god og lang tid på.

Som jeg nevnte, hadde jeg i utgangspunktet sett for meg å være singel i noen år nå. Sånn ble det ikke, dvs singel er jeg jo - men har møtt en.

I og med at denne relasjonen er organisk, og ikke via daringapper osv, vet jeg å sette pris på den. Hadde aldri gått aktivt ut for å lete, og apper er helt uaktuelt for meg. Tror for å være helt ærlig at jeg aldri vil på slike plattformer.

Når det er sagt hjelper denne tråden meg å sortere tanker, reflektere og se på situasjonen gjennom dere som skriver her inne, sine øyne.

Jeg setter enormt pris på alt dere skriver.

Livet er vanskelig til tider, og det er klart at jeg står i en veldig spesiell situasjon.

Jeg kjenner at jeg er veldig klar for å møte resten av mitt liv, uavhengig av en mann. Det er hovedsaklig meg og barna nå, familie og venner. Nå dukket dette mennesket opp veldig uforutsett, så jeg ble tatt litt på sengen der.

Før jeg valgte å gå på date med han, eller treffe han privat - gjorde jeg en avtale med meg selv:

«Uansett hvordan dette går - skal jeg klare meg godt, for jeg har allerede vært gjennom det verst tenkelige forholdsmessig!»

Og den avtalen akter jeg å holde med meg selv!

Først barna, så meg og mitt og så han.

Og det har jeg så langt klart å prioritere i den rekken, og det vil jeg også fortsette med🥹

Anonymkode: 544da...a18

[AnonymBruker]

ZarahSweet skrev (1 time siden):

Jeg hadde reagert som deg. Kjæresten min er veldig flink på å fortelle meg at han er glad i meg, stormforelsket, sier han tenker på meg og savner meg. Vi snakker i fremtid og vi er dedikert på at det er oss.

Det er selvfølgelig ingen garantier i livet, men vi er 100% dedikert og investert i forholdet vårt og vi satser alt på at det blir oss for alltid.

Vi prater åpent om tanker, følelser alt i mellom. Vi føler oss heldig som har funnet en bestevenn vi også er forelsket i.

 

Jeg antar at du ikke bor sammen med din eks fremdeles?

Anonymkode: f2bf6...33c